Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 11

Den siste kvelden min i Mumbai endte med at Sufyian, Vikram, Sagar og jeg dro en tur ut i Colaba for en siste runde på favorittstedene mine der. Men siden Sufyian ikke var forberedt på det, hadde han bare flipflops på seg og slapp dermed ikke inn av dørvakta, så vi endte opp med å ta farvelpilsen på vår trofaste bule, Gokul. Det var ikke lett å holde stemninga oppe, og det ble mange tårer mellom forsøkene på å ha det moro. Da det stengte ville jeg ikke at kvelden skulle ende, så vi tok taxi til Marine drive og hang der til politiet begynte å bøgge oss fordi jeg var sammen med dem. Den siste timen kjørte vi bare målløse rundt i Mumbai i en rusten taxi, mens jeg sang «Vil ikke hjem» av Dronning Mauds land. Men kvelden tok slutt, som kvelder gjør, og den triste stemninga tidoblet seg i løpet av natta.

Da jeg våknet neste morgen kjentes det ut som et tungt teppe lå oppå meg. Jeg subbet bort til vasken for å skvette litt vann i ansiktet, og hadde jeg ikke vært så lei meg så hadde jeg ledd høyt av refleksjonen som møtte meg i speilet. Istedenfor tok jeg noe så sjeldent som en selfie for å forevige øyeblikket.

Jeg gikk ut i resepsjonen og sa fra om at det i løpet av dagen kom til å komme en del kompiser fra og til rommet mitt for å hjelpe meg å flytte, og fikk et litt skeptisk, men bekreftende nikk fra betjeningen.

En annen mer rutinert og ansvarsfull versjon av meg selv ville nok ha pakket en del på forhånd og ikke gjemt det til den aller siste dagen. Men den versjonen var som vanlig ikke tilgjengelig, og syv timer før jeg måtte dra til flyplassen ringte jeg Sufyian og spurte om han kunne hjelpe meg å pakke. Takk og pris kunne han det, for jeg var så apatisk og udugelig som jeg noen gang kan huske å ha vært.

Det var noe merkelig med at først gangen Sufyian så rommet mitt var min siste dag i Mumbai, men det ble også stående som et slags manifest på den strenge sosialkontrollen som jeg snart skulle vinke farvel til.

Jeg er en ekstremt nostalgisk person, og hvor enn jeg drar for en litt lengre periode har jeg med meg en collage av bilder, gamle kino-, konsert- og museumsbilletter, tegninger og kort jeg har fått og alt mulig slags smårask som minner meg om de jeg er glad i og opplevelser jeg har hatt sammen med dem. Jeg begynte å plukke ned ett og ett minne, men stoppet opp for å fortelle Sufyian om hvem jeg hadde vært på den og den konserten med, og den stakkars arme mannen måtte bare tålmodig lytte til sammendraget av livet mitt mens han faktisk gjorde noe nyttig. På den tiden det tok meg å plukke ned bildene fra veggen, hadde han sortert, organisert og plassert det meste av baggagen min på et fascinerende systematisk vis. Da jeg endelig kom litt ut av min egen lille boble og oppdaget dette, ble jeg grepet av en desperat følelse av at jeg ikke kunne klare meg uten han i livet mitt og ble stående å hulkegråte på skulderen hans mens jeg prøvde å formidle dette mellom snørr og tårer. Til tross for at jeg nettopp hadde stått og mimret over alle de fine menneskene jeg har i livet mitt hjemme, klarte jeg ikke få tak på dem i alle følelsene som danset tango med hjertet mitt, og jeg fikk det for meg at når jeg nå dro fra Sufyian og resten av gjengen kom jeg til å være helt alene i verden.

Etter en stund banket det på døra, og Rida, Wilson og Sagar kom tuslende alvorlig inn. Jeg hadde en liten forhåpning om at det kunne løfte stemninga litt, men det hadde bare den stikk motsatte effekt. Det endte med at vi alle satt stille og stirret på hver vår mobil, og ingen klarte å komme på noe vettig å si. Rida stormet plutselig ut på balkongen og da jeg fulgte etter fant jeg han gråtende i hjørnet. Jeg hadde egentlig en liten høne å plukke med han, fordi han dagen før spurte om han kunne få 300 rupier til å kjøpe mat til seg og Ringo, noen han selvsagt fikk. Men senere fikk jeg høre at han hadde spurt både Sufyian og Sagar om 100 rupier av dem hver, og fått det, og jeg ble veldig overrasket over dette. Han pleier sjeldent å spørre meg eller andre om noe som helst, og han pleier vertfall ikke å lyve om at han trenger penger om han ikke gjør det. Jeg konkluderte med at han hadde brukt det på øl eller noe, og bestemte meg for at jeg måtte ta en alvorsprat med han om dette før jeg dro. Men da jeg så hvor liten og redd han så ut der han sto på balkongen min og tørket tårer, bestemte jeg meg for å la det ligge. Heldigvis. For i neste øyeblikk ble det avslørt hva pengene hadde gått til. Han hadde kjøpt to smykker til meg. Et som var et halvt hjerte som har en magnet inni, og som passer sammen med den andre halvdelen som han hadde rundt halsen. Den delen jeg fikk var svart, fordi Rida er mørk, og den delen han har er av sølv fordi jeg er lys.

Det andre smykket var et større og tungt hjerte med en pil gjennom.

Jeg har aldri vært så nært å seriøst vurdere om menneskesmugling kan være en utvei, eller om det går an å svelge et helt menneske i en kondom og gå gjennom tollen uten besvær. Rida hadde aldri sett så liten og hjelpeløs ut før, og selv om han nettopp hadde gitt meg et og et halvt hjerte, følte jeg meg totalt hjerteløs som kunne forlate han i denne uforutsigbare og råe galskapen som råder på gateplan nedenfor balkongen vi sto på.

Da vi til slutt tørket tårene og gikk inn igjen på rommet, hadde Sufyian pakket ferdig mens de mer machomennene Sagar og Wilson hadde sett på. Vi bestilte en pizza og spiste den mens vi så på alle snuttene jeg hadde filmet den siste uken. Ting vi hadde gjort for bare to dager siden virket nå som en evighet siden.

