Fra drømmelærer til belastningsborger

Jeg har lenge tenkt på å starte opp bloggen min igjen, men ikke fått det rette sparket i ræva før nå. Det skal også sies at jeg har vært jævlig opptatt det siste halvannet året. Ikke opptatt med jobb, studier, trening og mindfulness, men av å holde meg fast etter at livets berg- og dalbanevogn stoppet midt i loopen og ble hengende fast opp ned, for å si det på klisjéisk. Til å begynne med går det jo greit å henge slik, selv om det er sykt ubehagelig og skremmende. Man har hørt at det har skjedd andre før, kanskje sett et par videoer på youtube med skrikende tivoligjester som henger der oppe med hår og armer strekt ut mot de som står trygt på bakken og filmer, mens sikerhetsteamet løper litt svett rundt for å fikse maskineriet og få vognen og folkene i den trygt ned igjen. Man er klar over at det er en risk man tar når man setter seg i vognen. Men oddsen for at det skjer akkurat deg virker så ubetydelig liten, enda så mange videoer du har sett eller historier du har hørt. Og skulle det skje, så har de jo et sikkerhetsteam som fikser det så fort som mulig, og i aller verste fall blir man heist ned med kran. Det ordner seg.

roller coaster 2.jpg

Men hva om tivoliet har fått ny ledelse siden sist du var der? Og hva om de har kuttet drastisk ned på sikkerhetsbudsjettet, for å heller investere i nye, større og mer spektakulære karuseller, som de gjerne også selger til private aktører for litt midlertidig profitt? De skal selvfølgelig fremdeles hjelpe deg! Du har jo tross alt kjøpt fult sesongkort i alle år, og har krav på hjelp. Det er bare litt mange vogner som står fast akkurat nå, og siden personalet er nedbemannet må de ta henvendelsene etter tur, da det virker mest rettferdig. Alle behandles likt, om du sitter fast en meter over bakken eller på huet 30 meter oppi lufta. Om du ikke har VIP Sesongkort de Lux, da. Da kan du selvsagt ringe et privat sikkerhetsteam som får deg raskt og trygt ned. Hvis ikke, får du vente på tur.

Og så henger man der, da, og kjenner at hodet fylles sakte, men sikkert opp med blod, og beina blir kaldere og kaldere, mens en gjeng med tivoliansatte du aldri har møtt går gjennom historikken din og sjekker hvor mange sesongkort du har hatt tidligere, og om du tidligere har bedt om hjelp til å komme deg ut av vogna, før de avgjør i hvilken grad de er villig til å hjelpe deg. Noen du aldri har møtt skal også vurdere om du kanskje har en tendens til å sette deg fast litt oftere enn andre passasjerer, og i verste fall saboterer vognen selv sånn at den stadig vekk setter seg fast og du dermed får masse oppmerksomhet og hjelp, selv om du ikke trenger det. Eller om det rett og slett kan skyldes selve vogna du ble utdelt. Man kan jo aldri vite.

roller coaster.jpg

Men satte du deg i vogna med en enkeltbillett, og ikke et sesongkort, er det bare å begynne og ta situps for å holde blodsirkulasjonen i gang, for vogna di skal innom sidespor og gjennom spøkelsestunneller du før bare trodde var en myte spunnet opp av bitre passasjerer som aldri er fornøyd med noe uansett. Kanskje var det noe i det de sa likevel?

La meg tre ut av den metaforiske klisjévognen litt, for å forklare hvordan jeg gikk fra å være drømmelærer og en ressurssterk og bidragsytende samfunnsborger, til å bli et medisinsk sterilisert, kognitivt vrak av en naver som enda til er gift med en utlending, på under fire år.  

Detaljene er det ikke plass til i et enkelt innlegg, så er du interessert i de må du følge bloggen min fremover (jeg innrømmer herved at dette er snikreklamefisering). Men hvis du klarer å henge med i svingene skal jeg prøve å oppsummere den mest skremmende berg- og dalbaneturen jeg noen gang har tatt.

Fram til jeg var 37 år gammel følte jeg meg ganske stolt av mine samfunnsprestasjoner. Jeg tjente egne lommepenger fra jeg var 13 år. Jeg var økonomisk selvstendig fra jeg var 19 år. Jeg er utdannet adjunkt, og har jobbet som lærer i 12 år. Sist gang jeg var sykemeldt var to uker i 2001, og jeg har aldri brukt opp egenmeldingene mine. Jeg har aldri vært i en situasjon der jeg ikke kunne betale regningene mine selv. Aldri hatt en inkasso. Og aldri vært bekymret for fremtiden, siden jeg er utdannet til et yrke som aldri kommer til å bli overflødig.

