Byråkratiforviklinger og andre forkvaklinger

Etter at jeg veltet ut sjela, økonomien og fortvilelsen over byråkratiet i mitt forrige innlegg for en måned siden, har tilværelsen slått salto og totalt forandret seg igjen, men denne gangen til det bedre.

Det haglet inn med tips og kontakter om ærlig arbeid til mannen min, og etter to uker var han i full jobb i byggebransjen. Berg- og dalbanevogna løsnet og vi beveger oss litt skranglete og rustent av gårde, men ved godt mot og det vi selv syns ser ut som en lysende framtid.

Jeg har lengtet så voldsomt etter denne dagen, der jeg kan sitte og skrive alene hjemme med senkede skuldre, mens mannen min er på jobb, at det nå kjennes litt ut som et vakuum. Det føles som om jeg har hatt et ustemt trekkspillorkester som har spilt sammenhengende polkakonsert i hodet mitt i halvannet år uten pause, og helt plutselig tok jævlene hattene sine og stakk. Takknemligheten og lettelsen over den etterlengtede stillheten er ubeskrivelig, men øresusen er enda ganske overdøvende. Og først nå innser jeg hvor altoppslukende og kvelende økonomisk usikkerhet virkelig er. Først nå klarer jeg å se tilbake på hva vi faktisk har stridd med.

polka.jpg

Man kan ha mange slags bekymringer, problemer og utfordringer i livet, men når økonomien svikter legger den seg som et tungt og vått teppe over resten av problemene, og alt blir bare mørkt og uoversiktlig. Etter hvert blir nye problemer kostet under teppet, og til slutt balles de bare i hop til store, slimete hybelkaniner med spisse hoggtenner som formerer seg i takt med at teppet vokser.

Det er først når teppet løftes at man klarer å orientere seg igjen, og kan ta tak i nakken på én hybelkanin av gangen. Jo lengere man har vært under teppet, jo flere fresende kaniner, jo lengere tid tar oppryddinga. At man ikke blir lykkelig av penger alene er vel opplest og vedtatt for lenge siden. Men den regla får en jævlig bitter klang når man ligger søvnløs om natten og lurer på om man har noe av verdi i boden som man kan selge på Finn. Det blir som når slanke folk som har hatt en ekstremt høy forbrenning siden fødsel gir slankeråd til overvektige folk med lavt stoffskifte. For når man går i faretruende minus måned etter måned, så tar det ikke lang tid før problemene som førte deg inn i det økonomiske tapet, som for eksempel alvorlig sykdom og ekteskap med en utlending i mitt tilfelle, blir fullstendig overskygget i kampen for tilværelsen.

unpaid bill.png

For godtroende folk som meg som alltid har stolt på at velferdsstaten tar meg imot om jeg faller, blir sjokket stort når man deiser i bakken med huet først. Fallskjermen utløste seg ikke når det virkelig gjaldt, og luftmadrassen som skulle dempe fallet var punktert. Men jeg er tydeligvis på ingen måte alene om å oppleve dette. Følger man litt med på kronikker og leserinnlegg om dagen, så er det alt for mange enkelthistorier å finne, og alt for mange hjelpetrengende grupper som havner i uløkka, til at vi kan fortsette å se på det som avvik fra et ellers fungerende system.

For hvis økonomiske problemer legger seg som et teppe over alle andre problemer, er byråkratiet den store, tunge kommoden som blir plassert oppå der igjen. Den du ikke klarer å rikke alene, og pent må vente på flyttebyrået for å fjerne. Og de kommer et sted mellom en uke og noen år. Men de sier fra når de er fem minutt unna, så det er best om du holder deg hjemme til de ringer. Ikke at du har noe valg, for bare å ta bussen til en venn og hjem igjen koster like mye som middagen du blir tilbydd hos vennen. Det er lite som er så sosialt isolerende som å ha dårlig råd.

Jeg har aldri vært en tålmodig person, men jeg vil rolig påstå at å vente på at byråkratiet skal fikse livet ditt kan få den mest balanserte zenmunken fra Tibet til å velte bordet og kung-fue inventaret i et hvert offentlig kontor til jotunhelvete om ikke ting får litt fortgang.