Etter å ha spist, bar vi kjøleskapet, mikrobølgeovnen og alt annet stæsj jeg hadde investert i bort til en kjenning som hadde sagt ja til å oppbevare det til Rida og Wilson får seg et sted å bo, noe som bare minte meg på alle de løse trådene jeg snublet i på avreisedagen. Men det var ikke tiden å ta tak i det.

Jeg satte meg ned med Wilson og tok en siste avskjedsprat på tomannshånd. Jeg sa at jeg har full forståelse for at livet på gata er hardt og nådeløst, og at jeg skjønner at fysisk disiplinering er noe som hører med. Men jeg minte han alvorlig på at et hvert slag han måtte finne på å rette mot Rida, ville være et direkte slag mot hjertet mitt også. Han så ned i bakken og unngikk øyekontakt mens han nikket, men jeg skjønte at det ikke var til noe nytte. Det var bare mitt eget egoistiske behov for å kunne si at jeg i det minste hadde sagt det. Hadde det bare vært så enkelt som at tyranner lyttet, så hadde landet som fostret selveste antivoldens far, Ghandi, sett ganske så annerledes ut for lenge siden.

Vi samlet oss alle en siste gang på gata. Bega, Ringo, Wilson, Rida, Sagar, Sufyian og hunden Tiger. De eneste som manglet var Vikram og Adil. Vikram hadde sendt meg meldinger de siste timene og ba meg komme hjem til han og moren for å ta farvel. Jeg syns det var litt rart at han ikke var sammen med oss, men han skyldte på at han ikke følte seg så bra.

Da vi kom hjem til han, var han ikke der, men moren, tanta og søstera hadde ventet lenge på meg, og disket opp med den beste parathi jeg har smakt på hele mitt lange opphold i India. Jeg måtte spise der og da, men moren hadde også laget matpakke til meg som jeg kunne ha med til flyplassen. Jeg meldte Vikram og spurte hvor i alle dager han var, da det ikke ga noe mening at han ikke var hjemme når han sa han var syk. Da det bare var et kvarter til jeg måtte dra, dukket han endelig opp. Hvor han hadde vært fikk jeg aldri tak på, men øynene hans var så forgråtte at de bare var som to røde pølser i det ellers så renskårne ansiktet. Han prøvde å late som ingenting, men da jeg reiste meg for å dra og ga han en klem, brast han ut i gråt igjen, noe som selvsagt utløste en grinekavalkade fra meg også. Mellom snufsene beklaget han om og om igjen at han ikke kunne bli med til flyplassen, men han fikset det bare ikke.

Søsteren hans satt og observerte det hele med store, overraskede øyne, da det nok ikke var hverdagskost å se sin ellers så patriarkalske bror vise følelser på dette viset.

Tilbake på gata sto hele gjengen og ventet, og det viste seg at alle så seg absolutt nødt til å følge meg hele veien til flyplassen. Det måtte to taxier til, og vi var nok litt av et skue der vi presset oss inn i de bittesmå og rustne bilene med koffertene på taket for å få plass til alle.

Jeg satt i midten i baksetet mellom Rida og Sufyian, noe som ga oss en siste mulighet til å planlegge litt i hemmelighet uten at Wilson hang rundt oss. Sufyian sa at Rida skulle sove hos han i natt, sånn at jeg kunne slappe av og vite at han var trygg og ikke alene. Det var den beste avskjedsgaven jeg kunne fått.

Ringo ville også gi meg en avskjedsgave, men det eneste han hadde var et gummiarmbånd som det sto Jesus på som han selv alltid bar. Jeg er jo ikke akkurat noe fan av Jesus, men det var så rørende da han tok det av seg og satte det på hånden min mellom armbåndet jeg hadde fått fra Sagar og det jeg fikk av Sufyian, at det forblir der så lenge det henger sammen. Jeg fant fort ut at det gikk an å ha på vranga, så noe større identitetskrise skal jeg nok unngå.

Det føltes trygt og fint for en håpløs nostalgiker å være nedlesset i armbånd og smykker fra alle jeg har blitt så glad i, og til og med en permanent tatovering som Sufyian tok på meg med en manuell nål et par uker tidligere. Som en bærbar versjon av minnecollagen på veggen min.

Vel framme på flyplassen ble det mer klemming og tårer til en av vaktene kom og sa fra at det fikk holde, som en slags siste påminnelse om at jeg var i ferd med å forlate et land som ikke tillater noen form for kjærlighet i det offentlige rom. Gjengen tok farvel og dro, mens Sufyian og Rida ble igjen litt til, siden de ikke skulle tilbake til gata.

Jeg klarte ikke slippe taket på Rida, men til slutt var jeg nødt til å rive meg løs for å rekke flyet. De siste ordene jeg sa var «I will always love you, and I will always come back for you!», og er nok til dags dato det viktigste løftet jeg noen gang har gitt.

Reisen hjem var lang og smertefull, og det føltes som å fly gjennom en tett tåke av sorg, kjærlighet, savn og engstelse. I transit i Paris overførte jeg en solid sum til Sufyian som skal fungere som lommepenger for Rida slik at han har mat og det han trenger fram til de reiser til landsbyen til Sufyians familie. Selv om det var den beste løsningen jeg kunne komme på, føltes det av en eller annen grunn litt som å kjøpe seg fri. Et forsøk på å bøte på en grusom dårlig samvittighet for å ha forlatt Rida i denne utrygge tilværelsen, mens jeg selv skal hjem til det tryggeste stedet på jord.

Jeg hadde for øvrig bare én hel dag i Oslo før ferden skulle gå videre til Bosnia. Jeg har enda fire måneder igjen av dette friåret som så langt har vrengt sjela mi ut og inn så uendelig mange ganger, og de skal utnyttes til det fulle.

I Mostar har våren blomstret opp allerede, så det var ikke store ompakkingen som skulle til. Jeg hadde noen få, små avtaler denne ene dagen, og skulle bare først på en rutinekontroll med mamografi på grunn av brystkreften jeg hadde for to år siden, før det ventet et par øl med gode venner.

