Anekdoter fra en glemt krig

Mine to måneder her i Mostar nærmer seg en slutt, og jeg føler meg litt som en turist som har fråtset i en mental buffet, der man kan forsyne seg så mange ganger man ønsker.

Jeg kom til en by som ganske nylig har opplevd en grotesk krig, men jeg forventet ikke å høre noe særlig om den. Jeg så for meg at det skulle råde en slags rungende taushet over det hele, og var redd for å trampe inn som John Cleese i Fawlty Towers episode «Don’t mention the war!».

Før jeg dro hit, fikk jeg et godt råd fra min mostarske venninne i Oslo, da jeg uttrykte min bekymring for å tråkke feil i samtaler som omhandler konflikten som enda råder her. «La folk fortelle sin historie først.» sa hun. «Ikke fortell dem hva du har lest eller hørt, eller hvordan du tror det var eller er. La dem fortelle sin historie, så kan du fortsette samtalen etter det.»

Det skulle vise seg å være et av de beste rådene jeg kunne få. For jeg trengte aldri å spørre. Alle jeg har snakket med, ung eller gammel, har uoppfordret fortalt meg personlige historier fra krigen. På mange måter kan det virke som om folkene her føler at nettopp ingen har spurt dem. At ingen egentlig vil høre.

 Jeg bare ser på deg...

Jeg bare ser på deg...

Og det er ikke så rart. Da krigen startet var de fleste overbeviste om at noen ville komme å redde dem når som helst. De var en del av Europa. Av eks-Yugoslavia, det eneste landet som hadde automatisk visum til både Kina og USA. Når de var ute og reiste, fikk de alltid beskjed om å passe ekstra godt på passet sitt, for det var et av de mest dyrbare passene i verden. Sarajevo hadde et storslaget OL i 1984, og det var en kulturhovedstad. Klart noen ville komme og hjelpe dem!

Men det gjorde de ikke. Vi gjorde det ikke. Ingen kom. Det verste folkemordet i Europas historie etter andre verdenskrig, fikk pågå i årevis, mens resten av Europa tenkte at Bosnia først og fremst var et land vi bare hadde hørt om på Grand Prix.

 Frihet faller ikke fra himmelen ned. Din søster ofret tre brødre for fred.

Frihet faller ikke fra himmelen ned. Din søster ofret tre brødre for fred.

Så folk vil gjerne fortelle. Og det samme skjer hver gang. De forteller, jeg lytter og tørker tårer, og så får de forferdelig dårlig samvittighet for at de har fått meg til å gråte. Som om mine tårer er verdt mer enn det de har vært gjennom. Bortskjemte, trygge meg, med lottobilletten norsk pass, låner følelsene deres for et lite øyeblikk, og de får dårlig samvittighet for at de forteller om sin egen oppvekst.

For samtidig som jeg gråt mine bitre tårer over at Kurt Cobain valgte å ta sitt eget liv, kjempet de, som nå har blitt mine venner, for livet her. Mens jeg øvde på splitthopp og piruetter i dansestudioet, løp mine venner i sikk sakk for å unngå snikskyttere. Mens jeg plukket løken av den hjemmelaga pizzaen i en trygg sofa, delte vennene mine en halv løk om dagen.

Noen av historiene jeg har fått høre er direkte grusomme, og omhandler alt fra systematiske gjengvoldtekter i konsentrasjonsleirer, til barn som blir skutt av snikskyttere. Disse historiene ønsker jeg ikke å gjengi, da det blir for hard kost for de fleste.

Men jeg vil gjerne dele noen anekdoter, som samlet gir et lite innblikk i hvordan hverdagen var for mange her i Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. Fritt gjenfortalt etter minne, da alle historiene har blitt servert over en øl eller kaffe, i situasjoner jeg ikke følte for å ta opp en notatbok og notere. Dette er historier fortalt av folk som selv mener de var heldige, fordi de tross alt overlevde, og mange andre opplevde mye verre ting enn dem.

Kompis, 24 år:

Faren min kjempet i den bosniske hæren, og han var derfor mye borte. En gang han var hjemme, satt han i en stol og slappet av. Moren hans kom inn, og han reiste seg for å gi henne stolen. Hun satte seg ned, og i neste sekund landet det en granat som drepte henne, i stolen han satt i bare et minutt tidligere.

Da faren min satt i konsentrasjonsleir, kunne det gå mange dager uten at de fikk mat. En dag satt en av fangevokterne og spiste en appelsin. Han så på faren min og onkelen min, og spurte om de ville ha appelsinskallet. Selv om det var fryktelig ydmykende, var de for desperate til å si nei. Enhver form for næring var velkommen.

Da krigen endelig var over, kom pappa hjem med en stor vannmelon. Han holdt den opp foran meg og søsteren min, og spurte om vi visste hva det var. Vi fnyste, himlet med øynene og svarte «Selvfølgelig vet vi hva det er! Det er en ball.»

Kompis, 32 år:

Faren min var overlege på det lokale sykehuset, og jobbet døgnet rundt med å prøve og berge så mange liv som mulig. Min mor var høygravid, og jeg var åtte år, da vi som vanlig løp ned i kjelleren for å søke ly mot rakettangrepene. Etter en stund slo plutselig døra opp, og min far sto likblek i åpninga, fullstendig tilgriset av pasienters blod på den hvite legefrakken. Jeg kommer aldri til å glemme det forvridde uttrykket i ansiktet hans da han så oss. Han hadde fått beskjed på sykehuset om at det lå en høygravid kvinne med en gutt ved siden av seg i gata, begge drept av rakettene. Men det var ikke oss.

Tilfeldig kar på pub, ca.40 år:

Vi i den bosniske hæren hadde ikke særlig med våpen, men vi klarte av og til å skrape sammen nok penger til at vi kunne leie den kroatiske hæren til å sende noen raketter mot serberne. Vi hadde nok penger til tre raketter, og ringte inn en bestilling. På avtalt tidspunkt hørte vi den ene raketten gå over, så den andre, og så den tredje. Men så ble det plutselig avfyrt en fjerde, og vi ble straks bekymret, for det hadde vi jo ikke råd til. Så vi ringte for å avklare en eventuell misforståelse. «Slapp av!» svarte de. «Den siste var på huset.»

Venninne, nå bosatt i Norge, 42:

Jeg tenker ofte at det bare er tilfeldigheter hvem som overlevde, og hvem som ikke overlevde. Jeg husker en gang jeg og noen venner var på morellslang i en hage, og jeg sto oppreist og strakk meg etter morellene. Plutselig begynte kompisen min å erte meg for noe, og jeg tok spontant en neve moreller og kastet etter han. I det jeg kastet, bøyde jeg meg litt ned, og i samme sekund suste det en kule fra en snikskyter over hodet mitt. Hadde ikke kompisen min ertet meg, hadde kulen truffet meg i hodet.

Jeg og kompisen min var på en café i Tuzla og drakk kaffe. Det hadde regnet i flere dager, og kompisen min hadde en voldsom hodepine. Han ville dra hjem, men jeg hadde lyst til å bli litt til. Jeg prøvde å overtale han, men han hadde så vondt i hodet at det lot seg ikke gjøre. Så vi dro derifra. Ti minutter senere inntraff angrepet som senere har blitt omtalt som Tuzlamassakren, der 71 mennesker ble drept, og 240 skadet, alle sivile, og de fleste mellom 18 og 25 år.

Venninnes mann, 43:

Min mor har alltid vært utrolig flink med blomster. Hun kan få en rose til å springe ut av en tannpirker, og vi kaller henne Blomstermor. En dag la hun seg for å hvile i stua, og for å skjule seg for snikskyttere, la hun seg inntil veggen under vinduet. Hun våknet av at hun følte at noen snakket til henne, og sa at hun måtte stelle med blomstene. Det var ingen der, men følelsen var så sterk at hun sto opp og gikk ut på kjøkkenet for å se til blomstene sine. I det hun kom ut på kjøkkenet, slo en rakett inn vinduet hun hadde sovet under, og sprengte alt rundt. Det var som om alle blomstene hun hadde gitt liv til, ville gi henne livet tilbake.

Jeg var ute i gata med bestekompisen min, da det kom et rakettangrep. Vi løp mot blokka vi bodde i, og mens vi løp haglet det rundt oss. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men bestekompisen min sin arm kom i veien for en splint som var på vei mot hodet mitt. Han ble hardt skadet, men det berget livet mitt. Vi er uatskillelige den dag i dag, og han er den første jeg må se når jeg kommer til Mostar.

Pappaen til en venn, 53:

Den bosniske hæren hadde lite våpen, og vi måtte spare på de få granatene vi hadde, så vi kastet store steiner over til den andre leiren. De trodde det var granater, og gikk i dekning. Etter en stund kastet vi en ekte granat. De visste aldri om det var en stein eller en granat som kom, og ble totalt psyket ut av det. Sånn kjemper man en fattigmannskrig.