Men så kom altså 2015 og jeg fikk brystkreft. Nå skulle jeg få kjenne på hvordan det er å falle i grusen med tenna først. Men vent, det er plass til mer koketterende selvskryt fra en barsk samfunnsborger. Jeg var bare borte fra jobb i fire måneder, der to av dem var sommerferie og avspasering for lærere uansett. Jeg var tilbake på jobb en uke etter siste strålebehandling. Jeg var så sterk og flink! Men selv om jeg var stolt av meg selv, kjente jeg en bitter bismak i munnen da jeg fikk applaus av saksbehandlerne på Nav og, ble omtalt som et prakteksemplar av en Navklient. Det føltes ikke riktig at jeg skulle bli dratt frem som det, når man tar med i betraktningen at jeg var singel, barnløs, hadde fast stilling i kommunen, ingen lån i banken, høyere utdanning, en unormal stor og ressurssterk vennekrets, en omsorgsfull familie med solide allmennmedisinske kunnskaper og lang erfaring med kreft, jeg var kognitivt i stand til å sette meg inn i dybdestoff som omhandlet sykdommen min, jeg var glad i livet, hadde en ellers sunn kropp og en sterk psyke. Og jeg var i en posisjon der jeg kunne fråtse i min egen og andres medlidenhet, være lat, drikke meg full, grine høylytt, være hjemme alene når jeg ville, være hjemme eller ute med venner når jeg ville, og bruke all tid og styrke på meg selv for å komme meg gjennom traumeperioden. Penger til det hadde jeg også.

Barsk samfunnsborger viser fingrene til stråleavdelinga på Rikshospitalet etter endt behandling.

Barsk samfunnsborger viser fingrene til stråleavdelinga på Rikshospitalet etter endt behandling.

Uansett, vogna mi ble fiksa og jeg suste videre med vind i håret. I et og et halvt år gikk det supert, og jeg levde et spennende og interessant liv. Så fikk jeg beskjed på toårskontrollen at jeg hadde fått kreft igjen, men nå i det andre brystet. Samtidig kjempet min kjære tante mot et langt mer alvorlig tilfelle, som hun døde av mens jeg var midt i strålebehandlingen tre måneder senere. Ingen av oss har genfeilene BRCA1 eller 2, bare jævlig uflaks. Denne gangen stoppet ikke vogna mi i oppoverbakken, men opp ned midt i loopen. Og der skulle jeg jaggu bli hengende.

Jeg var student da jeg fikk diagnosen andre gangen, fordi jeg gjorde som statsministeren og utdanningsministeren oppfordret meg til. Jeg tok et års permisjon for å bygge ut fagkretsen med et årsstudium i religion. Jeg ble operert på våren, og på grunn av behandling fikk jeg ikke jobbet i sommerferien slik som planlagt, men hadde heller ingen jobb å sykemelde meg fra. Jeg måtte for første gang i voksen alder få økonomisk hjelp fra familien min for å klare meg, samt litt støtte fra kreftforeningen. Jeg bekymret meg ikke så mye, for jeg var jo fast ansatt i kommunen, og etter sommeren var jo permisjonen min over og jeg kunne få sykepenger fra jobben. Det hadde ikke en gang falt meg inn at jeg stilte med samme rettigheter som en nyansatt fordi jeg hadde vært i studiepermisjon. Og at jeg dermed måtte tvinge meg på jobb i fire uker, mens jeg enda gikk til strålebehandling og var dritdårlig fordi jeg ble kjemisk kastrert av medisinene, noe som førte til at kroppen min gikk fra å være 40 år til å være 60 på bare én måned, og ikke gradvis gjennom 20 år som er vanlig. Men det måtte til for å opparbeide meg rett på sykepenger i min faste stilling i Oslo kommune.

Jeg kom meg gjennom det, og kunne endelig legge meg ned og være så sjuk som jeg følte meg. Prakteksemplaret møtte seg selv i døra, for denne gangen gjorde behandlingen meg mye dårligere, og jeg ble en av de mange kreftoverlevende som lever med senskader.

Ikke fult så barsk samfunnsborger viser fingrene til stråleavdelinga på Ullevål etter endt behandling.

Ikke fult så barsk samfunnsborger viser fingrene til stråleavdelinga på Ullevål etter endt behandling.

