Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 11

Den siste kvelden min i Mumbai endte med at Sufyian, Vikram, Sagar og jeg dro en tur ut i Colaba for en siste runde på favorittstedene mine der. Men siden Sufyian ikke var forberedt på det, hadde han bare flipflops på seg og slapp dermed ikke inn av dørvakta, så vi endte opp med å ta farvelpilsen på vår trofaste bule, Gokul. Det var ikke lett å holde stemninga oppe, og det ble mange tårer mellom forsøkene på å ha det moro. Da det stengte ville jeg ikke at kvelden skulle ende, så vi tok taxi til Marine drive og hang der til politiet begynte å bøgge oss fordi jeg var sammen med dem. Den siste timen kjørte vi bare målløse rundt i Mumbai i en rusten taxi, mens jeg sang «Vil ikke hjem» av Dronning Mauds land. Men kvelden tok slutt, som kvelder gjør, og den triste stemninga tidoblet seg i løpet av natta.

Da jeg våknet neste morgen kjentes det ut som et tungt teppe lå oppå meg. Jeg subbet bort til vasken for å skvette litt vann i ansiktet, og hadde jeg ikke vært så lei meg så hadde jeg ledd høyt av refleksjonen som møtte meg i speilet. Istedenfor tok jeg noe så sjeldent som en selfie for å forevige øyeblikket.

Jeg gikk ut i resepsjonen og sa fra om at det i løpet av dagen kom til å komme en del kompiser fra og til rommet mitt for å hjelpe meg å flytte, og fikk et litt skeptisk, men bekreftende nikk fra betjeningen.

En annen mer rutinert og ansvarsfull versjon av meg selv ville nok ha pakket en del på forhånd og ikke gjemt det til den aller siste dagen. Men den versjonen var som vanlig ikke tilgjengelig, og syv timer før jeg måtte dra til flyplassen ringte jeg Sufyian og spurte om han kunne hjelpe meg å pakke. Takk og pris kunne han det, for jeg var så apatisk og udugelig som jeg noen gang kan huske å ha vært.

Det var noe merkelig med at først gangen Sufyian så rommet mitt var min siste dag i Mumbai, men det ble også stående som et slags manifest på den strenge sosialkontrollen som jeg snart skulle vinke farvel til.

Jeg er en ekstremt nostalgisk person, og hvor enn jeg drar for en litt lengre periode har jeg med meg en collage av bilder, gamle kino-, konsert- og museumsbilletter, tegninger og kort jeg har fått og alt mulig slags smårask som minner meg om de jeg er glad i og opplevelser jeg har hatt sammen med dem. Jeg begynte å plukke ned ett og ett minne, men stoppet opp for å fortelle Sufyian om hvem jeg hadde vært på den og den konserten med, og den stakkars arme mannen måtte bare tålmodig lytte til sammendraget av livet mitt mens han faktisk gjorde noe nyttig. På den tiden det tok meg å plukke ned bildene fra veggen, hadde han sortert, organisert og plassert det meste av baggagen min på et fascinerende systematisk vis. Da jeg endelig kom litt ut av min egen lille boble og oppdaget dette, ble jeg grepet av en desperat følelse av at jeg ikke kunne klare meg uten han i livet mitt og ble stående å hulkegråte på skulderen hans mens jeg prøvde å formidle dette mellom snørr og tårer. Til tross for at jeg nettopp hadde stått og mimret over alle de fine menneskene jeg har i livet mitt hjemme, klarte jeg ikke få tak på dem i alle følelsene som danset tango med hjertet mitt, og jeg fikk det for meg at når jeg nå dro fra Sufyian og resten av gjengen kom jeg til å være helt alene i verden.

Etter en stund banket det på døra, og Rida, Wilson og Sagar kom tuslende alvorlig inn. Jeg hadde en liten forhåpning om at det kunne løfte stemninga litt, men det hadde bare den stikk motsatte effekt. Det endte med at vi alle satt stille og stirret på hver vår mobil, og ingen klarte å komme på noe vettig å si. Rida stormet plutselig ut på balkongen og da jeg fulgte etter fant jeg han gråtende i hjørnet. Jeg hadde egentlig en liten høne å plukke med han, fordi han dagen før spurte om han kunne få 300 rupier til å kjøpe mat til seg og Ringo, noen han selvsagt fikk. Men senere fikk jeg høre at han hadde spurt både Sufyian og Sagar om 100 rupier av dem hver, og fått det, og jeg ble veldig overrasket over dette. Han pleier sjeldent å spørre meg eller andre om noe som helst, og han pleier vertfall ikke å lyve om at han trenger penger om han ikke gjør det. Jeg konkluderte med at han hadde brukt det på øl eller noe, og bestemte meg for at jeg måtte ta en alvorsprat med han om dette før jeg dro. Men da jeg så hvor liten og redd han så ut der han sto på balkongen min og tørket tårer, bestemte jeg meg for å la det ligge. Heldigvis. For i neste øyeblikk ble det avslørt hva pengene hadde gått til. Han hadde kjøpt to smykker til meg. Et som var et halvt hjerte som har en magnet inni, og som passer sammen med den andre halvdelen som han hadde rundt halsen. Den delen jeg fikk var svart, fordi Rida er mørk, og den delen han har er av sølv fordi jeg er lys.

