Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 7

I dag er jeg sliten. Skikkelig sliten. Ikke av mine venner på gata, for de gir meg heller energi enn å tappe meg for det. Selv om all jævelskapen jeg ser på nært hold kan få det til å gå rundt for meg til tider. Men det er ikke det. Jeg er sliten av at jeg ikke får lov til å ha disse vennene uten at hele samfunnet rundt skal mistro meg og føle at de har rett til å vise meg all form for forakt fordi jeg går sammen med dem. Jeg er sliten av det forbanna patriarkatet som står så sterkt her i India at det kommer til å ta tusen år å bryte det ned. Jeg er sliten av å bli tatt for å være uanstendig fordi jeg går med lokale menn fra laveste kaste, og at andre menn tror at det bare er å stille seg i kø. Jeg er lei av at folk i det hele tatt tror at jeg har noen form for seksuell omgang med noen av kompisene mine, for gudene forby at en kvinne kan ha kompiser av det annet kjønn. Bortsett fra hvis du er av høyere kaste, da er det jo helt normalt. Jeg er lei av at de eneste venninnene jeg har fått meg her er lærere, og derfor nesten aldri har tid til å finne på noe. Jeg er lei av å få friendrequests på facebook av mannlige bekjente av vennene mine, fordi de har lagt ut et bilde sammen med meg på profilen sin, og få haugevis med håpefulle meldinger på messenger og instagram av fremmede menn som tror jeg er interessert i å treffe dem fordi jeg er venn med en de kjenner.

Når jeg går alene i gatene her som hvit kvinne, tiltrekker jeg meg selvsagt en del oppmerksomhet. Det ble titusen ganger bedre da jeg begynte å dekke det ganske så lyse håret mitt med sjal, samt bruke tette, lange tights til anklene og langarmede kjoler, og det dempet seg til et absolutt levelig nivå. Mennene gikk fra å penetrere meg med skremmende og til tider truende blikk, til å bare se. Fair enough, selv om det er kvelende å måtte bruke så mye klær i denne varmen.

Tiger senior passer på.

Tiger senior passer på.

Men når jeg sitter hos Wilson og Rida og drikker te, stirrer de forbipasserende så jævlig på meg at jeg må bite i plastkoppen for å ikke skrike «Hva vil du, din tikka masala løkrull fra innerste kjempehelvete?». De ser ikke bare på meg i det de passerer. Neida, de snur seg etter at de har passert og fortsetter å stirre mens de går, på en måte som er så fullstendig blottet for folkeskikk at jeg får lyst til å be om å få snakke med morra deres, og spørre hvorfor i svarte hun ikke har oppdratt dem bedre. Og alle gjør det. Absolutt alle. Jeg har selvsagt for lengst lært meg å bare drite i det, men i det siste har det bare boblet opp i meg som lapskaus av uforløst feministsinne som snart kommer til å koke over i en svidd og ugjenkjennelig grøt jeg har lyst til å presse ned i halsen på dem.

Noen ganger stopper de opp et par meter fra oss for å liksom få litt mer ut av showet. Det er for bra til å bare gå videre. Her sitter det jo tross alt en gori madam (hvit, rik dame) på fortauet og drikker te med rottefolket, klapper løshundene og ser jaggu ut til å ha det hyggelig. Jeg må jo være så komplett dum og naiv at det snart må skje noe absurd underholdene.

Noen ganger er de til og med så frekke at de prøver å komme bort for å hilse på meg. Da strekker de ut hånden og sier «What country, madum?», men de rekker ikke mer før Wilson eller Rida reiser seg og freser noen gloser som svir i ørene, mens Tiger Senior og Tiger Junior knurrer truende, og da forsvinner de fort.

