Så var det på'an igjen

«Beklager, men du skal nok ikke flytte til Bosnia i morgen. Du har fått kreft igjen.»

For fem uker siden lå jeg med venstrepuppen min innsmurt i glidekrem og så på ultralydbildene på skjermen og hørte legen si dette til meg. Venstrepuppen. Den friske puppen. Ikke den høyre kreftpuppen som har grodd så fint og som bare får skryt for å ha taklet kreftbehandlingen så bra for to år siden.

Hvem faen får brystkreft to ganger før man har rukket å fylle førti? Ikke spredning fra den ene til den andre, nei, to forskjellige typer uavhengig av hverandre. Jeg, tydeligvis. Og sikkert en del andre. Men ærlig talt, altså.

Siden jeg lå der på benken og ropte på alle mørkets djevler og forbannet hver celle i kroppen min, har det nå plutselig gått fem uker, men det kjennes som hundre.

Siden påska var uka etterpå ble det en del ventetid, nøyaktig som for to år siden, og siden jeg ikke kunne flytte til min kjære hjerteby, Mostar, var det like greit å dra nordover og mobilisere sammen med familien. Kofferten min var jo pakket klar for den bosniske våren, og da mamma sa at Nord-Norge hadde den beste værmeldinga for påska, var det som om jeg glemte hvor jeg egentlig er fra. Etter et halvt år i India, og fortsatt mentalt innstilt på Bosnia, dro jeg nordover i små sommersko, og skjønte ikke hva jeg hadde gjort før jeg sto med snø opp til anklene og hutret i den iskalde sjølufta. Det var som om en del av meg nektet å innse at jeg ikke har kontroll over livet mitt. At min egen kropp forhindrer meg i å gjøre det jeg vil. At puppene mine, som jeg alltid har hatt et godt forhold til, prøver å ta livet av meg på hver sin tur.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Jeg bestemte meg for å sykemelde meg fra studiene, for det virket uoverkommelig å skulle ta fem eksamener oppi alt, men klarte ikke å forholde meg til alt det praktiske med NAV og Lånekassa og det faktum at jeg er i ulønna permisjon. Voksenting. Jeg utsatte det over påska, og nøt heller hver dag på hytta med mamma og pappa sin utsøkte meny av deilig mat og vin, og søster og svigerbrors trygge selskap. I byen ventet en solid kåfjording med tørka reinkjøtt, øl og en trygg armkrok, og jeg ble skjemt bort i hver en heim.

Da jeg dro tilbake til Oslo igjen var det som om ryggraden min hadde blitt forsterket som et nordnorsk fjell. Høyt, skarpt og rakt rett opp fra havbunnen, og den friske og iskalde lufta hadde renset opp i den grumsete snerken som hadde lagt seg over hjernen min som en ugjennomtrengelig skodde. Jeg trives ikke på bunnen. Jeg orker ikke ligge nede. Livet er, tydeligvis, alt for kort og skjørt til kastes bort på å syns synd på seg selv. Jeg får ikke noe ut av det.

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Jeg bestemte meg for å fullføre studiene likevel. Drite i karakterene, og bare gå for bestått.

