Livet går videre

I mitt forrige blogginnlegg avsluttet jeg med å fortelle at de skulle ringe med resultatene mine dagen etterpå, etter at det ble utsatt en uke på grunn av arbeidskapasitet.

Det ble nok en søvnløs natt med kaldsvetting og gruing, men heldigvis tok min gode venn, Zerin, seg fri fra jobb nok en dag for å være sammen med meg når de ringte. De skulle ringe etter klokka tolv. Jeg kan trygt si at vi var en ganske så nervete og frynsete duo der vi satt likbleke i sofaen uten å være i stand til å føre en normal samtale. Etter å ha båret mobilen min som en håndgranat i tre timer, fikk jeg nok og ringte selv. Det viste seg at de hadde glemt det av, og at legen ikke var på huset så jeg kunne ikke få resultatene nå. De måtte ringe meg tilbake dagen etter.

Det eneste jeg klarte å svare var et fresende «Hva tror dere egentlig at jeg er laget av? Forstår du at det er livet mitt og fremtiden min det er snakk om her?», men de kunne liksom ikke noe annet enn å beklage.

Jeg skulle etter planen reise til Sarajevo samme kveld, for å ta to eksamener på ambassaden der de følgende dagene. Jeg ringte mamma og knakk fullstendig sammen. Tanken på å skulle sitte alene på et lusent motell i en by der jeg ikke kjenner noen når dommen falt, var uoverkommelig. Jeg er ikke sterk nok til å gjøre noe slikt alene. Mamma var bestemt og sa at her var det bare å avlyse eksamene. Det får da være måte på hvor mye helt man skal spille. Da jeg la på så jeg at Zerin satt med et forvridd og tårefylt ansikt, for dette har gått nesten mer inn på han enn på meg. Makan til mer empatisk person skal du lete lenge etter, men det var uvant å se tårer i de ellers så beherskede øynene hans.

Jeg var så utslitt etter å ikke ha sovet noe, at jeg ikke så noen annen utvei enn å drikke øl til jeg ble trøtt nok til å sove. Etter å ha tørket tårene dro vi ut for å spise, og tok noen rolige øl på stampuben, Black Dog. Samtlige av de ansatte, som for lengst har blitt mine gode venner, var enige om at jeg så helt for jævlig ut, og gjorde det de kunne for å holde forstanden min på beina. De spilte favorittmusikken min, strøk meg på ryggen og forsikret meg om at alt kom til å bli bra til slutt. Av en eller annen grunn følte jeg meg som insektet i «Forvandlingen» av Kafka. Som å være fanget i en kropp som er ugjenkjennelig og syk, og ikke den du egentlig er. Zerin tok bilder av meg mens jeg demonstrerte hvordan jeg følte meg ved å stikke et sugerør mellom tennene, og ligge på bardisken som en inntørka og døende flue. Ingen kommenterte det, og lot meg være så snodig jeg ville.

Etter noen øl dro vi hjem til meg igjen, og spilte mer musikk. Da jeg satt på «Hjernen er alene», skvatt Zerin til og spurte hva ordet «alene» betyr. Jeg forklarte, og han nikket og sa «Da skjønner jeg.». Han hadde nemlig lyttet intens til samtalen jeg hadde med mamma tidligere på dagen, og det var ett ord som gikk igjen hele tiden som han fikk så vondt i hjertet av å høre meg si, og han lurte så fælt på hva det betydde. Det var det som hadde fått han til å gråte.

Til tross for mitt forsøk på å bedøve hjernen med øl, ble det nok en søvnløs og kaldsvettende natt, og da de endelig ringte klokka tolv neste dag, var jeg som en zombie på heroin.

Men det var gode nyheter. Operasjonen var vellykket, og de har fått med alt. Jeg har ikke spredning til lymfene. Kreften er grad 2, men likevel såpass lite aggressiv av de ikke trenger å sette meg på cellegift. Kirurgen sa at onkologene som skal se på saken min kan finne på å ombestemme seg, men det er lite trolig. Retningslinjene sier nei. Men jeg må kjemisk kastreres. Det var to ord som svei litt i øret. Det vil egentlig bare si at de må slå ut eggstokkene mine totalt, sånn at jeg slutter å produsere østrogen og jeg kommer i heavy metal overgangsalder, men det høres så dramatisk ut. Og så må jeg stråles hver dag i fem uker.

Selv om det ikke blir som en tur i parken, er jeg likevel overlykkelig over å slippe cellegift. Det er noe fælslige greier som fører til alt for mange senskader, og hadde kommet i tillegg til den behandlingen jeg får nå uansett.

Da jeg la på og fikk oversatt resultatene til en ekstremt lettet Zerin, samt sagt ifra til en like lettet mamma, sank jeg sammen som et klekket egg på sofaen og sovnet umiddelbart i en tung og drømmeløs søvn. Etter tre timer våknet jeg krøllete og forvirret, og det var deilig å komme på at ventetiden var over, og at jeg nok en gang har sparket kreften i ballene.

Det føles ganske kult, rett og slett. Som om kreftcellene mine er like late og bedagelige som meg. De kommer på klokka elleve på kvelden at de skulle ha delt seg, men gidder ikke nå som det er så sent og de likevel er halvveis inn i en sesong av «Breaking bad» på Netflix, og bestemmer seg for å heller ta det i morgen. Og sånn går no dagan.

Ryktet spredde seg fort blant mine nydelige venner i Mostar, og det var spesielt gøy å fortelle det til min bueskyttervenn, Baka. Vi inngikk nemlig et veddemål om at hvis jeg måtte på cellegift, så skulle han ta meg med på jakt med falk når jeg ble frisk igjen. Men hvis jeg ikke måtte, så skal jeg ta han, Zerin og Mili med til Nord-Norge til vinteren for å se på nordlys, sove i lavvo og spise reinkjøtt. Da jeg gratulerte han med Nord-Norgetur, smilte han bredt og sa «Jeg taper aldri et veddemål, bare så du vet det.».

Jeg kokte opp en diger kyllingsuppe for å få i meg noe skikkelig næring etter dager med småspising, og gikk ned til min underlige venn, Birdy, med en kasserolle. Jeg har ikke fortalt han om noe av dette enda, selv om at han alltid spør meg tre ganger på rad (og noen ganger seks) om hva som er nytt. Han ble overlykkelig av å få middag servert på døra, og forsikret meg om at han spiste kylling, selv om han elsker fugler.

På kvelden feiret vi alle livet på et tak under åpen himmel, med deilig live-musikk med innslag av Led Zeppelin, Free, Depeche Mode og alt som er digg. Og store mengder Jægermeister og øl. Jeg smilte så bredt og lo så mye at jeg var støl i bollekinnene neste dag, da jeg våkna etter 14 timers søvn.

Dagene har siden da vært fylt av sol og varme, grilla kjøtt, spritzel og herlige mennesker som hver dag lærer meg noe nytt. Det smerter meg å skulle dra herifra for å starte behandlingen hjemme i Oslo, og jeg regner på hver en dato for å finne muligheter til å tilbringe så mye tid som mulig her mens jeg kan. Mostar har blitt som mitt eget lille Neverland der alt er mulig, selv om de aldri glemte konfliktene lurer bak et hvert sett med øyne.

Og jeg vil fortsette å fly tilbake, igjen og igjen. Som de synger i Hotel California «You can check out any time you like, but you can never leave…».