Men det er så slitsomt. Slitsomt å se folk riste på hodene og le av meg, fordi de tenker at jeg er en sånn typisk hvit turist som vil døyve på samvittigheten sin ved å hjelpe gatefolket, og blir lurt trill rundt for en haug med penger. Altså, det er jo ikke så langt fra sannheten som jeg skulle likt å tro. Selv om det ikke passer inn i det bildet jeg liker å ha av meg selv, kan man jo gjerne kalle meg en slumturist, selv om jeg føler at jeg stiller i en litt annen kategori enn de som drar på arrangerte bussturer til slummen for å gråte litt mens de tar bilder på avstand av ungene som leker med tomme plastflasker mens mødrene deres sitter og lapper sammen siste rest av en råtten trøye.

Og ja, jeg gir dem mat. Jeg gir dem lommepenger. Jeg kjøper Rida en ny mobil så jeg kan nå han når jeg vil. Og det skulle da faen meg bare mangle. Samtidig sier de også nei halvparten av gangene jeg tilbyr meg å spandere middag, for de har laget seg middag selv på et lite stormkjøkken for lommepengene jeg ga dem tre dager tidligere. Og i går fortalte Vikram meg at Rida hadde spurt han om hundre rupier til et eller annet, selv om jeg har sagt at han bare kan spørre meg om han trenger noe. Men han vil ikke spørre meg bestandig. Og det tenker jeg sier nok om dem, og mer om det mistroiske publikumet rundt.

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

For en måneds tid siden fikk jeg et eller annet virus som gutta hadde uka før, og ble liggende et par dager med feber og hoste. Jeg sendte melding til Sagar, en kompis av meg som jobber som budleverandør, for å høre om han kunne stikke innom meg på scooteren med paracet og noe juice. Sagar pleide å levere pakkene til fots, men da jeg og kompisen min, Trond, var på ferie her i fjor bestemte Trond seg for å gi Sagar et lån på 80 000 rupier til en scooter og nødvendig utstyr. Avtalen var at Sagar skulle betale 1000 rupier i måneden, men hver måned betalte han likegreit 5000 rupier, og ble ferdig med lånet på bare ett år. Fin historie som også må med, og som for øvrig har vært den største inspirasjonskilden til det jeg gjør nå.

Å være syk her i India er ikke en privatsak, men en begivenhet som alle tar del i, og etter ti minutter banket det på døren. Sagar hadde tatt seg fri fra jobb resten av dagen, for jeg kunne jo ikke være alene når jeg var syk! Jeg prøvde å forsiktig antyde at jeg syns det er ganske fint å være alene når jeg ligger febersvett i pysjen og hoster og harker, men han hørte ikke etter et sekund. Ryktet spredde seg raskere enn basiluskene jeg hostet ut i rommet, og to minutter etter banket det på igjen. En bekymret Rida travet inn, tok meg på panna og ristet på hodet. Han pakket meg inn i et pledd, og forklarte at han også skulle passe på meg. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, og sovnet i feberrus mens gutta satt på sengekanten og så på wrestling på laptopen min. Etter en times tid banket det på døra igjen. Denne gangen var det min norske venn, Joe, som var innom hotellet for å betale husleia til Big Mama, huseieren til både Joe og meg. Han fortalte at hun hadde bedt han banke på, for det var nemlig to menn på rommet mitt, og hun syns det virket litt merkelig. Da han gikk ut igjen for å forklare at jeg var syk og at de var der for å ta vare på meg, krevde hun å få komme inn og se til meg hun også. Jeg reiste meg vaklende opp i senga med håret klistra til panna og måtte bare la henne få viljen sin. Big Mama er en fryktet og autoritær kvinne, så Sagar og Rida hoppet opp og sto skolerette på gulvet i det den veldige skikkelsen runget i døråpningen. Sagar bøyde seg ned og tok på føttene hennes, som er en skikk man skal gjøre med de som er av høyere rang, men ingen har lært Rida dette, så han sto bare skjelvende og så i gulvet. Jeg kan rolig innrømme at jeg ble ganske kvalm av hele opptrinnet, men det var ikke tiden for å prøve å forandre et flere tusen år gammelt system, fullpakka av feber i pysjen.

