Så var det på'an igjen

«Beklager, men du skal nok ikke flytte til Bosnia i morgen. Du har fått kreft igjen.»

For fem uker siden lå jeg med venstrepuppen min innsmurt i glidekrem og så på ultralydbildene på skjermen og hørte legen si dette til meg. Venstrepuppen. Den friske puppen. Ikke den høyre kreftpuppen som har grodd så fint og som bare får skryt for å ha taklet kreftbehandlingen så bra for to år siden.

Hvem faen får brystkreft to ganger før man har rukket å fylle førti? Ikke spredning fra den ene til den andre, nei, to forskjellige typer uavhengig av hverandre. Jeg, tydeligvis. Og sikkert en del andre. Men ærlig talt, altså.

Siden jeg lå der på benken og ropte på alle mørkets djevler og forbannet hver celle i kroppen min, har det nå plutselig gått fem uker, men det kjennes som hundre.

Siden påska var uka etterpå ble det en del ventetid, nøyaktig som for to år siden, og siden jeg ikke kunne flytte til min kjære hjerteby, Mostar, var det like greit å dra nordover og mobilisere sammen med familien. Kofferten min var jo pakket klar for den bosniske våren, og da mamma sa at Nord-Norge hadde den beste værmeldinga for påska, var det som om jeg glemte hvor jeg egentlig er fra. Etter et halvt år i India, og fortsatt mentalt innstilt på Bosnia, dro jeg nordover i små sommersko, og skjønte ikke hva jeg hadde gjort før jeg sto med snø opp til anklene og hutret i den iskalde sjølufta. Det var som om en del av meg nektet å innse at jeg ikke har kontroll over livet mitt. At min egen kropp forhindrer meg i å gjøre det jeg vil. At puppene mine, som jeg alltid har hatt et godt forhold til, prøver å ta livet av meg på hver sin tur.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Jeg bestemte meg for å sykemelde meg fra studiene, for det virket uoverkommelig å skulle ta fem eksamener oppi alt, men klarte ikke å forholde meg til alt det praktiske med NAV og Lånekassa og det faktum at jeg er i ulønna permisjon. Voksenting. Jeg utsatte det over påska, og nøt heller hver dag på hytta med mamma og pappa sin utsøkte meny av deilig mat og vin, og søster og svigerbrors trygge selskap. I byen ventet en solid kåfjording med tørka reinkjøtt, øl og en trygg armkrok, og jeg ble skjemt bort i hver en heim.

Da jeg dro tilbake til Oslo igjen var det som om ryggraden min hadde blitt forsterket som et nordnorsk fjell. Høyt, skarpt og rakt rett opp fra havbunnen, og den friske og iskalde lufta hadde renset opp i den grumsete snerken som hadde lagt seg over hjernen min som en ugjennomtrengelig skodde. Jeg trives ikke på bunnen. Jeg orker ikke ligge nede. Livet er, tydeligvis, alt for kort og skjørt til kastes bort på å syns synd på seg selv. Jeg får ikke noe ut av det.

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Jeg bestemte meg for å fullføre studiene likevel. Drite i karakterene, og bare gå for bestått.

Første konsultasjon hos legen var ikke akkurat oppløftende. Den typen kreft jeg har denne gangen er mer aggressiv og komplisert enn den forrige, noe som blant annet gjør operasjonen mer komplisert, og sjansene for at jeg må på cellegift større. Jeg var derfor ikke så veldig positiv og tøff i trynet da jeg skrapte meg selv opp fra senga klokka syv på morgenen på operasjonsdagen, og det hjalp ikke på at jeg hadde vært oppe til klokka tre for å fullføre min første skriftlige hjemmeeksamen. Min venninne, Ellinor, tilbydde seg å kjøre meg til sykehuset så jeg skulle slippe en haug med kollektivtransport så tidlig på morgenen. Ellinor og jeg ble kjent via sosial medier for et halvt års tid siden, og dette var første gang vi møttes ansikt til ansikt. Hun plukket meg opp i det som så ut som intet annet enn en skikkelig batmobil, og det føltes veldig riktig å bli kjørt til operasjon i et slikt kjøretøy. Siden jeg selv ikke har lappen, får jeg ikke lov til å uttale meg om hvor folk kjører, så jeg sa ingenting da vi nærmet oss Ullevål før hun spurte hvilket av byggene vi skulle til. Det viste seg at jeg hadde skrevet feil til henne, og sagt Ullevål istedenfor Radiumhospitalet, og hun hadde plottet inn ruta på forhånd. Plutselig ble det vill action på motorveien i morgenrushet, hvor hun prøvde å plotte inn Radium på GPS-en, mens folk tuta bak oss, og dattera på tjue år i baksetet prøvde å finne den nøyaktige adressen som GPS-en krevde. Men Ellinor visste råd, og ringte mannen sin som har jobba som taxi-sjåfør. Han skjønte umiddelbart hvor vi var og hvor vi måtte kjøre for å komme oss ut av korka vi hadde havna i. I mellomtiden hadde dattera funnet adressen, og vi var nå på vei til riktig sykehus. Trodde vi. Men GPS-en syns vi burde ta en tur innom Rikshospitalet først, og førte oss inn et virvar av små bygninger på psykiatrisk avdeling der veien ble smalere og smalere, og vi holdt på å kjøre på en fyr med to pudler og en haug med småfugler som ikke kunne fatte hvorfor det kom en batmobil kjørende på gangveien tidlig på morgenen. Til slutt tok dattera til Ellinor kontroll, og guidet oss ut av psykiatrien med imponerende veiviserskills, og endelig var vi på vei mot Radiumhospitalet.