Første konsultasjon hos legen var ikke akkurat oppløftende. Den typen kreft jeg har denne gangen er mer aggressiv og komplisert enn den forrige, noe som blant annet gjør operasjonen mer komplisert, og sjansene for at jeg må på cellegift større. Jeg var derfor ikke så veldig positiv og tøff i trynet da jeg skrapte meg selv opp fra senga klokka syv på morgenen på operasjonsdagen, og det hjalp ikke på at jeg hadde vært oppe til klokka tre for å fullføre min første skriftlige hjemmeeksamen. Min venninne, Ellinor, tilbydde seg å kjøre meg til sykehuset så jeg skulle slippe en haug med kollektivtransport så tidlig på morgenen. Ellinor og jeg ble kjent via sosial medier for et halvt års tid siden, og dette var første gang vi møttes ansikt til ansikt. Hun plukket meg opp i det som så ut som intet annet enn en skikkelig batmobil, og det føltes veldig riktig å bli kjørt til operasjon i et slikt kjøretøy. Siden jeg selv ikke har lappen, får jeg ikke lov til å uttale meg om hvor folk kjører, så jeg sa ingenting da vi nærmet oss Ullevål før hun spurte hvilket av byggene vi skulle til. Det viste seg at jeg hadde skrevet feil til henne, og sagt Ullevål istedenfor Radiumhospitalet, og hun hadde plottet inn ruta på forhånd. Plutselig ble det vill action på motorveien i morgenrushet, hvor hun prøvde å plotte inn Radium på GPS-en, mens folk tuta bak oss, og dattera på tjue år i baksetet prøvde å finne den nøyaktige adressen som GPS-en krevde. Men Ellinor visste råd, og ringte mannen sin som har jobba som taxi-sjåfør. Han skjønte umiddelbart hvor vi var og hvor vi måtte kjøre for å komme oss ut av korka vi hadde havna i. I mellomtiden hadde dattera funnet adressen, og vi var nå på vei til riktig sykehus. Trodde vi. Men GPS-en syns vi burde ta en tur innom Rikshospitalet først, og førte oss inn et virvar av små bygninger på psykiatrisk avdeling der veien ble smalere og smalere, og vi holdt på å kjøre på en fyr med to pudler og en haug med småfugler som ikke kunne fatte hvorfor det kom en batmobil kjørende på gangveien tidlig på morgenen. Til slutt tok dattera til Ellinor kontroll, og guidet oss ut av psykiatrien med imponerende veiviserskills, og endelig var vi på vei mot Radiumhospitalet.

Jeg kunne sikkert ha fått litt panikk, men helt ærlig føltes det bare veldig riktig å suse inn foran hovedinngangen ti minutter for sent, i en batmobil med sota ruter, og snuble ut i en elendig joggebukse og Beaten to death- t-skjorte og pesende beklage at jeg kom for sent til min egen kreftoperasjon mens jeg lo høyt av den spennende turen.

Det første de måtte gjøre var å sette en trådmarkør i svulsten sånn at kirurgen skulle finne den under operasjonen. Dette måtte jeg ikke forrige gang, da det var en annen og mer avgrensa svulst, og på vei i heisen spurte jeg lettsinna hvordan man setter en trådmarkør, og tilføyde at jeg håpet det ikke var noen sprøyter eller nåler involvert, da jeg virkelig, virkelig hater det. Den alt for søte, milde og hyggelige sykepleieren min svarte med en lys sørlandstemme at det nok var en nål involvert, men at det skulle gå helt fint. De neste sykepleierne var også veldig tilbakeholden med informasjon, før jeg endte opp på benken og krevde å få vite hva som skulle skje med puppen min. En svært alvorlig og lite humoristisk lege forklarte rolig at han skulle stikke en lang, og da mener jeg lang, nål inn i puppen min til den nådde sentrum av svulsten, og så skulle han føre inn en metalltråd som skulle bli værende der til etter operasjonen. Jahavel. Bedøvelse var unødvendig, mente han, for den ville gjøre like vondt som nåla. Da han førte inn nåla gjorde det så vondt at jeg var nødt til å lire av meg noe alvorlig bannskap, men for å være høflig gjorde jeg det på bosnisk. Gjennom sammenbitte tenner ba jeg han reise dit penisen bor, forbannet kjønnsorganene til moren hans, og ba han slutte å ha samleie med hodet mitt. Og det var på langt nær med så fine ord. Jeg syns han sperret opp øynene litt vel mye, og fikk et noe sammenbitt uttrykk i ansiktet, men han var også veldig konsentrert med å føre denne jævlig lange nåla inn til riktig sted via ultralyd på en skjerm, så jeg tenkte det bare var det. Da han endelig var ferdig, tok han ut id-kortet sitt igjen, som han hadde putta i brystlomma for at det ikke skulle falle i ansiktet mitt, og da så jeg til min store skrekk at han hadde et klassisk balkansk navn. Auda. Samtidig gadd jeg ikke få dårlig samvittighet siden han for det første kunne ha ledd av det og avslørt hvor han var fra, og for det andre nettopp hadde påført meg helvetes mye smerte og ubehag.

Videre bar det inn på et nytt rom der jeg sto i trusa, sokker og vintersko med en jævla stålvaier stikkende ut av puppen som så ble klemt flat i mammografi. Jeg prøvde å komme på når jeg kjedet meg sist, men måtte gi opp.

