Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 3

I forrige innlegg avsluttet jeg med å kort fortelle at vår kjære Arwin slapp ut av fengsel etter en uke. Han slapp unna med en bot på 7000 rupier, ukentlige oppmøter på politistasjonen, samt portforbud mellom 23.00 og 07.00. Det er noe fascinerende absurd ved å dømme noen som bor på gata til portforbud, men det betyr altså i praksis at han ikke får lov til å forlate fortauet han sover på. Det kan jo høres ut som han slapp fra det hele med en relativt grei staff, men så enkelt er det jo selvfølgelig ikke.

I løpet av den uka han var i varetekt, ble han daglig slått med belter og bambusstenger under føttene, inni hendene og på utsiden av overarmene, da dette er steder man ikke får like lett blåmerker som på andre steder av kroppen. Dette er gutten som for to og et halvt år siden fikk knust hjerneskallen og pusterøret av politimenn, og som har vært nær døden flere ganger siden på grunn av senskadene fra det. Det er vel unødvendig å i det hele tatt gå inn på traumene som nå fikk fritt spillerom, og hvordan han har følt det disse dagene han satt inne. Han ble hetset og terrorisert, og hadde ikke aning om han noen gang kom til å slippe ut igjen. Da de endelig var villig til å slippe han ut mot en bot var han nesten ikke til å kjenne igjen. Han hadde som sagt ingen synlige skader på utsiden, annet enn en skamklipt sveis og hovne hender og føtter, men opplevelsene hadde satt spor i hele han. Noe hadde sluknet der inne.

 Røntgenbilde av skallen til Arwin etter forrige møte med politiet for to år siden.

Røntgenbilde av skallen til Arwin etter forrige møte med politiet for to år siden.

Av en eller annen grunn fikk det meg til å tenke på en opplevelse jeg egentlig hadde glemt fra barndommen, da jeg var seks-syv år og bodde i Nordkjosbotn. Jeg og bestekompisen min pleide å leke blant bilvrakene på verkstedet til faren hans, som lå helt nede ved havkanten i fjorden. En sommerdag oppdaget vi en haug med nydelige brennmaneter i alle tenkelige pastellfarger som hadde skylt opp på land, og vi bestemte oss for å dekorere bilvrakene med disse. Dette var sommeren før vi begynte på skolen, og vi hadde ikke hatt noe O-fag enda, så vi var ikke helt klar over hvordan naturen fungerte. Det vi visste var at manetene var slimete og at de kunne brenne oss, de jævlene, men samtidig var de vakre. For å ikke brenne oss stakk vi kjepper gjennom manetene for å bære dem opp fra fjæra og legge dem på panseret til bilene. Det ble nydelig. Solen skinte på de glatte overflatene, og lot pastellfargene spinne i de flytende manetene. Vi var svært fornøyde med dekorasjonene våre, og lekekjørte av gårde i de nydekorerte bilene på jakt etter nye eventyr.

Dagen etterpå fikk vi klar beskjed om å hute oss til verkstedet og rydde opp i helvetet vi hadde stelt i stand. Vi skjønte lite før vi møtte opp. Jeg glemmer aldri den råtne stanken som lå over bilvrakene, men det største sjokket var da jeg så de innskrumpa, brune og slimete klumpene som lå på panseret på bilene. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan noe så vakkert kunne bli til noe så fargeløst, tørt og livløst fra en dag til en annen.

Over tretti år og uendelig mange O-fagstimer senere sitter jeg igjen med et lignende sjokk. De skinnende, uttrykksfulle og fargesprakende øynene til Arwin har skrumpet inn og blitt brune og slitne. Der det alltid lå et lite smil på lur, er det nå et mørkt alvor som ikke vil slippe smilet til. Det er en kjent sak her at hvis du først havner i fengsel i mer enn noen få dager, så er veien til helvete lagt. Om du ikke var kriminell fra før, så blir du det. Det står krefter bak som jeg kjenner at jeg ikke en gang vil vite om.