Da bildene var tatt og jeg var på vei ut, ble jeg bedt om å komme inn igjen for å ta et par bilder til av den venstre puppen min, altså ikke den jeg har hatt kreft i. Etter de ekstra bildene sa de at de skulle sende dem til Ullevål, og hvis det var noe så kom de til å ringe meg. I døråpninga nevnte jeg at jeg skulle flytte til Bosnia dagen etter, men at jeg kom til å være tilgjengelig på mitt norske nummer der. Da ble det plutselig litt merkelig stemning, og de sa med en litt for høy og vennlig tone at de kunne høre om legen kanskje hadde tid til å se på bildene med én gang, slik at vi fikk det unnagjort. Supert, tenkte jeg.

Legen tok imot meg og sa at vi måtte se litt på ultralyd også. Grei skuring, tenkte jeg. Mens jeg lå der og så opp på skjermen, kjente jeg at hjertet begynte å slå litt raskere. Det var noe gjenkjennelig med det ultralydbildet. Stemmen til legen skar gjennom den allerede overarbeida hjernen min som ei rusten båndsag da han rolig sa: «Du skal nok dessverre ikke flytte til Bosnia i morgen, for du har fått kreft igjen.»

Ikke tilbakefall fra den forrige kreften. Neida. En ny og egen kreft i den andre puppen for sikkerhetsskyld. Som om kroppen krever en slags ondskapssymmetri. Jeg lirte av meg det jeg kunne komme på av bosnisk banning i et slags unødvendig forsøk på å være høflig overfor legepersonellet. Kreft igjen. Jeg var jo ferdig med den prøvelsen, for faen. Jeg vant jo, for faen.

Det var bare ikke plass til dette inni meg nå. Hjernen og hjertet mitt jobbet allerede på spreng med å fordøye Mumbai, og denne nyheten la seg bare som et tynt lag med snerk på toppen. Det eneste jeg klarte å forholde meg til, var en voldsom skuffelse og følelse av å ha blitt lurt fordi jeg ikke fikk lov til å dra til Bosnia. Jeg har fire måneder igjen av eventyret mitt, og nå føltes det som om noen bare rev ut de siste uskrevne sidene, krøllet dem sammen foran nesen min og kastet dem ned i kloakken.

Da det sakte, men sikkert begynte å synke inn var det bare en ting å fokusere på. Jeg er tilbake i Norge. Det ordner seg. Jeg har de beste legene, den nyeste forskningen, moderne utstyr og medisiner, og det hele er gratis. Det ordner seg.

Og mens gjenklangen av Mumbais støy og larm sakte svinner i den rolige og stille Oslo by, kjenner jeg at jeg denne gangen har et helt annet perspektiv. Jeg har sett hvordan det kan være. I øynene på de som har ingenting har jeg sett alt jeg selv har. Jeg har trua. Jeg har håp. Jeg har trygghet.

Men jeg har også en som virkelig trenger meg, og jeg har lovet å alltid komme tilbake til han. Og jeg holder det jeg lover.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 7

I dag er jeg sliten. Skikkelig sliten. Ikke av mine venner på gata, for de gir meg heller energi enn å tappe meg for det. Selv om all jævelskapen jeg ser på nært hold kan få det til å gå rundt for meg til tider. Men det er ikke det. Jeg er sliten av at jeg ikke får lov til å ha disse vennene uten at hele samfunnet rundt skal mistro meg og føle at de har rett til å vise meg all form for forakt fordi jeg går sammen med dem. Jeg er sliten av det forbanna patriarkatet som står så sterkt her i India at det kommer til å ta tusen år å bryte det ned. Jeg er sliten av å bli tatt for å være uanstendig fordi jeg går med lokale menn fra laveste kaste, og at andre menn tror at det bare er å stille seg i kø. Jeg er lei av at folk i det hele tatt tror at jeg har noen form for seksuell omgang med noen av kompisene mine, for gudene forby at en kvinne kan ha kompiser av det annet kjønn. Bortsett fra hvis du er av høyere kaste, da er det jo helt normalt. Jeg er lei av at de eneste venninnene jeg har fått meg her er lærere, og derfor nesten aldri har tid til å finne på noe. Jeg er lei av å få friendrequests på facebook av mannlige bekjente av vennene mine, fordi de har lagt ut et bilde sammen med meg på profilen sin, og få haugevis med håpefulle meldinger på messenger og instagram av fremmede menn som tror jeg er interessert i å treffe dem fordi jeg er venn med en de kjenner.

Når jeg går alene i gatene her som hvit kvinne, tiltrekker jeg meg selvsagt en del oppmerksomhet. Det ble titusen ganger bedre da jeg begynte å dekke det ganske så lyse håret mitt med sjal, samt bruke tette, lange tights til anklene og langarmede kjoler, og det dempet seg til et absolutt levelig nivå. Mennene gikk fra å penetrere meg med skremmende og til tider truende blikk, til å bare se. Fair enough, selv om det er kvelende å måtte bruke så mye klær i denne varmen.

Tiger senior passer på.

Tiger senior passer på.

Men når jeg sitter hos Wilson og Rida og drikker te, stirrer de forbipasserende så jævlig på meg at jeg må bite i plastkoppen for å ikke skrike «Hva vil du, din tikka masala løkrull fra innerste kjempehelvete?». De ser ikke bare på meg i det de passerer. Neida, de snur seg etter at de har passert og fortsetter å stirre mens de går, på en måte som er så fullstendig blottet for folkeskikk at jeg får lyst til å be om å få snakke med morra deres, og spørre hvorfor i svarte hun ikke har oppdratt dem bedre. Og alle gjør det. Absolutt alle. Jeg har selvsagt for lengst lært meg å bare drite i det, men i det siste har det bare boblet opp i meg som lapskaus av uforløst feministsinne som snart kommer til å koke over i en svidd og ugjenkjennelig grøt jeg har lyst til å presse ned i halsen på dem.

Noen ganger stopper de opp et par meter fra oss for å liksom få litt mer ut av showet. Det er for bra til å bare gå videre. Her sitter det jo tross alt en gori madam (hvit, rik dame) på fortauet og drikker te med rottefolket, klapper løshundene og ser jaggu ut til å ha det hyggelig. Jeg må jo være så komplett dum og naiv at det snart må skje noe absurd underholdene.