Jeg ble truffet av en snikskytter i skulderen, og kulen gikk på skrå ned og stoppet to millimeter fra hjertet mitt. Jeg måtte gå med kulen i ett år før jeg kom meg til Sarajevo, hvor de klarte å fjerne den etter en fem timers lang operasjon. Jeg hadde på meg et muslimsk smykke da jeg ble truffet, og smykket ble tilgriset av blod. Jeg har aldri tørket av blodet.

 Naboblokken min.

Naboblokken min.

Kanskje kan det for en utenforstående høres ut som vi er en tragisk gjeng som sitter og graver i fæle historier på en mørk pub, men sånn er det overhode ikke. Som den føromtalte overlegen sa til meg: «Det viktigste våpenet vårt var ikke granater, gevær eller raketter. Det var galgenhumor. Det var humoren som holdt oss i live.» Og jeg er ikke i tvil om at han har rett. Selv om jeg har felt aldri så mange tårer disse to månedene, har jeg også ledd så mye at jeg har trodd bollekinnene mine skulle sprekke. Jeg har reist en del, men jeg har aldri møtt på en så varm, men samtidig mørk, humor som folkene har her. Og for hver gang hjertet mitt har bristet av en av de mange, personlige historiene, har lattermusklene mine bristet i neste øyeblikk.

Og jeg vet, at når jeg kommer til å se tilbake på minnene mine herfra, er det dette jeg først og fremst vil huske. Den hjertelige latteren som slår som et ekko gjennom de mange kulehullene de omgir seg med.

 

 

Den Andre Siden

Tiden flyr på Balkan, og opplevelsene og inntrykkene er såpass mange, at det er vanskelig å samle dem i ett blogginnlegg.

Etter godt og vel en måned i Mostar, har jeg allerede fått en solid bekjentskapskrets og mange gode venner. Byen er ikke så stor, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at alle kjenner alle, og at du ikke kan slippe en fis her uten at det står på forsiden av lokalavisa dagen etter. Her om dagen var jeg ute og gikk tur med en kompis i nabolaget, og da jeg kom hjem tikket det inn en melding fra andre siden av byen: «Hørte du var ute og gikk med Zerin. Hvor skal dere?» Det fins til og med en gate, som er full av caféer, som på folkemunne blir kalt Blejiceva, utfra ordet bleji, som betyr å stirre. Her følger alle med på alle, som et slags live realityshow.

Selv om jeg får flashbacks til min oppvekst i Nord-Norge, som til tider kunne oppleves som kvelende gjennomsiktig, finner jeg det bare betryggende og sjarmerende enn så lenge. Folk vinker og hilser fra hvert et gatehjørne. Jeg hilser på nye bekjentskaper som ti minutter inn i samtalen kan avsløre at de er kusina eller fetteren til alle andre jeg kjenner, at det var faren deres som bygde blokka jeg bor i, at de spilte i bryllupet til kollegaen min i Oslo, eller spiller i band med kompisen min fra Skien. Å gå ut på byen her er som en eneste stor bygdefest, der alle sørger for at du har det bra, og at du aldri mangler noe i glasset.

Når jeg sier «gå ut på byen her» kan det høres ut som jeg inkluderer hele Mostar. Det gjør jeg dessverre ikke. Over 20 år etter krigen, er denne vakre byen delt i to av en usynlig grense som alle vet hvor går, og som skiller den muslimske delen fra den kroatiske delen. Eller omvendt. Det kommer an på hvem du spør. Det er folk her som har vokst opp i byen, men aldri vært på Den Andre Siden. De går på hver sine skoler, har hvert sitt fotballag, og det fins jevnaldrende som aldri har møtt hverandre. Til tross for at det er slik, har jeg hørt lite negativt om folkene på Den Andre Siden, som for meg har blitt den kroatiske delen, da samtlige av mine venner tilhører den muslimske siden. Det virker som om de rett og slett bare ikke forholder seg særlig mye til hverandre. Visst kan man gå på pub eller restaurant på motsatt side uten at noen hever på et øyenbryn, men det ligger på en måte et slags slør over det hele, en usagt bevissthet om at man ikke tilhører der. Minnene og arrene etter krigen er såpass ferske enda, at det kan virke som at mange er redde for at konflikten skal blusse opp igjen, og derfor unngår å tråkke på den andre sin plen.

 Religion har ingenting med Gud å gjøre her.

Religion har ingenting med Gud å gjøre her.

 

Mostar er kort sagt den mest splitta byen på Balkan, og folkene her stemmer kun på tre forskjellige partier, som alle tilhører hver sin etniske bakgrunn, og som de fleste utenforstående ville ha sett på som nasjonalistiske. De styrer likt, og er sjeldent enige med hverandre. Det sier seg jo selv at folkene her stemmer på partiet de selv føler de har etnisk tilhørighet til, i frykt for hva de andre vil finne på. Før krigen var det svært vanlig at folk giftet seg på tvers av religion og etnisitet, og derfor er det mange som er forvirra over hvilken side de egentlig hører til.

Selv kjenner jeg et aldri så lite ubehag bare av å skrive om dette, for jeg er redd for å si noe feil, eller påstå noe som en av sidene vil mene er fornærmende. De har nok av folk utenifra som ønsker å fortelle dem at det er bedre om «alle bare kan være venner». Men er det én ting jeg har lært av oppholdet mitt her, er det at man skal være forsiktig med å trampe inn i andre sin fjøs, kledd i dress og lakksko, og fortelle dem hvordan man skal melke kyr, når man selv får levert melka i flasker på døra.

Men det er ikke alle som er redde, og som i et hvert eventyr fins det helter som trosser alt for en bedre verden. Og i denne byen er de bevæpnet med rock n’ roll.

Etter et par uker her fikk jeg en melding fra min bosniske venn i Skien, Igor Dunderovic, som tipset meg om å besøke Mostar Rock School. Jeg hadde knapt lest meldingen, før jeg ble presentert for en mørk og svensktalende herremann som satt rundt samme bord som meg og venninna mi. Han het Mujic, og det kom raskt fram at han er selve drivkraften bak rockeskolen, sammen med blant annet Orhan Maslo. Begge er kjente musikere fra Bosnia. Mujic har spilt trommer for blant annet Tom Jones, og Orhan er tidligere trommis i et av mine favorittband, Dubioza Kolektiv.

 Mr.Mujic in action.

Mr.Mujic in action.

 Det er ikke ofte jeg føler meg liten, men ved siden av Orhan følte jeg meg som en liten fraggel.

Det er ikke ofte jeg føler meg liten, men ved siden av Orhan følte jeg meg som en liten fraggel.

Etter krigen sponset blant annet Pavarotti, Brian Eno og U2, selvsagt med Bono i spissen, byggingen av et digert og fantastisk musikksenter, som i utgangspunktet skulle hjelpe krigstraumatiserte barn og ungdom gjennom musikkterapi. Tanken bak var at barn og unge fra de forskjellige etniske bakgrunnene skulle komme sammen, og forhåpentligvis lege sårene fra krigen litt etter litt. Men på grunn av den vanskelige politiske situasjonen som har oppstått i kjølvannet av krigen, var det ikke bare å få til.

For fem år siden fant våre rockehelter ut at de var faen så lei av at hjembyen deres er delt opp på den måten den er, og bestemte seg for å starte en musikkskole, med fokus på rock n’ roll, der de ville blande elever fra de to sidene av byen. Oppskriften er ganske enkel. Ungdommene velger seg instrumenter, får opplæring i det de velger, blir så satt sammen i band der det er like mange elever fra hver side av byen, og så har de tre måneder på å øve inn én coverlåt, og lage én låt selv. Så spiller alle bandene en stor konsert sammen, og en jury som består av kjente, lokale musikere, velger ett band som vinner. Bandet som vinner får så spille inn den egenlagde låten i det profesjonelle studioet i kjelleren på Pavarottisenteret, der blant annet artister som Brian Eno, Kelly family, Goran Bregovic, Dubioza Kolektiv og en haug andre kjente band har spilt inn platene sine. Denne prosedyren gjentar de fire ganger i året.

 I hvert et rom vi passerte, var det band som øvde. 

I hvert et rom vi passerte, var det band som øvde. 

 

Og det funker. Når ungdommene kommer sammen glemmer de både etnisk bakgrunn og gamle konflikter, og skaper en ny virkelighet gjennom musikken. Skolen har opp mot 200 elever, og våre helter jobber døgnet rundt for å kurse alle ungdommene. Det varmer også et feministhjerte at halvparten av Mujic sine elever på trommer dette semesteret, er jenter.

Arbeidsledigheten her er veldig høy, og mange har ikke råd til å betale for aktiviteter for barn og ungdommer. Kursene på Rockeskolen er derfor gratis. Men skolen er nødt til å betale husleie og andre utgifter til kommunen, noe de har klart til nå ved hjelp av støtte fra blant annet Den Norske Ambassaden. Men på grunn av den nåværende flyktningekrisa, har bidragsyterne sett seg nødt til å kutte all støtte. Skolen har bare penger til å drifte i tre måneder til.