Jeg kunne sikkert ha fått litt panikk, men helt ærlig føltes det bare veldig riktig å suse inn foran hovedinngangen ti minutter for sent, i en batmobil med sota ruter, og snuble ut i en elendig joggebukse og Beaten to death- t-skjorte og pesende beklage at jeg kom for sent til min egen kreftoperasjon mens jeg lo høyt av den spennende turen.

Det første de måtte gjøre var å sette en trådmarkør i svulsten sånn at kirurgen skulle finne den under operasjonen. Dette måtte jeg ikke forrige gang, da det var en annen og mer avgrensa svulst, og på vei i heisen spurte jeg lettsinna hvordan man setter en trådmarkør, og tilføyde at jeg håpet det ikke var noen sprøyter eller nåler involvert, da jeg virkelig, virkelig hater det. Den alt for søte, milde og hyggelige sykepleieren min svarte med en lys sørlandstemme at det nok var en nål involvert, men at det skulle gå helt fint. De neste sykepleierne var også veldig tilbakeholden med informasjon, før jeg endte opp på benken og krevde å få vite hva som skulle skje med puppen min. En svært alvorlig og lite humoristisk lege forklarte rolig at han skulle stikke en lang, og da mener jeg lang, nål inn i puppen min til den nådde sentrum av svulsten, og så skulle han føre inn en metalltråd som skulle bli værende der til etter operasjonen. Jahavel. Bedøvelse var unødvendig, mente han, for den ville gjøre like vondt som nåla. Da han førte inn nåla gjorde det så vondt at jeg var nødt til å lire av meg noe alvorlig bannskap, men for å være høflig gjorde jeg det på bosnisk. Gjennom sammenbitte tenner ba jeg han reise dit penisen bor, forbannet kjønnsorganene til moren hans, og ba han slutte å ha samleie med hodet mitt. Og det var på langt nær med så fine ord. Jeg syns han sperret opp øynene litt vel mye, og fikk et noe sammenbitt uttrykk i ansiktet, men han var også veldig konsentrert med å føre denne jævlig lange nåla inn til riktig sted via ultralyd på en skjerm, så jeg tenkte det bare var det. Da han endelig var ferdig, tok han ut id-kortet sitt igjen, som han hadde putta i brystlomma for at det ikke skulle falle i ansiktet mitt, og da så jeg til min store skrekk at han hadde et klassisk balkansk navn. Auda. Samtidig gadd jeg ikke få dårlig samvittighet siden han for det første kunne ha ledd av det og avslørt hvor han var fra, og for det andre nettopp hadde påført meg helvetes mye smerte og ubehag.

Videre bar det inn på et nytt rom der jeg sto i trusa, sokker og vintersko med en jævla stålvaier stikkende ut av puppen som så ble klemt flat i mammografi. Jeg prøvde å komme på når jeg kjedet meg sist, men måtte gi opp.

Selve operasjonen gikk strålende, og etter å ha få sovet litt ekstra våkna jeg på rommet og følte meg fantastisk. Rusen fra narkosen hang enda i og gjorde meg lett til sinns, og da jeg våget å ta en nærmere titt på puppen ble jeg enda gladere. Det er virkelig fascinerende hva kirurgene får til i dag med brystbevarende operasjon, og Margit var ikke noe dårligere enn Inga, som opererte meg sist. Jeg bestemte meg for å oppkalle puppene mine etter dem. Inga og Margit. Fine puppenavn.

Føkk kræft!

Føkk kræft!

Margit var selv svært fornøyd, og ga meg den gledelige nyheten om at jeg kunne få lov til å dra hjem samme dag hvis jeg hadde noen som kunne passe på meg og følge meg på do og slikt. Jeg la det ut på anbud i min lukkede kreftgruppe på facebook, og det tok ikke lang tid før min alltid så gode Mari meldte seg som førstevakt.