Noen ganger er de til og med så frekke at de prøver å komme bort for å hilse på meg. Da strekker de ut hånden og sier «What country, madum?», men de rekker ikke mer før Wilson eller Rida reiser seg og freser noen gloser som svir i ørene, mens Tiger Senior og Tiger Junior knurrer truende, og da forsvinner de fort.

Men det er så slitsomt. Slitsomt å se folk riste på hodene og le av meg, fordi de tenker at jeg er en sånn typisk hvit turist som vil døyve på samvittigheten sin ved å hjelpe gatefolket, og blir lurt trill rundt for en haug med penger. Altså, det er jo ikke så langt fra sannheten som jeg skulle likt å tro. Selv om det ikke passer inn i det bildet jeg liker å ha av meg selv, kan man jo gjerne kalle meg en slumturist, selv om jeg føler at jeg stiller i en litt annen kategori enn de som drar på arrangerte bussturer til slummen for å gråte litt mens de tar bilder på avstand av ungene som leker med tomme plastflasker mens mødrene deres sitter og lapper sammen siste rest av en råtten trøye.

Og ja, jeg gir dem mat. Jeg gir dem lommepenger. Jeg kjøper Rida en ny mobil så jeg kan nå han når jeg vil. Og det skulle da faen meg bare mangle. Samtidig sier de også nei halvparten av gangene jeg tilbyr meg å spandere middag, for de har laget seg middag selv på et lite stormkjøkken for lommepengene jeg ga dem tre dager tidligere. Og i går fortalte Vikram meg at Rida hadde spurt han om hundre rupier til et eller annet, selv om jeg har sagt at han bare kan spørre meg om han trenger noe. Men han vil ikke spørre meg bestandig. Og det tenker jeg sier nok om dem, og mer om det mistroiske publikumet rundt.

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

For en måneds tid siden fikk jeg et eller annet virus som gutta hadde uka før, og ble liggende et par dager med feber og hoste. Jeg sendte melding til Sagar, en kompis av meg som jobber som budleverandør, for å høre om han kunne stikke innom meg på scooteren med paracet og noe juice. Sagar pleide å levere pakkene til fots, men da jeg og kompisen min, Trond, var på ferie her i fjor bestemte Trond seg for å gi Sagar et lån på 80 000 rupier til en scooter og nødvendig utstyr. Avtalen var at Sagar skulle betale 1000 rupier i måneden, men hver måned betalte han likegreit 5000 rupier, og ble ferdig med lånet på bare ett år. Fin historie som også må med, og som for øvrig har vært den største inspirasjonskilden til det jeg gjør nå.

Å være syk her i India er ikke en privatsak, men en begivenhet som alle tar del i, og etter ti minutter banket det på døren. Sagar hadde tatt seg fri fra jobb resten av dagen, for jeg kunne jo ikke være alene når jeg var syk! Jeg prøvde å forsiktig antyde at jeg syns det er ganske fint å være alene når jeg ligger febersvett i pysjen og hoster og harker, men han hørte ikke etter et sekund. Ryktet spredde seg raskere enn basiluskene jeg hostet ut i rommet, og to minutter etter banket det på igjen. En bekymret Rida travet inn, tok meg på panna og ristet på hodet. Han pakket meg inn i et pledd, og forklarte at han også skulle passe på meg. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, og sovnet i feberrus mens gutta satt på sengekanten og så på wrestling på laptopen min. Etter en times tid banket det på døra igjen. Denne gangen var det min norske venn, Joe, som var innom hotellet for å betale husleia til Big Mama, huseieren til både Joe og meg. Han fortalte at hun hadde bedt han banke på, for det var nemlig to menn på rommet mitt, og hun syns det virket litt merkelig. Da han gikk ut igjen for å forklare at jeg var syk og at de var der for å ta vare på meg, krevde hun å få komme inn og se til meg hun også. Jeg reiste meg vaklende opp i senga med håret klistra til panna og måtte bare la henne få viljen sin. Big Mama er en fryktet og autoritær kvinne, så Sagar og Rida hoppet opp og sto skolerette på gulvet i det den veldige skikkelsen runget i døråpningen. Sagar bøyde seg ned og tok på føttene hennes, som er en skikk man skal gjøre med de som er av høyere rang, men ingen har lært Rida dette, så han sto bare skjelvende og så i gulvet. Jeg kan rolig innrømme at jeg ble ganske kvalm av hele opptrinnet, men det var ikke tiden for å prøve å forandre et flere tusen år gammelt system, fullpakka av feber i pysjen.

Big Mama hadde en klar formening om hva som skulle til. Hun skjelte ut gutta for at de ikke hadde vaska rommet mitt, for det måtte være rent rundt meg, og jeg måtte ikke finne på å ha på takvifta i 30 varmegrader, for det er farlig når man er syk. Jeg skulle IKKE drikke juice, men varmt vann, og kunne bare spise ris med yoghurt. Alt annet var omtrent dødelig. Midt oppi sirkuset satt jeg bare og tenkte at det hadde vært helt ok å være alene så jeg kunne ligge naken og skifte mellom reke- og sjøstjerneformasjon og ikke måtte forholde meg til alle disse folkene som skulle ha meg til å gjøre så mye rart. Etter et par minutter måtte også daglig leder for hotellet få lov til å komme inn og se til meg, og han var fast bestemt på at vi måtte ringe legen og få han til å komme og gi meg en eller annen sprøyte. Alle var enige om at det nok var det beste. Da satte jeg foten ned. For det første hater jeg sprøyter, og for det andre var jeg på første dagen av en helt, vanlig, ufarlig virusinfeksjon som jeg hadde pleiet Wilson og Rida for en uke tidligere. Særs udramatisk.

Big Mama ga seg til slutt mot at jeg lovte å gå til legen om jeg ikke ble bedre etter et par dager. Men da hun gikk ut i gangen igjen, dro hun Joe til side for å spørre hvem han lugubre guttungen var, for han så ikke ut som noe jeg burde omgås med. Etter den gangen har jeg merket en større skepsis fra henne, selv om hun ikke nødvendigvis har ytret det med ord. Jeg forklarte henne at Rida er en av eleven mine, for hun vet at jeg jobber frivillig for Teach for India av og til. Det så ut som hun godtok det, selv om hun grinte litt på nesen. Jeg burde ikke omgås folk som han.