For det er ikke nødvendigvis paragrafene, reglene og vedtakene som er den største belastningen. Det er ventingen. Usikkerheten. Det å ikke ha kontroll over eget liv. Forhåpningene man har om at man skal få hjelp snart, men man vet ikke når. Kanskje om en måned. Kanskje om sju. Kanskje ikke i det hele tatt.

I byråkratiet behandles én sak av gangen, i den rekkefølgen sakene kommer inn. Det vil si at hvis de har en bunke med ti saker på pulten sin, og ni av dem er kjempelette og raskt løselige, mens én er komplisert og tidkrevende, og denne ene tilfeldigvis havner øverst i bunken, så må de ni under vennligst vente til de er ferdig med å behandle den vanskelige saken før de i det hele tatt ser på de andre.

din sak.png

Man kan godt se på det som et rettferdig system der man ikke forskjellsbehandler, eller lar noen snike i køa. Men det som i realiteten skjer er at de ni sakene som i utgangspunktet var lette å behandle, blir mer og mer komplisert jo lengere de blir liggende i bunken. Så når den vanskelige saken som var øverst i bunken endelig er ferdigbehandlet, har den neste saken allerede vokst fra å være en enkel sak til å bli en diger, sort dominobrikke som velter de andre i bunken med seg.

Hadde man bare kunne fått lov til å stikke innom et kontor, eller i det minste ringe saksbehandleren sin mens man sitter og venter, og spurt om noe av det man lurer på, og om ikke annet få et beroligende svar om når sånn circa det er din tur, så hadde det hjulpet litt. Men det kan man ikke. Saksbehandlerne har for mange klienter hver til at de kan åpne opp for at du kan få ringe direkte til den personen som skal være med å avgjøre din livssituasjon framover. Man må enten ringe sentralbordet og snakke med noen som ikke kjenner saken din overhode, og som bare gjentar reglene (vi behandler sakene etter tur), eller sende en melding via en nettside, så skal man ifølge retningslinjene få svar “i løpet av noen dager”. Jeg har mange ganger opplevd at det tar mange uker.

Men så svarer ikke saksbehandleren deg på det du spurte om, men henviser til den paragrafen du i utgangspunktet tok kontakt om fordi du ikke forsto den, så du er like langt. Så du svarer saksbehandleren med et nytt og forhåpentlig bedre formulert spørsmål, men må jo vente mange dager, kanskje uker på svar. Kanskje er det en helg eller noen feriedager også imellom der. Man må bare krysse fringrene for at man har klart å formulere deg byråkratisk nok, og også kan lese og forstå det byråkratiske svaret. Det som kunne ha vært en kort telefonsamtale blir dermed gjort om til flere uker med klønete kommunikasjon via internet. Jeg tør ikke tenke på hvordan dette oppleves for de som sliter med skriftlig kommunikasjon, være seg dysleksi, annet morsmål eller den gjengse nordmannen fra et hvilket som helst kommentarfelt på nettet.

Er du så heldig at du får et personlig møte med saksbehandleren din er det første og siste gangen du ser vedkommende. For de flyttes rundt som reinsdyr på vidda. Neste gang er det en ny en. Og gangen etter det enda en ny en. Selv om papirbunken din flyttes mellom alle de nye saksbehandlerne, så har de ofte ikke hatt tid til å lese gjennom den før møtet, og du ender opp med å måtte ta ansvaret for å informere dem om situasjonen din. Dette kan være jævlig belastende når man for eksempel sliter med fatigue og kognitiv svikt, som i mitt eksempel, og har vanskelig nok med å huske hvilken dag det er eller hva du spiste til frokost. Det er også med på å forsterke følelsen av at du ikke er noe annet enn en saksmappe.

