Dommedagsprofetier fra Den Nord-Norske og Hercegovinske Ambassaden

Mannen min hadde fri fra jobb på torsdag, så klokka var vel nærmere tolv før vi subbet gjespende ut i stua. Morgenrutinen vår er som regel at vi drikker kaffe mens vi sitter på hver vår laptop på hver vår side av stuebordet, og leser nyheter til hverandre. Han leser sine balkanske nyhetskanaler, og jeg mine, og så oversette vi for hverandre.

Vi satte oss gjespende ned og åpnet hver vår laptop, og oppdaget til vår forferdelse at vi ikke hadde nettforbindelse. Verken wifi eller 4G! Dagen før hadde jo Facebook, Instagram og Whatsapp vært nede store deler av dagen, samt BankID i noen timer. Nå var det altså Telenor. Mannen min mente det neppe var hacking, uten at jeg ba han begrunne hvorfor.

Siden vi var hjelpeløse offline, som man jo er i dag, var min første reaksjon å ringe mamma. Hun måtte jo vite hva det var som foregikk. Men til min store skrekk var telefonnettet nede også. Jeg løp til vinduet for å se etter apokalypsetegn. En mor trillet en babyvogn i rolig tempo. To ungdommer delte en sparkesykkel i full fart ned veien. Alle butikkene var åpne, og bussen kjørte fordi i vanlig hastighet. Ingen grunn til panikk, altså. Jeg ba mannen min prøve å ringe meg. Rett på svarer. Mobilen min så helt normal ut ellers. Så kom jeg på at jeg hadde fått ny mobil i går. Jeg er bare ikke så glad i nye teknologiske utfordringer, og syns bare det er styr å måtte bytte mobil. Men mannen min elsker det jo, så han satte simkortet mitt inn i den nye mobilen og lastet ned noen apper for meg, siden jeg lider av appnedlastningsfobi. Jeg hadde ikke rukket å anerkjenne den som min nye mobil enda, så jeg satte den ikke på lading. Mobilen jeg prøvde å ringe fra, hadde dermed ikke simkort. Etter en del panneklask og risting på hodet kom internettet tilbake igjen også. Telenor beklaget teknisk feil.

teknisk feil.jpeg

Ragnarokk var avblåst, og vi pustet lettet ut. Først da slo det meg hvor fort jeg gikk i beredskapsalarm. Hadde dette skjedd for bare et år siden, tror jeg først og fremst jeg bare hadde blitt forundret over at selveste Telenor var nede, men det hadde neppe eskalert til «Nå skjer det! Ut og hamstre øl og hermetikk!». Jeg konkluderte med at jeg lar meg for lett skremme av nyhetene for tiden.

Jeg begynte å skrive på et innlegg om hvor massivt og truende dagens nyhetsbilde fremstår til tider, og at vi oppsøkes av skremmende nyheter hvor enn vi snur oss. I en stressende hverdag kan det fort bli for uoversiktlig, og trusselbildet kan framstå som verre enn det er.

Noen ganger føles det som om Gizmo fra Gremlins er nyheten, og internett er vannet som får ti ustyrlige rakkergremlinger til å sprette ut og kreve så mye oppmerksomhet at man glemmer å høre på Gizmo som advarer mot å gi dem mat etter midnatt.

vannkilde.jpg

Mens jeg satt og skrev om hvordan nyheter var så mye bedre før, ble jeg avbrutt av nyheten om at PST har siktet samboeren til justisministeren, Laila Bertheussen, for å ha faket et attentatforsøk mot hjemmet deres, og altså tent på sin egen bil for å få det til å se ut som at meningsmotstanderne hennes hadde gjort det.

Det var landesjokk og vantro, og det tok ikke lang tid før internett florerte av gremlins. Mange fra venstresiden godtet seg over at dette beviser at Frp ikke er i stand til å hoste opp en eneste justisminister som egner seg til posten. Om det ikke er ministerne selv som driter seg ut, så tar partnerne ansvar. Mange fra høyresiden sto fast på at hun er uskyldig, vertfall fram til hun blir dømt i en rettsak. Men gremlinen som tok størst plass av alle, var de som ropte at vi ikke burde spekulere i noe som helst før vi vet mer. Det hadde jo selveste statsminister lært oss dagen før. Man skal holde seg for god til å spekulere hvem som har skyld i ting, før alle bevis er på bordet.

