Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 8

Forrige episode av gatedynastiet bar preg av mitt snart ikke lengere utholdende hat mot det styrende patriarkatet her i Mumbai, og siden da har det vel i grunn ikke blitt noe bedre. Jo mer det nærmer seg avreise, jo mer kjenner jeg på sinnet og fortvilelsen over den brutale sosialkontrollen som regjerer dette samfunnet, og som hindrer alle i slappe av og være seg selv uten at absolutt alle rundt skal blande seg inn og ødelegge. Hver dag er det som om tusen aggressive kråker pirker borti oss alle, og skygger for solen med vingene sine. Her om dagen var Rida lei seg, igjen, og jeg trøstet han utenfor en av bygningene på andre siden av gata for sjappa til Vikram og Sufyian. Det var så naturlig for meg å gi han en klem og stryke han på kinnet, at det ikke falt meg inn der og da at det kunne være noe galt i det. En voksen dame som trøster et barn er det da ingen som blir forstyrret av? Men det er det. Ikke lenge etterpå fikk Vikram og Sufyian besøk i sjappa av ei av damene som bor i bygningen vi satt utenfor, og hun ga klar beskjed om at hvis vi skulle drive med klemming og slikt fikk vi ta det innendørs. Ta det innendørs. Smak litt på den uttalelsen, når du vet den blir gitt til noen som aldri har bodd innendørs.

Dette er bare ett av de alt for mange eksemplene på hvordan hverdagen er her, og vitner også om hvor vanvittig vanskelig det er å hjelpe noen som helst. For denne konstante sosialkontrollen fører selvsagt også til at ingen er lojale mot hverandre, og folk blir fascinerende gode til å lyve. Hver mann og kvinne for seg selv. De er så gode til å snu seg etter vinden at det kunne blitt et eget talentprogram på indisk fjernsyn, «So you think you can lie». Etter min tid her har jeg blitt så paranoid at jeg ikke stoler ordentlig på noen, andre enn Sufyian og Rida, og stort sett Vikram. Sufyian fordi han rett og slett er for godt oppdratt, og hater patriarkatet og sosialkontrollen mer enn jeg noen gang kommer til å måtte gjøre. Og Rida fordi han rett og slett ikke får til å lyve til meg. Han har prøvd et par ganger, men gir opp etter få sekunder. Men han kan lyve til andre, det er det ikke tvil om. Jeg har aldri tatt Vikram i å lyve til meg, men jeg har sett hvordan han forandrer personlighet når han er hjemme sammen med moren, søsteren og tanten. Når han er med meg er han myk, følsom og ler masse, men i samvær med kvinnene i familien blir han til en god, gammeldags patriark som kommanderer og viser lite kjærlighet og respekt utfra min målestokk. Og selv om jeg vet det er sånn de fleste er oppdratt, er det en side av min kjære venn jeg skulle ønske jeg slapp å se.

Men all denne illojaliteten og lyvingen som er så normalt for mine venner, har gjort det svært vanskelig å skille det ene fra det andre når det kommer til å gi dem økonomisk hjelp. For noen har det vært uaktuelt å be om noe som helst, og jeg har omtrent vært nødt til å presse det på dem. For andre har det plutselig åpnet seg en sjanse til å melke så mye ut av det som overhode mulig. Og selv om jeg hater å bli holdt for narr og at folk lyver til meg, så skjønner jeg det samtidig godt. Hadde jeg vokst opp uten foreldre med fortauet som hodepute hadde jeg neppe blitt noe bedre.

Til tross for dette har jeg klart å unngå de store bedrageriene, men det har vært nært. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke dele ut penger i hytt og pine, men heller bli med dem på det de ønsker, og kjøpe det for dem. I en verden som for det meste består av konstant diskriminering, nedverdigelser, vold, kriminalitet og en daglig kamp om penger, er ofte det eneste de ønsker seg en pause. En pause fra alt. Litt fred, litt velvære, litt anerkjennelse.

Bidragene jeg har fått har strukket til så mye av dette. Når jeg spør dem hva de virkelig trenger, er svarene det samme fra alle. De ønsker å gå til frisøren, kjøpe nye klær, rense tennene hos tannlege, kino, og alle former for morsomme opplevelser som gjør at de kan glemme hverdagen. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at pengene bør investeres så godt som mulig, har jeg falt svak for ønskene deres også, og gitt etter for mange. Å se gleden det gir dem der og da er virkelig verdt det.