Byråkratimølla har for lengst tatt over samtlige systemer i Norge. Det gjelder ikke bare Nav, som man hører oftest om, men også helsesystemet, skolesystemet, alt av kommunale tjenester og UDI, for å nevne noen. Samtlige offentlige instanser er nå drevet med tanke på mest mulig effektivisering og målstyring, på lavest mulig budsjett fra staten, og da bør det ikke komme som en overraskelse at det stikk motsatte skjer. Man kan ikke bare redusere mennesker til en papirbunke med et saksbehandlingsnummer, ta fullstendig kontroll over livene deres, sette dem på vent uten å la dem snakke med noen ansikt til ansikt, og forvente at de skal hoppe opp og samarbeide når det endelig er deres tur. Bare fordi det muligens kan spares noen kroner her og der i det totale statsbudsjettet.

elefantmannen.png

Fremtiden til min mann og meg lå i et helt år i hendene på en helt tilfeldig saksbehandler hos UDI. Ingen som ikke har opplevd det kan forestille seg hvordan det føles. Hvor mange ganger jeg har sett for meg hvordan dette faktisk fungerer i praksis. Vår mappe lå først i en bunke i syv måneder. Syv måneder der vi ikke visste noe om hva som ventet oss fremover, eller når vi kom til å få vite det. Sakene behandles én av gangen, og det er helt tilfeldig hvem som ender opp med å behandle søknaden din. Jeg gikk så langt i tankespinneriet mitt at jeg satt og bekymret meg for at søknaden vår skulle bli behandlet for eksempel rett før lunsj, for da kunne det hende at saksbehandleren var sulten og gretten. Skulle en mikrovarmet restemiddag i en tupperwareboks avgjøre fremtiden vår?

Etter syv måneder fikk vi avslag på grunn av en misforståelse som det hadde tatt to minutter å klare opp i hadde vi bare fått snakke med saksbehandleren. Men det fikk vi ikke. Vi er ikke mennesker, men en mappe med et saksnummer på. Man snakker ikke med mapper.  

Så da ble det fem nye måneder med samme bekymringer i ankebunken. Hvem skulle se på saken vår denne gangen? Hadde vi klart å forklare alt tydelig nok? Hvis vi fikk avslag på anken vår, ville mannen min få fire uker på seg til å forlate landet, og meg. Landet jeg er avhengig av å være i på grunn av kreftbehandlingen min. Avhengig av å være i fordi jeg er syk og ikke kan jobbe akkurat nå. Denne avgjørelsen skal et enkelt menneske ta som vi aldri har, og aldri vil, treffe personlig. Hva om det var en dame med heftige menstruasjonssmerter som var tom for paracet, og som bare hadde vår sak igjen før hun kunne gå hjem? Hva om det var en fyr som hadde ferska dama si med en bosnier i helga? Hva om det var en som jeg avviste en gang på Mono på en litt for krass måte, og som enda var bitter? Eller bare en som drakk litt for mange øl på quiz dagen før, og var uvel og irritabel fordi kjæresten ville krangle halve natta?

For la det være klart. De som behandler saksmappene er mennesker. Mennesker med alle de menneskelige egenskapene vi har i vårt menneskelige spekter. Jeg har møtt saksbehandlere som har grått på mine vegne, og de som ikke har hevet et øyenbryn. De som er regelryttere og høyt og tydelig proklamerer paragrafene til meg med en slags statlig stolthet, og de som rister på hodet og snerrer paragrafene gjennom sosialistiske tenner for å uttrykke at de syns systemet er like råtten som jeg syns. Jeg har møtt på saksbehandlere som har blitt på gråten når jeg har spurt om de har mye å gjøre, og de som har kommet subbene med en kaffekopp ti minutter for sent fordi de skravlet litt med en kollega ved kaffemaskinen. Jeg har møtt folk i sosiale lag som er saksbehandlere, og fått frysninger på ryggen når de forteller meg hvordan de føler at lovene og paragrafene blir strammet inn til de nesten ikke er brukende lenger, og hvordan de bærer de mange horrible avslagene de har vært nødt til å gi, mens de selv grøsset over det hjerteråe regelverket, med seg i et hjerte som synker lengere og lengere ned i magen.