For vi mennesker er faktisk i stand til å forandre en nydelig og fargerik person til en innskrumpet skygge av seg selv på bare en uke. Vi er i stand til det, og vi gjør det. For å trøste meg selv har jeg lyst til å tenke at politifolkene som mishandlet Arwin er like uvitende som jeg var i Nordkjosbotn som syvåring. At de bare ikke tenker på Arwin som noe annet enn en slimete manet som brenner folk. Forskjellen er at noen voksne tvang oss til å til å ta konsekvensene av handlingene våre da. Noen voksne spurte oss hvordan vi hadde følt det om noen stakk en kjepp gjennom kroppen vår, bar oss bort fra der vi følte oss trygge og brukte oss som dekorasjon for én dag, for så la oss råtne sakte i solsteika. Vi ble stilt til ansvar. Vi skammet oss. Vi lærte. Vi gjorde det aldri igjen.

Ikke fordi vi er skapt på noen annen måte enn politibetjentene i Mumbai. Men fordi noen lærte oss det. Noen stoppet oss da vi uvitende skadet andre vesener for vår egen umiddelbare estetiske tilfredstillelse. Noen lærte oss at skapninger vi ikke klarer å identifisere oss med, også har livets rett, og føler ting på samme måte som oss.

Her fungerer det ikke slik. Her er det ingen voksne som kaller dem inn dagen etterpå og stiller dem til ansvar for det de har gjort. Derimot er det voksne som har lært dem at pariakasten er rotter, skadedyr, umenneskelige, og at de har havnet der de er fordi de fortjener det.

Politibetjenter her i India er så lavtlønnet at ingen med ambisjoner for sin egen fremtid ville finne på å utdanne seg til å bli det. Men det er en perfekt jobb for empatiløse folk som ser sitt snitt til å utøve makt, og samtidig spe på den dårlige inntekten med å kreve bestikkelser for alt de kan komme på.

En kompis av meg fra en av de høyeste kastene fortalte at da han var ungdom var han avhengig av sykkelen sin for å komme seg rundt i byen, men lyset på sykkelen hans ble stadig vekk ødelagt. Etter å ha byttet det ut tre ganger, orket han ikke mer, og bestakk heller politiet med to sigaretter om dagen, sånn at de lot han sykle uten lys. Alle som vokser opp her har full oversikt over hva de forskjellige småforbrytelsene koster i bestikkelser, alt etter som hvilken økonomisk klasse du tilhører.

For meg var det en av de vanskeligste tingene å omstille meg til. At jeg ikke har en høyere instans som beskytter meg, og som jeg kan ringe til om jeg skulle føle meg truet eller trenge hjelp. Mine nødnummer er først og fremst til Wilson, og om han ikke kan hjelpe meg, ringer jeg huseieren min.

Huseieren min er en diger og staselig kvinne, som oser av autoritet og kontroll. Jeg har aldri sett henne bevege seg mer enn et par tre skritt av gangen, og det var mellom en sofa og en stol. Big Mama stammer fra en av de få familiene som går flere hundre år tilbake her i Mumbai, noe som er ganske sjeldent, da de fleste mumbaianerne er innflyttere fra andre deler av India. Joe har leid leiligheten sin av henne omtrent så lenge han har bodd her, og det var veldig strategisk av meg å velge å leie rom på et av hennes hoteller. Hun har full kontroll i området, også over politiet, noe som sikkert har kostet henne en del rupier opp gjennom. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle smiske så hemningsløst med en såpass korrupt person, men jeg gjør det gledelig for å føle meg trygg. Og det funker. Big Mama har lagt sin elsk på meg, og jeg nynner hele veier til minibanken for å ta ut cash til husleia, som er den eneste formen for betaling hun godtar. Det er noe eksotisk med å betale leia i en bunke kontanter uten å få kvittering tilbake. Jeg kjøper meg trygghet fordi jeg har råd til det.

Samtidig prøver Arwin fortvilet å bestikke politiet med mindre beløp for å få tilbake sykkelen sin, som de tok fra han da han ble fengslet. De tar pengene hans hver gang, med beskjed om at han må komme tilbake neste dag, fordi han som har nøkkelen til sykkelen har gått hjem. Han kommer nok aldri til å få den igjen.