Det andre smykket var et større og tungt hjerte med en pil gjennom.

Jeg har aldri vært så nært å seriøst vurdere om menneskesmugling kan være en utvei, eller om det går an å svelge et helt menneske i en kondom og gå gjennom tollen uten besvær. Rida hadde aldri sett så liten og hjelpeløs ut før, og selv om han nettopp hadde gitt meg et og et halvt hjerte, følte jeg meg totalt hjerteløs som kunne forlate han i denne uforutsigbare og råe galskapen som råder på gateplan nedenfor balkongen vi sto på.

Da vi til slutt tørket tårene og gikk inn igjen på rommet, hadde Sufyian pakket ferdig mens de mer machomennene Sagar og Wilson hadde sett på. Vi bestilte en pizza og spiste den mens vi så på alle snuttene jeg hadde filmet den siste uken. Ting vi hadde gjort for bare to dager siden virket nå som en evighet siden.

Etter å ha spist, bar vi kjøleskapet, mikrobølgeovnen og alt annet stæsj jeg hadde investert i bort til en kjenning som hadde sagt ja til å oppbevare det til Rida og Wilson får seg et sted å bo, noe som bare minte meg på alle de løse trådene jeg snublet i på avreisedagen. Men det var ikke tiden å ta tak i det.

Jeg satte meg ned med Wilson og tok en siste avskjedsprat på tomannshånd. Jeg sa at jeg har full forståelse for at livet på gata er hardt og nådeløst, og at jeg skjønner at fysisk disiplinering er noe som hører med. Men jeg minte han alvorlig på at et hvert slag han måtte finne på å rette mot Rida, ville være et direkte slag mot hjertet mitt også. Han så ned i bakken og unngikk øyekontakt mens han nikket, men jeg skjønte at det ikke var til noe nytte. Det var bare mitt eget egoistiske behov for å kunne si at jeg i det minste hadde sagt det. Hadde det bare vært så enkelt som at tyranner lyttet, så hadde landet som fostret selveste antivoldens far, Ghandi, sett ganske så annerledes ut for lenge siden.

Vi samlet oss alle en siste gang på gata. Bega, Ringo, Wilson, Rida, Sagar, Sufyian og hunden Tiger. De eneste som manglet var Vikram og Adil. Vikram hadde sendt meg meldinger de siste timene og ba meg komme hjem til han og moren for å ta farvel. Jeg syns det var litt rart at han ikke var sammen med oss, men han skyldte på at han ikke følte seg så bra.

Da vi kom hjem til han, var han ikke der, men moren, tanta og søstera hadde ventet lenge på meg, og disket opp med den beste parathi jeg har smakt på hele mitt lange opphold i India. Jeg måtte spise der og da, men moren hadde også laget matpakke til meg som jeg kunne ha med til flyplassen. Jeg meldte Vikram og spurte hvor i alle dager han var, da det ikke ga noe mening at han ikke var hjemme når han sa han var syk. Da det bare var et kvarter til jeg måtte dra, dukket han endelig opp. Hvor han hadde vært fikk jeg aldri tak på, men øynene hans var så forgråtte at de bare var som to røde pølser i det ellers så renskårne ansiktet. Han prøvde å late som ingenting, men da jeg reiste meg for å dra og ga han en klem, brast han ut i gråt igjen, noe som selvsagt utløste en grinekavalkade fra meg også. Mellom snufsene beklaget han om og om igjen at han ikke kunne bli med til flyplassen, men han fikset det bare ikke.

Søsteren hans satt og observerte det hele med store, overraskede øyne, da det nok ikke var hverdagskost å se sin ellers så patriarkalske bror vise følelser på dette viset.

Tilbake på gata sto hele gjengen og ventet, og det viste seg at alle så seg absolutt nødt til å følge meg hele veien til flyplassen. Det måtte to taxier til, og vi var nok litt av et skue der vi presset oss inn i de bittesmå og rustne bilene med koffertene på taket for å få plass til alle.

Jeg satt i midten i baksetet mellom Rida og Sufyian, noe som ga oss en siste mulighet til å planlegge litt i hemmelighet uten at Wilson hang rundt oss. Sufyian sa at Rida skulle sove hos han i natt, sånn at jeg kunne slappe av og vite at han var trygg og ikke alene. Det var den beste avskjedsgaven jeg kunne fått.

Ringo ville også gi meg en avskjedsgave, men det eneste han hadde var et gummiarmbånd som det sto Jesus på som han selv alltid bar. Jeg er jo ikke akkurat noe fan av Jesus, men det var så rørende da han tok det av seg og satte det på hånden min mellom armbåndet jeg hadde fått fra Sagar og det jeg fikk av Sufyian, at det forblir der så lenge det henger sammen. Jeg fant fort ut at det gikk an å ha på vranga, så noe større identitetskrise skal jeg nok unngå.