Min gode venn Martin fortalte meg at det mest hjerteskjærende han hadde sett etter mange år på venteværelset hos Nav, var da en ung mor strakk ut armene hun holdt babyen sin med, og tryglet saksbehandleren bak skranken om å ta babyen hennes fra henne til saksbehandlingstiden var over. Det skal litt til før man ender opp der.

pending files.jpg

En av mine nærmeste venner ble alvor psykisk syk for 15 år siden, og siden han hadde prøvd å starte en egen bedrift på oppsparte midler i halvannet år, hadde han ikke hatt noe skattbar inntekt året før, så han endte opp på sosialen. Etter et år klarte han å begynne på jobb igjen, og jobbet fulltid i nesten tre år. Men så brast det igjen, og han ble sykemeldt. Den gangen gikk det jo greit siden han hadde en skattbar inntekt å bli sykemeldt fra. Han endte opp med omskolering, og etter det har han jobbet 50% og fått 50% AAP. Mannen er snart 50 år, så både legen og Nav var enige om at han burde gå over til 50% varig uføretrygd. Han hadde tross alt prøvd å bli arbeidsfør i 15 år, og de godtok innsatsen. Mens han var på ferie i juli fikk han vedtaket om permanent uføretrygd i posten, med fire ukers klagefrist. Han åpnet brevet en dag etter at klagefristen var gått ut, og kunne lese at uføretrygden hans IKKE ble beregnet ut fra samme grunnlaget han hadde fått AAP for de siste ti årene, men utfra hva han tjente året før han ble sykemeldt FØRSTE gang for diagnosen han nå ble uføretrygdet for. De gikk altså 16 år tilbake i tid. Han får nå en uføretrygd på 5000kr i måneden som skal dekke opp for de 50% han ikke er i jobb. Stilig.

Da jeg forsto at et år med sykemelding ikke var nok til å bli frisk fra senvirkningene av kreftbehandlingen og søkte om AAP, ble jeg innkalt for sent til det obligatoriske møtet. Nav hadde altså glemt å kalle meg inn tre måneder før sykemeldingen min gikk ut, så jeg tok selv kontakt og spurte om det ikke var på tide, og fikk møte en måned før sykemeldingen min gikk ut. Saksbehandlingstiden for AAP var tre måneder. Ergo kom det til å gå to måneder der jeg ikke hadde noe som helst inntekt. Forslaget fra Nav var kredittkort eller lån, for jeg kom jo til å få tilbakebetalt for de to månedene når søknaden ble innvilget. Hvis den ble innvilget. Sosialen var også et forslag, men det var utelukket siden UDI sine regler er soleklar på at hvis jeg eller mannen min mottar sosialhjelp får vi avslag på søknaden om familiegjenforening. Den ene byråkratimølla stikker kjepper i hjulet på den andre, men det er vi som tryner av sykkelen.

Fra den dagen vi fikk innvilget familiegjenforening, tok det én måned før mannen min mottok det fysiske oppholdskortet, og to måneder før han fikk skattekort og norsk personnummer (og dermed kunne begynne å jobbe). Først da kunne han søke om norsk bankkonto og BankID. Det tok tre måneder å få det. I løpet av de tre månedene mottok han en haug med digital post fra blant annet norskopplæringa og fastlegeordninga, men kunne ikke åpne noen av brevene siden han ikke hadde BankID. Han kunne heller ikke motta eventuell lønn.

MinID-kodene du får fra skatteetaten er omtrent like mye verdt som flyersene man får prakket på seg av innkastere i lugubre sidegater av Karl Johan. Du vet, der du får gratis inngang og en utvannet velkomstdrink i døra, men du kommer ikke lengere enn til garderoben før de krever den ordentlige inngangsbilletten.
Han kunne heller ikke registrere seg som arbeidssøker på Nav uten BankID. Det hjalp ikke å møte opp personlig.

Det har tatt fem måneder å få alt av ting på plass for han, så han kan fungere normalt i Norge. Fem måneder der jeg har måtte være sekretær for både han og meg i møte med Nav, UDI, DNB, SPK, Folketrygden, og alle de millioner andre små byråkratiske helveter vi har møtt på. Fem måneder der vi har måtte klare oss på 18500kr i måneden til sammen. I Oslo.

