Bare fuglene er frie

Mens jeg leser om slaps og snø i Oslo, byen som har vært mitt hjem i ti år nå, nyter jeg varme sommerdager i Mostar, byen som på et merkelig vis nå har blitt mitt andre hjem. Her kom våren overraskende tidlig i år, og sesongen er allerede i gang nesten en måned før det som er vanlig.

Jeg skulle jo bo her i fire måneder denne gangen, men det ble redusert til én måned fordi jeg fikk kreft igjen. Å vente på resultatene og den endelige dommen tok nesten knekken på meg forrige gang, og det er i utgangspunktet ikke noe lettere denne gangen. Samtidig er det en helt annen opplevelse.

For to år siden røsket diagnosen meg ut av mitt vanlige hverdagsliv som lærer på en ungdomsskole, og i månedene som fulgte dreide alt seg om meg og min sykdom. Denne gangen ble jeg røsket ut av en flyktig reisetilværelse midt mellom Mumbai og Mostar, en tilværelse der mitt fokus ikke har vært så mye på meg selv, men helle mine opplevelser i møte med andre. Andre som ikke har et sikkerhetsnett rundt seg som de trygt kan lene seg tilbake i, verken helsemessig eller mellommenneskelig. Om jeg ikke var bevisst på dette før mitt år med traumeturisme, som jeg selvironisk kaller det, så er jeg vertfall bevisst på det nå. Uansett hva resultatene mine sier, så kommer jeg til å få den beste behandlingen som er, og det kommer ikke til å koste meg noe mer enn en egenandel som tilsvarer et par kvelder på byen i Oslo, eller ti kvelder på byen her i Mostar.

Avtalen med sykehuset var at de skulle ringe meg forrige tirsdag med resultatene. Da klokka nærmet seg avtalen var jeg så utslitt av å grue meg at jeg bare ønsket å få det overstått. Men slik ble det ikke, for resultatene var dessverre ikke klare, og jeg må vente en uke til. Min bosniske kompis som var sammen med meg trodde jeg fikk beskjed om at jeg skulle dø om tre dager, for reaksjonen min var såpass heftig. Jeg følte at jeg hadde brukt alt jeg hadde av energi på angst og gruing, hadde ikke sovet et minutt natta før, og alt virket nå unødvendig og urettferdig. Men sånn er det når man er vant til et system som er effektivt og profesjonelt. Seks dagers utsettelse føles som en skandale og god nok grunn til å komme på Skavlan.

Senere samme kveld gikk jeg hjem sammen med bestekompisen min fra Norge, Claus, som kom samme dag for å være med meg når jeg fikk resultatene. Han har aldri vært i Mostar før, og var allerede overveldet av den vakre byen og de varme, inkluderende folkene jeg hadde introdusert han for. Da vi nærmet oss blokka mi, la vi merke til en høy fyr som gikk ganske så tett bak oss, og vi begge snudde oss forsiktig et par ganger. Plutselig rasket han på og passerte oss mens han sa en setning på bosnisk som jeg ikke oppfattet, og da han kom foran oss la han plutselig på sprang. Veldig mange her er jo traumatisert av krigen, og bokstavene PTSD er å lese i alt for mange øyne, så jeg tenkte at han nok bare ble usikker på at vi dreiv og snudde oss. Men så løp han inn i blokka mi, og da ble det straks litt mer utfordrende. Vi bestemte oss for å vente på utsida litt så vi ikke ble stående i heisen med han, men etter et minutt dukka han opp på en veranda i første etasje. Han så mildt sagt veldig skremt ut, og løp litt inn og ut av verandaen mens han fulgte med oss. Da vi bestemte oss for å bare gå inn, møtte han oss plutselig i døra og begynte å prate febrilsk i vei på bosnisk. Han holdt den ene hånden sin i lomma, og jeg skal innrømme at jeg ble litt svett med tanke på at han muligens hadde hentet et eller annet våpen. Det er litt for mange våpen i omløp her etter krigen, og det er ikke nødvendigvis en heldig kombinasjon med traumer. Jeg fikk liret av meg noen klønete setninger på bosnisk der jeg smilende forklarte at jeg ikke er herfra, og at jeg ikke snakker så godt bosnisk. Både Claus og jeg smilte vennlig, selv om vi var ganske så nervøse, og til slutt så det ut som han roet seg ned før han sa «Alles gut» på tysk, vi sa god natt og skyndet oss inn i heisen. Vi ble enige om at selv om han viste en meget ustabil og skremmende oppførsel, så virket det når alt kom til alt som om han var mer redd for oss enn vi var for han.

Neste dag sto han på verandaen da vi gikk ut, og vi hilste hyggelig. Jeg la merke til at han hadde en liten fugl i et bur på verandaen, og ga han navnet Birdy, etter en av mine favorittfilmer av Alan Parker.

Etter en noe fuktig kveld på byens puber, havnet vi en gjeng på den døgnåpne bensinstasjonen der man kan kjøpe øl, vin og det man måtte ønske, og vi fikk lov til å ha et lite nachspiel rundt et av bordene ute. Etter en stund dukket Birdy opp, og jeg tok sjansen på å invitere han til bordet vårt. Han ble fryktelig glad for tilbudet, og fortalte åpenhjertet at han var psykisk syk og derfor slet med nattesøvnen, men at han ikke hadde noen å snakke med, så han pleide bare å henge på bensinstasjonen for der var de så hyggelige. Han innrømmet at han hadde blitt litt redd oss dagen før, og at han derfor måtte finne ut av om vi ville han noe vondt før han kunne slappe av.

