Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 10

Å sosialisere seg med folk som bor på gata i Mumbai, og som aldri har vært i nærheten av den oppveksten og bakgrunnen du selv har, føles til tider som å plutselig bli med i et orkester uten å kunne spille instrumentet du får tildelt. Noen av de andre i orkesteret kan spille, men mange gidder ikke møte opp på øving, eller ønsker å bytte instrument, og alle slåss om å få være kapellmester. Ingen blir enige om hvilken melodi vi skal spille, strengene ryker fortere enn du klarer å skifte dem, og når du endelig syns det begynner å høres bra ut, ramler det en rotte oppi tubaen og tverrfløyta knekker, alle gir opp og vi må begynne helt på nytt igjen.

Etter at Mariam viste seg å stort sett ha løyet for meg om det meste, var hun innom mobilsjappa til Vikram og Sufyian og ba dem om å be meg om unnskyldning fra henne. Etter det verken så eller hørte jeg noe mer fra henne.

Jeg hadde knapt rukket å fordøye det hele, før jeg ble vekket tidlig om morgenen av at Rida ringte meg. Da jeg tok mobilen svarte han meg ikke, og jeg skulle til å legge på i tro om at det bare var en lommeringing. Men så hørte jeg rabalderet som utspant seg i bakgrunnen. Wilson var rasende, og han kjeftet og skreik på en måte jeg aldri har verken hørt eller ville klart å se for meg at han kunne gjøre. Han er alltid så utrolig rolig og beherska når jeg er i nærheten, og selv om jeg alltid har visst at han styrer både Bega, Ringo og Rida, og at han lenge har vært en slags mafiaboss i gata som har hatt mange av de foreldreløse gutta under seg, så har jeg alltid sett for meg at han styrer regimet sitt på en verdig og behersket måte. Det jeg hørte i bakgrunnen nå var så langt fra behersket som man kommer. Jeg antok at Rida hadde ringt meg hemmelig for at jeg skulle høre hva som skjedde, og endte opp med å lytte i femten minutter. Jeg fikk bare med meg bruddstykker av hva Wilson raste om, men jeg fikk med meg lyden av slag og trusler og det var nok for meg. Etter femten minutter ble samtalen brutt, og jeg meldte Rida og ba han møte meg utenfor en café i nærheten så fort som mulig. Han svarte med én gang, og jeg heiv på meg de nærmeste klærne jeg fant, ballet håret i en klipe, tok på meg hijab og solbriller og løp ut mens jeg tørket søvnbubben ut av øynene.

Da jeg så han rakk jeg ikke å spørre om noe før han utbrøt: «Mom, what happened? What is wrong?». Jeg sa som sant var at ingenting hadde skjedd med meg, men at jeg kom fordi han ringte meg. Det viste seg at det faktisk VAR en lommering, og ikke meninga at jeg skulle høre noe som helst. Da jeg meldte han trodde han at noe hadde skjedd med meg, og ble kjemperedd.

Etter at misforståelsen var nøstet opp i, måtte jeg jo spørre hva i alle dager det var jeg hadde vært vitne til på telefonen. Han trakk bare på skuldrene, så en annen vei og sa at storebror Wilson bare hadde vært forbanna for noe som hadde skjedd kvelden før, men som Rida ikke hadde noe med å gjøre. Da jeg sa at sinnet hans skremte meg, bare trakk han på skuldrene igjen og sa at det er nå bare sånn han er. Jeg sa at jeg mente jeg hadde hørt slag, og da ble han litt mer alvorlig, før han spurte meg hvor jeg egentlig trodde han fikk alle blåmerkene han alltid har fra. Wilson er stort sett alltid i nærheten av Rida og meg, og de gangene jeg har spurt om blåmerker på armene til Rida, eller renset og plastret kutt og sår, har Wilson vært snar å fortelle at Rida har vært i slåsskamp med en eller annen løk i nabolaget, snublet og tryna fordi han har drukket, eller bare vært klumsete og slått seg. Jeg har kjefta og snakket alvorlig med Rida om at han bør holde seg unna alkohol, og at han vertfall må holde seg for god til å slåss med folk. Og han har lovet at han aldri skal gjøre det igjen, og takket for at jeg bryr meg og lapper han i hop.

Nå viste det seg altså at det er Wilson som står bak det meste av skader, da han ikke bare klapper til han, men også bruker bambusrør og slår i vilt og ukontrollert raseri. Det satt langt inne å få dette ut av Rida, men da han først fortalte, hviskende mens hans så seg over skuldrene konstant, kom det fram at både han, Ringo og Bega får jevnlig gjennomgå når Wilson får sine tantrums. Noen ganger stiller han dem på rad og banker dem på tur.

Symbolsk bilde på hvordan Wilson styrer. Han spiser først, og de andre får restene.