Hvorfor bare 18500kr, jeg som har vært i full jobb de siste 14 årene? Jo, fordi jeg hørte på regjeringa og tok et år med videreutdanning, og ble sjuk mens jeg studerte. Det skal ikke mer til. Om jeg ikke hadde studert det året, hadde jeg hatt 9000kr mer i måneden å leve for. 108 000kr i året. Jeg tok oppdraget regjeringa ga meg, men fikk kreft mens jeg utførte oppdraget. Føkk meg for det.

Ganske tilfeldig fant jeg ut at jeg kan ha krav på noen tusenlapper i året fra Statens Pensjonskasse (SPK), siden jeg har vært medlem der i mange år. Jeg tok kontakt og sendte dem det de ba om av dokumentasjon. Etter noen uker fikk jeg svar om at det eneste de manglet nå, var en elektronisk bekreftelse på mitt medlemskap fra arbeidsgiveren min. Jeg sendte mail til sjefen min og ba henne sende det til dem. Hun visste ikke hvordan hun skulle gjøre det, så hun videresendte saken til regnskapsavdelinga i kommunen. De tillater ikke vanlige arbeidstakere å ta direkte kontakt med dem. Etter en god stund og mange purringer svarte de henne at de helle ikke visste hvordan de skulle gjøre det, og ba henne om å be meg sende dem alt av dokumentasjon jeg hadde sent SPK. Jeg skulle altså sende min personlige legeerklæring og vedtak fra Nav til et eller annet byråkratitryne i regnskapsavdelingen til kommunen. Hell to the no! Jeg kontaktet SPK som mente dette var latterlig, og ga meg en instruks om hvordan dette skulle gjøres, og ba meg fortelle sjefen min at hun måtte fortelle regnskapspersonen at hen måtte ta kontakt med SPK om hen ikke visste hvordan man gjør dette. Etter nok et par uker og purringer fikk de ordnet det. Da først startet saksbehandlingstiden hos SPK. Den skulle ta maks fire uker, men de ukene har gått og de holder på enda.

Dette er bare noen få eksempler på hva byråkratisk ventetid gjør av skade for oss mennesker som plutselig må forholde oss til dette helvete. Du er desperat etter hver en krone du kan få av støtte, men må vente i månedsvis på at fremmede folk du ikke får lov til å snakke med skal få fingeren ut av byråkratiræva si og gjøre jobben sin, og ikke minst samarbeide med hverandre.

Jeg har nå gått på AAP i fem måneder, men har ikke hatt et minutt til å faktisk prøve å bli frisk. Hvordan skal man bli frisk når man møter på nye byråkratiske utfordringer hver eneste dag, mens man ligger på vent i bunker spredt rundt omkring i de statlige systemene?

Jeg har mange ganger sagt at jeg er glad jeg har hatt kreft to ganger, og ikke sliter med en diffus ryggplage, for jeg trenger i det minste ikke overbevise saksbehandlerne om at jeg faktisk er syk. Det skjer nemlig stadig vekk at saksbehandlerne overstyrer rådene fra legene og nekter folk AAP, fordi de selv mener at søkeren ikke er syk nok til å motta stønad. På ordre fra øverste hold.

Jeg syns forfatteren Ingrid Ovedie Volden sier det så godt. «Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha.»

tulipaner 2.jpg

Men enn så lenge sitter både politikerne og samfunnsdebattantene på hver sin fjærestein og skriker til hverandre, men hører ikke hva de andre sier fordi dønningene fra syndefloden overdøver alt. Det er de rødgrønnes feil! Det er de blåblåes feil Det er muslimene, samene, feministene, homsene, svenskene, millionærene og ulvenes feil!  

Jeg har kommet dit at jeg driter så jævlig i hvem det er sin skyld. Det viktigste nå er å anerkjenne at den velferdsstaten vi alltid har vært så stolte av i Norge, er i ferd med å renne ut som gruveslam i fjorden. Og kanskje, kanskje kan det være en idé å sette opp prisene på luksuslugarene på fjordcruiset som tross alt sklir lett av gårde, før slammet blir til et fjell. For vi vet jo alle at det ikke skal mer til for å synke et aldri så flott og svært cruiseskip, enn en arrogant kaptein og et mannskap som stoler blindt på at skipet er usynkelig. Førstemann til livbåten!