 Den Norske Ambassaden har merket sitt over hele skolen.

Den Norske Ambassaden har merket sitt over hele skolen.

«Men kan dere ikke bare søke om støtte fra kommunen?» får man jo lyst til å spørre. Men situasjonen er slik at de kan ikke søke støtte fra en samlet kommune, slik vi er vant til i Norge, uten å måtte velge hvilket av de tre partiene de skal motta en eventuell støtte fra. Og da har de brutt med de viktige prinsippene de startet skolen med. De vil ikke tilhøre noen av sidene alene, men være en skole for alle. Det blir som om ungdomsklubben på Tøyen skulle måtte ha Frp-logoen på samtlige dører og skilt, og måtte forholde seg til at en tredjedel av ungdommene er mer verdt enn de andre.

Uansett hvilken dag man velger å ta en tur ut på de to best etablerte rockepubene i byen, kan man høre elever fra rockeskolen spille live. Og de er dyktige. Det er alt fra tradisjonell, bosnisk folkemusikk, deilig popmusikk, heftig rock n’ roll eller ska-punk som blåser fletta av deg. Mostar Rock School står for selve soundtracket til en hver dag her i byen, og viktigst av alt gir de fingeren til alle som påstår at man hører til på den ene eller andre siden.

 Elever fra rockeskolen på den populære puben Duradzik.

Elever fra rockeskolen på den populære puben Duradzik.

Jeg har snakket med mange, og det er ikke tvil om at Mostar Rock School er den beste, og mest velfungerende, antinasjonalistiske institusjonen som er å finne på Balkan. Og nå står den altså i fare for å bli lagt ned. Det er vanskelig å formidle hvor hjerteskjærende vondt det er å tenke på, etter å ha vært vitne til hva skolen faktisk klarer å få til i en by som er så delt som den er.

Våre rockehelter nekter å gi opp, og sier de omså er villige til å jobbe gratis for å få det til å gå rundt. Men det hjelper ikke når kommunen skal ha sin husleie og andre kommunale utgifter, og skolen har godt over hundre elever som trenger utstyr og lærere.

Alt av bidrag hjelper, og kunne du tenke deg å hjelpe våre helter, kan du klikke deg inn her

Men før du gjør det, vil jeg gjerne utfordre deg til å se denne videoen de har laget som forklarer situasjonen på en mye bedre måte enn jeg evner å formidle. Om ikke annet for å anerkjenne at noen få, engasjerte mennesker faktisk er i stand til å forandre en del av verden, ved hjelp av trommestikker, gitarstrenger og et innbitt løfte om å aldri gi opp.

Danskebåten til Bosnia

«Hva er greia med deg og Bosnia?» blir jeg ofte spurt, og aller mest av bosniere selv. Jeg svaret alltid at det er en lang og kjedelig historie, men at kortversjonen er at jeg rett og slett bare liker meg her.

Men etter mitt forrige innlegg om mitt mislykka forsøk på å handle i butikken, er det mange som lurer på om jeg har familierøtter i Bosnia, og hvordan jeg egentlig har havna her, så nå er det vel på tide å gi langversjonen.

For omtrent ti år siden, dro jeg og bestekompisen min, Claus, på en god, gammeldags fylletur med danskebåten. Vi hadde ikke noe dypere tanker rundt turen enn å drikke billig øl, og kjøpe kvota vår med kjøtt, tobakk og alkohol. Nordlendinger som vi er, syns vi jo selvsagt at de stengte alt for tidlig i baren, og gikk til lugaren for å drikke litt mer. På vei dit kræsja jeg med en norsk-bosnier i korridoren, og vi kom raskt i snakk. Jeg klarer utrolig nok ikke å huske navnet hans i ettertid, men la oss kalle han Adnan.

Adnan var også klar for en liten runde til, og vi inviterte han på nachspiel på lugaren. Han fortalte at han var på vei til Danmark for å besøke kjæresten sin, og at han hadde bodd i Danmark og Norge de siste åra. Vi drakk og lo, og utvekslet gode historier, men nysgjerrige som vi nordlendinger er av natur, måtte vi jo til slutt spørre om han ville fortelle om krigen, og hvordan han kom til Norge. Krigen på Balkan var den første krigen jeg var gammel nok til å følge med på gjennom nyhetene, og jeg har alltid skammet meg over at jeg ikke visste nok om den. Den var på en måte så nær, men likevel så alt for fjern for en fjortis som akkurat hadde oppdaget gutter, fest og rock n’ roll. Jeg innrømmet for Adnan at jeg ikke hadde satt meg nok inn i konflikten til å kunne si noe som helst, men at jeg veldig gjerne ville vite mer. Å kunne snakke med noen på sin egen alder som har opplevd krig på nært hold, er jo ikke hverdagskost for en overbeskytta nordlending.

Og Adnan fortalte. Om naboer og gode venner som plutselig var fiender. Om å være fanget i sin egen by, mens raketter smalt i hagen og snikskyttere lurte rundt hvert et hjørne. Om at bestekompisen hans ble drept på vei til skolen, og om at faren hans plutselig en dag sa at de måtte forlate hjemmet sitt, livet sitt, og flykte langt av gårde, men at han ikke ante hvor dette «Avgårde» var.

Havet har aldri vært så stille, som da vi satt og hørte på Adnans historier på lugaren til langt ut på morgenen. Edru var vi jo ikke, og den emosjonelle stemninga fikk både Claus og meg til å felle mang en tåre, mens vi sakte ble skammelig klar over at vi aldri har følt på en reell frykt. Aldri har manglet noe som helst. Aldri har tenkt tanken på at vi kan miste det vi har.

Da Adnan oppdaget at vi gråt, begynte han selv å gråte, for han syns det var så rørende at det gikk såpass inn på oss. Det hele ble et ganske så absurd tutekor, der vi gråt for hverandres følelser. Etter en stund fant Adnan ut at vi måtte lette på stemninga, og lurte på om jeg kunne synge en sang. Jeg husker jeg gikk gjennom hele den indre jukeboksen min, men ingenting passet. Hva synger man til en som akkurat har åpnet hjertet og sjela si, og fortalt om da han mistet alt som var kjært, når man selv aldri har mistet noe annet enn alt for mange historietimer? Til slutt endte jeg opp med å synge Nocturne av Evert Taube, men jeg kunne ikke teksten, så jeg måtte finne på en ny i farta. Jeg er ikke kjent for å ha særlig god hukommelse, men teksten jeg fant opp der og da har limt seg fast. Det ble en salig blanding av bokmål, nynorsk og nordnorsk, men det var det ingen som brydde seg om.

Etter sangen fortalte Adnan om hvor vakkert Bosnia egentlig er. Om den fantastiske naturen, det rene vannet og den utrolig lange og spennende historikken landet bærer på. Vi hadde jo bare sett bilder av ruiner og folk i nød og det var vanskelig å se for oss at det var det samme landet han snakket om. Igjen skammet jeg meg over mine manglende kunnskaper.

Båten begynte å nærme seg land, og vår nye venn måtte ta farvel. Før han gikk, ville han gi meg et smykke, som han egentlig hadde tenkt å gi kjæresten sin. Jeg ble ekstremt forlegen, men han nektet å ta nei for et svar. Det var et hvitt hjerte med en blank sten i, og han ga meg det mot at jeg sverget på at jeg aldri skulle glemme han, og at jeg skulle dra til Bosnia når jeg fikk sjansen. Jeg sverget dypt og inderlig, slik man jo gjerne gjør på nachspiel på danskebåten.

Da vi våknet en gang ut på ettermiddagen, hørte jeg Claus mumle fra andre enden av lugaren: «Av alle ting jeg hadde forventet av denne turen, så var det ikke at vi skulle sitte og gråte for Balkan til langt utpå morgenen. Men det hadde vi bare godt av.» Jeg vet den dag i dag ikke hvorfor vi feilet å utveksle noe form for kontaktinformasjon, men jeg skylder på mengden akevitt som ble fortært i de lange morgentimene.

Adnan hadde satt sine spor, og da jeg kom hjem hang jeg smykket fra han på veggen over senga mi. Årene gikk, og med jevne mellomrom tørket jeg støv av hjertet på veggen, mens det stakk i meg at jeg faktisk hadde et løfte å holde. Og hver gang jeg hørte noe om Bosnia, eller ble kjent med noen derfra, ble jeg påminnet at jeg fremdeles ikke hadde lest mer om landet, og at det var på tide å gjøre noe med det.

Åtte år senere satt jeg og venninna mi og så gjennom tilbud Norwegian hadde til byer i Europa. Vi hadde fem dager til rådighet, og ville dra til en eller annen by for å fjase rundt. Da jeg så at de hadde flyvninger til Bosnia, sa jeg bestemt «Vi skal til Sarajevo! Jeg lovte en bosnier på et nachspiel på danskebåten for åtte år siden at jeg skulle dra dit.» Venninna mi trakk på skuldrene og svarte «Da må vi jo bare dra dit, da.»