Symbolsk bilde på hvordan Wilson styrer. Han spiser først, og de andre får restene.

Han krever også at de må skaffe penger som de må gi til han, og så fordeler han det blant dem i form av mat og det som trengs. En god gammeldags, tyrannisk gatediktator, med andre ord, som fremstår som rolig, myndig og omsorgsfull når hun med pengesekken er i nærheten. Plutselig var det så mange brikker som falt på plass. Som i slutten av Den sjette sansen når man endelig skjønner at Bruce Willis har vært død hele tiden, og alt plutselig gir mening på en helt annen måte.

Den selvutnevnte kapellmesteren har spilt med falske noter hele veien, og kjørt på med myke strykere når det pengesterke publikum har tatt plass i salen, for så å slå sund trommene med kontrabassen når konserten er over og salen er tom. Wilson var rotta i tubaen hele tiden, jeg bare skjønte det ikke.

Og nå sto jeg der med begge beina godt plantet i klaveret, med søvndrukkent morratryne midt i morgenrushet på gata og vekslet mellom å frådende forbanne Wilson til svarteste jotunhelvete, og å klemme min stakkars, lille Rida som faen meg aldri får fred fra dette voldelige dynastiet. Jeg trodde jeg hadde funnet løsningen for han. Jeg trodde Wilson kunne gi han den tryggheten han trengte til han blir gammel nok til at jeg kan hjelpe han direkte. Jeg trodde at de to sammen skulle få et ålreit, lite hjem, og at det ville gi Rida muligheten til å komme seg opp og bort fra gata. Men istedenfor så har jeg gjort Rida til et gullegg som Wilson har skjønt at det lønner seg å ha i lomma, for da vil han ha direkte tilgang på bankkontoen min så lenge han har han under kontroll.

Jeg hadde jo ikke fått morgenkaffen min enda, og slet med å tenke klart. Det eneste som føltes riktig var å trampe bort til Wilson og knekke hvert eneste bein i kroppen hans med hans eget bambusrør, og tatovere «Kukløkdiktator» i panna hans med den gamle, rustne maskinen hans. Men så kom jeg på at jeg ikke akkurat er noe Lisbeth Salander, selv om jeg skulle ønske det, og dessuten er jeg jo motstander av vold. Rida så at det utspilte seg en indre Game of Thrones-krig i hodet mitt, og tryglet meg om å ikke si noe til Wilson. Det kom bare til å gjøre alt verre. Det var bare noen få dager til jeg skulle reise hjem, og da vil det bli umulig for meg å beskytte Rida mot Wilsons voldelige styresett.

Jeg måtte sverge på at jeg ikke skulle konfrontere han med det, men jeg lovte samtidig at jeg skulle finne en utvei. Rida smilte tappert og sa at det ikke fins noen utvei fra vold i dette samfunnet, men at han håpet jeg klarte å finne en annen løsning enn at han må bo med Wilson.

Jeg gikk tilbake til rommet mitt og styrtet åtte kopper kaffe mens hjernen min kokte i den kvelende varmen. Jeg kom på at for det som virket som en evighet siden nå, fortalte Vikram og Sufyian meg at Wilson pleide å ha en hel gjeng med gutter under seg som utførte diverse småkriminelle handlinger, blant annet stjeling av mobiltelefoner og å tvinge gamle alkiser til å gi dem drikkepengene sine. De sa at han selv sjeldent jobbet, men at gutta enten måtte jobbe og gi han mesteparten av lønna, eller ty til slike kriminelle måter å skaffe penger på. På den tiden trakk jeg bare på skuldrene og kalte dem sladrekærringer, for alle snakker jo sånn om hverandre hele tiden. Og Wilson er smart. Han er smart som faen. Han er ekstremt god til å fremstå som den eneste erfarne og fornuftige karen i gata som kjenner til alt, men som også ønsker å skaffe seg et ordentlig liv med en ærlig inntekt og en god fremtid. Han bruker ligninger fra dyre- og åndeverdenen når han snakker, og appellerer alltid dirkete til følelser og ære. Og jeg falt for det. I en kaotisk og uoversiktlig verden full av søppel, støv og elendighet, framsto han som en rengjører med sterke ambisjoner som visste hva som skulle til for at både han og Rida skulle komme seg bort fra dette helvete en gang for alle.

Men Wilson skulle ikke bort. Han skulle bare flytte regimet sitt innendørs.

Et symbolsk bilde på en blomst som kjemper for sin rett på asfalten.

Et symbolsk bilde på en blomst som kjemper for sin rett på asfalten.