For noen dager siden hadde han bursdag, og Joe ga han pedikyr og manikyr på en skjønnhetssalong i gave, for å bøte litt på slagene han hadde fått. På kvelden ønsket han bare å få lov til å lage favorittmaten sin sammen med oss hjemme hos Joe, spise kake og se på Bollywoodfilm på laptopen til Joe. Han er igjen blitt uvenner med Romeo og Salah, og ville bare være sammen med oss på bursdagen sin. Da jeg spilte bursdagssang for han på gitaren lyste han endelig opp slik han pleier å gjøre, for det hadde ingen gjort for han før. Men da han gikk for å komme seg til Auntie før portforbudet startet, var lyset borte igjen, og det eneste jeg hadde lyst til var å plukke han opp og vugge han på fanget som et lite barn, selv om han nettopp hadde feiret det som kanskje var tjueårsdagen hans. Han er så liten og skjør, og det er så ufattelig utenkelig at det går an å mishandle noen som er så fragil på et så umenneskelig vis.

Samtidig hører vi jo om dette stadig vekk. Vi leser om det i historiebøkene. Vi får det fortalt av de som har opplevd det, de som har bevitnet det og til og med noen ganger fra de som har utført det. Dette er en del av menneskeheten.

Alt som skal til er at en gruppe med makt bestemmer seg for at en annen gruppe er mindre verdt. Her i India har de spesialisert seg på dette gjennom flere tusen år. Og selv om de med godt hjerte fra høyere posisjoner kjemper for at kastesystemet skal tilintetgjøres på ordentlig, og ikke bare på papiret, er veien uendelig lang å gå. Mine indiske venner fra høyere kaster jobber frivillig på skoler for barn fra slummen og gata, de gir penger til veldedighet, og behandler parikasten med respekt. Men å behandle noen med respekt i et samfunn betyr som regel bare at man ikke er slemme med dem.  At man lar de være i fred. Det har med andre ord ikke mer effekt enn at det er noen som ikke plager deg, mens alt for mange andre fortsatt plager deg.

Og når det gjelder tiggerne er det bare alt for mange. Gir du noen rupier til et barn, kommer det ti andre løpende og flokker seg rundt deg. Og gir du til dem kommer de som er eldre enn dem og slår dem og tar fra dem pengene. Dominoeffekten er brutal, og jeg har for lenge siden lært at det er bedre å la være. Og heller investere i de jeg har klart å bli kjent med, eller til skoler som trenger det.

I et samfunn der ingen stoler på hverandre, verken oppad eller nedad i systemet, er det vanskelig å vite hvor man i det hele tatt skal begynne. Jeg kan fortelle Arwin, Romeo og Salah at de er like mye verdt som alle andre, at de er fine personer som fortjener å ha det godt, men det hjelper lite når femti andre forteller dem det motsatte samme dag. Det føles som å tenne lykter i storm. Jeg kan kjøpe nye veiker og fylle på med olje, men så lenge stormen blåser ut flammen gang på gang, hjelper det så lite.

Det finnes ingen enkle løsninger. Man kan ikke bare putte et helt samfunn i vaskemaskinen og trykke på finvask. Man kan faktisk ikke bare hjelpe folk der de er, når «der de er» ikke fungerer. Når «der de er» består av et samfunn som har spesialisert seg på å motarbeide enhver form for hjelp du er villig til å gi, og der de rike profitterer på at samfunnet holder de svakere nede.

Dette kan høres så fremmed ut for oss som er vokst opp i sosialistiske Norge, og for meg var det fryktelig vanskelig å forstå. Jeg tenkte at jeg skulle bruke mitt halvår her i Mumbai til å faktisk hjelpe disse guttene til å få et bedre liv der de er født og oppvokst. Jeg tenkte at så lenge man har vilje og litt penger så vil det alltid finnes en utvei.

Nå står jeg her i de skitne gatene i Mumbai og prøver å lappe sammen Arwin med kjærlighet og penger, men sømmene bare rakner. Lyktene slukner. Samtidig blinker det nye innlegg på facebook som forteller meg at vi må hjelpe sånne som han «der de er», og de ser aldri ut til å slukne. Og kanskje vil de aldri det, før vi selv står i stormen og tørker inn som brennmaneter på panseret til et bilvrak.