Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 5

I mitt forrige innlegg om Gatedynastiet her i Mumbai avsluttet jeg med å fortelle litt om drømmene til mine kjære venner. Drømmer om en bedre fremtid og et tryggere liv. Drømmer som så ut til å være umulig å oppfylle for en gjeng fra pariakasten og en student som aldri har klart å karre seg til å opprette en anstendig, voksen sparekonto, fordi hun alltid har trodd mer på å leve i nuet og sørge for å ha nok øl på festivalkonserter i sitt trygge hjemland.

Siden da har ubeskrivelige ting skjedd. Jeg tok meg friheten til å spørre ydmykt om noen kunne tenke seg å gi et lån på 12 800 kr til Wilson, slik at han og Rida kunne betale depositum for en liten ettroms, samt investere i en ny tatoveringsmaskin og utstyret som trengs for å starte et eget lite studio. Wilson har drevet med tatoveringer i mange år, men aldri hatt råd til å ta eksamen og dermed få lisens. Han har en gammel, rusten maskin, men er avhengig av strøm for å kunne bruke den, og det har de jo ikke på gata. Men med depositum til leilighet med strøm, og ny maskin med nødvendig utstyr, kan han altså starte sitt eget lille studio og tjene nok penger til å betale tilbake lånet, samt ta eksamen og dermed få lisens. Og ikke minst ha et sted å bo.

Jeg posta forespørselen på Facebook og Underskog, og før det var gått fem minutter fikk jeg melding av en kompis om at det var i boks. Det føltes så uvirkelig der og da, at jeg bare knakk sammen i lykkegråt. Jeg måtte ta meg sammen før jeg klarte å gå bort til gutta og fortelle dem den gode nyheten, og tok med meg et par flasker lokal vin for å feire. Det er vanskelig å formidle følelsene som rant ut av meg da jeg så uttrykket i ansiktene deres da jeg fortalte at lånet var i boks. Wilson ramlet bakover på asfalten, noe som fikk begge hundene Tiger Sr. og Tiger Jr. til å bjeffe i uviten ekstase, mens Rida kastet seg rundt halsen min og slapp meg omtrent ikke resten av kvelden. Bega, bestekompisen til Wilson, kona hans og den lille sønnen på ett år blir også med på lasset slik at de kan dele på utgiftene og sove der alle fem. Bega har et smil som er så altoppslukende vakkert at da han forsto hva som nå er i ferd med å skje, var det som å vitne fødselen til alle smil som noen gang har eksistert i denne vonde verdenen. 

Vi turte endelig å slippe drømmene fri og kjente på at de nå var realitet, og Wilson vekslet mellom hysterisk glede og dyptpreget alvor. For dette betyr en total omvending av det eneste livet de kjenner. Nye bekymringer meldte straks sin ankomst. Hva om de ikke får det til? Hva om de ikke klarer å tjene nok penger til å betale husleia? Hva om de ikke tjener nok penger til å betale tilbake lånet? Det siste har jeg forsikra dem om at jeg skal hjelpe dem med om alt går galt. Men det er klart dette er et skummelt ansvar som de aldri har vært i nærheten av å kjenne på.

Etter noen timer var vi helt utslitte. Jeg sitter vanligvis ikke med dem på gata etter at det er blitt mørkt. Ikke fordi jeg er redd for andre gatefolk, da Wilson er viden kjent i området og ingen vil finne på å gjøre meg noe så lenge jeg er med han. Men politiet er noen jævler, og hvis de ser meg sammen med pariakasten på kveldstid er det ikke greit å si hva de kan finne på. Men denne kvelden tok jeg sjansen, for jeg klarte ikke gå fra dem og gledesfesten som utspant seg. Wilson ba meg om å fortelle han nyheten igjen for tusende gang den siste timen, for han ble ikke lei av å høre det. «Vi skal bo i et hjem. Vi skal bo i et hjem…» gjentok han mens han tok seg til hjertet. Rida sovna i fanget mitt og kalte meg mamma for første gang. Jeg vet han har omtalt meg som det til de andre tidligere, for de har mobba han for det når jeg er sammen med han. Men det var en spesiell opplevelse å høre han si det, selv om han er rundt seksten år og egentlig litt for stor til å ligge i fanget og kalle meg mamma. Samtidig kan man jo diskutere den reelle kognitive alderen på en gutt som har blitt frarøvet enhver form for trygghet så langt i livet.