Big Mama hadde en klar formening om hva som skulle til. Hun skjelte ut gutta for at de ikke hadde vaska rommet mitt, for det måtte være rent rundt meg, og jeg måtte ikke finne på å ha på takvifta i 30 varmegrader, for det er farlig når man er syk. Jeg skulle IKKE drikke juice, men varmt vann, og kunne bare spise ris med yoghurt. Alt annet var omtrent dødelig. Midt oppi sirkuset satt jeg bare og tenkte at det hadde vært helt ok å være alene så jeg kunne ligge naken og skifte mellom reke- og sjøstjerneformasjon og ikke måtte forholde meg til alle disse folkene som skulle ha meg til å gjøre så mye rart. Etter et par minutter måtte også daglig leder for hotellet få lov til å komme inn og se til meg, og han var fast bestemt på at vi måtte ringe legen og få han til å komme og gi meg en eller annen sprøyte. Alle var enige om at det nok var det beste. Da satte jeg foten ned. For det første hater jeg sprøyter, og for det andre var jeg på første dagen av en helt, vanlig, ufarlig virusinfeksjon som jeg hadde pleiet Wilson og Rida for en uke tidligere. Særs udramatisk.

Big Mama ga seg til slutt mot at jeg lovte å gå til legen om jeg ikke ble bedre etter et par dager. Men da hun gikk ut i gangen igjen, dro hun Joe til side for å spørre hvem han lugubre guttungen var, for han så ikke ut som noe jeg burde omgås med. Etter den gangen har jeg merket en større skepsis fra henne, selv om hun ikke nødvendigvis har ytret det med ord. Jeg forklarte henne at Rida er en av eleven mine, for hun vet at jeg jobber frivillig for Teach for India av og til. Det så ut som hun godtok det, selv om hun grinte litt på nesen. Jeg burde ikke omgås folk som han.

Å henge i sjappa til Vikram og Sufyian på dagtid har blitt en del av hverdagen min her. Vi diskuterer alt fra politikk til filosofi, og det er godt å ha noen som tenker lengere enn bort til nærmeste gatehjørne. Der er jeg også litt mer skjermet enn når jeg sitter på gata, selv om det er nok av stirrende øynene der også. Jeg går alltid hjem før det blir mørkt, for etter det ser det mer suspekt ut at jeg er der.

Av og til spanderer jeg en tur på byen på Sufyian og Vikram i det litt mer poshe turistområdet Colaba, da det er eneste måten vi kan henge sammen utenom åpningstidene i sjappa deres. Det er bare noen minutter i taxi fra området jeg bor i, men det er en befrielse å komme seg litt bort fra de stirrende blikkene her. I Colaba er folk mer vant til hvite folk, og det er ikke en like stor attraksjon, selv om de gjerne lener seg helt åpenbart i retning bordet vårt for å høre hva vi snakker om. For hva gjør en kvinne som meg med to indiske menn som tydelig ikke er fra de høyere kaster? De gangene jeg er der med kompisene mine som faktisk ER fra høyere kaster er det ingen som letter på et øyebryn. Det bildet ser liksom mer riktig ut. Hvit kvinne må omgås rike folk, ellers blir det ubalanse i universet. 