Å henge i sjappa til Vikram og Sufyian på dagtid har blitt en del av hverdagen min her. Vi diskuterer alt fra politikk til filosofi, og det er godt å ha noen som tenker lengere enn bort til nærmeste gatehjørne. Der er jeg også litt mer skjermet enn når jeg sitter på gata, selv om det er nok av stirrende øynene der også. Jeg går alltid hjem før det blir mørkt, for etter det ser det mer suspekt ut at jeg er der.

Av og til spanderer jeg en tur på byen på Sufyian og Vikram i det litt mer poshe turistområdet Colaba, da det er eneste måten vi kan henge sammen utenom åpningstidene i sjappa deres. Det er bare noen minutter i taxi fra området jeg bor i, men det er en befrielse å komme seg litt bort fra de stirrende blikkene her. I Colaba er folk mer vant til hvite folk, og det er ikke en like stor attraksjon, selv om de gjerne lener seg helt åpenbart i retning bordet vårt for å høre hva vi snakker om. For hva gjør en kvinne som meg med to indiske menn som tydelig ikke er fra de høyere kaster? De gangene jeg er der med kompisene mine som faktisk ER fra høyere kaster er det ingen som letter på et øyebryn. Det bildet ser liksom mer riktig ut. Hvit kvinne må omgås rike folk, ellers blir det ubalanse i universet. 

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Første gang jeg tok dem med til en takterrassebar der det stort sett bare vanker velstående folk, var de helt satt ut og sa nesten ingenting den første timen. Selv om de har bodd hele livet i Mumbai, har de aldri opplevd å være på en ordentlig bar. De har bare råd til å ta et par øl i den lokale og særs lugubre puben som ligger ved siden av der Wilson og Rida bor. Jeg har kun gått forbi den, og det var nok for meg. På takterrassen var det god og avslappet stemning, det var jenter i trange, korte kjoler som enten var ute med kjærester eller kompiser, eller bare med venninner. Det var ingen som ravet drita rundt. Det var ingen som yppet til bråk. Servitørene kalte dem «sir», og siden jeg har vært der en del ganger før med andre venner, fikk vi bord med én gang selv om det egentlig var lang venteliste. Til å begynne med var de fascinerte og nøyt hele opplegget, men etter en stund kjente de bare mer og mer på at de ikke hørte hjemme der, og følelsen av urettferd meldte seg. At det går an å ta heisen opp fra den støyete, utrygge og skitne verden de kjenner så godt, til en rein og behagelig verden der de blir behandlet med respekt, ble rett og slett litt ubehagelig å forholde seg til. For kvelden var bare på lån. Uten meg har de aldri råd til å gå på et slikt sted, selv om jeg syns drinkene er kjempebillige utfra mitt budsjett. Etter et par øl foreslo jeg at vi kunne gå på en mer shady pub som ligger rundt hjørnet, og jeg trengte ikke be to ganger.

Gokul er en slags Quinton Tarantino-aktig pub som alltid er stappe full i begge etasjer, selv om den er dunkel og mørk og tillater røyking inne. Eller kanskje nettopp på grunn av dette. Drinkene er billige, de serverer enkel og feit mat, og kanskje viktigst for meg: kvinner er godt representert, både innfødte og av og til turister. Det har liksom blitt min trygghetsmålestokk. Er det en viss prosent med oppegående og selvstendige damer på et sted, er det også et trygt sted. Når klokka er offisielt stengetid, ruller de ned gitteret på utsiden og later som de er stengt, men holder gjerne oppe et par timer til i de innerste lokalene. De spiller ikke musikk, og når gjestene begynner å synge går servitørene sporenstreks bort og ber dem holde kjeft. Å finne et sted der det ikke er en konstant og overdøvende støy i Mumbai er en velsignelse. Når man skal ut etter at de har lata som de har stengt kan man gjerne kjøpe med seg en flaske rom eller hva man måtte ønske, før man må gå gjennom kjøkkenet og ut i en bekmørk bakgård der man gjerne sklir i en død rotte og er avhengig av lommelykt for å finne veien tilbake til sivilisasjonen. Jeg elsker denne puben. Her har jeg blitt kjent med alt fra styrtrike finansfolk, til flyvertinner, advokater, musikere, servitører fra andre steder og håndverkere. Stort sett har det bare vært hyggelige møter med nye mennesker, men de gangene jeg har vært der med Sufyian og Vikram har det vært et par ubehagelige hendelser. Som nevnt tidligere er det en del indiske menn som tenker at hvis jeg som hvit kvinne har indiske kompiser av lavere kaster, så er jeg klar for det meste. De kommer gjerne bort til bordet og spør høflig om de kan få sitte på de ledige plassene. Greit nok. Så spør de meg ut om hvor jeg er fra, hva jeg heter, hvor jeg bor i Mumbai, og da vil de gjerne ha adressen, og selvsagt hvordan jeg kjenner Sufyian og Vikram. Jeg har blitt vanvittig god til å lyve, og den eneste sannheten jeg forteller er at jeg er fra Norge. Den ene gangen en finansfyr i dress satte seg ned med Sufyian og meg, sa jeg at han var kjæresten min for å slippe å gå gjennom alle de håpefulle spørsmålene. Det hjalp på ingen måte. Han satt på andre siden av bordet for oss, og etter en ganske kort stund kjente jeg en forsiktig hånd på kneet mitt. Jeg rykket det til meg og freste «Don’t!», og heldigvis fikk ikke Sufyian det med seg. Etter et par minutter ringte moren til Sufyian som alltid, og mens han snakket i telefonen, og dermed så en annen vei, la fyren hånden sin på kneet mitt igjen, denne gangen litt mer bestemt. Det var på ingen måte noe truende situasjon, for det kryr av vakter på puben, og selv om det er et patriarkalsk samfunn er det ikke akseptabelt å tafse på damer mot deres vilje. I vertfall ikke i offentlighet. Så jeg var ikke redd for det. Jeg var redd for hva Sufyian kom til å gjøre om han oppdaget det. Selv om han er en rolig og følsom person, har han vokst opp i et særs voldelig miljø, og det ville ikke kostet han en langflat vaffel å knekke trynet på noen som tok på meg.