Vi dro, og Adnan hadde ikke overdrevet! Ikke bare er Bosnia et usedvanlig vakkert land, men det er spekket med historie, hysterisk god mat og ikke minst, fantastiske mennesker. Her slipper du overivrige, falske gladgjøglere som skriker på hvert et gatehjørne og presser deg til å kjøpe plastsandaler de sverger er av antilopeskinn. Bosnierne er stort sett rolige og beherska, på grensa til alvorlig, når du først treffer på dem. Men spør du om hjelp til noe som helst, setter de himmel og hav i bevegelse for å hjelpe deg. Og de gjør det ikke for å få noe ut av deg. De er bare genuint interessert i å hjelpe.

Og fjellene, åsene, skogene, elevene og arkitekturen er så overveldende at til og med ei skravlebøtte som meg blir helt stum.

 Utsnitt fra Sarajevo

Utsnitt fra Sarajevo

 Uten filter, jeg sverger!

Uten filter, jeg sverger!

Etter tre dager i Sarajevo, traff vi på to engelskmenn som hadde kjørt helt fra London, og skulle fortsette å kjøre til India. Det sier seg jo selv at dette var spennende folk, og da de foreslo at vi skulle bli med til Mostar dagen etter, var vi ikke tunge å be.

Jeg har alltid gjort litt narr av folk som drar tilbake til det samme feriestedet år etter år, istedenfor å utforske nye steder. Men da jeg kom til Mostar møtte jeg meg selv i døra. Det føltes på et merkelig vis som å komme hjem, og jeg skjønte fort at det var en by som jeg kom til å oppsøke igjen og igjen.

 Gamlebyen i Mostar

Gamlebyen i Mostar

Vi hadde bare en natt her før vi skulle dra hjem igjen, men da jeg våkna på avreisedagen bestemte jeg meg for å bli igjen noen dager til. Jeg klarte bare ikke å reise herifra. Jeg hadde aldri vært alene på tur i utlandet før, så det var på tide.

Jeg sjekket inn på et pensjonat i gamlebyen, og ble fort kjent med familien som driver det, blant annet «onkel» Edin og «fetter» Mirso, som jeg har snakket om i mine forrige innlegg. De er en helt fantastisk gjeng, med humor så svart som du bare ellers finner i Nord-Norge, og et bunnløst hjerterom. I løpet av de tre dagene jeg var her, ble jeg så glad i dem at da jeg kom hjem til Norge igjen, bestemte jeg meg for å dra tilbake igjen bare tre uker senere.

Og da jeg nå i vår fant ut at jeg ville ta ett års permisjon fra jobb og studere via internett, trengte jeg ikke tenke meg om hvor jeg ville dra først. Nå er jeg bare redd for at mine to måneder her kommer til å gå alt for fort. Hver eneste dag er fylt med nye bekjentskaper, opplevelser og historier som kommer til å sette dype spor i meg i lang fremtid.

 Kravice

Kravice

 Middelalderbyen Pocitelj

Middelalderbyen Pocitelj

 Blagaj

Blagaj

 Blagaj

Blagaj

Livet tar stadig nye vendinger, men jeg skal innrømme at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ende opp i Bosnia da jeg tok danskebåten for ti år siden. Nå håper jeg bare at jeg treffer på Adnan igjen en dag, så jeg kan fortelle han at jeg holdt løftet mitt, selv om det tok såpass mange år. 

En utlending i butikken

Har du noen gang sett noen stå og stirre foran ostedisken i ti minutter uten å foreta seg noe, og tenkt at de var treige idioter som ikke er i stand til å ta en avgjørelse? Det har jeg, men etter å ha vært utlending i et fremmed land, kommer jeg aldri til å tenke det igjen.

Etter å ha bodd ti dager i Mostar i Bosnia Hercegovina, måtte jeg gi slipp på feriemodusen og innse at oppholdet mitt her tross alt er finansiert av Lånekassa. Selv om det er ganske så billig her i Bosnia, kan jeg ikke spise på restaurant hver dag.

Det var på tide å handle litt mer enn brød, ost og egg på butikken, og komme i gang med å lage middag selv. Så i dag begikk jeg meg altså ut på egenhånd i den enorme butikken Konzum litt lengere bort i gata. En kompis hadde lært meg navnet på det aller viktigste, nemlig stekesmør (maslo) og bacon (prsut), og jeg var ved godt mot. Det varte ikke så lenge.

De er glade i et vanvittig utvalg av hver enkelt matvare her i Bosnia, og skal du ha en pakke med pølser har du metervis med hyller å velge mellom. Men hva de inneholder er en ren gjettelek for en stakkars utlending.

 Pølsebonanza

Pølsebonanza

Som for eksempel Pipi extra mini. Ingenting i det navnet gir mening. For det første, hvordan kan noe være extra mini, og samtidig være nøyaktig like stor som Pipi XXL-pølsene? Og hva betyr pipi? Er pølsa laget av ekstra små fugler? Er det fuglemat? Undulatservelat?

 En lang strømpe med pipi.

En lang strømpe med pipi.

 Jeg tar gjerne en stor Pipi extra mini, takk.

Jeg tar gjerne en stor Pipi extra mini, takk.

Jeg fant hylla med bacon, og tenkte at dette skulle i alle fall gå greit. Men så viser det seg at de har hundre tusen forskjellige sorter bacon, og jeg har ikke lært meg hva røkt, tørka, sylta eller salta er på bosnisk. De pakkene jeg syns så ut som bacon hadde ikke ordet prsut på etiketten, men slanina eller andre tulleord. Jeg kjente en enorm uro spre seg i hypofysen da det på alvor demret for meg at ordet bacon ikke er et internasjonalt ord i det hele tatt, slik som traktor og bibliotek. Og samtidig slo det meg plutselig at kompisen som jeg spurte hva bacon heter på bosnisk, er muslim, og neppe særlig bevandret i baconverden. Jeg var like langt. 

 Et lite utsnitt av de forskjellige sortene prsut du kan velge mellom.

Et lite utsnitt av de forskjellige sortene prsut du kan velge mellom.

Mitt neste forsøk var å finne rømme. Jeg har aldri før tenkt over hvor vanskelig det er å skille rømme fra smøreost, yoghurt eller andre hvite, smørbare greier, når man bare har bildet på emballasjen å orientere seg etter. Samtlige av de hundre produktene i hylla hadde et bilde av en eller annen variant av en trekinne som det rant en hvit, fyldig masse ut av, og en trinn og smilende bestemor med skaut som insisterer på at du må spise mer. Men mer av hva? Kesam? Krem? Vaniljesaus? Hvem vet.  Jeg lette desperat etter ord som kunne ligne på sour cream, men måtte gi opp og spørre en tilfeldig forbipasserende, og på tredje forsøk fant jeg en som heldigvis kunne nok engelsk til å fortelle meg at det var «kajmak» jeg lette etter.

 Rømme? Yoghurt? Smør? Kesam? Hvem vet.

Rømme? Yoghurt? Smør? Kesam? Hvem vet.

Etter å ha vært i butikken i førti minutter, hadde jeg kanskje en boks rømme, muligens en pakke røkt bacon, og en pakke ost med det forvirrende navnet «salami» i handlekurven. Og jeg var utslitt. Jeg ga opp ideen om å lage meg et ordentlig måltid basert på råvarer, og senket forventningene maksimalt.

«Taco!» slo det meg plutselig. Det er jo internasjonalt! Og jaggu var det ikke fredag også! Jeg gikk optimistisk rundt i butikken og lette etter Tex mex-hylla, men måtte nok en gang gi opp. Jeg fant hvetetortillas, men det var ingen andre tacorelaterte produkter i nærheten. Jeg fant én pakke med noe som kanskje var kjøttdeig, men den hadde en litt rar farge og kunne like gjerne være medisterdeig eller lungemos for alt jeg vet.

Det var rett og slett fortvilende å stå der, med et så enormt stort utvalg av matvarer, men ikke finne noe som lignet på det jeg er vant til. Jeg følte meg som en idiot, og jeg begynte å bli stressa av blikkene til de ansatte som hadde fulgt med på min lange ekskursjon mellom hyllene, uten å putte noe i kurven. Jeg sto jo bare og stirra lenge på utvalget før jeg tok et bilde av det. Så jeg ut som en terrorist?

I et dårlig forsøk på å fremstå normal, gikk jeg bort til dama i bakevaredisken, og ba ganske enkelt om et brød. «Hvilket brød?» spurte hun, og jeg flakket stressende med blikket mellom de tjue forskjellige sortene. «Jeg tar det runde der.» sa jeg, men da bare ristet hun på hodet og ga meg et helt annet brød. «Du vil ha dette.» sa hun bestemt, og jeg følte meg som elev som akkurat hadde svart feil på et mattestykke foran hele klassen.

Jeg tok mot til meg, og gikk bort til pølsedisken igjen. Jeg måtte da for faen klare å velge en pakke pølser! Plutselig så jeg ordet «grill» lyse mot meg, og jeg kastet meg over pølsepakken. Grillpølser og spagetti med ketsjup framsto plutselig som en enorm mestring, og jeg gikk stolt til kassa.