Selve operasjonen gikk strålende, og etter å ha få sovet litt ekstra våkna jeg på rommet og følte meg fantastisk. Rusen fra narkosen hang enda i og gjorde meg lett til sinns, og da jeg våget å ta en nærmere titt på puppen ble jeg enda gladere. Det er virkelig fascinerende hva kirurgene får til i dag med brystbevarende operasjon, og Margit var ikke noe dårligere enn Inga, som opererte meg sist. Jeg bestemte meg for å oppkalle puppene mine etter dem. Inga og Margit. Fine puppenavn.

Føkk kræft!

Føkk kræft!

Margit var selv svært fornøyd, og ga meg den gledelige nyheten om at jeg kunne få lov til å dra hjem samme dag hvis jeg hadde noen som kunne passe på meg og følge meg på do og slikt. Jeg la det ut på anbud i min lukkede kreftgruppe på facebook, og det tok ikke lang tid før min alltid så gode Mari meldte seg som førstevakt.

Før jeg fikk dra hjem måtte jeg spise et ordentlig måltid under kontroll, og jeg lo høyt da de fortalte meg at dagens middag var lapskaus. Jeg prøvde å forklare at jeg på høgskolen skrev en ikke utgitt selvbiografisk diktsamling som heter Lapskaus, og at da jeg hadde kreft sist kalte jeg den lukka kreftgruppa mi på facebook for Lapskaus 2, og at jeg nå har en blogg som heter Lapskaus for én, men sykepleieren turte liksom ikke le med meg, men smilte bare usikkert og sa «Huffda, håper du liker den, da.».

Lol, lapskaus lizm!

Lol, lapskaus lizm!

Vel hjemme igjen hadde jeg en superkoselig kveld med Mari, og senere Lars og Øivind, som holdt meg med selskap til langt på kveld. Dagen etter måtte jeg bare hive meg rundt og skrive på ny hjemmeeksamen som skulle leveres om fire dager, men fant mirakuløst nok tid til å gå på standup-festival på latter, som Øivind så raust spanderte på meg, og resten av helga besto i masse hyggelig besøk mellom eksamensskrivinga, før jeg leverte på mandag, og freste av gårde til Bosnia på tirsdags morgen.

Jeg får ikke vite noe mer før 16. mai, da de endelige resultatene og dommen faller, og uansett hva slags videre behandling jeg må ha, starter vi ikke opp før i begynnelsen av juni. Så da føltes det riktig å ta litt kontroll over livet mitt igjen, og tilbringe ventetiden i Mostar. Og jeg hadde ikke satt foten min på Balkan før jeg skjønte at det var det eneste riktige.

På flyplassen i Split ble jeg møtt av en kompis som byttet kofferten min med en Sarajevsko øl før han ga meg en klem, og vi suste i vei langs kysten i Kroatia mens vi hørte på balkansk rock og jeg fikk frisket opp noen bosniske gloser. Landskapet her er som klippet ut av Kittelsen malerier, og ber den norske nasjonalromantikken ta seg en rolig bolle med brunost.

Vi måtte selvsagt stoppe innom en kompis som har kjøpt seg hus her, for en ekte bosnisk frokost. Kjøtt, kjøtt og mere kjøtt servert rett fra steikepanna med et lunket glass med rakia til.

Vel framme i Mostar fikk jeg grei beskjed om å møte opp på puben Black dog, oppkalt etter en av mine favorittsanger med Led Zeppelin så klart, der velkomstkomiteen ventet med kalde øl og varme klemmer.

Lyden av elva som renner under de brosteinslagte bruene, kombinert med lukten av fikentrær i blomst og noen av Mostars mange musikere som rigger opp til kveldens konsert ga meg en ro i sjela som jeg ikke har kjent på lenge. Det er bare noe med denne byen som griper om sjela og hjertet mitt hver gang og vugger det som et lite barn.