Rundt midnatt turte jeg ikke henge med dem mer for da kommer nattpatruljen med politi i gatene, og de er ikke noe hyggelige å ha med å gjøre. Vi klemte hverandre og tørket gledestårer for dette uvirkelige eventyret. Men da jeg kom hjem og sjekket mobilen min, viste det seg at eventyret bare så vidt hadde begynt. I innlegget mitt åpna jeg også opp for at folk kunne vipse om de hadde lyst til å gi et mindre bidrag. Jeg så ikke for meg noe annet enn noen hundringser kanskje, og tenkte at det kunne komme godt med til å kjøpe litt mat til gjengen. Mitt månedlige beløp fra Lånekassa har ikke rukket til så mye luksus, selv om det har vært nok til en slump mat her og der.

Sjokket var derfor uoverkommelig da det tikket inn tusenvis av kroner. Nok til å hjelpe alle jeg har blitt glad i her. Nok til å forandre mange liv. Nok til å få tilbake litt av troen på det gode i mennesket, etter å ha sett så alt for lite av det de siste månedene i mitt møte med den reelle verden som dessverre rommer flertallet på denne kloden.

Mitt første spontane innfall var å løpe ut og kjøpe mat og klær til alle jeg kjenner, og alle de andre som jeg dessverre må gå forbi hver dag, fordi de er alt for mange. Men jeg må holde hodet kaldt og hjertet varmt, for det er ikke bare å spre rundt seg med penger i et land som dette. Dette er tross alt folk som er traumatiserte og lever i daglig angst, og de kjenner ikke til noe annet. De vet bare om livet på gata, og da er det ikke bare å forandre på det sånn helt uten videre. De har ikke særlig erfaring med å tenke lengere enn én dag om gangen, bortsett fra når det nærmer seg regntiden og de må planlegge hvordan de skal beskytte seg mot været.

Den første jeg bestemte meg for å hjelpe er Mariam, søstera til Rida. Hun hoppet rett inn i hjertet mitt fra første stund jeg møtte henne, og jeg har blitt fryktelig glad i henne. Hun sier hun tror hun er 19 år, men hun har opplevd nok jævelskap til å fylle ti mannsaldere.

 Screenshot fra video av foreldrene til Rida og Mariam

Screenshot fra video av foreldrene til Rida og Mariam

Foreldrene til Rida og Mariam var rusmisbrukere, og Rida måtte som liten gutt tigge penger på gata, mens Mariam hjalp foreldrene med å mikse narkotikaen når de var for rusa til å klare det selv. Hun viste meg en video på youtube som er laget av en kristen veldedighetsorganisajon for rundt elleve år siden. Å se film av disse to nydelige vesenene som trasket barbeint rundt i skitten mens foreldrene satt og fyrte opp fiksen sin, var virkelig hjerteskjærende. Organisasjonen drev en slags bording school for barn som Rida og Mariam, der de fikk sove i seng, fikk mat, klær og ikke minst skolegang. Mariam snakker veldig bra engelsk, så jeg tenkte at dette må jo ha vært utrolig bra for dem. Da jeg spurte om hun har dokumentasjon på skolegangen, så hun bare trett på meg og sa at hun rømte derifra før hun fikk det. For det var jo selvsagt ikke et godt sted for dem å være.

 Screeenshot av video av Rida og Mariam som små barn på vei til sitt nye hjem

Screeenshot av video av Rida og Mariam som små barn på vei til sitt nye hjem

Hver dag ble de slått med bambusrør, og tvunget til å ta tusen situps for å lære seg disiplin. Hun viste meg det ene arret etter det andre og fortalte hvordan hun hadde fått dem. En gang hadde hun tatt hånden til en av guttene da de var på vei inn i klasserommene etter et friminutt. Da slo de henne så hardt inni hendene at huden sprakk. Hun fortalte videre at Rida måtte opp og tisse på natten en gang, og da ble han slått i bakhodet så han fikk et stort arr, fordi han vekte de som de var nødt til å kalle «mummy» og «dad». Jeg har spurt han om arret før, men han har bare sagt at han ikke husker hvordan han fikk det. Det er jo ikke så rart.

 En håpefull Rida som leker med en kattunge, uviten om hva som venter han. 

En håpefull Rida som leker med en kattunge, uviten om hva som venter han. 