Før jeg fikk dra hjem måtte jeg spise et ordentlig måltid under kontroll, og jeg lo høyt da de fortalte meg at dagens middag var lapskaus. Jeg prøvde å forklare at jeg på høgskolen skrev en ikke utgitt selvbiografisk diktsamling som heter Lapskaus, og at da jeg hadde kreft sist kalte jeg den lukka kreftgruppa mi på facebook for Lapskaus 2, og at jeg nå har en blogg som heter Lapskaus for én, men sykepleieren turte liksom ikke le med meg, men smilte bare usikkert og sa «Huffda, håper du liker den, da.».

Lol, lapskaus lizm!

Lol, lapskaus lizm!

Vel hjemme igjen hadde jeg en superkoselig kveld med Mari, og senere Lars og Øivind, som holdt meg med selskap til langt på kveld. Dagen etter måtte jeg bare hive meg rundt og skrive på ny hjemmeeksamen som skulle leveres om fire dager, men fant mirakuløst nok tid til å gå på standup-festival på latter, som Øivind så raust spanderte på meg, og resten av helga besto i masse hyggelig besøk mellom eksamensskrivinga, før jeg leverte på mandag, og freste av gårde til Bosnia på tirsdags morgen.

Jeg får ikke vite noe mer før 16. mai, da de endelige resultatene og dommen faller, og uansett hva slags videre behandling jeg må ha, starter vi ikke opp før i begynnelsen av juni. Så da føltes det riktig å ta litt kontroll over livet mitt igjen, og tilbringe ventetiden i Mostar. Og jeg hadde ikke satt foten min på Balkan før jeg skjønte at det var det eneste riktige.

På flyplassen i Split ble jeg møtt av en kompis som byttet kofferten min med en Sarajevsko øl før han ga meg en klem, og vi suste i vei langs kysten i Kroatia mens vi hørte på balkansk rock og jeg fikk frisket opp noen bosniske gloser. Landskapet her er som klippet ut av Kittelsen malerier, og ber den norske nasjonalromantikken ta seg en rolig bolle med brunost.

Vi måtte selvsagt stoppe innom en kompis som har kjøpt seg hus her, for en ekte bosnisk frokost. Kjøtt, kjøtt og mere kjøtt servert rett fra steikepanna med et lunket glass med rakia til.

Vel framme i Mostar fikk jeg grei beskjed om å møte opp på puben Black dog, oppkalt etter en av mine favorittsanger med Led Zeppelin så klart, der velkomstkomiteen ventet med kalde øl og varme klemmer.

Lyden av elva som renner under de brosteinslagte bruene, kombinert med lukten av fikentrær i blomst og noen av Mostars mange musikere som rigger opp til kveldens konsert ga meg en ro i sjela som jeg ikke har kjent på lenge. Det er bare noe med denne byen som griper om sjela og hjertet mitt hver gang og vugger det som et lite barn.

Kanskje er det de sterke menneskene som står oppreist og rakrygga etter å ha opplevd den mest grusomme krigen og folkemordene i Europa siden andre verdenskrig for bare noen år siden, men som til tross for det åpner hjertene sine på vid gap og slipper meg inn som den største selvfølgen. Kanskje er det all den kompliserte og interessante historien som er hogget inn i hver en brostein man trår på, eller de alt for mange moskeene og kirkene som ligger tett i tett mellom puber og butikker. Kanskje er det det å våkne til favorittmujezinen min som synger så vanvittig vakkert når han kaller inn til bønn, og tusle ut på balkongen i sola og strekke seg etter de vakre fjellene som omringer byen. Eller bare det å sitte på puben på kveldstid og høre på de fantastisk dyktige musikerne fra Mostar Rock School som spiller nesten hver kveld, og tygge på et stykke saftig kalvekjøtt med en iskald Stockicola til. Bli kjent med enda flere nydelige mennesker, som alle som én har hver sin interessante historie å fortelle. Kanskje er det hele denne pakka som gjør dette til et magisk sted som masserer hjernen min og varmer hjertet mitt så inderlig.

Byen min

Byen min

Akkurat nå sitter jeg og venter på at en av mine nye venner skal komme og hente meg for å ta meg med ut i skogen og lære meg å skyte med pil og bue. Jeg har alltid drømt om å prøve det, og da det kom fram at han er en av Bosnias beste bueskyttere, og at dette er min drøm, var han snar å invitere meg. «Vi får med oss en gjeng, griller noe kjøtt, drikker noen øl og skyter med bue. Ok?». Så absolutt ok.

Sist gang jeg hadde kreft var ventetiden på resultatene som et langt mareritt jeg bare ville skulle ende. Denne gangen nyter jeg tiden i frihet, og føler bare at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvis disse menneskene kan være så sterke, varme og glade etter å ha stått i krigen i mange år, så skal jeg klare å komme meg gjennom den lille, indre krigen min, uansett hva den måtte bringe med seg. Alt vel.