Midt oppi alt dette kaoset, bare noen få uker etter min andre kreftoperasjon, og da jeg følte meg på mitt minst attraktive noensinne, møtte jeg mannen i mitt liv. Den store kjærligheten. Han som jeg har lett etter hele mitt liv, og den perfekte co-piloten i vogna på livets berg- og dalbane, og alle andre klissete klisjéer som beskriver hvordan det føles å elske stort og bli elsket like stort tilbake.

Det var bare det at han er fra Bosnia-Hercegovina, eller tredjelandsborger som det heter så fint på byråkratisk. For å være sammen måtte jo en av oss velge å forlate moderlandet vårt og flytte. Og tenke seg til, ikke alle tredjelandsborgere drømmer om å flytte til Norge. Mannen min hadde alt han trengte i den sydlandske, vakre byen Mostar som jeg var blitt så glad i etter å ha bodd der noen måneder under studieåret mitt. Han hadde nedbetalt hus og flere familie-eiendommer, og fast jobb med god nok lønn til å slippe bekymringer. Han hadde en haug med gode venner, og ikke minst moren sin. Som enebarn var det utenkelig å flytte langt fra henne. Men likevel måtte det bli Norge, siden jeg er låst til behandling og oppfølging her i vertfall ti år fram i tid. Og flytter jeg til utlandet mister jeg jo både sykepenger og rettigheter jeg tydeligvis kommer til å være avhengig av fremover, da jeg blant annet har fått varig kognitiv svikt av behandlingen, og ikke aner når jeg er i stand til å jobbe igjen.

All you need is love.

All you need is love.

Så da giftet vi oss likegreit, selv om vi ideelt sett kunne tenkt oss å gjøre det etter noen år. Mannen min flyttet hit i slutten av 2017, vi betalte 8400kr til UDI (nå er det 10500kr) for å søke om familiegjenforening, og fikk beskjed om at det var syv måneders ventetid på behandling av søknaden. I ventetiden fikk han ikke lov til å jobbe, og hvis han forlot landet, måtte han holde seg i hjemlandet i 90 dager før han kunne komme tilbake. Det var tøft å leve på én lærerinntekt, og fortvilende for han å sitte som 100% arbeidsfør, men ikke kunne bidra til økonomien. Men mest av alt var det tøft for et enebarn å levne sin enslige mor alene i Mostar. Hun ringte og gråt hver eneste dag, og etter fire måneder kom den grusomme beskjeden om at hun hadde fått påvist eggstokkreft på siste stadiet. Min mann reiste sporenstreks for å ta seg av henne, og jeg reiste frem og tilbake mellom min egen kreftbehandling og oppfølging, mens jeg skrev søknader til Nav en gang i måneden om å få forlate landet mens jeg mottok sykepenger. Siden min mann ikke hadde noe inntekt, og moren hans var billedkunstner og dermed ikke tjente noe når hun var for syk til å male, og det ikke var noe annen familie som kunne hjelpe til, falt den økonomiske byrden på meg. Fly fram og tilbake, nødvendig pleieutstyr til svigermor som hun ikke fikk dekket av helseforsikringen, og take away siden hun valgte å være hjemme under sykdomsforløpet og samtidig hadde vrangforestillinger om at jeg ville prøve å forgifte henne om hun tillot meg å lage mat. Og til slutt, etter mindre enn tre måneder, begravelsen hennes. Litt over et år etter at jeg traff mitt livs store kjærlighet, var jeg plutselig den eneste nære familien han hadde. Vi prøvde å fokusere på at vi snart kunne dra tilbake til Norge og starte et nytt liv sammen, og sakte, men sikkert kom ting til å bli bra. Vi hadde en stor bryllupsfest å se fram til om fem måneder, og selv om vi hadde brukt opp hele sparebudsjettet på utgiftene rundt svigermors død, kom han til å rekke å jobbe en god del i Norge før den tid. Selv om alt virket mørkt og tungt nå, kom ting til å bli bedre snart.