Så jeg lente meg forsiktig over bordet, så fyren i øynene og hvisket smilende «You have to run. And you have to run now. Because if you don’t I will break that hand you’re touching me with, and by the time I have done that, my boyfriend will know what happened, and no one can save you after that.”. Nå følte jeg vertfall at jeg var med i en Tarantinofilm, og da Sufyian avsluttet samtalen med moren og snudde seg mot oss igjen, kjente jeg at filmen ble i overkant spennende. Heldigvis hadde fyren forstått alvoret, og reiste seg bleik om nebbet og gikk uten å si noe. Sufyian lurte fælt på hvorfor den til da så hyggelige karen bare gikk uten å si hadet, og jeg dro på det lenge nok til at jeg visste han hadde et langt nok forsprang, før jeg forsiktig fortalte hva som hadde skjedd. Og se de ellers så milde, brune øynene hans bli totalt beksvart på sekunder var en ganske skremmende opplevelse, og jeg måtte holde han fast og forklare at jeg kom til å bli mer redd om han løp etter han enn om han ble igjen hos meg. Jeg fikk til slutt roet han ned, men blikket hans forble mørkt resten av kvelden, selv om jeg forklarte at dette har skjedd alt for mange ganger i Norge også. Forskjellen her er at så lenge jeg er med Sufyian, er jeg helt og holdent hans ansvar, og hvis noe skjer med meg da, må han stå til rette for alle for ikke å ha klart å beskytte meg.

Hvis jeg tror at jeg er sliten av dette sosialkontrollerende og patriarkalske samfunnet, så kan det jo ikke sammenlignes med hva de er. Jeg reiser jo hjem igjen, og opplever jo bare dette på lånt tid. Jeg reiser hjem igjen til et samfunn der ingen stiller spørsmål ved hvem jeg henger med, eller bryr seg om jeg har guttekompiser i fleng. De går tilbake til å ta lørdagspilsen sin på den totalt mannsdominerte lokalpuben sin, der folk som regel bare er ute etter å bedøve seg selv i rus for å flykte fra hverdagen, og der ingen kvinne vil finne på å sette sin fot.

Selv om jeg gruer meg til å forlate disse nydelige menneskene, gleder jeg meg til å kjenne på friheten igjen. Selv om jeg setter stor pris på at gutta alltid følger meg til døra hvis jeg er ute etter at det har blitt mørkt, og Wilson har folk på hvert et gatehjørne som har fått ordre om å passe på meg, og jeg har vakter i døra på samtlige restauranter i gata mi som følger med, og vakter på hotellet som aldri slipper inn noen uten at jeg har gitt dem tillatelse til det, så er det samtidig en kvelende følelse. Og den sliter meg ut.

En ting jeg aldri kommer til å ta for gitt igjen, er friheten til å være meg selv og til å bevege meg fritt rundt. Friheten til å ikke måtte telle på drinkene jeg har fått i frykt for å bli beruset og ikke ha fullstendig kontroll på situasjonen til enhver tid. Friheten til å ha besøk av hvem jeg vil uten at huseieren og en haug ansatte står på utsiden av døren min og titter inn hver gang jeg åpner den for å forsikre seg om at ingenting uanstendig pågår. Friheten til å klemme en kompis i offentlighet. Friheten til å være glad i de jeg velger å være glad i. Friheten til å være et selvstendig menneske med råderett over mitt eget liv. Det er nemlig på ingen måte en selvfølge i denne verden.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.

Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 4

Forrige episode av Gatedynastiet ble jo et særdeles dystert og mørkt kapittel, men gjenspeiler dessverre også virkeligheten her i Mumbais støvete gater.

Siden da har det skjedd nok til å fylle mange sesonger med såpeserier, og jeg kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å oppsummere opplevelsene på bare noen sider med skrift. Det er som om ordene og bokstavene har falt i verdi, og jeg føler at et hvert innlegg bare blir som en trailer til en film.

Siden sist har vår helt, Arwin, endelig fått tilbake sykkelen sin, og har i tillegg vært så unormalt heldig at han har fått en politikontakt som faktisk er hyggelig og vil han godt. Han må fremdeles møte opp en til to ganger i uka for å registrere seg, men nå er det altså denne Politibetjent Grei som tar seg av det, og noen ganger hender det at han til og med spanderer en liten kyllingsandwich på Arwin. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette har vært nok til å dra han tilbake til den han var, men det kan jeg dessverre ikke. Noe har skjedd inni han, og det ser ikke ut til å være reversibelt. Han har trukket seg veldig tilbake, og jeg har nesten ikke sett han den siste måneden. Det går mange rykter om at han nå ruser seg hver dag sammen med Romeo og Salah, som for lengst har havnet helt på skråplanet. Han går enda på skolen nå og da, men han har ikke det samme engasjementet som han har vært så kjent for.

Da jeg kom til Mumbai for fire og en halv måned siden var det fire gutter jeg hadde bestemt meg for å prøve å hjelpe. Arwin, Salah, Romeo og den største hjerteknuseren av dem alle, Rida. Rida er den yngste av dem, og jeg tipper han er rundt seksten år. Han har den typiske rastløse og rebelske ungdomsheten over seg, og veksler mellom å være tøff som snus og sårbar som et lite barn.

Jeg har aldri vært så nær å bli menneskesmugler som da jeg tok farvel med han etter at jeg var på ferie her for et år siden, og han sto med store tårevåte øyne og hvisket «Når kommer du tilbake?». Litt senere fikk jeg høre at han hadde fortalt Joe at han hadde drømt at kompisen min og jeg hadde tatt han til oss, og at vi kjørte i en fin bil på vei til stranda, og at det hadde vært en av de fineste drømmene han noen gang hadde hatt. Moren til Rida døde av rusmisbruk da han var liten, og faren hans skal visstnok leve enda, men er en gammel, lurvete mann med vilt skjegg og hår som går rundt i trusa og graver i søpla etter mat og er så rusa at han ikke har hatt kontakt med virkeligheten på mange år.

