Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 6

I forrige episode av Gatedynastiet feiret vi håp for fremtiden, som så mange av dere lesere har bidratt til med de gavmilde hjertene deres. For bidragene jeg har fått kan jeg hjelpe så ufattelig mange fra pariakasten her i Mumbai, men det er enda mange av dem jeg ikke har rukket å introdusere.

Det er to karer jeg har blitt spesielt god venn med, og som jeg tilbringer store deler av dagene sammen med. Sufyian og Vikram er rundt 26 år gamle, og er begge single og hovedforsørgere for familiene sine. De har klart å jobbe seg opp til å starte sin egen mobilreperatørsjappe som de driver i området jeg bor i. Men det har vært en lang og hard vei dit, og hver eneste dag er preget av en konstant angst for å miste sjappa og havne tilbake i elendigheten.

Foreldrene til Sufyian kommer opprinnelige fra en liten landsby utenfor Mumbai, men det var ingen jobb å få der, og de var nødt til å flytte til storbyen for å overleve, som så mange andre. Faren til Sufyian var så vanvittig heldig at en venn av han forbarmet seg over han og familien, og ga dem en leilighet å bo i som de kun betalte strøm og kommunale avgifter på. I dette hjemmet fødte moren til Sufyian fire barn. Først to døtre, og så Syfyian og lillebroren hans. Siden de ikke trengte å betale husleie, hadde de råd til at ungene kunne gå på skole, og alt var i grunn lagt til rette for en ok fremtid. Men som så mange andre som lever i fattigdom, utviklet faren en forkjærlighet for rus, og etter at arbeidsdagen var over gikk resten av kvelden med til å drikke seg drita på billig, lokal sprit. Etter hvert utviklet det seg til å bli såpass ille at han valgte alkoholen framfor å gi mat til kona og ungene, og moren til Sufyian kunne gå dager uten å spise fordi hun ga sin porsjon med ris og kikerter til ungene sine.

Da Sufyian var rundt femten år døde faren hans av hjerteinfarkt. Moren sto plutselig alene med fire barn å forsørge, og helvete hadde bare så vidt begynt. Kort tid etter døde også huseieren, og broren hans kastet henne og ungene ut på gata for å ta over leiligheten selv. De sov på et hustak i noen måneder, og kunne gå dager uten mat, før moren klarte å få seg jobb som vaskehjelp. De hadde bare rundt 5000 rupier i måneden å klare seg på, men moren var fast bestemt på at de ikke skulle bo på gata, og klarte å finne et lite rom i et av de lugubre prosjektområdene 40 minutter med tog fra sentrum. Togene i Mumbai er ekstremt tettpakka av folk som bor på dette viset, men jobber i sentrum, og det er derfor vanlig at man må henge på utsiden av toget for å få plass.

NSB kan ta seg en bolle

NSB kan ta seg en bolle

Litt over et år etter farens død, ble den fjorten år gamle lillebroren til Sufyian drept da han mistet taket mens toget var i fart. Han falt ned på togskinnene og ble knust under toget. Kort tid etter dette igjen døde onkelen av matforgiftning, og som sekstenåring sto Syfyian igjen som den eneste mannen i familien, bortsett fra hans gamle og skrøpelige bestefar som ble igjen i landsbyen de er fra.

Han måtte slutte på skolen for å få seg jobb, og har de siste ti årene jobbet som blant annet snekker, mekaniker, rørlegger, murer og data- og mobilreperatør. Syfyian er en god gammeldags emo/gother. Han kjører en vanvittig gjennomført og særegen stil der han noen ganger sverter øynene med koll, og har gjerne blå eller røde striper i det kølsvarte håret. Han elsker å henge på kirkegårder, for der er det noen ganger nesten stille, og tatoverer seg selv når han ikke driver med scarification. Da jeg først ble kjent med han trodde jeg at han var veldig kristen, for han hadde en diger bønnelenke med krusifiks rundt halsen og en ring med jomfru Maria på. Men neste gang jeg traff han var han kledd i en tradisjonell muslimsk kledning, og var malt svart rundt øyene, noe som er typisk for muslimer her. Etter en del samtaler fortalte han meg at han er ateist, og altså ikke tror på noen gud. Jeg ble forvirret, og spurte han hvorfor han brukte så mange religiøse symboler og drakter hvis han ikke trodde på noe av det. Han svarte tørt «There is no god in this world, only in fashion.»

Selv om Sufyian ikke er religiøs, er han overbevist om at han er født med ulykke, at det er denne ulykken som har rammet familien, og han har konstant skyldfølelse for dette. Han sier at livet hans har ingen egenverdi, han lever kun for å forsørge moren og søstrene. Og moren har oppdratt han godt. Han har et sjeldent stort hjerte i en hard og grusom verden, og har noe så unikt som en feministisk tankegang i et ekstremt patriarkalsk samfunn. Selv om jeg har blitt veldig glad i mange av gutta her, har jeg lyst til å klappe til dem daglig for måten de tenker og snakker om kvinner. De viser meg en enorm respekt, og de lytter nøye når jeg irettesetter dem for tankene deres. Men jeg er ikke i nærheten av å spre noe feminisme blant gatefolket i Mumbai, det skal jeg ærlig innrømme. Det er et jævlig svart lerret å skulle bleike.