Så fikk vi avslag fra UDI. Siden saksbehandlingen hadde tatt så lang tid, var fjorårets ligning kommet, og da forskjøv de hele søknadsåret vårt. Og da forandret alt av regnskap seg. Jeg hadde ikke tjent nok det året jeg var student og fikk kreft, fordi utbetalinger fra lånekassa ikke teller som inntekt i tidligere år, bare inneværende eller fremtidige år. Da de forskjøv året, havnet studentåret som fjoråret istedenfor inneværende år, og de 55 000 kr fra Lånekassa gikk fra å være gyldig inntekt, til å være verdt null. Jeg manglet 14 000kr for å nå minstekravet. Ut fra dette konkluderte de med at jeg ikke hadde råd til å forsørge min mann på nåværende tidspunkt. Der sto jeg og forsørget så tårer og sedler sprutet om en annen, og så skulle en fremmed person jeg aldri har møtt fortelle meg at jeg ikke var i stand til det. Hadde de tatt seg tid til å ringe meg og latt meg forklare, hadde det ikke vært et problem. Men det er ikke sånn byråkratiet fungerer. Etter syv måneder får du bare en epost som sier nei. Vi måtte anke, og vennligst ta plass underst i saksbehandlingsbunken igjen. Nye syv måneder med én inntekt, og usikkerheten rundt at fremmede folk på et kontor et sted der ute skal avgjøre om du får lov til å være sammen med den du elsker eller ikke. Noen du aldri skal møte ansikt til ansikt, skal avgjøre hele din framtid.

Rykk tilbake til start.

Rykk tilbake til start.

Vi kunne ikke avlyse bryllupsfesten vi hadde invitert til i november i Mostar. Samtlige venner og familie hadde for lenge siden betalt for billetter og overnatting, og det ville kostet like mye å dekke reiseutgiftene deres som å ha festen. Et privat lån av en venn ble løsninga. En venn som kan vente til ting har ordna seg før tilbakebetalingen starter.

Foreldrene min er pensjonister, og jeg pleide å tjene en god del mer i året enn dem. Jeg vet at stolthet er teit i situasjoner som dette, men det føles bare ikke kult å måtte få bidrag på bidrag når du er 40 år og burde klare deg selv, selv om de selvfølgelig gir uten å blunke. Jeg føler meg som en tenåring igjen, som sitter her med en hormonforvirra kropp og sier «øøøh, øøøm, atte…» mellom hvert femte ord fordi jeg ikke husker ordene eller hva jeg i det hele tatt snakket om pga den kognitive svikten, og får lommepenger av foreldrene mine.

En måned før festen døde bestefar, og foreldrene mine måtte sponse flybilletter til Tromsø så jeg kom meg i begravelsen.

En måned etter festen døde bestemor. Igjen måtte foreldrene min sponse billetter på både meg og mannen. Følelsen av at voksenlivet ditt rakner 22 år etter at du flytta hjemmefra er ikke å anbefale.

Men så fikk vi plutselig medhold på anken, to måneder før forventet etter at jeg ringte å maste på dem uke etter uke, og fra 1. november fikk mannen min ett års opphold i Norge i første omgang. Selv om det skulle ta halvannen måned med mer byråkrati for å få alt av papirer og arbeidstillatelse på plass, var vi så håpefulle og glade, for nå skulle vi komme oss ovenpå økonomisk igjen, og ikke minst ha råd til å være sosiale, og ikke bare sitte hjemme og sutte på tommelen.

Og det var i siste liten, for det året jeg kunne gå sykemeldt forsvant i et hav av kognitiv sirup og sorg over tapte familiemedlemmer, og fra samme måned vi fikk familiegjenforening, måtte jeg over på AAP. Jeg var ikke i nærheten av å være i stand til å jobbe, da jeg aldri fikk rom til å følge rådene fra onkologen og fastlegen om å roe ned, slappe av og ikke stresse. Hva gjør man når den behandlingen man blir foreskrevet ikke er mulig å gjennomføre fordi verden driver og knoker til deg med knyttnever fra alle mulige kanter?

Siden jeg hadde studert et helt år i løpet av de siste tre årene, samt ikke kunne jobbe store deler av det året fordi jeg fikk kreft, ble lønnsgrunnlaget de regnet AAP-grunnlaget mitt ut fra langt lavere enn om de hadde tatt gjennomsnittet av de ti siste årene før det. Den etterutdanninga regjeringa oppmuntret meg til å ta, skulle ikke bare nesten koste meg samværet med mannen min, men også min økonomiske fremtid.