Det føltes trygt og fint for en håpløs nostalgiker å være nedlesset i armbånd og smykker fra alle jeg har blitt så glad i, og til og med en permanent tatovering som Sufyian tok på meg med en manuell nål et par uker tidligere. Som en bærbar versjon av minnecollagen på veggen min.

Vel framme på flyplassen ble det mer klemming og tårer til en av vaktene kom og sa fra at det fikk holde, som en slags siste påminnelse om at jeg var i ferd med å forlate et land som ikke tillater noen form for kjærlighet i det offentlige rom. Gjengen tok farvel og dro, mens Sufyian og Rida ble igjen litt til, siden de ikke skulle tilbake til gata.

Jeg klarte ikke slippe taket på Rida, men til slutt var jeg nødt til å rive meg løs for å rekke flyet. De siste ordene jeg sa var «I will always love you, and I will always come back for you!», og er nok til dags dato det viktigste løftet jeg noen gang har gitt.

Reisen hjem var lang og smertefull, og det føltes som å fly gjennom en tett tåke av sorg, kjærlighet, savn og engstelse. I transit i Paris overførte jeg en solid sum til Sufyian som skal fungere som lommepenger for Rida slik at han har mat og det han trenger fram til de reiser til landsbyen til Sufyians familie. Selv om det var den beste løsningen jeg kunne komme på, føltes det av en eller annen grunn litt som å kjøpe seg fri. Et forsøk på å bøte på en grusom dårlig samvittighet for å ha forlatt Rida i denne utrygge tilværelsen, mens jeg selv skal hjem til det tryggeste stedet på jord.

Jeg hadde for øvrig bare én hel dag i Oslo før ferden skulle gå videre til Bosnia. Jeg har enda fire måneder igjen av dette friåret som så langt har vrengt sjela mi ut og inn så uendelig mange ganger, og de skal utnyttes til det fulle.

I Mostar har våren blomstret opp allerede, så det var ikke store ompakkingen som skulle til. Jeg hadde noen få, små avtaler denne ene dagen, og skulle bare først på en rutinekontroll med mamografi på grunn av brystkreften jeg hadde for to år siden, før det ventet et par øl med gode venner.

Da bildene var tatt og jeg var på vei ut, ble jeg bedt om å komme inn igjen for å ta et par bilder til av den venstre puppen min, altså ikke den jeg har hatt kreft i. Etter de ekstra bildene sa de at de skulle sende dem til Ullevål, og hvis det var noe så kom de til å ringe meg. I døråpninga nevnte jeg at jeg skulle flytte til Bosnia dagen etter, men at jeg kom til å være tilgjengelig på mitt norske nummer der. Da ble det plutselig litt merkelig stemning, og de sa med en litt for høy og vennlig tone at de kunne høre om legen kanskje hadde tid til å se på bildene med én gang, slik at vi fikk det unnagjort. Supert, tenkte jeg.

Legen tok imot meg og sa at vi måtte se litt på ultralyd også. Grei skuring, tenkte jeg. Mens jeg lå der og så opp på skjermen, kjente jeg at hjertet begynte å slå litt raskere. Det var noe gjenkjennelig med det ultralydbildet. Stemmen til legen skar gjennom den allerede overarbeida hjernen min som ei rusten båndsag da han rolig sa: «Du skal nok dessverre ikke flytte til Bosnia i morgen, for du har fått kreft igjen.»

Ikke tilbakefall fra den forrige kreften. Neida. En ny og egen kreft i den andre puppen for sikkerhetsskyld. Som om kroppen krever en slags ondskapssymmetri. Jeg lirte av meg det jeg kunne komme på av bosnisk banning i et slags unødvendig forsøk på å være høflig overfor legepersonellet. Kreft igjen. Jeg var jo ferdig med den prøvelsen, for faen. Jeg vant jo, for faen.

Det var bare ikke plass til dette inni meg nå. Hjernen og hjertet mitt jobbet allerede på spreng med å fordøye Mumbai, og denne nyheten la seg bare som et tynt lag med snerk på toppen. Det eneste jeg klarte å forholde meg til, var en voldsom skuffelse og følelse av å ha blitt lurt fordi jeg ikke fikk lov til å dra til Bosnia. Jeg har fire måneder igjen av eventyret mitt, og nå føltes det som om noen bare rev ut de siste uskrevne sidene, krøllet dem sammen foran nesen min og kastet dem ned i kloakken.

Da det sakte, men sikkert begynte å synke inn var det bare en ting å fokusere på. Jeg er tilbake i Norge. Det ordner seg. Jeg har de beste legene, den nyeste forskningen, moderne utstyr og medisiner, og det hele er gratis. Det ordner seg.

Og mens gjenklangen av Mumbais støy og larm sakte svinner i den rolige og stille Oslo by, kjenner jeg at jeg denne gangen har et helt annet perspektiv. Jeg har sett hvordan det kan være. I øynene på de som har ingenting har jeg sett alt jeg selv har. Jeg har trua. Jeg har håp. Jeg har trygghet.

Men jeg har også en som virkelig trenger meg, og jeg har lovet å alltid komme tilbake til han. Og jeg holder det jeg lover.