Mens hun fortalte og lo av hvor teite de så ut i videoen, jobbet jeg på spreng inni meg for å holde maska, før jeg til slutt rolig spurte gjennom et illrødt tryne hvor denne organisasjonen holder til nå. Jeg er ikke av den hevntørstige typen, men tanken på at noen hadde tjent penger gjennom veldedighet på å mishandle min kjære Rida og denne nydelige jenta fikk det til å svartne helt i hevnsenteret i hjernen min. Heldigvis kunne hun fortelle at noen til slutt oppdaga hva de holdt på med, og at skolen nå er lagt ned. Da jeg ga henne en klem og sa at jeg er fryktelig lei meg for alt hun har måtte gjennomgå, bare smilte hun og himlet med øynene mens hun sa «If you knew the things I’ve been through, you would cry the rest of the day!». Og så skiftet hun tema og viste meg et bilde på mobilen sin av en skuespiller hun syns er kjekk, og lurte på om jeg var enig. Jeg nikket og sa meg veldig enig, selv om jeg ikke så noe gjennom de gråe skyene av tårer som jeg presset tilbake.

Mariam bor på gulvet på perrong 13 på CST station sammen med mannen sin, Vishnu. Vishnu er en fæl fyr i slutten av tredveåra som drikker og er stort sett bare kjip med henne. Han har en del andre koner også, og ifølge ryktene er han også gift med en av de eldre søstrene til Mariam. Derfor krangler og sloss de hele tiden. Men Mariam har ikke noe valg. Hvis hun bor på gata og ikke er gift, er hun fritt vilt for alle. Da er det bedre med bare én jævel å forholde seg til.

Mariams store drøm i livet er å ta utdannelse som beauty parlour og jobbe i skjønnhetssalong. Siden hun prater såpass godt engelsk, og har et så vakkert utseende som hun har, vil hun nok ha lett for å få seg jobb. Men utdannelsen koster alt for mye for henne, så det er en drøm hun ikke en gang orker å bruke for mye tid på. Jeg kan ikke vente med å fortelle henne at hun nå skal få drømmen sin oppfylt. Jeg har ikke sett henne på et par dager, fordi hun er i konflikt med søstera som bor i området vårt her, og hun får derfor ikke lov til å komme hit. Men i morgen skal jeg få Rida til å ta meg med til henne så jeg kan fortelle henne nyhetene. Forhåpentligvis klarer vi også å tenke ut en mulighet for at hun kan komme seg bort fra mannen sin, men det blir nok ikke enkelt.

Som det sikkert har kommet ganske tydelig fram i blogginnleggene mine, er dette et ekstremt mannsdominert samfunn. Blant de lavere kastene holdes jentene stort sett skjult så godt det lar seg gjøre, og de holder seg stort sett til hverandre. Det er vanlig at mennene sover på gata og spleiser på at konene, søstrene, mødrene og bestemødrene bor i et lite krypinn. Kona til Bega, Kajel, bor i en slik bolig, mens Bega sover på gata. Hun kommer bare bort til han av og til for å be om penger, men ellers holder hun seg i boligen sammen med moren.

For et par dager siden feiret vi fargefestivalen Holi, og da går det ganske hardt for seg. Man drikker et rusmiddel som heter bhang og/eller alkohol, kaster fargepulver på hverandre og det hele sklir gjerne ut i lekeslåssing som selvfølgelig ender med skader og grining. Da jeg dro bort til gjengen dagen etter lå de med hver sine kutt og skader som så ut til å bli mye mer smertefulle i det jeg rundet hjørnet og de fikk øye på meg. Å få medlidenhet for å være syk eller skadet er ikke et tegn på svakhet her, så de benytter enhver slik anledning til å få trøst og pleie. Heldigvis har jeg alltid med meg et lite førstehjelpsskrin i veska, så her var det bare å sette i gang med å vaske sår og plastre opp gråtende menn og gutter. Bega hadde fått et ganske dypt sår i leggen, og hadde selvsagt ikke vett til å rense det med noe annet enn litt skittens vann. Så det var på god vei til å bli infeksjon i det, og det var ikke måte på hyling og grining på denne voksne mannen da jeg måtte rense det med sprit. Men selv om han altså er skadet og trenger omsorg, gidder ikke Kajel å komme bort for å se til han selv om han ringer og spør etter henne. Bega er en veldig følsom fyr, og syns det er fryktelig vondt at kona bare vil se han når hun trenger penger eller noe annet fra han. Wilson har tatovert navnet til Kajel på brystet over hjertet hans, og han ønsker nå navnet til sønnen også. Han sier han ikke er helt sikker på at sønnen er hans, men at han ikke bryr seg for han elsker han uansett. Og det er det lite tvil om. Hver gang sønnen er i nærheten smelter Bega som karameller i solen, og bærer rundt på han konstant med et digert, kjærlig smil om munnen.