Men nå skulle ting bli bedre, for endelig kunne mannen min bidra med en hel inntekt. Han er faglært murer og flislegger, med to års videreutdanning innenfor teknisk byggfag, så utgangspunktet virker jo riktig så godt. Dessverre døde han som hadde lovet han jobb i byggebransjen i Mostar, noe som er umulig å få i et korrupt land som BiH uten gode kontakter, bare en måned før han var ferdig med utdannelsen i 2012. Han endte derfor opp med å ta to år på et IT-akademi, og jobbet med ymse innen det feltet i kombinasjon med å drive hosteller. Men han har ikke den kompetansen som stort sett trengs i Norge innenfor IT-sektoren, så det virker langsiktig smartere å satse på byggebransjen. Selv om han ikke har noe arbeidserfaring å vise til annet enn praksisen, regnet vi med at det skulle være nok til å få en fot innafor og ta det derfra.

Han fikk raskt en såkalt nullprosentkontrakt hos et rekrutteringsbyrå, men med store lovnader om at det kom til å bli nok jobb fremover. Han måtte kanskje begynne som hjelpearbeider, men ville jo rask stige i gradene med sin utdanning. To måneder senere har hatt EN dag på jobb. Det var ment å være tre dager, men siden han og kollegaen, for øvrig fra Serbia, jobbet så raskt og effektivt gjorde de unna tre dagers arbeid på én, og ble dermed straffet med bare en dags lønn. For sånn fungerer det. Han burde ha jobbet saktere. Mer enn halvparten så sakte.

Han har ringt og søkt på samtlige stillinger som har blitt utlyst innenfor kompetansen hans. Og han faller mellom to stoler hver gang. Ingen vil ansette en med fem års utdannelse innenfor byggfag som hjelpearbeider eller river, da han er overkvalifisert. Og ingen vil gi han jobb innenfor fagkompetansen hans fordi han ikke har minst to års arbeidserfaring. Og selv om han snakker flytende engelsk, får han noen ganger avslag fordi kunden krever arbeidere som snakker flytende norsk, selv til oppdrag som ikke krever noen annen kompetanse enn rå muskelkraft. Jeg har kontakter og nettverk i samtlige bransjer i landet, og har mange ganger hjulpet venner med å finne jobb. Bare ikke i byggebransjen, selvfølgelig.

And his name was Catch 22

And his name was Catch 22

For første gang i mitt liv kan jeg ikke betale regningene mine, og må få hjelp av venner og familie. Det er tøft å måtte ta imot hjelp over tid. Det tærer på. Og ikke kan vi be om sosialhjelp heller, selv om saksbehandleren min på Nav sa at vi kvalifiserer til å få det. For mottar vi sosialhjelp, flagges det hos UDI, og da får vi ikke fornyet oppholdstillatelsen. Jeg har jo lovet at jeg kan forsørge han på egenhånd.

At jeg har hatt kreft to ganger, samt frykten for tilbakefall, er ikke lengere min hovedbekymring. Jeg har rett og slett ikke plass til å engste meg for det. For det har seg også slik at UDI ikke teller AAP som reell inntekt, og om ikke mannen min eller jeg tjener 260 000kr innen vi må søke om fornyelse på oppholdstillatelsen 1. november, får vi avslag. Ingen private lån, kreftdiagnoser eller tårevåte historier vinner mot paragrafene i det norske byråkratiet. Jeg henger fast i loopen, mens vi kjemper et kappløp med både Nav og UDI. Og det verste er at folkene som jobber i systemene jeg kriger med, er stort sett fine og forståelsesfulle medmennesker. De utfører bare ordre, noen ganger med en stor klump i halsen og all verdens «unnskyld» i øynene. For jeg er ikke lengere et prakteksemplar.

Spør du meg er det nå jeg fortjener applaus, og ikke da jeg flinket meg tilbake på jobb umiddelbart etter gjennomført kreftbehandling for tre og et halvt år siden. Og mannen min fortjener en minst like stor applaus, fordi han fortsatt er drømmemannen min etter å ha blitt røsket opp i en skranglete vogn og dratt med på en helvetes berg- og dalbanetur innom både Krefttunnellen, De Dødes Tårn, og Alle Avslags Hoppeslott, for å ende opp med å henge opp ned ved siden av meg, med vrengte lommer og et minne om myntene og drømmene som falt ut av dem i fjor. Han kunne ha hoppet av. Jeg kunne ha dytta han ut. Isteden har vi klamret oss mer fast til hverandre, og hvor vi enn er på vei ser det ut som vi er på vei dit sammen. Men hvor vanskelig veien dit blir er visst opp til ledelsen i dette tivoliet, som en gang virket så trygt og oversiktlig, men som er nærmest ugjenkjennelig når du henger langt der oppe med et blodsprengt hue, i en vaier som lager faretruende lyder.