Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 4

Forrige episode av Gatedynastiet ble jo et særdeles dystert og mørkt kapittel, men gjenspeiler dessverre også virkeligheten her i Mumbais støvete gater.

Siden da har det skjedd nok til å fylle mange sesonger med såpeserier, og jeg kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å oppsummere opplevelsene på bare noen sider med skrift. Det er som om ordene og bokstavene har falt i verdi, og jeg føler at et hvert innlegg bare blir som en trailer til en film.

Siden sist har vår helt, Arwin, endelig fått tilbake sykkelen sin, og har i tillegg vært så unormalt heldig at han har fått en politikontakt som faktisk er hyggelig og vil han godt. Han må fremdeles møte opp en til to ganger i uka for å registrere seg, men nå er det altså denne Politibetjent Grei som tar seg av det, og noen ganger hender det at han til og med spanderer en liten kyllingsandwich på Arwin. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette har vært nok til å dra han tilbake til den han var, men det kan jeg dessverre ikke. Noe har skjedd inni han, og det ser ikke ut til å være reversibelt. Han har trukket seg veldig tilbake, og jeg har nesten ikke sett han den siste måneden. Det går mange rykter om at han nå ruser seg hver dag sammen med Romeo og Salah, som for lengst har havnet helt på skråplanet. Han går enda på skolen nå og da, men han har ikke det samme engasjementet som han har vært så kjent for.

Da jeg kom til Mumbai for fire og en halv måned siden var det fire gutter jeg hadde bestemt meg for å prøve å hjelpe. Arwin, Salah, Romeo og den største hjerteknuseren av dem alle, Rida. Rida er den yngste av dem, og jeg tipper han er rundt seksten år. Han har den typiske rastløse og rebelske ungdomsheten over seg, og veksler mellom å være tøff som snus og sårbar som et lite barn.

Jeg har aldri vært så nær å bli menneskesmugler som da jeg tok farvel med han etter at jeg var på ferie her for et år siden, og han sto med store tårevåte øyne og hvisket «Når kommer du tilbake?». Litt senere fikk jeg høre at han hadde fortalt Joe at han hadde drømt at kompisen min og jeg hadde tatt han til oss, og at vi kjørte i en fin bil på vei til stranda, og at det hadde vært en av de fineste drømmene han noen gang hadde hatt. Moren til Rida døde av rusmisbruk da han var liten, og faren hans skal visstnok leve enda, men er en gammel, lurvete mann med vilt skjegg og hår som går rundt i trusa og graver i søpla etter mat og er så rusa at han ikke har hatt kontakt med virkeligheten på mange år.

Ikke lenge etter at jeg dro hjem i fjor, ble Rida plukket opp av et ektepar bestående av en inder og en amerikansk dame som tok han til seg som sin fostersønn. De er velstående og driver blant annet et bakeri, og Rida ble veldig glad i sin nye fosterfar. Fostermoren behandlet han derimot ikke så veldig bra, og ifølge han minte hun han jevnlig på hvor han kommer fra, og forventet at han skulle bukke og skrape for henne siden de hadde reddet han. De bor langt fra området han er vokst opp i, og på grunn av sin bakgrunn klarte han ikke å få seg nye venner. Til slutt ble savnet etter vennene og miljøet som han tross alt kjenner ut og inn, samt søstrene sine som bor på en av perrongene på CST station, større enn behovet for et hjem. Etter mange forhandlinger med sin kjære fosterfar valgte derfor Rida til slutt å flytte tilbake på gata han har vokst opp på.

Da jeg hørte at han var tilbake kjentes det ut som at hjertet mitt revnet og rant ned i nærmeste kumlokk. Han var jo liksom berget, og jeg trodde han hadde det så bra som han kunne få det. Samtidig var det en noe egoistisk og en smule narsissistisk følelse inni meg som glødet litt opp, for nå får jeg i det minste sett han så ofte jeg vil, og får pleiet morsinstinktet mitt med å dulle med han hver dag. Og en såpeserie er jo ikke komplett før den overraskende tilbakekomsten av den bortkomne sønn.

Hver morgen ringer han og vekker meg og spør om det er lenge til jeg har tenkt å stå opp og komme bort til dem. Den føromtalte Wilson, som altså er den jeg setter min største tillitt til av alle, har tatt han til seg som sin lillebror, og passer på at han holder seg unna de gamle vennene sine og ikke finner på noe tull. Jeg er ikke akkurat kjent for å være en morgenfugl, men det er rart med det når man blir vekket på det viset. Jeg karrer meg ut av senga og sjangler litt søvndrukkent bort til gjengen med litt frukt og friskt vann, og får servert chai eller kaffe på fortauskanten i sola. Sånn har det liksom blitt.

 Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Vi snakker om livet, døden og kjærligheten, og rotter, mygg og maur. Aller mest om det siste. Myggsesongen er i gang for fullt, og faren for å få malaria eller enda verre, denguefeber, er stor. Jeg har gitt dem en pose med myggmiddel, og foreslo at jeg kunne kjøpe myggnetting til dem, men da lo de og spurte hva de skulle henge nettingen i. Wilson har en liten gapahuk som han har laget av en presenning festet mellom to trær og en lastebil som fungerer som en butikk der de selger gass, og dermed sjeldent kjører noe sted. Så vi kunne jo ha hengt opp en netting der. Men han sa at det ærlig talt ville gi han mer trøbbel enn hjelp, for da kom alle til å mase om å få ligge inni der, og de er allerede alt for mange. Dessuten klarer de ikke å sove særlig lenge inni gapahuken nå, for det er alt for varmt, og fordi det kommer så mange røde, sinte maur som biter som pokker. Så nå sover de på asfalten ved siden av, og bytter på å sitte rottevakt med bambusrør som våpen.

 Gapahuken til Wilson.

Gapahuken til Wilson.

Gatene her i området kryr av digre, feite rotter som kunne ha slukt enhver liten veskehund i ett jafs. Og de er ikke beskjedne. I det sola går ned og mørket faller på, invaderer de gatene på jakt etter mat, fyll og moro. Og de gir seg en langflat faen i folkene som ligger og sover der. Da jeg spurte om de biter fikk jeg en haug med armer og bein i fangen der alle ville vise meg rottebittarrene sine. Og jeg som har vært så sinnsykt stolt av meg selv fordi jeg har lært meg å takle at jeg deler rom med noen få kakerlakker på 2,5 cm. Å våkne av at en rotte på 2,5 kg løper over kroppen din er et mestringsnivå jeg nekter å i det hele tatt vurdere å begi meg ut på.

Men på dagtid forsvinner både rottene og myggen som troll for sola, som tar over som den verste fienden. Dagene blir varmere og varmere, og uten mulighet for å kjøle seg ned med AC eller takvifter, er det ikke mye man orker annet enn å spille kort eller kerala og fortelle ferskt sladder.

 Rida knuser meg i kerala.

Rida knuser meg i kerala.

For er det noe gatefolket kan, så er det å sladre! Nabokjærringene til besteforeldrene mine i Nordkjosbotn hadde satt mokkabønnene i halsen om de hadde bevitnet det profesjonelle nivået av sladderekspertise som regjerer mellom gatehjørnene her. Her blir ikke én fjær til fem høns, men heller til en armé av flaksende Rambohaner på anabole steroider som sniffer lim i baksetet på en Lada med avdrukken sjåfør.

Jeg har nå endelig fått bli kjent med noen jenter og damer også. Som jeg har vært inne på før er det ganske få av dem på gata, da de gjerne forsvinner til ekteskap, prostitusjon eller slaveri i ung alder, men etter at min kjære Rida dukket opp igjen, kommer søstrene hans stadig vekk og henger litt med oss. Spesielt har jeg blitt glad i den yngste søstra hans, Mariam, på nitten år. Mariam er en vakker, ung jente med noen store arr i ansiktet som jeg enda ikke har turt å spørre om. Hun virket litt sjenert til å begynne med, og satt bare litt i bakgrunnen og hørte på hva vi andre snakka om. Men da Rida gikk for å hente mer chai, sneik hun seg til plassen hans og åpnet munnen. Den lukka seg ikke mange ganger igjen på de neste to timene. Jeg fikk livshistorien til både henne og samtlige andre i området fortalt i et imponerende tempo, akkompagnert av noen youtubevideoer laget av en eller annen veldedighetsorganisasjon som viste henne og Rida da de var små, og som virkelig satte bilde på hvor jævlig oppveksten deres har vært. Å se den nå så unge og flotte Rida sprade halvnaken med glattbarbert hode rundt i gata som femåring og plukke flasker, mens foreldrene satt på asfalten og fyrte opp noe lumske greier på sølvfolie var ikke akkurat det jeg forventet å se før lunch den dagen. Mariam lo av hvor teite de så ut i videoen og fortsatte å fortelle, som om hun snakket om en hyggelig hyttetur de alle hadde vært på. Er det noe jeg har blitt god på de siste månedene, så er det å svelge tårer og hjertebrist i møte med andre, for det siste de trenger er jo å måtte trøste en lubben Gori Madam (hvit dame) fordi hun ikke takler å høre om hvor kjipt livet deres er. Mantraet mitt har blitt at hvis de tåler å leve slik, så skal jeg tåle å høre om det og se det.

For det er virkelig ingen som ser dem. Det er ingen som hører dem. Og det er i vertfall ingen som bryr seg.