Moren til Syfyian er en nydelig dame, og å se dem sammen er som å se selve definisjonen på kjærlighet. De har en dyp varme for hverandre, og de få gangene jeg har sett Sufyian smile eller le ordentlig, har det vært i samtaler med henne. Samtidig er nok morskjærligheten hennes ganske så kvelende til tider, for om han ikke er hjemme til forventet tid, ringer hun en gang i timen for å sjekke at han er ok, og spør når han kommer. Det er merkelig for meg å se en 26-åring måtte redegjøre for alle sine bevegelser for moren sin på dette viset. Men samtidig skjønner jeg henne godt. Hun har mistet samtlige av mennene i livet sitt, og Sufyian er den eneste hun har igjen. Og uten hans inntekt mister de alt. Igjen.

Vikram var i utgangspunktet bestevennen til lillebroren til Sufyian, men da han døde ble han og Sufyian veldig nære venner. Vikram er en ekstremt vakker og sjarmerende, ung mann i midten av tjueårene. Kontrasten mellom det renskårete ansiktet og alle arrene han har, skaper en fascinerende fremtoning. Da han var liten jobbet han med å bære kar med kokende olje, noe som selvsagt måtte gå galt en dag, og som ga han et svært og slangelignende arr oppetter hele høyrearmen.  

For tre år siden giftet Vikram seg med sin store kjærlighet, noe som er ganske sjeldent å få lov til blant de lavere kastene. Kona hans, Priya, var minst like vakker som han, og de fikk en datter sammen kort tid etter bryllupet. Vikram slet hardt med å spare opp penger til å starte sin egen mobilreperatørsjappe på denne tiden, og de endte ofte opp med å spise billig og dårlig mat. En dag ble de begge matforgiftet, og Pryia ble verst rammet. Hun klarte ikke å reise seg, så Vikram måtte løfte henne opp og bære henne til en taxi for å dra til sykehuset. Da de kom dit var det for sent, og hun døde i armene hans. Moren til Priya har aldri likt Vikram, og godkjente han ikke som sin svigersønn. Da Priya døde anmeldte hun han umiddelbart til politiet for å ha forgiftet og drept henne. Vikram hadde ikke noe annet valg enn å rømme til Delhi, for han visste hva som ventet han. Etter en uke på rømmen fant politiet han, tok han tilbake til Mumbai og heiv han i arresten. I en uke ble han mishandlet daglig, med piskeslag under føttene og inni hendene med bambusrør og belter, og fikk så vidt ikke mat. Han var enda dårlig etter matforgiftningen, og sier at det eneste han husker fra den uka er at han sov og fikk juling.

Etter en uke kom obduksjonsrapporten, som viste at Priya døde av matforgiftning, og at Vikram dermed var uskyldig. Han slapp ut av fengselet, selvsagt uten noen form for unnskyldning eller erstatning. Han lo faktisk da jeg spurte om de ikke ga han det, og svarte «This is my country, not yours!». Men moren til Priya var ikke overbevist, selv etter å ha lest rapporten, og hun bestemte seg for å ta dattera hans fra han. Det var lite han kunne gjøre. Han har ikke sett henne siden da, og tror ikke han noen gang får se henne igjen.

Han bor nå sammen med moren sin, søstera og lillebroren, og forsørger dem alene med inntekten fra sjappa. Men det er bare så vidt det går. For å starte opp sjappa var de avhengig av en investor, og han som meldte seg er en ganske så uspiselig type som krever urimelig summer av dem hver eneste måned. I tillegg kan de fortelle at han, som er i slutten av førtiårene, liker veldig unge gutter ned i fjortenårsalderen, og stadig vekk spør dem om de kan sende noen av guttene som henger i sjappa deres hjem til han, så han kan gi dem «øl og mat».

Da jeg innså at beløpet jeg har fått fra alle dere som har bidratt var nok til å hjelpe både Wilson, Rida, Mariam med flere, men også nok til å gi et lån til Vikram og Sufyian så de kan kjøpe ut den pedofile investoren og slippe å betale han mesteparten av inntektene sine, kan jeg love dere at jeg jublet!

Gutta jublet ikke da jeg presenterte ideen. De bare så på meg i dypt alvor, fikk tårer i øyene og så bort mens de ristet på hodene. Det ble for mye for dem, og det så ut som de skammet seg. Jeg ga dem to dager å tenke på det. Jeg forklarte dem nøye at jeg ikke ville ha renter, og at jeg ikke kom til å kreve noe annet enn at de betaler tilbake et fast beløp i måneden som er overkommelig for dem, men dette er for absurd for dem til å tro på.

I løpet av tenketiden jeg ga dem, ble Norge kåret til verdens mest lykkelige land, med India på 122. plass. Dette gjorde det litt lettere for meg å overbevise dem om at de kunne ta imot lånet med god samvittighet.