Jeg hadde tenkt å kjøpe litt sjokolade også, men fikk omtrent sammenbrudd da jeg så det enorme utvalget de har av bare banasjokolade, som fylte en to meter bred og to meter høy reol. Ved siden av var det et like stort utvalg av Gud på pose, og jeg undret meg på om de inneholdt spor av åpenbaring.

 Det er viktig med et bredt utvalg banansjokolade. 

Det er viktig med et bredt utvalg banansjokolade. 

 Kan inneholde spor av åpenbaring.

Kan inneholde spor av åpenbaring.

Da jeg la varene på handlebåndet, og kassadama kom til posene med frukt og grønt, som var det eneste jeg ikke hadde problemer med å plukke ut, så hun på posene og begynte å skjelle meg ut på bosnisk. Jeg så skremt på henne og stotret fram på klønete bosnisk at jeg ikke forsto hva hun sa, og hun himla så hardt med øynene at de nesten forsvant inn i bakhodet hennes, før hun aggressivt grep posene og forlot kassa. Folka bak meg i køa begynte også å himle med øynene og mumlet irritert mens de skulte på meg og ristet på hodene. Hva hadde jeg gjort? Spiser man ikke frukt på en fredag? Er det en egen kasse man betaler frukten i? Hadde jeg brukt feil poser?

Etter en stund kom hun tilbake med merkelapper på posene som hun scannet. Det viser seg at de ikke veier frukt og grønt i kassa, slik jeg er vant med i Norge, men du må gjøre det selv ved hjelp av koder som står på skiltene på fruktkurvene, og dama hadde nå måtte gå hele veien til frukt og grønt-avdelingen og gjøre dette for meg. Jeg følte meg trist og uproff. Nok et nederlag.

Vel hjemme stekte jeg pølsene og kokte spagetti, og satte meg ned på kjøkkenbordet for å innta min første hjemmelaga middag i Bosnia. Den var totalt uspiselig. Spagettien var alt for mye kokt, da den lille komfyren min bare har ett varmenivå på stekeplatene, og pølsene var litt svidde på utsida, men kalde inni, og smakte en blanding av reke og måke. Jeg åpnet boksen med «kajmak» i et forsøk på å drukne den dårlige smaken med rømme, men det viste seg at det var på ingen måte rømme, men en eller annen form for blanding av smør og ost. Jeg sverger på at bestemora på etiketten lo overbærende av meg.

Jeg ga opp, og trasket bort til Irma i gamlebyen, som driver den beste restauranten i mils omkrets. Hun humret godt av historien min, og sa at hun skulle diske opp med noe ekstra godt til meg. Og for 45kr fikk jeg en diger porsjon med de mest saftige kalvekotelettene i manns minne, og en god moderlig klem av kokken selv.

 Irma kjenner meg for godt allerede.

Irma kjenner meg for godt allerede.

 Den beste kokken i Mostar!

Den beste kokken i Mostar!

Da jeg senere fortalte de nye vennene mine om min katastrofale handletur i butikken, lo de godt, men lurte på hvorfor i alle dager jeg ikke hadde ringt så de kunne komme og hjelpe meg. Svaret var rett og slett at jeg skammet meg over å ikke klare noe så enkelt som å handle på butikken.

Dette er noe som jeg aldri har tenkt på som en krevende oppgave. Det er noe man gjør mens man tenker på helt andre ting, og krever særs lite ressurser. Så lenge man forstår hva det står på alle matvarene, og ikke minst kjenner dem fra før av, er det jo noen av de enkleste hverdagsoppgavene som finnes.

Kanskje var det nettopp derfor det føltes som et såpass stort nederlag å ikke mestre det. Jeg har fem års høyere utdanning og flyttet hjemmefra for 20 år siden, men klarer ikke å plukke med meg en pakke bacon og en boks rømme fra lokalbutikken.

Neste gang jeg skal begi meg ut på handling skal jeg ta meg god tid på forhånd med å sørge for at jeg vet det bosniske navnet på alle varene jeg har tenkt å kjøpe, eller benytte meg av tilbudet om å ta med meg en av mine nye venner.

Hvordan det må føles å være for eksempel analfabet i et fremmed land, eller ikke ha noen å gå til som kan hjelpe deg å finne de rette matvarene, kan jeg bare forestille meg med grøss og gru.

Så neste gang du ser en forvirret person som bruker unormalt lang tid foran skapet med melkeprodukter eller kjøttdisken, vis forståelse. Og spør gjerne om de trenger hjelp. Sjansen for at de lettet sier ja takk er nok rimelig stor.

 

 

En gjøkunge på Balkan

For halvannet år siden ble jeg plutselig diagnostisert med brystkreft. Det var selvsagt latterlig skummelt, men det gikk, over all forventing, bra. Etter operasjonen, der jeg til og med fikk beholde puppen mer eller mindre som den var, fem uker med stråling og en litt omfattende antihormonkur, var jeg tilbake på jobb igjen, med en dyp takknemlighet for nyere forskning og det norske helsevesen.

Jeg følte meg ganske nøyaktig som før, bortsett fra en stadig voksende, rebelsk rastløshet som tok bolig i kroppen min, og ikke helt ville slippe taket. Noen ville kanskje ha fått en liten fugl på øret som hvisket at det nå er på tide å bli veganer, trene hver dag og slutte å drikke alkohol, men jeg fikk en diger, skabbete gjøk som skreik at jeg måtte gi mer faen, og gjøre akkurat nøyaktig hva jeg selv har lyst til. Livet er skjørt, og man vet aldri når man får neste murstein i hodet. Da jeg klaget min nød til venninna mi fra dypet av søndagssofaen for et halvt års tid siden, sa hun ganske enkelt «Gjør som gjøken sier.» Noen dager senere hadde jeg bestemt meg for å ta permisjon fra lærerjobben ett år for å studere KRLE på nettbasert studium, og flytte til Bosnia i noen måneder.

 Mitt absolutte favorittverk av tidligere elev, som nå kom til sin fulle rett.

Mitt absolutte favorittverk av tidligere elev, som nå kom til sin fulle rett.

Hvorfor Bosnia? Det er det mange som har lurt på, men aller mest bosnierne selv. Når jeg sier jeg ikke er her på ferie, men skal bo her i noen måneder, ser de strengt på meg og sier «Why? Why would you do such a thing?»

Svaret er alt for langt til at det blir interessant, men i korte trekk har jeg vært fascinert av landet og dets historie i lang tid, og da jeg dro hit på ferie for to år siden, forelsket jeg meg fullstendig i den vakre, historiske byen Mostar, og ikke minst i folkene som bor her.

  Grunnen til at jeg ikke smiler, er at jeg har ekstrem høydeskrekk. 

 Grunnen til at jeg ikke smiler, er at jeg har ekstrem høydeskrekk. 

Bosnierne generelt er veldig lik nordlendinger. De er stolte av landet sitt, men er litt skeptiske til hvorfor andre skulle finne på å komme hit. De driver ikke med noen form for overdreven eller unødvendig høflighet, men sier ting nøyaktig som de er. Hvis du spør en fremmed om hjelp på gata, er de ganske korte og morske, samtidig som de gjerne bruker resten av dagen sin på å hjelpe deg med det du spør om. Og de vil ikke ha noe for det. Ingenting oppfattes som et problem. Og hvis det, mot all formodning, gjør det, så sier de bare «Det går ikke.» Ferdig snakka. 

Da jeg var her sist ble jeg kjent med en stor familie som driver et av byens pensjonater, og ikke minst den vakreste sommerhagen i mils omkrets. Jeg bodde da på pensjonatet, og tilbragte de fleste kveldene der. Jeg var derfor over middels spent på hvordan de ville ta imot meg når jeg nå kom tilbake. De ble svært overrasket og rørte over at jeg valgte Mostar av alle steder i verden å bosette meg, og dette måtte feires! Etter en god del whisky, overhørte Onkel Edin at jeg syns at 36 grader i skyggen var litt i varmeste laget, og avgjorde at vi måtte dra opp i fjellet på hytta hans for å kjøle oss ned dagen etter, og vi avtalte å møtes kl.11.00 påfølgende morgen. Her er det at den ellers ganske utviklede konsekvensanalysen min svikter fullstendig. Jeg er nemlig totalt avhengig av minst ti timer søvn hvis jeg har fått i meg den mengde med alkohol som jeg allerede hadde da avtalen ble gjort, og ni og en halv time eller mindre kan få katastrofale følger. Tanken har nok slått meg, for jeg forhandlet meg fra kl.10.00 til 11.00, men så forsvant jeg tilbake i den herlige gjenforeningsrusen, og glemte av hele avtalen. Da jeg ble påmint den, var det allerede for sent. Det ble bare skrøpelige fem timer søvn. Og konsekvensene lot ikke vente på seg dagen derpå.

