Jeg skal ikke dø denne gangen heller

Den siste halvannen måneden har jeg ikke vært i stand til å skrive et eneste ord. Ikke fordi jeg har hatt det kjipt. Snarere tvert imot. Jeg har bare fråtset i min siste tid på reisefot før alvoret i Norge dro meg ned på jorda igjen, og realitetens orkester bød opp til en kjedelig, men nødvendig kreftvals.

Min siste måned i mitt elskede Mostar var som en drøm jeg bare ikke ville skulle ta slutt. Late dager under fersken- og fikentrærne som jevnlig slapp ned deilig frukt i fanget mitt, ved byens fineste basseng som er en nødvendig nedkjølingskilde når gradestokken bikker førti varmegrader.

I denne sommerhagen skjedde det jeg for lenge siden hadde innfunnet meg med at nok aldri kom til å skje. Og vertfall ikke mens jeg kjemper mot kreften for andre gang. Men det skjedde. Jeg forelsket meg. Etter snart ti år som singel, uten å treffe noen som rokket med fundamentet rundt hjertet mitt, falt jeg pladask og paddeflat for den vakreste skapningen jeg noensinne har truffet.

Jeg hadde sett på han lenge. Siden jeg var der i fjor høst hadde jeg sendt lange, drømmende blikk, men jeg var overbevist om at han var langt utenfor rekkevidde.

Så feil kunne jeg ta.

Da vi endelig kom i kontakt fant jeg ut at det beste var å bare slenge alt på bordet så han kunne få muligheten til å trekke seg igjen. «Jeg er ti år eldre enn deg, og har hatt kreft i begge brystene. Jeg skal starte behandling nummer to om en måned. Jeg er sterilisert og skal nå kjemisk kastreres så jeg kommer i skikkelig overgangsalder. Og ja, forresten, den ene puppen min er enda helt grønn etter kontrastvæsken fra operasjonen jeg hadde for noen uker siden. Kahboom!» Han så meg dypt og seriøst i øynene, og jeg venta på at han skulle komme på en steik han hadde i ovnen, men han bare smilte og sa «You have a green alien titt? That’s awsome. I love aliens.» Og så var det gjort.

Jeg kan godt legge ut om mine personlige opplevelser og sykdomshistorier på bloggen, men jeg kjenner at selv om denne opplevelsen er noe av det største og vakreste jeg har opplevd, så har til og med jeg en grense for hva jeg ønsker å utlevere på internettet. Så jeg holder kjærlighetsdetaljene til mine nærmeste enn så lenge. Men jeg kan røpe at det føles som å ri på en enhjørning over regnbuen med konfettikanoner og fyrverkeri, og jeg ler høyt og hemningsløst over at mitt først innlegg på bloggen handlet om å aldri senke kravene når det kommer til valg av partner, selv om det kan resultere i at man må leve som singel for alltid. Jeg elsker å ha rett. For jeg fant han til slutt. Jeg måtte bare lete etter han over hele verden. Lett. Om det ligger en kiste med gull og venter på oss i enden av regnbuen vil bare tiden vise. Men jeg tar sjansen. Livet er for skjørt til å la være.

Etter å ha hengt sammen hvert eneste ledige sekund i halvannen måned var det på ingen måte lett å måtte forlate min store kjærlighet for å dra tilbake til kalde Norge og starte behandling. Likevel kjenner jeg at jeg har et mye sterkere grunnlag for å bekjempe sykdommen nå som hver en celle i kroppen min danser tango i lykkerus, og sparker de eventuelle kreftcellene som skulle finne på å være igjen på hue og ræva ut.

Siden jeg kom hjem har det vært mye science fiction. Først måtte jeg i CT for å se etter eventuell spredning til indre organer. Så måtte jeg i ny CT for å markere opp strålingen, og fikk fem nye tatoveringer i tillegg til de tre jeg hadde fra forrige gang. Dette er bare prikker på rundt to millimeter i diameter, men når man har åtte til sammen begynner det å se litt dalmatiner ut.

Siden jeg skal stråles på samme siden som hjertet er denne gangen, må vi bruke en teknikk som heter pustestyrt stråling. Jeg må trekke inn pusten så langt som mulig og holde den i 20 sekunder av gangen mens strålingen foregår. På den måten løfter jeg brystet opp, og strålene går over hjertet istedenfor gjennom. Om jeg plutselig nyser eller hoster, eller bare ikke klarer å holde pusten, vil strålinga stoppe automatisk. Jeg har på meg et par sci-fi-briller som viser en gul strek som er pusten min, og så kommer det en mekanisk mannsstemme som høres ut som broren til hun som sier «Dørene lukkes!» på t-banen. «Pust opp i det blå!», sier han, og da må jeg trekke inn pusten til den gule streken løfter seg opp til en blå strek, og strekene blir grønne til sammen. Når strekene er grønne starter strålingen. Etter 20 sekunder sier han «Pust normalt!» og jeg får en liten pause. The future is now, ass.