Kanskje er det de sterke menneskene som står oppreist og rakrygga etter å ha opplevd den mest grusomme krigen og folkemordene i Europa siden andre verdenskrig for bare noen år siden, men som til tross for det åpner hjertene sine på vid gap og slipper meg inn som den største selvfølgen. Kanskje er det all den kompliserte og interessante historien som er hogget inn i hver en brostein man trår på, eller de alt for mange moskeene og kirkene som ligger tett i tett mellom puber og butikker. Kanskje er det det å våkne til favorittmujezinen min som synger så vanvittig vakkert når han kaller inn til bønn, og tusle ut på balkongen i sola og strekke seg etter de vakre fjellene som omringer byen. Eller bare det å sitte på puben på kveldstid og høre på de fantastisk dyktige musikerne fra Mostar Rock School som spiller nesten hver kveld, og tygge på et stykke saftig kalvekjøtt med en iskald Stockicola til. Bli kjent med enda flere nydelige mennesker, som alle som én har hver sin interessante historie å fortelle. Kanskje er det hele denne pakka som gjør dette til et magisk sted som masserer hjernen min og varmer hjertet mitt så inderlig.

Byen min

Byen min

Akkurat nå sitter jeg og venter på at en av mine nye venner skal komme og hente meg for å ta meg med ut i skogen og lære meg å skyte med pil og bue. Jeg har alltid drømt om å prøve det, og da det kom fram at han er en av Bosnias beste bueskyttere, og at dette er min drøm, var han snar å invitere meg. «Vi får med oss en gjeng, griller noe kjøtt, drikker noen øl og skyter med bue. Ok?». Så absolutt ok.

Sist gang jeg hadde kreft var ventetiden på resultatene som et langt mareritt jeg bare ville skulle ende. Denne gangen nyter jeg tiden i frihet, og føler bare at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvis disse menneskene kan være så sterke, varme og glade etter å ha stått i krigen i mange år, så skal jeg klare å komme meg gjennom den lille, indre krigen min, uansett hva den måtte bringe med seg. Alt vel.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 11

Den siste kvelden min i Mumbai endte med at Sufyian, Vikram, Sagar og jeg dro en tur ut i Colaba for en siste runde på favorittstedene mine der. Men siden Sufyian ikke var forberedt på det, hadde han bare flipflops på seg og slapp dermed ikke inn av dørvakta, så vi endte opp med å ta farvelpilsen på vår trofaste bule, Gokul. Det var ikke lett å holde stemninga oppe, og det ble mange tårer mellom forsøkene på å ha det moro. Da det stengte ville jeg ikke at kvelden skulle ende, så vi tok taxi til Marine drive og hang der til politiet begynte å bøgge oss fordi jeg var sammen med dem. Den siste timen kjørte vi bare målløse rundt i Mumbai i en rusten taxi, mens jeg sang «Vil ikke hjem» av Dronning Mauds land. Men kvelden tok slutt, som kvelder gjør, og den triste stemninga tidoblet seg i løpet av natta.

Da jeg våknet neste morgen kjentes det ut som et tungt teppe lå oppå meg. Jeg subbet bort til vasken for å skvette litt vann i ansiktet, og hadde jeg ikke vært så lei meg så hadde jeg ledd høyt av refleksjonen som møtte meg i speilet. Istedenfor tok jeg noe så sjeldent som en selfie for å forevige øyeblikket.

Jeg gikk ut i resepsjonen og sa fra om at det i løpet av dagen kom til å komme en del kompiser fra og til rommet mitt for å hjelpe meg å flytte, og fikk et litt skeptisk, men bekreftende nikk fra betjeningen.

En annen mer rutinert og ansvarsfull versjon av meg selv ville nok ha pakket en del på forhånd og ikke gjemt det til den aller siste dagen. Men den versjonen var som vanlig ikke tilgjengelig, og syv timer før jeg måtte dra til flyplassen ringte jeg Sufyian og spurte om han kunne hjelpe meg å pakke. Takk og pris kunne han det, for jeg var så apatisk og udugelig som jeg noen gang kan huske å ha vært.

Det var noe merkelig med at først gangen Sufyian så rommet mitt var min siste dag i Mumbai, men det ble også stående som et slags manifest på den strenge sosialkontrollen som jeg snart skulle vinke farvel til.