Jeg har jo blitt kjent med en del folk fra høyere klasser her i Mumbai også. Men til og med de venstrevridde, ellers så oppegående og samfunnsengasjerte folka ramler fullstendig av stolen når jeg sier at jeg er venn med folk som bor på gata. Her om dagen skulle jeg møte en kompis utenfor hotellet mitt, og da hadde jeg med meg et liggeunderlag som jeg hadde brukt på camping, men ikke trengte lengere. Jeg ba han om å bli med meg rett rundt hjørnet så jeg fikk levert det til Wilson før vi dro videre. Jeg har fortalt kompisen min flere ganger at jeg kjenner en del folk som bor på gata, men han hadde tydeligvis ikke helt skjønt hva jeg mente med det. Da vi kom til gapahuken til Wilson var han ikke der, og jeg sto og så meg litt rundt etter noen av de andre. Kompisen spurte hvor organisasjonen jeg skulle levere det til var, men før jeg rakk å svare at det ikke var noe organisasjon dukket Wilson opp. Jeg introduserte dem og ga han liggeunderlaget, og avtalte at jeg skulle komme innom litt senere med middag til han og Rida. Da vi gikk derifra var kompisen min taus lenge før han utbrøt: «Altså, du KJENNER disse folka? Og de BOR på gata?». Selv har han bodd i Mumbai i 32 år, men aldri i sitt liv snakket til, eller i det hele tatt reflektert særlig over livene til disse folka. Godt ned i tredje ølla kom det også fram at han syns det var helt unødvendig av meg å bli venner med pariakasten på dette viset. Kunne jeg ikke bare heller gi penger til en organisasjon? Han kunne videre fortelle meg at de ikke var til å stole på, og at de tross alt hadde valgt å bo på gata selv. Det var jo bare å ta seg sammen og få seg en jobb, og så leie seg et lite rom i et lugubert område to timer med tog fra sentrum. Det er da ingen menneskerettighet å bo sentralt. Da jeg forklarte han at servitørene på restauranten vi satt på jobber fjorten timer om dagen og tjener 2500 rupier i måneden, og at et lite rom to timer med tog fra sentrum koster minst 3500 rupier i måneden ville han ikke tro på meg. Han så heller ikke helt problemstillingen rundt det å skulle pendle fire timer om dagen når du allerede jobber fjorten timer. Man må jo være villig til å ofre litt om man vil skape seg selv et bedre liv.

Jeg har ikke truffet han igjen siden den gang, for å si det sånn.

Neste morgen kastet Rida seg nærmest over meg og ville at jeg skulle kjenne på kulen han hadde på armen etter en stivkrampesprøyte han måtte ta for noen timer siden. Rottevakta hadde gjort en dårlig jobb, og han ble bitt i tåa. De har heldigvis en litt shabby doktor de kan gå til å få stivkrampesprøyte for en liten penge, men da jeg spurte Rida om de hadde rensa såret skikkelig så han bare dumt på meg, for det var da vel ikke nødvendig siden han hadde fått sprøyte.

Av og til er det som om jeg kommer litt til meg selv og tenker «Hva ER det du egentlig driver med, Kjerstin? Hvorfor tok du deg ikke heller et studiår i ei hengekøye på Bali med kokosnøttdrinker og daglig fotmassasje som andre normale folk?». Å sitte i en gapahuk på gata i Mumbai og rense rottebitt før frokost er et typisk sånt øyeblikk. Men så smiler Rida sjenert og mumler takk før han spretter av gårde for å hente meg en kopp kaffe fra en bod i ei annen gate, fordi han vet at jeg liker den kaffen best, og Mariam kommer glisende fra øre til øre og forteller stolt at hun har vært på kveldskole flere ganger siden sist vi snakket for å forbedre engelsken sin, og Wilson finner fram en perm med tatoveringer han har tegnet og lurer beskjedent på om jeg har lyst til å gi han en tilbakemelding på dem. Og jeg tenker at jeg bytter lett bort hengekøya med fortauskanten og kokosnøttdrinken med en lunken kaffe i en skeiv plastkopp, for når alt kommer til alt er det menneskene jeg deler det med som betyr noe. Komfort har jeg hatt nok av, og mer komfort skal jeg få. Men øyeblikk som disse kommer til å smelte seg fast i hjertet mitt på en måte ingen sydenferie har mulighet til.

Og mens vi sitter i varmen og venter på at sola skal krype bak de høye bygningene og gi oss skygge, deler vi drømmer om fremtiden. Wilsom drømmer om å få råd til å ta eksamen som tatovør, og dermed få lisens så han kan begynne å tjene ordentlige penger på det, samt penger nok til depositum for et ordentlig rom til han og Rida. Mariam drømmer om å gå på kurs så hun kan bli hår- og hudpleier og jobbe på skjønnhetssalong, og i all hemmelighet at hun ikke er gift med han hun er gift med. Rida veksler mellom å ville bli privatsjåfør, tatovør, snekker, servitør og alle andre yrker han kan komme på, som enhver normal ungdom gjør. Og jeg drømmer om å vinne i lotto så jeg kan få alt dette til å skje.

At Mumbai blir kalt The City of Dreams henger som et slags parodisk bakteppe og gjør narr av oss, i en by der drømmer blir knust i et større tempo enn de rekker å bli skapt.