Før vi starta strålingen, måtte jeg også på PET-scan for å se etter spredning til skjelettet. Da fikk jeg en radioaktiv væske sprøytet inn i blodet, og ble tjoret fast med armene inntil kroppen før de kjørte meg inn i en trommel i 40 minutter. Etter det fikk jeg beskjed om å holde meg på to meters avstand til gravide og barn under 18 år i fem timer. Vanlige voksne gikk greit.

Søstra mi var med meg, og vi hadde jo lyst til å gå på café etter at jeg var ferdig. St.Hanshaugen var fullstendig utelukket, da annenhver kvinnelig skapning her er gravid, og det vrimler av barn på enhver café. Så vi valgte Café Bristol der det var akkurat passe blanding av seniorfolk. Men etter å ha bestilt kaffe kom det jammen meg en gravid dame inn og satte seg på bordet ved siden av oss. Jeg hadde jo på ingen måte lyst til å kunngjøre at jeg var et vandrende Tsjernobyl, så vi flyttet oss bare diskré til et bord i et hjørne som ikke hadde noen bord ved siden av seg på noen meters avstand. Relativt udramatisk, men en snodig opplevelse å være på rømmen fra gravide og barn fordi man avgir skadelig stråling.

Etter dette gjensto det en tur til tannlegen, der jeg måtte ta panoramabilde av kjeven i en maskin som snurret rundt hodet mitt mens jeg sto med dobbelthaka på et stativ og beit på en greie mens et annet stativ ble plassert på nesen for å holde trynet mitt stabilt. En av bivirkningene jeg kan få av de nye medisinene er en eller annen kjip kjevesykdom, så vi måtte bare forsikre oss om at alt var ok på forhånd.

Oppi alt dette science fiction-opplegget, der jeg føler jeg har blitt kjørt inn i det som fins av snurrende maskiner og fått sprøytet merkelige væsker inn i kroppen, har jeg begynt på medisinene som nå altså skal sette meg i heavy metal overgangsalder på ordentlig. Det tok bare en ukes tid før hetetoktene meldte seg. De er absolutt verst om natta, og jeg våkner omtrent hver halvtime av at jeg svetter som en torturert gris. Da er det av med dyna og ut i sjøstjerneformasjon. Etter bare et par minutter gir det seg, og da blir jeg iskald av svetten, og må rett tilbake i rekeposisjon under dyna. Noen ganger legger jeg meg som en hummer også, på magen med armene over hodet. Jeg kjører et maritimt tema, kan man si. Brystet og magen min er full av tegninger som de streker opp med en markeringstusj for å lettere finne nøyaktig strålemarkering, og disse tegningene smitter av på både lakenet og andre deler av kroppen når jeg svetter. Så noen ganger når jeg våkner opp om morgenen ser det ut som det har vært en eneste stor samtidskunstfestival i senga mi, der jeg både er kunstneren og kunstverket.

Mens jeg går til stråling hver dag i fem uker, kan jeg ikke barbere meg under armene, ikke bruke deodorant og ikke bruke vanlig BH. Jeg skal innrømme at den sangen jeg har oftest på hjernen for tiden er «Aquarius» fra musikalen «Hair». Min gode venn, Atle, foreslo at i brystkreftmåneden oktober burde alle kvinner gjøre som menn i Movember, nemlig spare ut armhulehårene og ikke bruke deo for å vise sin støtte til brystkreft. Men så tenkte vi oss litt om, og så for oss bildeseriene, og ikke minst lukten av alle disse armhulene og slo ideen fra oss.

Selv om jeg føler meg etter forholdene bra, er ikke dagene så lette. Å ikke få en sammenhengende natts søvn over tid har konsekvenser, og vises godt i trynet. Dette kan nok samtlige småbarnsforeldre skrive under på. All kaffe i verden får liksom ikke øynene mine opp i normal størrelse, og det kjennes ut som å konstant være i søndagen-etter-festival-tilstand.

Og det hjelper ikke på at det er sommer. Jeg har bare lyst til å sitte i parken og drikke vin og spise usunn mat, men alkohol og for mye karbohydrater gjør hetetoktene mye verre, så den nytelsen har jeg måtte lagt på hylla for en stund.

Samtidig er det alt i alt en liten pris å betale for livet. Jeg føler at jeg slapp billig unna igjen. Jeg skal tross alt ikke dø denne gangen heller.

Og om min nyvunnede kjærlighet tåler avstandens utfordringer og overlever via skype til vi finner en passende løsning, så har jeg jammen ikke bare fått livet i gave igjen, men også kjærligheten. Og det er sannelig mer enn jeg hadde turt å håpe på.