Det vil si så lenge en av de mistenkte er dama til en minister. Det er ingen grunn til offentlig formaning når dama til en minister selv kjører en svertekampanje mot et lite teater over flere måneder, der hun spekulerer i at de, eller deres tilhengere, er skyldige i flere attentater mot hennes private hjem. Hun kan til og med få offentlig støtte fra justisministeren og flere andre fra hans parti, samt profilerte meningsytrere med tusenvis av lesere, og det kan sågar gå så langt at det stemmes i Oslo bystyre om de skal kutte den offentlige støtten til teateret, lenge før det har falt noe dom i en rettsak som sier at de er skyldig i å ha krenket privatlivet til dama til justisministeren. Ingen av disse spekulasjonene fikk statsministeren til å ta til ordet og formane det norske folk til å slutte å spekulere.

Når nyhetene så forteller oss at Laila er siktet for å ha arrangert ett av attentatene selv, blir det presentert som en personlig tragedie. Her skal det først og fremst vernes om justisministerens familie, mens de som har blitt utsatt for trusler og hets fra denne familiens meningsfeller i månedsvis blir ikke en gang nevnt med et ord. Og noe beklagelse kan de se langt etter.

spekulade.png

I diskusjoner på samtlige forum ble folk bedt om å heller ikke spekulere i motivet til Laila, fordi det kan jo hende hun er psykisk syk, eller at hun har vært gjennom en vanskelig periode og er en person som ikke tåler så mye press, og i så fall må hun vernes. Vi må holde oss for gode til å mene noe om dette til vi vet mer om hennes psykiske tilstand. Vi må først og fremst være de gode, omsorgsfulle og forståelsesfulle nordmennene vi er kjent for å være, når slikt som dette skjer. Med en etnisk norsk person.

Et par timer etter at Lailasaken slo ned som en brannbombe i mine nyheter, kom det et gisp fra Balkan News på andre siden av bordet. Bosnias versjon av PST (SIPA) påstår at de har bevis for at presidenten av Kroatia, Kolinda Grabar-Kitarović, har planlagt å bruke kroatiske diplomater utplassert i Bosnia-Hercegovina (BiH) til å plassere våpen og eksplosiver i moskeer, for så «å oppdage dem» før de liksom blir brukt i planlagte, islamistiske terroraksjoner. Hun har i en årrekke hauset opp rykter om at BiH omtrent yngler av muslimske ekstremister som rekrutterer i hopetall, og at de har treningsleirer hvor de gjør seg klare til angrep. Problemet er bare at ingen klarer å finne noe som helst bevis for dette. Fordi slike terrorleirer ikke eksisterer i BiH. De eneste leirene de finner er ruiner av konsentrasjonsleirene de selv satt opp under krigen på 90-tallet.

Å være muslim i BiH kan sammenlignes med å være medlem av statskirka. De aller fleste er medlem fordi det skjedde automatisk da de ble født, og ikke nødvendigvis fordi de er kristne. Jeg kjenner en haug med ateister i Norge som er medlem av statskirka, men bare en bitteliten prosent som faktisk er troende kristne. Det samme gjelder muslimene i BiH. Nitti prosent av de jeg kjenner der tilhører den gruppen som blir kalt muslimer, men jeg kommer bare på en eller to som i fylla har snøvlet noe om å tro på gud. Går du inn i en bokhandler i BiH finner du Koranen i ei vanlig bokhylle sammen med andre religiøse bøker, hvis de i det hele tatt har den inne. Som det står tægget ved den usynlige grensa som deler Mostar i to mellom muslimene og bosnisk-kroatene, «Religion har ingenting med Gud å gjøre her».

religion.jpg

Forresten, legg merke til hva de tre folkegruppene i BiH blir kalt. Bosnisk-serbere, bosnisk-kroatere og muslimer. Ikke ortodokse, katolikker og muslimer, som jo hadde vært mer korrekt hvis man først skal bruke religion som definisjon på en folkegruppe. Det blir noen ganger gjort et klønete forsøk på å kalle muslimene bosniakker, men det har ikke fått fotfeste verken politisk eller i media. Det ligger jævlig mye stygg politikk bak et såpass ukonsekvent navnevalg på en folkegruppe, spesielt når man vet at de fleste som havner i folkegruppa «muslimer» ikke nødvendigvis ser på seg selv som troende muslimer, mer enn den gjengse nordmann ser på seg selv som kristen. De er etterkommere av bosnierne som konverterte til Islam da Ottomanene krevde det med sverdet i hånden på 1500-tallet. Høres det kjent ut?