Min oppvekst kan ikke sammenlignes med noen av mine venner her. Der de har lagt seg på tom og skrikende mage, har jeg lagt meg med dårlig samvittighet fordi jeg spiste for mye til kvelds. Der deres mor har gått dager uten å spise for å gi maten sin til ungene, har moren min frivillig slanket seg fordi hun syns hun er for tjukk. Der de har sovet på asfalten, eller stappet sammen fire-fem stykk i et bittelite rom i et utrygt slumområde, har jeg vokst opp i hus med eget soverom som alene er fem ganger så stort som hele hjemmet deres. Der de ikke engang har begrep om hva privatliv er, og aldri har sovet alene i hele sitt liv, har jeg hylt og slamret med soveromsdøra mi fordi jeg syns foreldrene mine blander seg for mye inn i livet mitt. Der de har hatt hemmelige kjærester de aldri har fått være alene med, og vært nødt til å skjule følelsene sine for alle, har jeg introdusert den ene kjæresten etter den andre for foreldrene mine, som har disket opp med treretters middag og akseptert alle som en. Og der de aldri ser for seg at de noen gang får mulighet til å flytte for seg selv, flyttet jeg hjemmefra som nittenåring.

Jeg har aldri vært redd for å miste alt jeg har. Jeg har aldri opplevd å bli trakassert hver eneste dag fordi jeg har laveste rang i samfunnet. Jeg har aldri måtte bestikke politi, mafia og andre bøller hver eneste dag med de få kronene jeg har tjent, bare for å få være i fred. Jeg har aldri vært redd for å bli syk, men ikke ha råd til å gå til legen. Jeg har aldri tenkt at livet mitt ikke har noe som helst verdi, annet enn å brødfø foreldrene og søstera mi.

Etter å ha holdt denne talen for Vikram og Sufyian, og deretter forklart dem at en haug med gavmilde lesere har donert penger for å hjelpe nettopp dem, fordi verden er ekstremt urettferdig, og vi bør dele på det vi har, nikket de alvorlig og sa seg enig i at det kunne høres rettferdig ut at de fikk dette lånet.

Det jeg fortalte om min trygge oppvekst er ikke nyheter for dem. Mange har spurt meg om de egentlig vet hvor ille de har det sammenlignet med oss, som et slags ekko av «Do they know it’s christmas?», og svaret er et høyt og rungende JA. De vet jævlig godt hvor bedritent livet deres er, og de vet jævlig godt hvilken luksus vi velter oss i. Selv den fattigste lusa har i dag mobiltelefon med tilgang på internett nå og da, og urettferdighetene blinker på skjermen som et slags hånlig bilde på at de trakk det korteste strået i verdenshalmen. Etter å ha hengt med disse menneskene i flere måneder, og kjent den råtne stanken av fattigdom og fortvilelse bite seg fast i hjerte og sjel, får jeg lyst til å personlig klappe til enhver turist jeg hører si «Men selv om de har så fryktelig lite, så er de så glade! De smiler og ler og virker så lykkelige. Vi har mye å lære av dette, vi som har alt, men likevel klager.». De smiler og ler fordi du ser på dem, ditt nepskrell, og fordi de håper du vil gi dem penger. De smiler og ler fordi de ser en dust youtubevideo av en ape som sklir på et bananskall, og som får dem til å glemme sin egen elendighet et lite sekund, mens du konkluderer med at de ikke er ordentlig fattig siden de har mobiltelefon. Eller fordi de syns du ser teit ut med solbrent hud og stråhatt, og fordi de tenker at du er dum som ikke har noe bedre å ta deg til enn å komme og ta bilde av dem mens de vasker klærne sine i en skitten dunk utenfor papphuset sitt. Hvis man tror at folk som av og til smiler og ler er lykkelige, kan man jo ta seg en runde rundt på diverse psykiatriske avdelinger og konkludere med at det bare er fryd og gammen der også.

Ingen som lever under omstendigheter som dette er lykkelige.  Og de gode tingene i livet er ikke gratis. Man nyter ikke solnedgangen når angsten for morgendagen dunker i hjertet og hyler deg i ørene.

Solnedgang på Marine drive, hvor vi av og til henger. 

Solnedgang på Marine drive, hvor vi av og til henger. 

Men å ta imot et lån fra en venn som faktisk vil dem godt, kan dempe dunkinga og hylinga litt. Å bli kvitt en grådig investor gir betraktelig mer penger i kassa, selv om det ikke nødvendigvis er nok til å oppgradere livet til et lykkelig nivå. Men det gir håp om at tiden fremover ikke er preget av sult, og at de kan fortsette å drive sjappa si som de har jobbet så hardt for å få til. Og dermed fortsette å forsørge mødre og søsken, og kanskje, kanskje en dag oppnå å ha råd til et eget hjem, og kjenne på en liten bit av den freden jeg har tatt som en selvfølge hele mitt liv.