Sufyian og mamman hans har begge fått hvert sitt par med sterkt etterlengtede briller, så de faktisk kan se hva de gjør til daglig. Jeg trodde det hadde rabla for Sufyian da han gikk rundt første dagen med nye briller, for han sa så mye jeg ikke skjønte meninga med. Men han drev bare og leste høyt fra skilt han ikke har kunne lese før på samme avstand. Mamman og søstera til Sufyian har fått hver sin nye sari som de kan ha på seg i bryllupet til niesen sin, og slipper å gå i en gammel og slitt en. Bestefaren til Sufyian har fått en ny, billig bestefarmobil, noe som beroliget dem alle siden han sliter med hjertet. Rida har fått ny mobil, som jeg tar med meg hjem hver natt for å lade, og nye klær og sko. I tillegg har vi kunne sette i gang prosessen med å skaffe han ID-kort, noe som er en møysommelig prosess, men som gjør underverker å ha. Han drømmer om å en dag få pass, så han kan komme og besøke meg i Norge. Det vil nok dessverre aldri skje, for den visumsøknaden hadde blinket «kommer aldri til å reise tilbake til India igjen» med så store, røde bokstaver at Listhaug personlig hadde kommet løpende for å rive den i stykker.

De to tvillingsønnene på seks år til den eldste søstera til Rida og Mariam er begge noen skjeløyde og uskikkelige rakkerunger, men herrefred så sjarmerende, og nå kommer de løpende og klemmer meg rundt beina hver gang de ser meg, for de har skjønt at jeg ikke klarer å si nei når de ber om godteri, brus eller leker. Å se dem ligge på et lite pledd på asfalten og holde rundt hverandre når de sover, mens trafikken durer forbi og fulle folk snubler rundt dem har holdt meg våken mange netter. Men de har i det minste begge foreldrene sine, selv om de ikke akkurat hadde passert barnevernfilteret i Norge.

Vi har gått på kino, noe som er en velsignelse i seg selv i denne steikende varmen, for kinoene har heftig AC, og alle sammen har spist godt, og ikke lagt seg sultne en eneste kveld, noe som for meg nesten har vært det viktigste.

I forrige innlegg fortalte jeg at Vikram og Sufyian fikk et lån av meg, slik at de kunne kjøpe ut den griske og pedofile investoren sin. Det er nå blitt gjort, og lettelsen er godt synlig i øynene deres. I tillegg bestemte jeg at sjappa trengte en oppussing, og forrige søndag stengte de for en dag slik at vi kunne pusse ned, sparkle og male de falmende veggene og få det til å se ut som en litt mer profesjonell bedrift. Ikke bare hadde vi det vanvittig gøy mens vi holdt på, men resultatet ble supert. Hele nabolaget var innom for å se på, og da jeg dagen etterpå sto og finpusset litt på listene mens sjappa var åpen, var det mange kunder som lurte på om gutta virkelig hadde ansatt en hvit dame til å pusse opp. Gutta hadde det veldig morsomt med å holde seg alvorlig og si at de bare stolte på hvite håndverkere, og at de syns det var verdt å betale meg 5000 rupier om dagen for jobben.

Før

Før

Underveis

Underveis

Etter

Etter

Etter at jeg åpna pengeboka, går jo selvsagt ryktene om at det går an å spørre meg om hjelp. Dette er et gjennomført sladresamfunn, og det er ikke til å unngå. For noen uker siden var Hicham, som jeg så vidt nevnte i første episode av Gatedynastiet, og tre kompiser jeg ikke kjenner i en fryktelig bilulykke. De hadde alle drukket, og taxisjåføren mest av alle, så da en hund løp ut i veien mens de duret av gårde i 100 kilometer i timen bar det rett inn i en lyktestolpe. Taxibilene her er nærmest laget av aluminium, og det er et under at ingen døde. Bilen var totalt trekkspill, og Hicham endte opp med knust kjeve og begge beina knekt. Siden han er fullstendig ugjenkjennelig på bildet, legger jeg det ved.

Ganske rett etter ulykken

Ganske rett etter ulykken

Jeg har aldri vært noe stor fan av Hicham, da han er typen som kysser deg på kinnet og hvisker at han elsker deg samtidig som han stjeler veska di. Jeg har bare småsnakket med han så vidt noen få ganger, men da jeg hørte om ulykka ble jeg jo selvsagt bekymra. Wilson og Rida spurte om jeg kunne være med å besøke han på sykehuset, og jeg hadde jo ikke hjerte til å si nei. Det var et sørgelig oppsyn som møtte oss.