Jeg er en ekstremt nostalgisk person, og hvor enn jeg drar for en litt lengre periode har jeg med meg en collage av bilder, gamle kino-, konsert- og museumsbilletter, tegninger og kort jeg har fått og alt mulig slags smårask som minner meg om de jeg er glad i og opplevelser jeg har hatt sammen med dem. Jeg begynte å plukke ned ett og ett minne, men stoppet opp for å fortelle Sufyian om hvem jeg hadde vært på den og den konserten med, og den stakkars arme mannen måtte bare tålmodig lytte til sammendraget av livet mitt mens han faktisk gjorde noe nyttig. På den tiden det tok meg å plukke ned bildene fra veggen, hadde han sortert, organisert og plassert det meste av baggagen min på et fascinerende systematisk vis. Da jeg endelig kom litt ut av min egen lille boble og oppdaget dette, ble jeg grepet av en desperat følelse av at jeg ikke kunne klare meg uten han i livet mitt og ble stående å hulkegråte på skulderen hans mens jeg prøvde å formidle dette mellom snørr og tårer. Til tross for at jeg nettopp hadde stått og mimret over alle de fine menneskene jeg har i livet mitt hjemme, klarte jeg ikke få tak på dem i alle følelsene som danset tango med hjertet mitt, og jeg fikk det for meg at når jeg nå dro fra Sufyian og resten av gjengen kom jeg til å være helt alene i verden.

Etter en stund banket det på døra, og Rida, Wilson og Sagar kom tuslende alvorlig inn. Jeg hadde en liten forhåpning om at det kunne løfte stemninga litt, men det hadde bare den stikk motsatte effekt. Det endte med at vi alle satt stille og stirret på hver vår mobil, og ingen klarte å komme på noe vettig å si. Rida stormet plutselig ut på balkongen og da jeg fulgte etter fant jeg han gråtende i hjørnet. Jeg hadde egentlig en liten høne å plukke med han, fordi han dagen før spurte om han kunne få 300 rupier til å kjøpe mat til seg og Ringo, noen han selvsagt fikk. Men senere fikk jeg høre at han hadde spurt både Sufyian og Sagar om 100 rupier av dem hver, og fått det, og jeg ble veldig overrasket over dette. Han pleier sjeldent å spørre meg eller andre om noe som helst, og han pleier vertfall ikke å lyve om at han trenger penger om han ikke gjør det. Jeg konkluderte med at han hadde brukt det på øl eller noe, og bestemte meg for at jeg måtte ta en alvorsprat med han om dette før jeg dro. Men da jeg så hvor liten og redd han så ut der han sto på balkongen min og tørket tårer, bestemte jeg meg for å la det ligge. Heldigvis. For i neste øyeblikk ble det avslørt hva pengene hadde gått til. Han hadde kjøpt to smykker til meg. Et som var et halvt hjerte som har en magnet inni, og som passer sammen med den andre halvdelen som han hadde rundt halsen. Den delen jeg fikk var svart, fordi Rida er mørk, og den delen han har er av sølv fordi jeg er lys.

Det andre smykket var et større og tungt hjerte med en pil gjennom.

Jeg har aldri vært så nært å seriøst vurdere om menneskesmugling kan være en utvei, eller om det går an å svelge et helt menneske i en kondom og gå gjennom tollen uten besvær. Rida hadde aldri sett så liten og hjelpeløs ut før, og selv om han nettopp hadde gitt meg et og et halvt hjerte, følte jeg meg totalt hjerteløs som kunne forlate han i denne uforutsigbare og råe galskapen som råder på gateplan nedenfor balkongen vi sto på.

Da vi til slutt tørket tårene og gikk inn igjen på rommet, hadde Sufyian pakket ferdig mens de mer machomennene Sagar og Wilson hadde sett på. Vi bestilte en pizza og spiste den mens vi så på alle snuttene jeg hadde filmet den siste uken. Ting vi hadde gjort for bare to dager siden virket nå som en evighet siden.

Etter å ha spist, bar vi kjøleskapet, mikrobølgeovnen og alt annet stæsj jeg hadde investert i bort til en kjenning som hadde sagt ja til å oppbevare det til Rida og Wilson får seg et sted å bo, noe som bare minte meg på alle de løse trådene jeg snublet i på avreisedagen. Men det var ikke tiden å ta tak i det.