 Fargepulver og vannsprut i vill flyt hele dagen

Fargepulver og vannsprut i vill flyt hele dagen

Jeg syns jo det er trist å høre at de har et slikt ekteskap, men samtidig forstår jeg Kajel også. Hvis jeg hadde vokst opp i dette samfunnet hadde jeg også holdt meg så langt unna mennene som mulig. På kveldstid drikkes det billig sprit på hvert et gatehjørne, og det er ikke noe sted å være for en ung kvinne og et lite barn. Det er ikke et sted å være for noen.

Men når puta di er av asfalt, og rotter løper over kroppen din og biter deg når du prøver å få noen timer søvn før en ny dag med nye utfordringer melder seg, er det jo ikke rart at du bedøver deg på billig alkohol. Jeg vet at Rida allerede har oppdaget alkoholens forlokkende nummenhet, og selv om han lover meg hver kveld at han ikke skal drikke noe, er det jo bare et tidsspørsmål før det blir en vane for han også. Heldigvis er Wilson såpass religiøs at han stort sett holder seg unna rusmidler, og er med på å holde han i ørene. Men nettopp derfor er det så viktig at de kommer seg opp og vekk fra gata nå, før den sluker det siste som er igjen av dem, og viljen til å forandre livet renner ut over fortauskanten.

De to siste dagene har Wilson og Rida reist rundt i forskjellige prosjektområder og sett etter et rom som holder standarden vi ønsker, og samtidig har en overkommelig leie og depositum. Det er ikke lett å finne, for regntiden nærmer seg, og da er det mange som ønsker et tilfluktssted. Jeg har vært skikkelig Tante Sofie, og snakket med gutta om at de må forberede seg på å drikke mindre alkohol nå som de ikke kommer til å trenge å bedøve seg for å sove. De ser på meg som en slags blanding av en eldre søster, mor og helgen, og da jeg dro bort for å drikke morgenkaffen min med dem i dag, ble jeg møtt av et syn jeg slet med å ikke le høyt av. Bega og Ringo, en rimelig alkoholisert venn og samboer på gata, drev på med en slags absurd gateaerobic, der de brukte lekablokker som stepmaskiner, og løftet på brosteinsblokker med en voldsom viljestyrke og pågangsmot. Nå går det mot nye tider, kunne de fortelle! Hadde det ikke vært for at jeg kom på et uventet tidspunkt, hadde jeg trodd de arrangerte opptreden for meg. Om de klarer å opprettholde denne nye livsstilen, er vel like usikkert som en hvilken som helst lubben nordmann som tegner årskort på Sats i begynnelsen av januar. Men jeg må innrømme at jeg ble litt rørt av innsatsen.

Disse dagene har bydd på mange følelser og forhåpninger. Ikke minst en ekstrem, ydmyk og ubeskrivelig takknemlighet for alle dere vakre mennesker som har bidratt til å skape en ny og bedre fremtid for mine venner her på gata i Mumbai. Å få den tilliten av så mange har vært en omveltende hjertesentrifuge for meg, og jeg føler på et dypt og ekte ansvar for at jeg skal gjøre så mye godt jeg bare kan i mine siste uker her. Men jeg kjenner at det er viktig for meg at de jeg hjelper får fortalt sine historier i sin helhet, og jeg trenger derfor å måtte skrive en del blogginnlegg før jeg kan redegjøre for mine valg. Det er så mange nydelige mennesker jeg ikke har rukket å fortelle om enda, men de er her. De rører meg hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å fortelle om hver eneste av dem. For som de sier selv: ingen bryr seg om deres historier, og ingen i verden vil være interessert i å hjelpe nettopp dem. Men hei, ikke visste de om alle dere nydelige mennesker som leser og bryr dere, selv om dere ikke har møtt dem i virkeligheten. Det er en kjærlighet som til nå har vært fullstendig fremmed for dem, og som de enda er redde for å tro på. Å motta hjelp uten å bli grovt utnyttet er et konsept de ikke forstår, og når de prøver å visualisere dere som har bidratt med penger, ser de for seg en slags mafia som en dag kommer til å dukke opp her i Mumbai å kreve noe tilbake. 

Da er det godt å kunne forklare at den eneste mafiaen vi har i Norge er den som enkelte liker å kalle PK-mafiaen, og de driver bare med godhetstyranni i form av omtanke, forståelse og kjærlighet for de som ikke er like heldige som dem. Og det er ingen mafia jeg er mer stolt av å ha i ryggen når jeg kan se disse menneskene i øynene og fortelle dem at de nå skal få noe godt igjen for alt det vonde de har vært gjennom.