Jugoslavia var et av de mest suksessfulle multikulturelle landene Europa har hatt, for ikke å snakke om hvor mektig og innflytelsesrik de var i sin tid. Katolikker, ortodokse og muslimer var gift på kryss og tvers, og ingen trengte å konvertere. Det var like vanlig å ha en muslimsk far og en katolsk mor, som det var at begge foreldre kom fra samme bakgrunn. Ingen brydde seg, før Sovjetunionen og Øst-Europa trynet i en uoversiktlig, politisk gjørme på slutten av 80-tallet, og grådige høyrevridde fascister så sitt snitt til å kreve større landområder og mer makt. Man trenger ikke mastergrad i O-fag for å vite at den beste og mest effektive måten å starte en krig på, er å sette folkegrupper eller politiske grupper opp mot hverandre. Få den ene gruppa til å føle seg så truet av den andre gruppa, at begge gruppene føler at de er nødt til å gå til angrep for å forsvare seg.

Dette angrepet begynner aldri med våpen, for så primitive er vi ikke. Vi er jo råmoderne i dag, og vold er for feiginger. Det begynner med å anklage motparten for å være en trussel mot nasjonen, eller demokratiet, som vi liker å kalle det. De som sitter i det største glasshuset kaster alltid den første steinen. Ytterpunktene ryker i tottene på hverandre så det spruter glassbrått og udokumenterte kilder veggimellom, og oppfører seg så barnslig og teit at folk flest bare rister på hodet og humrer i hipsterskjegget. Vi plasserer dem i «politiske gærninger-boksen» og scroller videre til de siste innslagene fra amerikanske komikerne som gjør narr av alt det hysterisk teite Trump klarer å twitre eller gjøre hver dag. Herrefred så teite amerikanerne er som stemte fram en sånn klovn. Enda godt vi bor i Norge, der politikken går ryddig for seg.

trump.jpg

Men etter hvert som ytterpunktene blir mer og mer voldelig, og flere og flere liv begynner å gå tapt i angrep som er flagget som forsvarshandlinger, går det ikke an å scrolle forbi det lengere. Når ytterpunktene dreper barna, familien og vennene våre, og får støtte i både mørklagte og flombelyste kroker av internett på at de drepte er nødvendige ofre i en krig vi andre overhode ikke anerkjenner eller vil være en del av, blir plutselig truslene for mange, og diskusjonsrammene for trange. Folk blir redde for å uttrykke seg når det blir for mange gremlinser å forholde seg til, særlig om de til og med dukker opp i din egen leir der du trodde alle var enige. Vi får behov for trygghet, og den beste tryggheten for mennesker er å være del av en flokk. Aller helst den største og sterkeste flokken. Dette ligger i ryggmargen vår. Blir ting for ubehagelig og skremmende rygger folk flest unna, og velger taust en side. Samtidig rydder vi mer plass til ytterpunktene som fortsetter å angripe hverandre blindt på torget.

Klarer man å få en stor og trygg flokk til å tro at flokken har delt seg i to, så tvil om hvilken av de to nye flokkene som er størst, og spre en følelse av at det haster å velge side selv om du ikke er enige i hovedparolene til noen av partene, er det bare å lene seg tilbake og observere at det skjer på ordentlig.

Da jeg våknet på fredag var jeg spent på om det var kommet noen nye opplysninger i Lailasaken slik at man kanskje fikk lov til å nyte en aldri så liten spekulasjonsmuffins til morrakaffen. Men den brennende bilen til Laila var ikke overskriftene på nettets mange aviser, slik jeg forventet. En høyreekstrem australier med Breivik og serbiske fascister som forbilder, hadde drept 50 muslimer i to moskeer i New Zealand under fredagsbønnen deres, og livestreamet det hele på facebook. Voksne og barn i den mest fredfulle tilstanden de kunne være i ble brutalt slaktet ned i løpet av minutter. I et klipp fra da han entret moskeen, kunne man se at han ble møtt med «Hei, bror!» før han drepte han som ønsket han broderlig velkommen.