Jeg satte meg ned med Wilson og tok en siste avskjedsprat på tomannshånd. Jeg sa at jeg har full forståelse for at livet på gata er hardt og nådeløst, og at jeg skjønner at fysisk disiplinering er noe som hører med. Men jeg minte han alvorlig på at et hvert slag han måtte finne på å rette mot Rida, ville være et direkte slag mot hjertet mitt også. Han så ned i bakken og unngikk øyekontakt mens han nikket, men jeg skjønte at det ikke var til noe nytte. Det var bare mitt eget egoistiske behov for å kunne si at jeg i det minste hadde sagt det. Hadde det bare vært så enkelt som at tyranner lyttet, så hadde landet som fostret selveste antivoldens far, Ghandi, sett ganske så annerledes ut for lenge siden.

Vi samlet oss alle en siste gang på gata. Bega, Ringo, Wilson, Rida, Sagar, Sufyian og hunden Tiger. De eneste som manglet var Vikram og Adil. Vikram hadde sendt meg meldinger de siste timene og ba meg komme hjem til han og moren for å ta farvel. Jeg syns det var litt rart at han ikke var sammen med oss, men han skyldte på at han ikke følte seg så bra.

Da vi kom hjem til han, var han ikke der, men moren, tanta og søstera hadde ventet lenge på meg, og disket opp med den beste parathi jeg har smakt på hele mitt lange opphold i India. Jeg måtte spise der og da, men moren hadde også laget matpakke til meg som jeg kunne ha med til flyplassen. Jeg meldte Vikram og spurte hvor i alle dager han var, da det ikke ga noe mening at han ikke var hjemme når han sa han var syk. Da det bare var et kvarter til jeg måtte dra, dukket han endelig opp. Hvor han hadde vært fikk jeg aldri tak på, men øynene hans var så forgråtte at de bare var som to røde pølser i det ellers så renskårne ansiktet. Han prøvde å late som ingenting, men da jeg reiste meg for å dra og ga han en klem, brast han ut i gråt igjen, noe som selvsagt utløste en grinekavalkade fra meg også. Mellom snufsene beklaget han om og om igjen at han ikke kunne bli med til flyplassen, men han fikset det bare ikke.

Søsteren hans satt og observerte det hele med store, overraskede øyne, da det nok ikke var hverdagskost å se sin ellers så patriarkalske bror vise følelser på dette viset.

Tilbake på gata sto hele gjengen og ventet, og det viste seg at alle så seg absolutt nødt til å følge meg hele veien til flyplassen. Det måtte to taxier til, og vi var nok litt av et skue der vi presset oss inn i de bittesmå og rustne bilene med koffertene på taket for å få plass til alle.

Jeg satt i midten i baksetet mellom Rida og Sufyian, noe som ga oss en siste mulighet til å planlegge litt i hemmelighet uten at Wilson hang rundt oss. Sufyian sa at Rida skulle sove hos han i natt, sånn at jeg kunne slappe av og vite at han var trygg og ikke alene. Det var den beste avskjedsgaven jeg kunne fått.

Ringo ville også gi meg en avskjedsgave, men det eneste han hadde var et gummiarmbånd som det sto Jesus på som han selv alltid bar. Jeg er jo ikke akkurat noe fan av Jesus, men det var så rørende da han tok det av seg og satte det på hånden min mellom armbåndet jeg hadde fått fra Sagar og det jeg fikk av Sufyian, at det forblir der så lenge det henger sammen. Jeg fant fort ut at det gikk an å ha på vranga, så noe større identitetskrise skal jeg nok unngå.

Det føltes trygt og fint for en håpløs nostalgiker å være nedlesset i armbånd og smykker fra alle jeg har blitt så glad i, og til og med en permanent tatovering som Sufyian tok på meg med en manuell nål et par uker tidligere. Som en bærbar versjon av minnecollagen på veggen min.

Vel framme på flyplassen ble det mer klemming og tårer til en av vaktene kom og sa fra at det fikk holde, som en slags siste påminnelse om at jeg var i ferd med å forlate et land som ikke tillater noen form for kjærlighet i det offentlige rom. Gjengen tok farvel og dro, mens Sufyian og Rida ble igjen litt til, siden de ikke skulle tilbake til gata.

Jeg klarte ikke slippe taket på Rida, men til slutt var jeg nødt til å rive meg løs for å rekke flyet. De siste ordene jeg sa var «I will always love you, and I will always come back for you!», og er nok til dags dato det viktigste løftet jeg noen gang har gitt.