Etter en stund begynte morgensola å gjøre oss trøtte, så vi gikk hjem sammen og avtalte at vi skulle treffes igjen neste dag klokka syv på kvelden. Han stoler ikke på verken internett eller telefon, så vi skulle bare møtes på trappa til hovedinngangen. Da jeg våkna utpå ettermiddagen må jeg innrømme at jeg angra litt, for jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg, men jeg møtte opp. Birdy var ikke der. Bare fuglen hans satt og sang så vakkert på verandaen, og jeg tenkte at han enten hadde glemt det, eller hadde ombestemt seg. Jeg gikk på butikken og handlet noen småting, og da jeg kom tilbake så jeg han der han satt på en benk og så fryktelig nervøs ut. Han bablet i vei på bosnisk med store, skremte øyne, mens han holdt fram en skjelvende neve med umodne moreller som han hadde plukket og ville at jeg skulle spise. Jeg smilte så beroligende som jeg kunne, tok et par moreller som var vasne etter å ha blitt knuget i en nervøs hånd, satte meg ned ved siden av han og spiste dem mens jeg prøvde å oppfatte hva det var han ville fortelle meg. Etter et par minutter roet han seg såpass ned at han endelig gikk over til engelsk. Det første han sa var «I got bit by a spider. They bite me in my sleep. Every night.». Det eneste svaret jeg kom på var «That’s not nice of them. Are you ok?”, og da så han meg dypt inn i øynene og svarte «Yes, now I am ok. Thank you!». Kveldsola skinte på ansiktet hans, og jeg la merke til at han har en spraglete farge på øynene som veksler mellom grønt og brunt, og i det venstre øyet er det en utflytende flekk med oransje og rødt som renner utenfor irisen. Som om det var tomt for klare farger og dagens skift var over da han skulle få øyenfarge, og noen bare skrapet opp restene fra paletten og klasket dem på i hui og hast. Abstrakte øyne til en abstrakt sjel.

For Birdy er alt annet enn konkret. De neste to timene var som å ramle ned i kaninhullet i et mørkt og absurd «Alice in Wonderland» da han på et usammenhengende vis fortalte meg om livet sitt. Om hvordan han, faren og moren flyktet til Frankfurt under krigen. Om hvordan moren hans ble igjen der, mens faren insisterte på at de skulle flytte tilbake til ruinene i Mostar. Om at han spilte fotball med kompiser, og faren spilte gitar i rockeband. Plutselig sang han «Nights in white satin» av Moody Blues til meg med skjelvende og ustødig stemme, og jeg visste ikke noe annet å gjøre enn å stemme i, og da lyste han opp så det glitret i de fargesprakende øynene. Da sangen var ferdig lo han litt forsiktig før han fortsatte å fortelle om at han elsker musikk først og fremst, men også fugler og katter, men djevelen lurer bak enhver nabo sin rygg, og han har hørt hva de har gjort, hva de er i stand til, og hans egen leilighet har for lengst blitt et fengsel, for han føler seg ikke trygg i denne byen mer, men han vet heller ikke om noe annet trygt sted. Han fortalte videre om moren som døde av leukemi, og faren som døde noe år senere av vann i hjertet, at de skar han opp for å operer han så mange ganger at han så ut som Jesus, og da hjertet hans til slutt raknet, raknet det også for han, og etter det har han ikke klart å nå ut til noen, ikke en gang seg selv. Om at han sluttet å drikke og bruke narkotika for seks år siden, men at sangtekstene han skriver ikke er like gode etter det, men tegningene han av og til tegner hjelper han å se sin egen galskap på avstand, gir han noen sekunder med fred fra seg selv. Men mest av alt snakket han om at han er alene. Så fryktelig alene. De eneste vennene han har er fuglene på verandaen, og den eneste måten å bli fri som dem på, er å dø.

Der satt vi i solnedgangen på en skeiv og råtten benk utenfor blokka. En med et ønske om å dø for å kjenne på friheten, og en med angst for å miste friheten til å leve.

Jeg nevnte ikke noe om min egen situasjon. Den virket som ubetydelig der og da. Den følelsen jeg har hatt av å være fanget i en kropp som prøver å ta livet av meg, kan ikke måle seg med å være fanget i et sinn som prøver å ta livet av deg.

Da sola gikk ned ble det kjølig, og jeg måtte uansett inn for å lese til eksamen jeg har i Sarajevo om et par dager. Da jeg takket for praten tok han farvel som om vi aldri skulle se hverandre igjen. Jeg sa at jeg håpet vi kunne treffes igjen og prate litt mer en annen dag, og det ville han veldig gjerne. Han tok meg i hånden og sa stolt at jeg var den første vennen han hadde fått på egenhånd på mange år, og at den vonde følelsen han hadde hatt for et par timer siden nå var borte. Vertfall for en liten stund.

Jeg tok heisen opp i øverste etasje, der jeg bor, og gikk rett ut på balkongen for å mate fuglene. Jeg hadde glemt det et par dager. De holder til på et garasjetak langt der nede, og jeg må alltid forholde meg til vinden når jeg kaster ned brødrestene for å treffe taket. Det har blitt en slags øvelse for meg.

I morgen ringer de fra sykehuset, og har forhåpentligvis endelig resultatene klare. Kanskje blir det måneder med cellegift, måneder der jeg er fanget i en hårløs og syk kropp, som sakte må bygge seg opp igjen for å bli som før. Kanskje er jeg like heldig som forrige gang, og slipper unna med stråling og antihormonell behandling.

Uansett hva som må til, så skal jeg komme meg gjennom det. Noe annet er ikke et alternativ. Men i vente på hva dommen fra legene blir, må jeg innrømme at jeg misunner fuglene, slik som både min nye venn og Birdy i filmen sier: «As scary as a bird's life must be... at least they have that. They can always fly away.»