Jeg måtte snakke med Sufyian. Vi møttes på den lokale cafeen og jeg fortalte han hva som hadde skjedd, og at jeg nå hadde skjønt hvordan Wilson egentlig er. Han lyttet til alt jeg hadde å si, før han rolig bekreftet at det var sant, og la litt bittert til at jeg hadde kalt han en sladrekjærring da han prøvde å advare meg for en stund tilbake. Samtidig hadde han jo også forståelse for at jeg på et tidspunkt ikke orket å høre mer skjitprat på kryss og tvers av gjengen, for det kan virkelig bli for mye, til og med for en nordlending.

Sufyian trøstet meg, for jeg var virkelig på randen av sammenbrudd. Tanken på at Rida blir slått med bambusrør av denne kraftige diktatorhelveten som jeg kalte en god venn dagen før, knuste hjertet mitt til pinneved. Og jeg hadde ingen løsning. Rida er totalt papirløs, og samtidig for ung til å få seg et sted å bo alene. Det vil ikke gå verken teoretisk eller praktisk. Og ingen av de andre som bor på gata vil våge å trosse Wilson og ta han til seg på noe måte.

Etter å ha tørket noen tårer kom løsningen fra andre siden av bordet. Sufyian sa rolig at jeg ikke skulle bekymre meg mer. Han og moren vil ta til seg Rida.  

Først tenkte jeg at det bare var noe han sa for å trøste meg på, men han var seriøs som alltid. Jeg minte han på at han bor i et bittelite chawl, som altså er en slags murkasse med fliser på vegger og gulv, der det så vidt er plass til han, moren, søstera og de to ungene hennes. De sover alle tett inntil hverandre i en og samme seng, og jeg klarte ikke å se hvor de skulle plassere Rida. Men Sufyian hadde allerede bestemt seg. Han ba meg gi han noen dager så skulle han komme opp med en plan.

Da jeg skjønte at han virkelig mente alvor, begynte jeg å storgråte på cafeen, noe som gjorde alle fryktelig forlegen. Men jeg klarte bare ikke å la være. Det var bare dager til jeg skulle forlate dem alle, og de siste dagene hadde servert den ene dramapaien etter den andre, der det hoppet ut troll og narrer i et ufordøyelig tempo. Da jeg plutselig skjønte at det var en sjans for at Rida kan vokse opp med moren til Sufyian, ble det bare for mye for meg. For det er ingenting jeg ønsker mer enn at Rida skal bli som Sufyian når han blir stor. Og veien dit går gjennom Sufyians mor som gjennom en kjærlig, men streng oppdragelse kan lære han de viktige tingene i livet som han har vært så totalt deprivert fra til nå.

Dagen før jeg reiste hjem fortalte Sufyian meg at han har en slags BSU-sparekonto i en bank, der han gjennom de ti siste årene har spart opp 300 000 rupier til å kjøpe seg et eget sted. Her er det ingen som tilbyr et gunstig husbanklån til førstegangsetablerere, og skal du kjøpe deg et sted må du først spare opp hele summen. Hvis du ikke er fra høyere kaster, da.

20170128_010343.jpg

I midten av mai skal Sufyian og familien reise til landsbyen de opprinnelig kommer fra for å være med i bryllupet til kusina. De skal være der i et par uker, og når de drar tilbake blir søstera og ungene værende igjen i landsbyen sammen med mannen hennes, som har etablert seg der de siste månedene. Sufyian tar nå med seg Rida dit, og når de kommer tilbake igjen er det plass til Rida hjemme hos dem. Sufyian blir så å kjøpe en tomt i et mer trygt og ålreit område, og bygge et nytt chawl med bedre plass slik at Rida kan fortsette å bo sammen med dem. Å eie sitt eget sted er den aller største tryggheten du kan ha, og Sufyian har altså brukt ti år på å få det til. Men han mangler fortsatt rundt 130 000 rupier, så han sa de kom til å måtte bo der de bor nå i et par år til.

Jeg tygde på det en stund. Wilson har til nå bare fått halvparten av lånet kompisen min ga han for å betale depositum, og starte sin egen tatoveringsbusniss. Den halvparten han har fått har han brukt på ny tatoveringsmaskin og utstyr, men også på en del ting vi ikke avtalte på forhånd. For Wilson skjønte fort at jeg hadde fått inn en del penger som ikke nødvendigvis var til låns, men som det gikk an å be om til diverse greier de trenger. Og grådigheten som banker i hjertet hans har han ikke klart å skjule like godt som sitt voldelige og totalitære virke. Han har tryglet meg om en ny mobil, da den gamle var rusten og slarkete, og om penger til å gifte seg med kjæresten han har hatt i ni år. Han tok meg med for å treffe henne, og sammen fortalte de meg om drømmene de har om å en gang kunne leve sammen i et koselig chawl, og etter hvert starte en familie. Sanyia er fra en litt høyere kaste enn Wilson, men familien hennes har for lengst godtatt han, og hun vil bare fullføre jusstudiene sine før de etablerer seg. Men hun vil så gjerne gifte seg, slik at de kan være sammen uten å måtte gjemme seg fra det sosialkontrollerende samfunnet. Og da trenger de jo penger til det. Jeg heier jo alltid på kjærligheten, og sa tvert ja til å bidra til et bittelite bryllup. Helt enkelt skulle det være, sa de. Jeg ble derfor litt overrasket da han ba meg om 30 000 rupier. Det var det absolutte minimum det kostet, nemlig.