Siden de er fattige gatefolk ender de opp på det kommunale sykehuset, som helt ærlig er som en tidsreise 100 år tilbake i tid. De bruker instrumenter og utstyr som vi ville ha stilt ut på museum i Europa, og det virker ikke akkurat som at de ansatte har en bachelor i hygiene og pasienthåndtering. Folk lå med skankene til værs i knytter av tøyfiller og metallskinner som stakk ut av åpne sår, mens noen slitte vifter surret på halv styrke i taket som eneste form for nedkjøling i den kokende varmen. En katt kom spankulerende inn på rommet fra korridoren, og ingen hevet så mye som et øyebryn. I korridoren lå det folk og sov rett på gulvet, under vinduene som bare besto av gitter uten glass, og altså var konstant åpne.

Hicham kan ikke innta noe som helst form for føde gjennom munnen de neste måneden, og blir matet gjennom en tube han har tredd opp i nesen, og som de heller en eller annen gul guffe på. For å noen gang kunne fungere normalt igjen, er han avhengig av en ganske omfattende operasjon i kjeven. Mesteparten av operasjonen blir dekt av et fattigmannsfond, men egenandelen er likevel uoverkommelig stor. For dem å skulle hoste opp 30 000 rupier er som om en arbeidsledig navklient i Norge skulle måtte skaffe 30 000 kr sånn helt plutselig. Det lar seg jo ikke gjøre. Den alltid så generøse Ellinor, en venninne av Joe og meg som har et bankende hjerte for all verdens nød, bidro med 10 000 rupier, og selv om jeg som nevnt ikke akkurat anser Hicham som min nærmeste venn i Mumbai, klarte jeg ikke tanken på at han skal måtte mates gjennom den sørgelige tuben resten av livet. Wilson rådet meg å ikke gi noe som helst penger til noen før sykehuset kan vise en stemplet kvittering på hva egenandelen er på nøyaktig, og slik blir det. Fram til da har de sent Hicham tilbake på gata der han trener på å gå igjen ved hjelp av en gammel gåstol, og mater seg selv gjennom den føromtalte tuben, midt oppi trafikk, kyr, haner, løshunder og katter. Ellinors hjerte blødde hele veien fra Norge, men det er helt umulig å leie han et rom mens han venter på operasjon. For det første får du ikke leie rom uten ID-papirer, og har du det får du ikke leie rom på et hotell i Mumbai så lenge du er registrert som beboer av den samme byen. Da kan det jo hende du har tenkt å finne på noe snusk! Dessuten frarådet Wilson det på det sterkeste, da han mente at de dårlige drikkerkompisene til Hicham bare kom til å utnytte det, og rive i gang en luguber fest på rommet. Så enn så lenge får han ta til takke med springfjærsenga til Wilson, så han i det minste ikke ligger rett på asfalten sammen med rottejævlene som kan komme og tygge sund tuben hans. Selv sier han at han er knallfornøyd, for nå vet han at han kommer til å få operasjon, og dermed bli tilnærmet normal igjen.

Middagstid

Middagstid

Wilson og Rida er på stadig boligjakt, og det har vist seg å være langt mer komplisert enn vi først trodde. Selv om de har fått hjelp til depositum, er det vanskelig å finne et godt hjem. Hvis kåken er ok og har rimelig leie, ligger den gjerne i et veldig utrygt og farlig område. Og er området trygt og fint, er gjerne kåken alt for dyr og ikke nødvendigvis god standard.

De hadde funnet et kjempefint sted, og vi har den siste uka planlagt nøye hvordan de skal innrede det, og hva som trengs for å skape et godt hjem for Rida. Men i dag fikk de beskjed om at noen hadde tilbydd seg å betale 2000 rupier mer enn dem i måneden, og da trakk huseieren seg fra avtalen. Dette er et veldig vanlig problem her. Så nå er de tilbake til letingen igjen.

En ting som alle har drømt om siden jeg ble kjent med dem, er at vi alle sammen skal dra på en utflukt sammen. Jeg foreslo en piknik til en hyggelig plass hvor vi kunne tenne bål og spille gitar og slikt, men da bare lo de, for det fins ikke i mils omkrets. Og finner vi et slikt sted tar det ikke lang tid før politiet kommer og beslaglegger alt vi måtte finne på å ha, og krever bestikkelser for å ikke arrestere oss for å ha det gøy sammen i offentlighet.