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Første gang jeg tok dem med til en takterrassebar der det stort sett bare vanker velstående folk, var de helt satt ut og sa nesten ingenting den første timen. Selv om de har bodd hele livet i Mumbai, har de aldri opplevd å være på en ordentlig bar. De har bare råd til å ta et par øl i den lokale og særs lugubre puben som ligger ved siden av der Wilson og Rida bor. Jeg har kun gått forbi den, og det var nok for meg. På takterrassen var det god og avslappet stemning, det var jenter i trange, korte kjoler som enten var ute med kjærester eller kompiser, eller bare med venninner. Det var ingen som ravet drita rundt. Det var ingen som yppet til bråk. Servitørene kalte dem «sir», og siden jeg har vært der en del ganger før med andre venner, fikk vi bord med én gang selv om det egentlig var lang venteliste. Til å begynne med var de fascinerte og nøyt hele opplegget, men etter en stund kjente de bare mer og mer på at de ikke hørte hjemme der, og følelsen av urettferd meldte seg. At det går an å ta heisen opp fra den støyete, utrygge og skitne verden de kjenner så godt, til en rein og behagelig verden der de blir behandlet med respekt, ble rett og slett litt ubehagelig å forholde seg til. For kvelden var bare på lån. Uten meg har de aldri råd til å gå på et slikt sted, selv om jeg syns drinkene er kjempebillige utfra mitt budsjett. Etter et par øl foreslo jeg at vi kunne gå på en mer shady pub som ligger rundt hjørnet, og jeg trengte ikke be to ganger.

Gokul er en slags Quinton Tarantino-aktig pub som alltid er stappe full i begge etasjer, selv om den er dunkel og mørk og tillater røyking inne. Eller kanskje nettopp på grunn av dette. Drinkene er billige, de serverer enkel og feit mat, og kanskje viktigst for meg: kvinner er godt representert, både innfødte og av og til turister. Det har liksom blitt min trygghetsmålestokk. Er det en viss prosent med oppegående og selvstendige damer på et sted, er det også et trygt sted. Når klokka er offisielt stengetid, ruller de ned gitteret på utsiden og later som de er stengt, men holder gjerne oppe et par timer til i de innerste lokalene. De spiller ikke musikk, og når gjestene begynner å synge går servitørene sporenstreks bort og ber dem holde kjeft. Å finne et sted der det ikke er en konstant og overdøvende støy i Mumbai er en velsignelse. Når man skal ut etter at de har lata som de har stengt kan man gjerne kjøpe med seg en flaske rom eller hva man måtte ønske, før man må gå gjennom kjøkkenet og ut i en bekmørk bakgård der man gjerne sklir i en død rotte og er avhengig av lommelykt for å finne veien tilbake til sivilisasjonen. Jeg elsker denne puben. Her har jeg blitt kjent med alt fra styrtrike finansfolk, til flyvertinner, advokater, musikere, servitører fra andre steder og håndverkere. Stort sett har det bare vært hyggelige møter med nye mennesker, men de gangene jeg har vært der med Sufyian og Vikram har det vært et par ubehagelige hendelser. Som nevnt tidligere er det en del indiske menn som tenker at hvis jeg som hvit kvinne har indiske kompiser av lavere kaster, så er jeg klar for det meste. De kommer gjerne bort til bordet og spør høflig om de kan få sitte på de ledige plassene. Greit nok. Så spør de meg ut om hvor jeg er fra, hva jeg heter, hvor jeg bor i Mumbai, og da vil de gjerne ha adressen, og selvsagt hvordan jeg kjenner Sufyian og Vikram. Jeg har blitt vanvittig god til å lyve, og den eneste sannheten jeg forteller er at jeg er fra Norge. Den ene gangen en finansfyr i dress satte seg ned med Sufyian og meg, sa jeg at han var kjæresten min for å slippe å gå gjennom alle de håpefulle spørsmålene. Det hjalp på ingen måte. Han satt på andre siden av bordet for oss, og etter en ganske kort stund kjente jeg en forsiktig hånd på kneet mitt. Jeg rykket det til meg og freste «Don’t!», og heldigvis fikk ikke Sufyian det med seg. Etter et par minutter ringte moren til Sufyian som alltid, og mens han snakket i telefonen, og dermed så en annen vei, la fyren hånden sin på kneet mitt igjen, denne gangen litt mer bestemt. Det var på ingen måte noe truende situasjon, for det kryr av vakter på puben, og selv om det er et patriarkalsk samfunn er det ikke akseptabelt å tafse på damer mot deres vilje. I vertfall ikke i offentlighet. Så jeg var ikke redd for det. Jeg var redd for hva Sufyian kom til å gjøre om han oppdaget det. Selv om han er en rolig og følsom person, har han vokst opp i et særs voldelig miljø, og det ville ikke kostet han en langflat vaffel å knekke trynet på noen som tok på meg.