Min gamle barndomsvenn og nabo, Dag Arne, ble med meg hit for å feriere en ukes tid. Heldigvis, for da kunne han bare gå i forveien, mens jeg prøvde å få på meg et anstendig tryne, samtidig som jeg hylte nedpå med litervis med vann. Da jeg endelig kom meg ut døra, klarte jeg med den tåkebelagte hjernen min, som sakte smeltet i helvetesvarmen, å bestemme at korteste vei var til høyre, og ikke venstre. Det var ikke korteste vei. Det var en sånn vei som tvinger deg i helt feil retning, og ikke lar deg gå dit du vil i luftlinje. Da jeg til slutt vurderte å rive et av husene for å komme meg dit jeg skulle, fant jeg endelig en åpning som førte meg til et helt annet sted enn jeg hadde forventet, og jeg innså med dette at jeg på ingen måte var edru. Onkel Edin var heldigvis litt forsinka selv, og etter å ha bånsket i meg nok en halvliter med vann og kjøpt en liter til, var vi på vei i en gammel bil uten AC. Onkel Edin lo godt og rista på hodet da vi tok på oss setebeltene, for her i Bosnia følger man ikke reglene, fortalte han, og klasket gassen i bånn.

Onkel Edin er en fryktløs, eventyrlysten, mens samtidig veldig smart og reflektert kar i femtiårene som har mye på hjertet. Han forteller spennende historier fra krigen, fikser fersk, økologisk og lokal rulletobakk til Dag Arne, jobber som fotograf, bartender, sitter i styret for bygging av nye sportsarenaer i byen, og ingenting er en utfordring for denne karen. Alt kan ordnes. Jeg var derfor ganske skuffa over meg selv og min manglede konsekvensanalyse fra kvelden før, for jeg ville så gjerne imponere han, og gjorde derfor alt jeg kunne for å skjule at jeg var så fyllesjuk som jeg ikke har vært på år og dag.

 Lang og kronglete vei.

Lang og kronglete vei.

Veien opp til fjellet var lang og kronglete, og selv om den var ubeskrivelig vakker, klarte jeg bare å kjenne på at jeg begynte å bli edru, og at jeg på dette tidspunktet hadde over to liter vann i buken, selv om jeg var like tørst. Jeg har aldri vært så takknemlig for at noen spiller Bonny M, for det overdøvet i det minste den voldsomme skvulpinga i magen min, og de innbitte stønnene jeg måtte slippe ut i hver en sving. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg nærmest hang ut av vinduet som en elendig gatehund med tunga ut av kjeften, samtidig som jeg prøvde å overbevise Onkel Edin om at alt var i skjønneste orden. Da de kronglete veiene endelig ga seg, og vi befant oss 1050 m.o.h., bar det over på en grusvei som var så humpete at den lagde lunken farris av alt vannet jeg hadde glupsket i meg. Da vi endelig stoppet, bruset det i kjeften på meg, mens jeg prøvde å få det forvridde ansiktet mitt til å se ut som jeg bare nøyt den deilige fjellufta.

 Ikke akkurat det man drømmer om dagen derpå.

Ikke akkurat det man drømmer om dagen derpå.

I hagen sto nydelige Nena, og var ordentlig bestemorglad for å få besøk. Etter litt kyssing og klemming var det duket for en real bestemoroppvartning, og hun satte fram en tradisjonell bosnisk kake som er dynket i sirup, mens hun kommanderte oss til å spise, og fylte på med tjukk bosnisk kaffe og søt appelsinbrus. Nena ga seg en langflat faen i at vi ikke kunne bosnisk, og fortalte en masse historier som sikkert var veldig interessante, mens jeg prøvde å holde tårene tilbake og tygde og tygde på den dryppende sirupskaka. Til Nenas forsvar var den veldig god, men kroppen min var rasende for den dårlige behandlingen jeg hadde gitt den, og nektet å samarbeide om noe som helst. Da hun oppdaget at jeg ikke spiste nok av søtsakene, fikk hun det for seg at jeg kanskje heller var av typen som setter pris på gode grønnsaker. Hun dro meg med ut i hagen, og røsket opp ferske gulrøtter og sukkererter som hun dyttet i meg. De er veldig nøye med å ikke drive med noen form for sprøyting her i landet, og bruker ikke begreper som «økologisk», da alt faktisk er det. Men selv om gulrøttene var de beste jeg har smakt, for bitene som en jojo opp og ned i halsen og nektet å falle på plass i magen. Jeg prøvde å putte de halvtygde bitene rundt omkring i kinnene som en hamster, men kombinert med all kvalmevæsken som var i full produksjon, ble det bare til en eneste stor drink som smakte heimbrent fra Hølen blanda med gulrotjuice og appelsinbrus.

 Nenas nydelige hage.

Nenas nydelige hage.

 Kunsten å smile med kjeften full av gulrøtter.

Kunsten å smile med kjeften full av gulrøtter.

Plutselig var det tydeligvis nok. Sirupskaka, gulrøttene og sukkerertene erklærte krig seg imellom, på et hav av tre liter vann, kaffe og appelsinbrus. Det var som en intern gjenfortelling av slaget på Balkan, og jeg skjønte at ingen kunne vinne denne krigen heller. Her var det bare å få det ut. Jeg spurte med mitt mest yndige smil hvor toalettet var, og gikk sakte og rolig mot døren. Som for å overbevise alle om at her var det ingenting unormalt på gang! Jeg rakk akkurat fram til doskåla før slaget var tapt.

Etterpå følte jeg meg aldeles fantastisk, og heiv innpå med Nenas bevertning mens jeg smilte og lo og tenkte at alt var over. Det var det ikke. Og akkurat i det kroppen gjorde seg klar til et nytt slag, hoppet Onkel Edin opp og sa at nå var det på tide med en skikkelig god fottur i fjellet.

Jeg kunne heldigvis kommunisere fritt med Dag Arne uten at noen andre forsto hva vi sa, og han forsikret meg om at ingen hadde fattet mistanke om den egentlige tilstanden min. Da vi forlot Nenas hytte, så han meg dypt inn i øynene og sa «Kjerstin, dette er deg på ditt aller tapreste. Jeg er utrolig stolt av deg!» Hadde det ikke vært for at halsen min allerede jobbet på høygir for å holde andre omgang med sirupskake og appelsinbrus nede, hadde jeg fått en klump i den. Men det var det bare ikke plass til.

 Utsikt fra fottur.

Utsikt fra fottur.

Onkel Edin tok oss med på en overveldende vakker fottur i fjellene, mens han skravlet i vei. Han snakker ikke akkurat flytende engelsk, noe nevøen hans mente jeg skulle være takknemlig for. Hvis ikke hadde det aldri vært pauser. På et tidspunkt lurte han på om vi gikk mye på tur i Norge. Jeg fortalte at det gjorde vi absolutt, men at det ikke ble så mye av for oss som bor i hovedstaden. «Walking is good. Especially for those extra kilos.» sa han, og pekte på fleskemagen min. «Do you have that from your mother’s side or your father’s side?» lurte han ubeskjedent på. “I have that from beer and chocolate” svarte jeg, og da lo han hjertelig, klemte meg og sa at jeg var en ordentlig god jente. Fyllesjuk og svak som jeg var, kunne jeg ha funnet på å bli såra av denne direkte og råe ærligheten, men der og da kjente jeg kun på den trygge følelsen av å ha blitt akseptert inn i familien. En lubben og litt lurvete gjøkunge som har blitt kastet opp i redet deres, men som de akseptere som sin egen.

 Kosekyr

Kosekyr

 Fyllesykemedisin

Fyllesykemedisin

Den friske fjellufta, det klare kildevannet, og ikke minst synet av harmoniske kyr som koser med hverandre. gjorde til slutt jobben sin, og jeg fant en ubeskrivelig indre fred i steinrøysa. Her skal jeg nok føle meg hjemme. Men jeg tror ikke det blir så mange whisky på meg fremover. Eller sirupskaker.

Da jeg tok 20-bussen helt til Galgeberg med t-banen

Min gode venn, Joe, har en noe unormal fascinasjon og interesse for kollektivtransport, noe som blant annet har ødelagt mang en god historie jeg har prøvd å fortelle. Han kan nemlig finne på å avbryte meg midt i historien for å spørre hvilken t-bane jeg tok, eller henge seg opp i at jeg tok bussen når det ville vært mye raskere å ta trikken og bytte til t-bane. Det er på et så nerdete nivå, at Joes måte å uttrykke at man har tatt den helt ut og drukket alt for mye en kveld, er «å ta 20-bussen helt til Galgeberg». Joe, eller Jørund som han egentlig heter, er født og oppvokst i hovedstaden, og kan sitt kollektivnett utenat, men for en nordlending som tok tog for første gang da hun var 16 år på ferie på Kløfta, og som verken har forholdt seg til trikk eller t-bane før i godt voksen alder, kan det være ganske frustrerende å få ødelagt gode nachspielhistorier med å måtte redegjøre for hvilken t-bane man tok før man kan nærme seg poenget.