Ikke lenge etter at jeg dro hjem i fjor, ble Rida plukket opp av et ektepar bestående av en inder og en amerikansk dame som tok han til seg som sin fostersønn. De er velstående og driver blant annet et bakeri, og Rida ble veldig glad i sin nye fosterfar. Fostermoren behandlet han derimot ikke så veldig bra, og ifølge han minte hun han jevnlig på hvor han kommer fra, og forventet at han skulle bukke og skrape for henne siden de hadde reddet han. De bor langt fra området han er vokst opp i, og på grunn av sin bakgrunn klarte han ikke å få seg nye venner. Til slutt ble savnet etter vennene og miljøet som han tross alt kjenner ut og inn, samt søstrene sine som bor på en av perrongene på CST station, større enn behovet for et hjem. Etter mange forhandlinger med sin kjære fosterfar valgte derfor Rida til slutt å flytte tilbake på gata han har vokst opp på.

Da jeg hørte at han var tilbake kjentes det ut som at hjertet mitt revnet og rant ned i nærmeste kumlokk. Han var jo liksom berget, og jeg trodde han hadde det så bra som han kunne få det. Samtidig var det en noe egoistisk og en smule narsissistisk følelse inni meg som glødet litt opp, for nå får jeg i det minste sett han så ofte jeg vil, og får pleiet morsinstinktet mitt med å dulle med han hver dag. Og en såpeserie er jo ikke komplett før den overraskende tilbakekomsten av den bortkomne sønn.

Hver morgen ringer han og vekker meg og spør om det er lenge til jeg har tenkt å stå opp og komme bort til dem. Den føromtalte Wilson, som altså er den jeg setter min største tillitt til av alle, har tatt han til seg som sin lillebror, og passer på at han holder seg unna de gamle vennene sine og ikke finner på noe tull. Jeg er ikke akkurat kjent for å være en morgenfugl, men det er rart med det når man blir vekket på det viset. Jeg karrer meg ut av senga og sjangler litt søvndrukkent bort til gjengen med litt frukt og friskt vann, og får servert chai eller kaffe på fortauskanten i sola. Sånn har det liksom blitt.

Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Vi snakker om livet, døden og kjærligheten, og rotter, mygg og maur. Aller mest om det siste. Myggsesongen er i gang for fullt, og faren for å få malaria eller enda verre, denguefeber, er stor. Jeg har gitt dem en pose med myggmiddel, og foreslo at jeg kunne kjøpe myggnetting til dem, men da lo de og spurte hva de skulle henge nettingen i. Wilson har en liten gapahuk som han har laget av en presenning festet mellom to trær og en lastebil som fungerer som en butikk der de selger gass, og dermed sjeldent kjører noe sted. Så vi kunne jo ha hengt opp en netting der. Men han sa at det ærlig talt ville gi han mer trøbbel enn hjelp, for da kom alle til å mase om å få ligge inni der, og de er allerede alt for mange. Dessuten klarer de ikke å sove særlig lenge inni gapahuken nå, for det er alt for varmt, og fordi det kommer så mange røde, sinte maur som biter som pokker. Så nå sover de på asfalten ved siden av, og bytter på å sitte rottevakt med bambusrør som våpen.

Gapahuken til Wilson.

Gapahuken til Wilson.

Gatene her i området kryr av digre, feite rotter som kunne ha slukt enhver liten veskehund i ett jafs. Og de er ikke beskjedne. I det sola går ned og mørket faller på, invaderer de gatene på jakt etter mat, fyll og moro. Og de gir seg en langflat faen i folkene som ligger og sover der. Da jeg spurte om de biter fikk jeg en haug med armer og bein i fangen der alle ville vise meg rottebittarrene sine. Og jeg som har vært så sinnsykt stolt av meg selv fordi jeg har lært meg å takle at jeg deler rom med noen få kakerlakker på 2,5 cm. Å våkne av at en rotte på 2,5 kg løper over kroppen din er et mestringsnivå jeg nekter å i det hele tatt vurdere å begi meg ut på.

Men på dagtid forsvinner både rottene og myggen som troll for sola, som tar over som den verste fienden. Dagene blir varmere og varmere, og uten mulighet for å kjøle seg ned med AC eller takvifter, er det ikke mye man orker annet enn å spille kort eller kerala og fortelle ferskt sladder.

Rida knuser meg i kerala.

Rida knuser meg i kerala.

For er det noe gatefolket kan, så er det å sladre! Nabokjærringene til besteforeldrene mine i Nordkjosbotn hadde satt mokkabønnene i halsen om de hadde bevitnet det profesjonelle nivået av sladderekspertise som regjerer mellom gatehjørnene her. Her blir ikke én fjær til fem høns, men heller til en armé av flaksende Rambohaner på anabole steroider som sniffer lim i baksetet på en Lada med avdrukken sjåfør.

Jeg har nå endelig fått bli kjent med noen jenter og damer også. Som jeg har vært inne på før er det ganske få av dem på gata, da de gjerne forsvinner til ekteskap, prostitusjon eller slaveri i ung alder, men etter at min kjære Rida dukket opp igjen, kommer søstrene hans stadig vekk og henger litt med oss. Spesielt har jeg blitt glad i den yngste søstra hans, Mariam, på nitten år. Mariam er en vakker, ung jente med noen store arr i ansiktet som jeg enda ikke har turt å spørre om. Hun virket litt sjenert til å begynne med, og satt bare litt i bakgrunnen og hørte på hva vi andre snakka om. Men da Rida gikk for å hente mer chai, sneik hun seg til plassen hans og åpnet munnen. Den lukka seg ikke mange ganger igjen på de neste to timene. Jeg fikk livshistorien til både henne og samtlige andre i området fortalt i et imponerende tempo, akkompagnert av noen youtubevideoer laget av en eller annen veldedighetsorganisasjon som viste henne og Rida da de var små, og som virkelig satte bilde på hvor jævlig oppveksten deres har vært. Å se den nå så unge og flotte Rida sprade halvnaken med glattbarbert hode rundt i gata som femåring og plukke flasker, mens foreldrene satt på asfalten og fyrte opp noe lumske greier på sølvfolie var ikke akkurat det jeg forventet å se før lunch den dagen. Mariam lo av hvor teite de så ut i videoen og fortsatte å fortelle, som om hun snakket om en hyggelig hyttetur de alle hadde vært på. Er det noe jeg har blitt god på de siste månedene, så er det å svelge tårer og hjertebrist i møte med andre, for det siste de trenger er jo å måtte trøste en lubben Gori Madam (hvit dame) fordi hun ikke takler å høre om hvor kjipt livet deres er. Mantraet mitt har blitt at hvis de tåler å leve slik, så skal jeg tåle å høre om det og se det.