Random bilde av ensom og fattig bestefar

Random bilde av ensom og fattig bestefar

Men etter at Rida endelig åpnet seg for meg og fortalte sannheten om Wilson, fortalte han også at Wilson alltid la på vertfall en fjerdedel av prisen på alt han ba meg om penger til. Hvis noe koster 300 rupier, sier han til meg at det koster 500. Koster det 3000, sier han 5000.

Og Wilson stoppet ikke der. Jeg hadde bare noen få dager igjen, og han følte vel at det var på tide å dra det han kunne ut av meg. Han fortalte at de var nødt til å ha tv i sitt nye hjem, for ellers kom de til å kjede seg så fælt, og da kunne Rida finne på å stikke ut for å drikke. Og de måtte jo ha alt av madrasser, kjøkkenutstyr, kjøleskap, kokeplater, vanntank osv. Han mente at det beste nok var om jeg satte disse pengene inn på kontoen hans allerede nå, selv om de ikke hadde klart å finne seg et chawl enda. Og disse pengene skulle ikke være et lån, men mitt bidrag til et trygt hjem for Rida.

Men jeg satte bare inn halvparten. Den halvparten som han skulle bruke på tatoveringsbusinessen sin. Og den andre halvparten kommer jeg aldri til å sette inn. For min kjære Rida skal ikke inn under fire vegger med den tyrannen av en manipulator. Han skal bo sammen med min feministiske, rettferdige, kloke og snille venn Sufyian, og moren som har oppdratt Sufyian til å bli sånn.

Jeg fortalte Sufyian at jeg kan låne han det han mangler for å bygge sitt eget chawl, og at jeg vil betale en månedlig sum som dekker alle behovene til Rida, slik at de ikke får noen ekstra utgifter med han. Han ble selvsagt veldig glad, men ba meg om å vente. Han ville se hvor langt han kom med de pengene han har spart opp. Hvis det blir nødvendig med et lån, kan vi ta det når det kommer. Men med den sikkerheten i bakhånd trenger han ikke vente i noen år, men kan sette i gang når de er tilbake fra landsbyen sin i mai.

Han mente også at det ikke var nødvendig at jeg skal betale for Rida, for nå kom han til å bli en del av familien, og da ville de også behandle han som en av dem. Men jeg vet jo at Sufyian og mora bare så vidt klarer seg dag for dag. De har ikke kjøleskap, og koker den enkle maten sin på et bittelite stormkjøkken. De filtrere vann gjennom en klut, og når de må kjøpe en ny gasstank til stormkjøkkenet, sliter de i dagevis etterpå med alt for lite penger til mat. Jeg sa det ikke var noe å diskutere.

Dagene før jeg skulle reise hjem var altså preget av smertefulle avsløringer, frådende raseri som jeg ble nødt til å svelge, dyp sorg med tanke på at min skjønne, lille Rida lever under så voldelige omstendigheter, og at jeg ikke er i stand til å stoppe det umiddelbart, og den vanlige smerten man føler når man må forlate en gjeng man har blitt så alt for glad i. Jeg måtte se Rida inn i øynene og be han om å holde ut. Jeg lovte at jeg skulle finne en bedre løsning for han, men jeg kunne ikke fortelle han hva det var. For Wilson kan finne måter å presse det ut av han på, og jo mindre han vet, jo bedre er det. Men å se noen du er så altoppslukende glad i inn i øynene, og vite at han må fortsette å ta imot juling etter at du har dratt, er en følelse jeg ikke unner min verste fiende. Jeg følte meg som verdens verste mor, som forlater den lutfattige ungen sin i klørne på en voldelig tyrann på den skitne gata i Mumbai med en lusen lovnad om at jeg skal finne en løsning, men ikke kunne fortelle han hva.

Min aller siste dag sammen med dette bråkete og lurvete orkesteret nærmet seg med en sekundviser som pisket hjertet mitt i stykker, og det eneste jeg klarte å tenke var «Hvordan i svarthelvete har du egentlig klart å rote deg opp i denne følelsessprengende symfonien som ingen ser ut til å ha notene til, og der dirigenten for lengst har knekt staven i to og slamret døren igjen etter seg? Og vet du i det hele tatt hva slags instrument du spiller?». Jeg har aldri følt meg så umusikalsk før i mitt liv.