Jeg hadde derfor litt blandede forventninger da Joe fortalte meg at han ville gi meg en t-banetur i bursdagsgave, og vise meg favorittstasjonene sine på østkanten. Jeg mener, smak litt på den.

Jeg burde selvsagt visst at Joe aldri gjør noe halvveis, og jeg skjønte fort at det kom til å bli en helt spesiell aften da jeg kom ned trappen på Carl Berner stasjon, og han satt der med duk, vinglass og orkidé. Hadde det ikke vært for at han er homo, hadde jeg trodd han skulle fri. Det var ekstra gøy å se ansiktene på alle som gikk forbi og tenkte «Åh, stakkars kvinne. Bli fridd til i trappa på Carl Berner stasjon midt i rushtida på en overskya dag, av en som ikke akkurat ser ut til å være streit som en linjal. Er du sikker på at du burde si ja?»

 Dette er ikke et frieri.

Dette er ikke et frieri.

 Forsiden på det som skulle bli et helt t-banekompendium.

Forsiden på det som skulle bli et helt t-banekompendium.

Jeg fikk utdelt en laminert forside med en nøkkelring i venstre hjørne som jeg kunne feste de kommende arkene på etter hvert som vi dro av sted med banen. For hvert stoppested fikk jeg oversikt over arkitekt, utsmykkende kunster og byggeår, mens Joe plapret i vei om t-banens historie.

 Gratulerer med dagen, Kjerstin!

Gratulerer med dagen, Kjerstin!

Jeg vet ikke om det var all vinen han foret meg med, eller om han bare er veldig god til å formidle, men ett eller annet sted mellom Carl Berner og Ammerud fant jeg meg selv dypt fascinert av historien.

Fram til 1987 var det ingen forbindelse mellom t-banen i øst og vest i Oslo. Rett og slett fordi det ikke var behov for det. Hva i alle dager skulle vestkantfolket på østsiden av Stortinget å gjøre? Eller gud forby at en fra østkanten skulle komme subbende over til vest og skitne til de hvitmalte benkene med arbeidsklærne sine. Skulle man mot all formodning finne på å trosse sunn fornuft, måtte man altså gå mellom det som nå heter Jernbanetorget og Nasjonalteateret.

Men i 1987 åpnet Stortinget stasjon, og der sto lille Joe og spilte kornett med Sagene skolekorps, og fikk Stortinget-drops som belønning. Kanskje inneholdt dropsene spor av t-bane, som senere førte til denne absurde interessen for kollektivtransport?

Nok om det. Etter en flaske vin var vi kommet til høyblokkene på Ammerud, som Håkon Mjelva er så kjent for. Aldri hørt om Mjelva? Ikke jeg heller, men etter enda flere glass med vin følte jeg at vi var gamle sjelevenner, og at jeg nærmest var ett med den brutalminimalistiske figuren på veggen langs benkene vi satt på.

 Jeg begynner å føle meg mjelvisk.

Jeg begynner å føle meg mjelvisk.

Etter en stund kom det to lokale karer gående fordi. De hadde vært på Rema og kjøpt Ringnes og Grandiosa. Jeg var euforisk av vinen, opplevelsen, og alt det nye jeg hadde lært, og som pedagog er jeg jo ikke i stand til å holde nyervervet kunnskap for meg selv, så jeg måtte jo dele dette med de arme guttene. Jeg la ut om hvordan Oslo er en av de mest klassedelte byene i Europa, og at før i tiden var det ingen forbindelse mellom t-banenettet i øst og vest. Karene sto skolerette og hørte høflig på det jeg fortalte, før han ene svarte tørt «Den ordninga syns jeg de bør innføre igjen.» Det er ikke greit å vite om det var for å hindre overentusiastiske pedagoger som meg å komme meg opp til Ammerud for å tvangslære dem historie når de trodde de skulle få drikke Ringnesen sin i fred, eller om de tenkte at jeg var en av dem. I alle fall takket de for informasjonen, sa ja til å stille opp på bilde til bløggen min, og foreslo til og med selv at den ene Grandiosaen burde ut av posen så den fikk være med på bildet.

 La øst være øst, og vest være vest. Vi har alt vi trenger, fuck the rest!

La øst være øst, og vest være vest. Vi har alt vi trenger, fuck the rest!

Etter å ha hatt nærkontakt med de innfødte, gikk ferden videre mot neste stasjon. På dette tidspunktet hadde vinen kjørt meg en oktav opp i stemmeleie, og jeg syns alt var romantisk og vakkert, mens jeg nynnet på «Common people» av Pulp. Så da jeg fikk øye på to karer som sto og smugrøkte bak noen garasjer, fant jeg ut at det var et veldig fint motiv for fotodokumentasjonen Joe hadde gitt meg i lekse. Heldigvis syns gutta at det var helt greit, og før vi fikk sagt «Oslo sporveier» var praten i gang.

 Nye venner i vente.

Nye venner i vente.

Irfan og Imran var svært entusiastisk når det kom til t-banesnakket vårt, og kunne bidra med masse tilleggsinformasjon. Plutselig hadde vi stått der i en god halvtime, og da fant gutta ut at vi måtte bli med å se på den nye brua med klatrevegg og greier. Vi ble med et stykke for å se på den, og så måtte vi bli med litt videre å se på den fine dammen de hadde fått.

 Bru med klatrevegg under.

Bru med klatrevegg under.

 Irfan viser klatreskilz.

Irfan viser klatreskilz.

 Ny og fin dam i nabolaget.

Ny og fin dam i nabolaget.

På dette tidspunktet var det som om vi hadde kjent hverandre i evigheter, og de fant ut at de like gjerne kunne kjøre oss til Romsås stasjon, slik at vi fikk se den kule inngangen som ligger i skogen. Men først måtte vi se på bilen til han som drepte hun på Nav. Den sto på parkeringsplassen, og hadde stått der siden han ble fengslet, for ingen ville kjøpe den.

 Bilen til han som drepte hun på NAV.

Bilen til han som drepte hun på NAV.

På vei til stasjonen fikk Imran et innfall om at vi måtte ta turen innom utkikksposten som hadde utsikt over hele Groruddalen. Det var bare en liten fottur til skogs først. Joe og jeg sjangla etter på stien med vinglasset i hånden, og fikk til og med sneket inn en etterlengtet tissepause i den frie, norske naturen. Utsikten var helt fantastisk, og vi hadde godt av litt fresk luft i nasen.

 Gutta drar oss med i skauen.

Gutta drar oss med i skauen.

 Herr og Fru Bollekinn i Groruddalen.

Herr og Fru Bollekinn i Groruddalen.

Etter å ha hengt med disse fantastiske karene i godt over en time, slapp de oss av på Romsås stasjon, som altså ligger inni skauen et steinkast fra en øde motorvei. Vi utvekslet nummer og lovnader om å treffes igjen, før ferden gikk videre inn i en lang og sørgelig tunnel.

 Fornuftig plassering av inngang til t-bane.

Fornuftig plassering av inngang til t-bane.

 En lang og sørgelig tunnel.

En lang og sørgelig tunnel.

Eksgother og skapdyster som jeg er, falt jeg helt for den mørke og skumle stilen på Romsås stasjon. Her må mang en media- og kommunikasjonstudent ha dratt for å lage kortfilmvarianter av Blair Witch Project. Og jaggu var det ikke min nye sjelevenn, Håkon Mjelva, som var arkitekten bak det hele, med kunstneren Bjørn Evensen på slep, som blant annet designet denne utrolig gufne døren.

 Nå kommer jeg og tar deg!

Nå kommer jeg og tar deg!

Etter Romsås gikk turen til Jernbanetorget, og så til Grønland. Det var akkurat i tide, da vi begynte å få en liten nedtur på grunn av lavt blodsukker. Men etter en real kebab fikk vi tilbake livsgnisten, og avsluttet safarien ved homseblokka på Einerhaugen. Der måtte jeg løse en rebus utfra det jeg hadde lært, og så vant jeg champagne og jordbær.

 Fin utsikt for rebusløsing.

Fin utsikt for rebusløsing.

Siden vi var så sjarmerende gladbrisne kunne vi jo ikke la den gode rusen gå til spille ved å dra hjem, og fant ut at kvelden ikke var komplett uten et besøk på homseklubben London. Der måtte samtlige gjester innfinne seg med å høre et snøvlende foredrag om den kommunistromantiske, nonfigurative brutalminimalistiske arkitekturen som preger t-banestasjonene i Oslo øst.

 Fortell, fortell! Fortell oss mer!

Fortell, fortell! Fortell oss mer!

Nå gjenstår det bare å se om det blir mer naturlig for meg å beskrive den kollektive reiseruta mer i detalj når jeg forteller historier på nachspiel fremover. Men jeg kommer vertfall til å fortelle om da Joe fikk meg til å ta 20-bussen helt til Galgeberg med t-banen. 

 

 

Du må senke kravene!