Reisen hjem var lang og smertefull, og det føltes som å fly gjennom en tett tåke av sorg, kjærlighet, savn og engstelse. I transit i Paris overførte jeg en solid sum til Sufyian som skal fungere som lommepenger for Rida slik at han har mat og det han trenger fram til de reiser til landsbyen til Sufyians familie. Selv om det var den beste løsningen jeg kunne komme på, føltes det av en eller annen grunn litt som å kjøpe seg fri. Et forsøk på å bøte på en grusom dårlig samvittighet for å ha forlatt Rida i denne utrygge tilværelsen, mens jeg selv skal hjem til det tryggeste stedet på jord.

Jeg hadde for øvrig bare én hel dag i Oslo før ferden skulle gå videre til Bosnia. Jeg har enda fire måneder igjen av dette friåret som så langt har vrengt sjela mi ut og inn så uendelig mange ganger, og de skal utnyttes til det fulle.

I Mostar har våren blomstret opp allerede, så det var ikke store ompakkingen som skulle til. Jeg hadde noen få, små avtaler denne ene dagen, og skulle bare først på en rutinekontroll med mamografi på grunn av brystkreften jeg hadde for to år siden, før det ventet et par øl med gode venner.

Da bildene var tatt og jeg var på vei ut, ble jeg bedt om å komme inn igjen for å ta et par bilder til av den venstre puppen min, altså ikke den jeg har hatt kreft i. Etter de ekstra bildene sa de at de skulle sende dem til Ullevål, og hvis det var noe så kom de til å ringe meg. I døråpninga nevnte jeg at jeg skulle flytte til Bosnia dagen etter, men at jeg kom til å være tilgjengelig på mitt norske nummer der. Da ble det plutselig litt merkelig stemning, og de sa med en litt for høy og vennlig tone at de kunne høre om legen kanskje hadde tid til å se på bildene med én gang, slik at vi fikk det unnagjort. Supert, tenkte jeg.

Legen tok imot meg og sa at vi måtte se litt på ultralyd også. Grei skuring, tenkte jeg. Mens jeg lå der og så opp på skjermen, kjente jeg at hjertet begynte å slå litt raskere. Det var noe gjenkjennelig med det ultralydbildet. Stemmen til legen skar gjennom den allerede overarbeida hjernen min som ei rusten båndsag da han rolig sa: «Du skal nok dessverre ikke flytte til Bosnia i morgen, for du har fått kreft igjen.»

Ikke tilbakefall fra den forrige kreften. Neida. En ny og egen kreft i den andre puppen for sikkerhetsskyld. Som om kroppen krever en slags ondskapssymmetri. Jeg lirte av meg det jeg kunne komme på av bosnisk banning i et slags unødvendig forsøk på å være høflig overfor legepersonellet. Kreft igjen. Jeg var jo ferdig med den prøvelsen, for faen. Jeg vant jo, for faen.

Det var bare ikke plass til dette inni meg nå. Hjernen og hjertet mitt jobbet allerede på spreng med å fordøye Mumbai, og denne nyheten la seg bare som et tynt lag med snerk på toppen. Det eneste jeg klarte å forholde meg til, var en voldsom skuffelse og følelse av å ha blitt lurt fordi jeg ikke fikk lov til å dra til Bosnia. Jeg har fire måneder igjen av eventyret mitt, og nå føltes det som om noen bare rev ut de siste uskrevne sidene, krøllet dem sammen foran nesen min og kastet dem ned i kloakken.

Da det sakte, men sikkert begynte å synke inn var det bare en ting å fokusere på. Jeg er tilbake i Norge. Det ordner seg. Jeg har de beste legene, den nyeste forskningen, moderne utstyr og medisiner, og det hele er gratis. Det ordner seg.

Og mens gjenklangen av Mumbais støy og larm sakte svinner i den rolige og stille Oslo by, kjenner jeg at jeg denne gangen har et helt annet perspektiv. Jeg har sett hvordan det kan være. I øynene på de som har ingenting har jeg sett alt jeg selv har. Jeg har trua. Jeg har håp. Jeg har trygghet.

Men jeg har også en som virkelig trenger meg, og jeg har lovet å alltid komme tilbake til han. Og jeg holder det jeg lover.