Jeg hadde ikke klart å fordøye sjokket før det spredde seg på sosiale medier at Erna Solberg hadde slettet posten sin der hun uttrykte kondolanse til muslimenes familier og pårørende, og samtidig oppfordret til videre kamp mot ekstremisme.  

erna original post.jpg

Ryktene ble senere bekreftet da hun la ut en ny post der hun forklarte at hun så seg nødt til å slette den forrige fordi det ble så mye hatprat fra motstridene parter i kommentarfeltet, at de ikke hadde nok tid eller ressurser til å slette unna de hatefulle kommentarene. I den nye posten glemte hun å kondolere de som mistet familie og venner i massakren, men husket å påpeke at det finnes to parter i en diskusjon, og begge må respekteres. 

erna nytt innlegg.jpg

Men vent nå litt. Slettet statsministeren av Norge virkelig sin offentlige kondolanse for muslimer som ble utsatt for en massakre i moskeene sine der hun påpeker at det står høyreekstreme krefter bak, fordi kommentarfeltet ble for hatefullt? Jeg gjentar, kommentarfeltet på den norske statsministerens kondolansepost. Og skal jeg virkelig tro at statsministerens EDB-rådgivere ikke vet om dette valget som det tok meg 5 sekunder å finne på facebook sine kundehjelpesider, vist på bildet under? Eller at de ikke er veldig klar over at å slette et offentlig innlegg på internett er den sikreste måten å sørge for at det blir spredt på, og at å gjøre det samtidig sender ut en melding om at du ikke lengere står for det du postet? Statsministeren som formanet Black Box-folkene til å vise ryggrad og stå i det de hadde forårsaket, feiget altså ut etter press fra et kommentarfelt de kunne ha stengt og fjernet i sin helhet med et par tastetrykk. Makan til beinskjøre selvmotsigelser.

slå av kommentarer facebook.png

Omtrent samtidig poster den australske senatoren Fraser Anning offentlig at muslimene har seg selv å takke for at folk ser seg nødt til å slakte dem ned under fredagsbønnen deres, når de tross alt driver og tar for seg i ordentlige folks land, som om de hadde rett til det. Aborigineren som vasker villaen hans hoster i bakgrunnen. Nå skal det sies at siden da har over en million australiere skrevet under på en kampanje for å få han fjernet, statsministeren har offentlig tatt avstand fra utsagnet hans og sagt at det ikke hører hjemme i Australsk politikk, og en syttenåring har klekket et egg i hodet hans på riksdekkende fjernsyn. Men budskapet er klart. Det sitter folk i viktige politiske posisjoner i alt for mange land nå som har klare fascistiske visjoner, og de blir mindre og mindre redde for å snakke høyt.

senator.jpg

Så hvordan kjemper vi fascisme og ekstremisme i et samfunn der ingen eier sannheten lengere? Et samfunn der folk ikke stoler på vitenskapelig og historisk forskning mer, men lager sine egne teorier og presenterer dem som den eneste sannheten? Hvordan skal hvermannsen orientere seg i et hav av fake news, når til og med attentater mot våre politikere viser seg å være falske? Hvis etterforskningen virkelig viser at Kroatias president er skyldig i et forsøk på å plante bevis på muslimsk terrorisme i et land som prøver å reise seg igjen etter sist gang de ble beskylt for den samme løgnen, og som den gang resulterte i et folkemord utført av katolske og ortodokse kristne, hvis vi først skal være konsekvente med religionsstempling som definisjon på folk, hva får oss til å tro at ikke slike falske aksjoner har lykkes andre steder og til andre tider? Det er opplest og vedtatt i menneskerettsdomstolen i Haag at massakren i Srebrenica, der over 8000 uskyldige gutter og menn ble brutalt henrettet, var et planlagt og utført folkemord begått av den serbiske hæren. Bevisene er soleklare og uendelig mange. Filmopptak, vitneutsagn fra FN-soldater som var der, massegraver, obduksjoner av ofrene, militærrapporter og ikke minst dommene i rettsakene. Likevel benekter fascistene på Balkan fremdeles at det skjedde. Inkludert landet Serbia. De påstår at det er fake news, og at de er ofre for en løgnaktig konspirasjon.

27. februar viste Human filmfestival i Oslo en ny og aktuell dokumentar om Ratko Mladic, som var generalen som ledet folkemordet i Srebrenica, og da inviterte de like greit advokaten hans til å være en del av debattpanelet etter filmvisningen. Den samme advokaten som har spredt propaganda og konspirasjonsteorier der han fornekter at muslimene ble utsatt for folkemord i det hele tatt under krigen på Balkan, og som hele veien kjempet for å få Mladic frikjent, fikk lov til å være en del av debattpanelet etter visningen av dokumentaren, fordi det er jo så viktig at alle får slippe til ordet i ytringsfrihetens navn. Dokumentaren blir for øvrig vist på Nrk 1.april, uten at jeg tror de har valgt den datoen med vilje. De eneste som skrev om dette var Klassekampen samme dag, men jeg har ikke klart å finne noen reportasjer om hvordan det gikk etter debatten.