For noen måneder siden opplevde jeg å bli akutt svimmel i lunsjen, av en sånn grad at jeg noen timer senere ble lagt inn på nevrologisk avdeling på Ullevål. Der ble jeg liggende i fem dager mens de tok prøver av hue og ræva mi, og jeg ble scannet og gjennomlyst mer enn noe offentlig dokument i byråkratiet. Det skulle vise seg at jeg hadde virus på balansenerven, men det norske helsevesenet er heldigvis såpass raust at de tok seg tid og råd til å utelukke alt annet først.

I løpet av disse dagene fikk jeg så mye besøk av venner, at vi flere ganger drakk avdelingen tom for kaffe, og sykepleierne spøkte med at jeg hadde flere på besøk enn de var ansatte på jobb.

Likevel noterte fem forskjellige leger seg i papirene sine, at jeg var alene. Da jeg fikk en kopi av epikrisen min siste dagen, sto det til og med at jeg var en «ensling». Jeg måtte spørre om det det var en skrivefeil, eller om de faktisk omtaler folk som ikke er i forhold som enslinger. Det var en skrivefeil, men formidlet likevel det samme. Jeg er enslig.

Én. Ensom. Alene.

Dette er ofte ord som brukes om en person som ikke har partner. Men er man egentlig alene, når man har såpass mange venner at de nærmest kan ta over en avdeling på Ullevål?

Ugift og barnløs. Man er enten gift eller ikke-gift. Og har man ikke barn, er man barnløs. Selv om ingen ville finne på å si at man er billøs, hundeløs eller katteløs.

Det råder en etablert sannhet om at oppskriften på et vellykket liv, er en partner. I tillegg kommer god utdannelse, jobb, helse og andre selvfølgeligheter. Men det saftige kjøttet i livets lapskaus er en partner. Alt annet er bare grønnsaker for å sette farge på gryta.

Noe av det første man gjerne spør om når man møter andre, være seg gamle venner eller nye bekjentskaper, er: «Hva driver du med? Har du mann/kone/kjæreste? Hva med barn?»

Homo sapiens har stort sett betegnet seg som monogame i ca.15 000 år, med noen unntak, og fram til de siste tiårene har det vært nærmest en nødvendighet å være i et forhold for å klare seg i samfunnet. Men jordbrukssamfunnets tid er over i vår del av verden, og ting er ikke som de en gang var.

Jeg anser min generasjon, født på slutten av syttitallet, for å være en av de første som er totalt økonomisk og sosialt uavhengig av en partner for å fungere godt i samfunnet, takket være feministene i min foreldregenerasjon som kjempet for likestilling. Jeg sier ikke at dette er noe helt nytt. Min tipoldemor hadde visstnok fem barn med fem forskjellige menn, som hun oppdro alene i en liten bygd i Nord-Norge. Og det fins utallige eksempler på kvinner og menn som har levd som single før min generasjon. Men det er først i nyere tid at kvinner og menn, i I-land, stort sett kan klare seg selv på sin egen inntekt, og altså ikke er avhengig av en partner for å fungere økonomisk eller sosialt.

Men det er ikke lett å kvitte seg med en mange tusen år gammel holdning, om at man ikke er fullkommen som voksen uten en partner. Å bryte med innarbeidede mønstre, har gjennom historien vist seg å være noe av det vanskeligste vi mennesker kan gjøre.

Å være i tredveåra og ikke ha en kjæreste/samboer/kone/mann blir i dag av mange ansett som trist. «Stakkars, har du enda ikke funnet Den Rette?» Som om vi lever i en slags unntakstilstand, i limbo, fram til vi finner noen å dele livet med. Vi er ufullstendige. Som et byggeprosjekt der forskalinga og bjelkene er på plass, men selve bekledningen mangler, så det er ikke helt levelig.

Eller det velmente og «komplimenterende» utsagnet; «Hæ? Er DU singel? Hvorfor er DU det?»

Jeg vet hva som kommer etter det. Når svaret mitt er at jeg ikke har møtt noen som har imponert meg, som er intellektuell nok, og som jeg samtidig er seksuelt tiltrukket av, får jeg alltid det samme rådet: «Du må senke kravene!»

Jeg må senke kravene? For det første insinuerer dette at jeg har en slags liste med krav, og hvis han feiler på ett av disse, så er det uaktuelt. Så enkelt er det ikke.

Men jeg har da selvsagt en del betingelser som må være på plass for at jeg skal gidde å investere i et forhold. Og la oss for enkelhets skyld kalle det krav, og la oss si at jeg er villig til å senke disse kravene. Da ser jeg for meg bryllupstalen min:

«Kjære Odd-Petter! Før jeg traff deg var jeg singel i åtte år. Jeg hadde det i grunn helt supert, gjorde alt jeg hadde lyst til og syns at livet var fantastisk. Men jeg manglet jo det viktigste av alt, nemlig en partner. Og så fikk jeg stadig vekk råd om å senke kravene. Til slutt gikk jeg med på dette. Og da traff jeg deg. Og du er jo helt ok. Du imponerer meg ikke så ofte. Men du er fin. Og snill. Og jevnt over en ålreit fyr. Og det må jo holde. Jeg vil jo tross alt ikke bli ansett som kravstor når jeg skal velge en partner å være monogam med resten av livet.»

Hvis jeg hadde forelsket meg skikkelig, og blitt sammen med en mann, for så å få vite at jeg var et resultat av at han «senket kravene», så hadde jeg falt inn i en ny dimensjon av kjærlighetssorg.

Vi heier alltid på Den Store Kjærligheten i filmer og litteratur. «Følg hjertet! Vær modig! Ta sjanser!» roper vi i kor mot skjermen eller bøkene. Men i virkeligheten sier vi, litt lavmælte med kaffelattebart på caféen; «Nå er det lenge siden du har hatt kjæreste. Kanskje du må senke kravene… Du finner ingen som er perfekt, vettu.»

Vi holder fast ved at det viktigste i livet først og fremst er å ha en partner, og ikke følge egne drømmer, om de ikke passer inn i normalen. Men hva er egentlig normalen i dag? I følge statistisk sentralbyrå er en fjerdedel av Oslos befolkning single. Det er ganske mange. Mange nok til at det ikke lenger går an å si at det er utenfor normalen.

Og selv om det er mange situasjoner der man blir påminnet om at man er «på venteværelset» i livet, er det når det kommer til mat jeg merker det mest.

For hvorfor er det enda så vanskelig å finne gulrøtter i løsvekt? Singelpakker med kjøttdeig? Eller fisk? Halve brød? Har du ikke en god fryser, ender du opp med å måtte spise det samme fire dager på rad. «Men da kan du jo invitere noen på middag! Det er vel hyggelig.», råder noen. Men selv kunne de ikke tenke seg å ha middagsgjester hver dag de kommer slitne hjem fra jobb. De samme folka er gjerne de som fnyser sjokkert når jeg sier at jeg ofte går for Fjordland. «Hva behager? Lager du ikke maten fra bunnen av? Halvfabrikater er så usunt!» Men har du noen gang prøvd å lage lapskaus for én? Taco for én? Eller fiskegrateng?

 Vis meg søpla di, og jeg skal si deg hvem du er.

Vis meg søpla di, og jeg skal si deg hvem du er.

Selvfølgelig drømmer jeg om Den Store Kjærligheten, på lik linje med de fleste andre.

Men tenke seg til, jeg er mer lykkelig alene, enn med en partner som i grunnen ikke er noe mer spesiell enn noen andre jeg kjenner. Visst faen kan jeg til tider føle meg ensom, men aldri så ensom som jeg har vært i forhold som ikke har fungert. Og visst faen har jeg bannet høyt og giftig når jeg har måtte bygge et støttestativ av symaskinen på en krakk med en vinkasse oppå for å få skrudd opp hylla som har ligget i boden i to år. Eller ramlet ned i sofaen etter en lang dag på jobb og tenkt at det beste i verden akkurat nå hadde vært et trygt fang å hvile i. For all del.

Men mesteparten av tiden er det ikke sånn. Og ikke fortell meg at folk i forhold, med eller uten barn, aldri drømmer om mer alenetid. Eller fantaserer om å kunne gå på byen å kline med en de akkurat har hilst på i barkøen. Eller skulle ønske de kunne bestemme seg for å dra til Praha to timer før flyet går.

Vi single er ikke nødvendigvis ufullstendige byggeprosjekter som sitter på livets venteværelse med ferdignudlene våre og drømmer om hvor bra alt skal bli, bare vi treffer den rette. Eller den som ligner litt på den rette. Eller ikke ligner i det hele tatt, men er helt ok.

Beklager, Odd-Petter, du får kjøpe matchende allværsjakker og lage pasta fra bunnen av med noen andre.

Jeg fortsetter å spise Fjordlandsmiddagene mine alene, til den dagen jeg eventuelt treffer noen som passer med de kravene jeg har satt for meg selv. Og skulle det ikke skje, så får jeg heller investere i en større fryser. Det er ikke verre enn det.