Så jeg lente meg forsiktig over bordet, så fyren i øynene og hvisket smilende «You have to run. And you have to run now. Because if you don’t I will break that hand you’re touching me with, and by the time I have done that, my boyfriend will know what happened, and no one can save you after that.”. Nå følte jeg vertfall at jeg var med i en Tarantinofilm, og da Sufyian avsluttet samtalen med moren og snudde seg mot oss igjen, kjente jeg at filmen ble i overkant spennende. Heldigvis hadde fyren forstått alvoret, og reiste seg bleik om nebbet og gikk uten å si noe. Sufyian lurte fælt på hvorfor den til da så hyggelige karen bare gikk uten å si hadet, og jeg dro på det lenge nok til at jeg visste han hadde et langt nok forsprang, før jeg forsiktig fortalte hva som hadde skjedd. Og se de ellers så milde, brune øynene hans bli totalt beksvart på sekunder var en ganske skremmende opplevelse, og jeg måtte holde han fast og forklare at jeg kom til å bli mer redd om han løp etter han enn om han ble igjen hos meg. Jeg fikk til slutt roet han ned, men blikket hans forble mørkt resten av kvelden, selv om jeg forklarte at dette har skjedd alt for mange ganger i Norge også. Forskjellen her er at så lenge jeg er med Sufyian, er jeg helt og holdent hans ansvar, og hvis noe skjer med meg da, må han stå til rette for alle for ikke å ha klart å beskytte meg.

Hvis jeg tror at jeg er sliten av dette sosialkontrollerende og patriarkalske samfunnet, så kan det jo ikke sammenlignes med hva de er. Jeg reiser jo hjem igjen, og opplever jo bare dette på lånt tid. Jeg reiser hjem igjen til et samfunn der ingen stiller spørsmål ved hvem jeg henger med, eller bryr seg om jeg har guttekompiser i fleng. De går tilbake til å ta lørdagspilsen sin på den totalt mannsdominerte lokalpuben sin, der folk som regel bare er ute etter å bedøve seg selv i rus for å flykte fra hverdagen, og der ingen kvinne vil finne på å sette sin fot.

Selv om jeg gruer meg til å forlate disse nydelige menneskene, gleder jeg meg til å kjenne på friheten igjen. Selv om jeg setter stor pris på at gutta alltid følger meg til døra hvis jeg er ute etter at det har blitt mørkt, og Wilson har folk på hvert et gatehjørne som har fått ordre om å passe på meg, og jeg har vakter i døra på samtlige restauranter i gata mi som følger med, og vakter på hotellet som aldri slipper inn noen uten at jeg har gitt dem tillatelse til det, så er det samtidig en kvelende følelse. Og den sliter meg ut.

En ting jeg aldri kommer til å ta for gitt igjen, er friheten til å være meg selv og til å bevege meg fritt rundt. Friheten til å ikke måtte telle på drinkene jeg har fått i frykt for å bli beruset og ikke ha fullstendig kontroll på situasjonen til enhver tid. Friheten til å ha besøk av hvem jeg vil uten at huseieren og en haug ansatte står på utsiden av døren min og titter inn hver gang jeg åpner den for å forsikre seg om at ingenting uanstendig pågår. Friheten til å klemme en kompis i offentlighet. Friheten til å være glad i de jeg velger å være glad i. Friheten til å være et selvstendig menneske med råderett over mitt eget liv. Det er nemlig på ingen måte en selvfølge i denne verden.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.