For det er virkelig ingen som ser dem. Det er ingen som hører dem. Og det er i vertfall ingen som bryr seg.

Jeg har jo blitt kjent med en del folk fra høyere klasser her i Mumbai også. Men til og med de venstrevridde, ellers så oppegående og samfunnsengasjerte folka ramler fullstendig av stolen når jeg sier at jeg er venn med folk som bor på gata. Her om dagen skulle jeg møte en kompis utenfor hotellet mitt, og da hadde jeg med meg et liggeunderlag som jeg hadde brukt på camping, men ikke trengte lengere. Jeg ba han om å bli med meg rett rundt hjørnet så jeg fikk levert det til Wilson før vi dro videre. Jeg har fortalt kompisen min flere ganger at jeg kjenner en del folk som bor på gata, men han hadde tydeligvis ikke helt skjønt hva jeg mente med det. Da vi kom til gapahuken til Wilson var han ikke der, og jeg sto og så meg litt rundt etter noen av de andre. Kompisen spurte hvor organisasjonen jeg skulle levere det til var, men før jeg rakk å svare at det ikke var noe organisasjon dukket Wilson opp. Jeg introduserte dem og ga han liggeunderlaget, og avtalte at jeg skulle komme innom litt senere med middag til han og Rida. Da vi gikk derifra var kompisen min taus lenge før han utbrøt: «Altså, du KJENNER disse folka? Og de BOR på gata?». Selv har han bodd i Mumbai i 32 år, men aldri i sitt liv snakket til, eller i det hele tatt reflektert særlig over livene til disse folka. Godt ned i tredje ølla kom det også fram at han syns det var helt unødvendig av meg å bli venner med pariakasten på dette viset. Kunne jeg ikke bare heller gi penger til en organisasjon? Han kunne videre fortelle meg at de ikke var til å stole på, og at de tross alt hadde valgt å bo på gata selv. Det var jo bare å ta seg sammen og få seg en jobb, og så leie seg et lite rom i et lugubert område to timer med tog fra sentrum. Det er da ingen menneskerettighet å bo sentralt. Da jeg forklarte han at servitørene på restauranten vi satt på jobber fjorten timer om dagen og tjener 2500 rupier i måneden, og at et lite rom to timer med tog fra sentrum koster minst 3500 rupier i måneden ville han ikke tro på meg. Han så heller ikke helt problemstillingen rundt det å skulle pendle fire timer om dagen når du allerede jobber fjorten timer. Man må jo være villig til å ofre litt om man vil skape seg selv et bedre liv.

Jeg har ikke truffet han igjen siden den gang, for å si det sånn.

Neste morgen kastet Rida seg nærmest over meg og ville at jeg skulle kjenne på kulen han hadde på armen etter en stivkrampesprøyte han måtte ta for noen timer siden. Rottevakta hadde gjort en dårlig jobb, og han ble bitt i tåa. De har heldigvis en litt shabby doktor de kan gå til å få stivkrampesprøyte for en liten penge, men da jeg spurte Rida om de hadde rensa såret skikkelig så han bare dumt på meg, for det var da vel ikke nødvendig siden han hadde fått sprøyte.

Av og til er det som om jeg kommer litt til meg selv og tenker «Hva ER det du egentlig driver med, Kjerstin? Hvorfor tok du deg ikke heller et studiår i ei hengekøye på Bali med kokosnøttdrinker og daglig fotmassasje som andre normale folk?». Å sitte i en gapahuk på gata i Mumbai og rense rottebitt før frokost er et typisk sånt øyeblikk. Men så smiler Rida sjenert og mumler takk før han spretter av gårde for å hente meg en kopp kaffe fra en bod i ei annen gate, fordi han vet at jeg liker den kaffen best, og Mariam kommer glisende fra øre til øre og forteller stolt at hun har vært på kveldskole flere ganger siden sist vi snakket for å forbedre engelsken sin, og Wilson finner fram en perm med tatoveringer han har tegnet og lurer beskjedent på om jeg har lyst til å gi han en tilbakemelding på dem. Og jeg tenker at jeg bytter lett bort hengekøya med fortauskanten og kokosnøttdrinken med en lunken kaffe i en skeiv plastkopp, for når alt kommer til alt er det menneskene jeg deler det med som betyr noe. Komfort har jeg hatt nok av, og mer komfort skal jeg få. Men øyeblikk som disse kommer til å smelte seg fast i hjertet mitt på en måte ingen sydenferie har mulighet til.

Og mens vi sitter i varmen og venter på at sola skal krype bak de høye bygningene og gi oss skygge, deler vi drømmer om fremtiden. Wilsom drømmer om å få råd til å ta eksamen som tatovør, og dermed få lisens så han kan begynne å tjene ordentlige penger på det, samt penger nok til depositum for et ordentlig rom til han og Rida. Mariam drømmer om å gå på kurs så hun kan bli hår- og hudpleier og jobbe på skjønnhetssalong, og i all hemmelighet at hun ikke er gift med han hun er gift med. Rida veksler mellom å ville bli privatsjåfør, tatovør, snekker, servitør og alle andre yrker han kan komme på, som enhver normal ungdom gjør. Og jeg drømmer om å vinne i lotto så jeg kan få alt dette til å skje.

At Mumbai blir kalt The City of Dreams henger som et slags parodisk bakteppe og gjør narr av oss, i en by der drømmer blir knust i et større tempo enn de rekker å bli skapt.