Det var Vikram som til slutt kom på ideen om at vi alle kunne dra til Imagica Waterpark, et digert badeland et par timer fra sentrum. Jeg var ikke i tvil om det kom til å bli en uforglemmelig dag og opplevelse for alle. Dette er folk som aldri har vært i nærheten av noe slikt, og som sjeldent har beveget seg utenfor området de er født og oppvokst i. Og ved å dra til en slik park får de også fred for en dag fra det brutale miljøet de konstant lever i, og kan late som de er som de andre i parken. I tillegg ble det en unik mulighet for hele denne gjengen, som har vokst opp sammen på gata, til å gjøre noe sammen for en gangs skyld. Det er det jo ikke vanligvis rom til i kampen for tilværelsen.

Vi fant en dag der det var tilbud på billetter, men samtidig nært nok opp mot at jeg reiser tilbake igjen. Det var veldig viktig for dem, for de ville at jeg skulle ha denne dagen friskt i minne når jeg drar herifra, så jeg ikke vil glemme dem. Som om det er mulig.

Klokka syv om morgenen var det oppmøte i gata for å drikke chai og spise frokost, før ni av oss presset oss inn i en leiebil. Rida, Wilson, Bega, Ringo, Sagar, Mariam, Sanyia, kjæresten til Wilson og Adil, lillebroren til Vikram. Vikram og Sufyian meldte seg frivillig til å ta toget, da det ikke var plass til alle.

Det var feststemning med høy Bollywood-disco hele veien, og vel fremme i det enorme badelandet tok det enda mer av. Det viste seg at samtlige av dem ikke kan svømme, så det første jeg måtte gjøre var å ha svømmekurs. Det gikk sånn passe, for de var så gira at det var umulig å få dem til å konsentrere seg. Men det var heller ikke så nøye da bassengene ikke var dypere enn at man kunne stå i dem, og det viktigste etter hvert ble alle de svære vannskliene.

Vi hadde det så gøy at da klokka var fem var samtlige fullstendig knust. Rida og Adil hadde enda mer ungdomsenergi å by på, og tok noen ekstra runder i vannskliene, mens vi andre nærmest lå i caféstolene som drukna kattunger. Og som på enhver utflukt med en dysfunksjonell familie, var det nå duket for krangling og konflikter. Wilson hisset seg opp fordi Adil og Rida ikke var på plass da klokka var ti på seks, noe jeg mente var unødvendig, da avtalen var oppmøte klokka seks, og jeg mente de kom til å klare det. De var på plass tre minutter på seks, men da følte patriarken Wilson at han hadde mistet ansikt, og lot det gå ut over alle og enhver med grinete kommentarer. Dette ble ikke tatt særlig godt imot, og jeg tror en av grunnene nok var at det var ulovlig i badelandet med tyggetobakken de alle er jævlig avhengig av, og de hadde nå gått en hel dag uten. I tillegg var Ringo og Bega i overkant klar for en øl, og når jeg ser i bakspeilet i ettertid er det et under at vi klarte å holde flokken fra å virkelig bryte ut i borgerkrig. Vi fikset en bil til så ingen trengte å ta toget, og Mariam sov på fanget mitt hele den lange veien tilbake til sentrum, mens Vikram snorket i forsetet og Sufyian sang indiske viser lavt ved siden av meg. I storbilen var det litt dårligere stemning, og Rida var knust fordi Mariam hadde tatt det han mente var hans plass.

Vel tilbake på gata igjen i området vårt noen timer senere, kunne vi endelig konkludere med at det hadde vært en dag vi aldri kom til å glemme. Jeg filmet masse hele dagen, og alle ville se klippene om og om igjen. Plutselig ble det noe vemodig over det hele. Den dagen vi alle var samlet og hadde det gøy, men som nå bare er et minne.

Før jeg drar er det de virkelig store tingene som gjenstår, som å forsikre meg om at Rida får et trygt hjem, og at Mariam, som altså er søstera hans, får det samme. Men livet på gata er fullt av svik, løgner og illojalitet, og det har vist seg at de jeg gjerne har trodd var de mest uskyldige er i besittelse av sluhetens gave og har enormt utviklede evner når det kommer til å spille på strengene i hjertet mitt.

Men det må jeg komme tilbake til i neste episode.