Men vent nå litt. Sitter jeg faktisk her og sammenligner bilbrannen til Laila med det den kroatiske presidenten blir etterforsket for nå? Selvfølgelig ikke. Sier jeg at Lailas bilbrann er vår tids skuddene i Sarajevo? Overhode ikke. Påstår jeg at det er helt greit når muslimer dreper kristne, eller gjennomfører terrorangrep på uskyldige mennesker? Også nei, for faen. Alle som har fulgt med i timen skjønner at det kommer til å komme et motsvar på New Zealand-massakren fra islamske ekstremister i løpet av kort tid.

Men halve verden har da tross alt ganske nylig bidratt i samarbeid til å bekjempe IS og deres sympatisører, og det ser ut til at vi har lyktes så langt. Det er neppe over, og vi bør nok ikke senke skuldrene for mye, for IS er bare en del av problemet, men vi har i det minste gjort en helvetes innsats og oppnådd masse. Og de som virkelig føler en enorm lettelse over at IS er bekjempet, er de som seg imellom teller flest ofre for dem, nemlig muslimer flest. Mulig jeg tar feil, men gjennom disse årene med bekjempelse av islamsk terrorisme kan jeg ikke huske å ha hørt noen innflytelsesrike personer, kjendiser, bloggere eller politikere si offentlig at selv om de selvsagt tar avstand fra alt av terror, så må det jo være lov til å si at IS har et poeng. Alle med vett og forstand er unisont enige i at islamistisk terror må stoppes. Men hvorfor er vi ikke alle enige om at det samme gjelder høyreekstrem terror? Hvorfor har de høyreekstreme et poeng, når budskapet deres er like ekstremt og folkeutslettende som islamekstremistene?

pot meet kettle.jpg

Så hva kan vi gjøre for å orientere oss i et hav av gremlinsnyheter og minekommentarfelt? Jeg tror vi bør starte med å lytte til de som har sett dette før, og ta dem på alvor når de roper varsko.

Jeg fikk iskalde frysninger på ryggen da mannen min gikk fra å le av Lailabrannen, fordi den først fremsto så latterlig ubetydelig sammenlignet med falsk flaggoperasjonen SIPA avdekket i hjemlandet hans samtidig, til å bli bleikere og bleikere etter hvert som jeg oversatt nyhetene og kommentarfeltene. Det var ikke et spor av latter å se i ansiktet hans da han sa «Er dere virkelig så naive og godtroende at dere ikke ser hva det er som skjer? Vet dere ikke at det var nøyaktig sånn her det startet på Balkan? De plantet falske flagg i begge leire til stemninga var så hauset opp at naboer og bestevenner begynte å mistro hverandre. Og statsministeren deres har allerede valgt side? Jeg vil tilbake til Bosnia. Der er vi i det minste forberedt på en runde til.»

Det siste var et eksempel på vår interne humor som går ut på å argumentere for hvilket av landene våre det er best å bo i. Men han køddet ikke med at han kjenner igjen opptakten. Han har sett det før. Og de driver enda på i storpolitisk skala, 24 år etter at krigen liksom var over.

Den falske dommedagsfølelsen jeg hadde da jeg våknet opp på torsdag og trodde alt av kommunikasjonssystemer var nede, har liksom ikke helt sluppet taket, selv om den ikke var reel. Og i det jeg nå skal til å poste dette innlegget, ser jeg at de muslimske ekstremistene har kommet med det jeg antar er et motsvar i Nederland. Jeg rekker ikke å skrive fort nok til å kunne poste et terroroppdatert innlegg. (redigert: Jeg var for snar i avtrekkeren, det ser nå ut til at det var en personlig familietragedie)

Når barn spør oss hvorfor det ikke var noen som stoppet holocaust, eller folkemordene på Balkan og Rwanda, eller krigen i Syria, før det gikk for langt, og vifter med beviser på at folk ropte varsko i både politikken, media og litterære tekster i flere år før folkemordene og krigene startet, svarer vi alltid det samme. De trodde ikke det ville gå så langt. De følte seg for trygge. Krig er galskap og noe som skjer i land langt borte. De trodde aldri at det kunne skje med dem.

Kanskje det er på tide å slippe den store, ubehagelige gremlinsen til ordet, og anerkjenne at det kan hende vi akkurat nå er i den kritiske tiden fremtidige barn kommer til å stille det samme spørsmålet om. Kanskje kommer vi til å lyve og si at vi var for opptatt av klima- og flyktningekrisen til å skjønne alvoret av hærene som rustet opp i kommentarfeltene på internett. Men vi kommer neppe til å bli trodd.