En turistopplevelse for livet

Jeg har hatt besøk av min fantastiske venninne, Terese, i tre uker her i India. Opplevelsene og eventyrene har stått i kø, og vi har gjort alt fra å bo i et lusent tomannstelt på festival i en vingård, samtidig som vi hadde en hvitkledd privatsjåfør som kjørte oss rundt, til å glemme av tiden på ei lita øy der siste båt gikk ved solnedgang, og dermed måtte løpe opp en sinnsyk lang steintrapp i vinrus for å rekke å se antikke statuer av kjempeklitoriser i et gammelt tempel.

Terese og jeg har veldig mange felles interesser og tanker, men det er spesielt på et område vi skiller oss godt fra hverandre. Terese elsker å gjøre typiske turistgreier. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre. Å betale i dyre dommer for å gå umenneskelig sakte i grupper med andre turister i stråhatter, flipflops og kakifarga, uformelige shorts som tar bilde av hver eneste lokale inder eller ku de ser mens de hvisker «Imagine living like this, honey! We wouldn’t survive a day, haha!» kjennes for meg ut som å få straff for noe jeg ikke har gjort. Hvis jeg noen gang begår en alvorlig kriminell handling, er det bare å dømme meg til ukentlige gruppeturer med turister og barneselskap hver søndag. Jeg kommer aldri til å gjøre noe galt igjen.

Men for Terese er det av en eller annen grunn fantastisk gøy å hive seg med på alt man kommer over. Hvis det fins så må det prøves. Og selv om jeg hater det, og stort sett nektet å være med på det, ble jeg sakte, men sikkert mer og mer sjarmert av den voldsomme entusiasmen og gleden hun viste når hun for eksempel betalte 400 rupier for å få lov til å tråkke rundt i råtne overskuddsdruer på vingården vi var på, mens jeg sto furten ved siden av og himlet med øynene.

 Hvem kan motstå denne sjarmerende entusiasten?

Hvem kan motstå denne sjarmerende entusiasten?

Så da Terese tryglet meg om å bli med på en skikkelig turistekskursjon i Goa med spektakulært fossefall, elefantridning og krydderfarm, følte jeg at det var på tide å gi etter. Kanskje hadde det også noe med at hun hadde kalt meg hipster alt for mange ganger, og det er jo det verste du kan beskylde en hipster for å være. Vi skulle kjøre fra Calangute til Palolem, og på veien dit skulle vi altså innom disse tre turistattraksjonene. En av de første tingene man bør lære seg i India, er å aldri planlegge mer enn én ting per dag. Det er sjeldent ting går som man tror, og får man i det hele tatt gjennomført den ene planen man legger er det bare å sette kryss i taket. Denne dagen skulle vise seg å ikke være et unntak.

For å rekke alt dette måtte vi tidlig opp. Tidlig opp for meg er alt før klokka to, men på mirakuløst vis var vi på vei allerede klokka ti. Terese hadde lagt seg tidlig dagen før for å være kvil og opplagt, mens jeg ble sittende på stranda med noen venner til fem på morgenen. Likevel var formen helt ok, og jeg tenkte at så lenge jeg fikk i meg en god frokost, så skulle dette gå bra. Slik skulle det på ingen måte bli.

Etter et par timer på motorveien med en sjåfør som trodde han hadde hovedrollen i Fast and Furious, kom vi fram til en gudsforlatt plass som altså kunne tilby både spektakulært fossefall, elefantridning og krydderfarm på ett og samme sted. Jeg tenkte på dette tidspunktet at dette ikke kom til å bli så ille som forventet, og muligens kom til å være over fortere enn jeg først hadde trodd. Akk, så naiv kan man altså være.

Jeg hadde fremdeles ikke spist frokost, men tenkte vi kunne gjøre unna fossefallet først og heller ta en god lunsj før vi fortsatte videre. Hvor lang tid kunne det ta å se på en foss?

Da vi steg ut av bilen ble vi møtt av helt typisk indisk turisme. Billettselgeren sto tilsynelatende umotivert og skreik og kjefta på hindi, mens han flytta køen hit og dit. En gammel dame klistra seg inntil oss og gjentok «Monkeys? Monkeys? Monkeys, na?» om og om igjen, og tok ikke et nei for et nei verken på hindi eller engelsk. Om hun ville vise oss apekatter, som det for øvrig krydde av overalt, selge oss en apekatt eller en kassett med The Monkees fant vi aldri ut av. Etter å ha kjøpt billetter og fått masse umotivert kjeft av billettselgeren, havnet sjåføren vår i en vill krangel med noen karer som holdt opp redningsvester og pekte på oss. Jeg forstår en del hindi, men dette ga svært lite mening. Vi ble rett og slett stående midt i en klynge av menn som kjefta og skreik på hverandre mens de dytta redningsvester på oss, og til slutt kom det fram at vi måtte betale 30 rupier hver for dem. Greit nok, det skulle ikke stå på det. Men på dette tidspunktet kjente jeg plutselig at blodsukkeret var ganske lavt, og at en aldri så liten fyllesyke meldte sin ankomst, og jeg var svært klar for å få vite hvorfor i himmelens navn jeg trengte en redningsvest for å se på en jævla foss. Det var umulig å nå gjennom til de skrikende mennene, og til slutt måtte jeg ta tak i sjåføren, holde han fast i skuldrene, se han dypt inn i øynene og truende be han om å vennligst forklare meg hva jeg var i ferd med å bli utsatt for. Jeg så for meg rafting, balansering på line og det som verre var, og var ikke klar for noe av dette på tom mage og med en snikende fyllesyke. Sjåføren forklarte at vi måtte ha redningsvest hvis vi ønsket å bade i kulpen under fossen, og at vi bare skulle kjøre et lite stykke i en jeep for å komme dit. Hvorfor han hadde krangla så mye med selgerne hadde han ikke noe svar på selv. Han ante ikke hvorfor de var så sinte.

Vi ble pressa inn i en jeep med fem andre turister, og siden vi bare skulle kjøre en kort tur hadde jeg ikke noe imot å sitte bakerst på et bittelite og ubehagelig flippsete, sammen med et par bestående av en inder fra Delhi og en polsk dame. Terese satt framme med sjåføren, og på treseteren i midten satt det tre indiske menn som jeg straks døpte Daltonbrødrene. De var breiale og høylytte, viste bilder av diverse jenter de hadde på mobilen sin til hverandre, og kommenterte om de var stygge eller ikke. 

 Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg smiler her.

Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg smiler her.

Turen startet med at vi kjørte på en så steinete og humpete vei at jeg kunne kjenne at nyrene mine dulta borti drøvelen. Heldigvis hadde jeg ikke spist frokost, ellers er jeg ganske sikker på at Daltonbrødrene hadde fått et ufrivillig måltid servert i bakhodet. Veien førte rett ut i en elv, som vi like gjerne bare kjørte ut i. Da vi kom opp på den andre siden hadde vi et lite stopp, og jeg tenkte at vi var fremme allerede. Men neida, de skulle bare lure enda litt penger ut av oss ved å kreve en eller annen veiavgift. Mr. Delhi krangla med sjåføren og mente dette var lureri, men gikk til slutt med på å betale, og da jeg spurte hvor lenge det var til vi var fremme fikk jeg beskjed om at det kom til å ta circa 45 minutter. 45 minutter på en steinete, hullete skogsvei som lagde en uutholdelig sentrifuge av jeepen vår.

 Broer er for feiginger i vesten.

Broer er for feiginger i vesten.

«La oss dra på en skikkelig turistattraksjon, sa hun! Det blir kjempegøy, sa hun!» glefset jeg til Terese, som bare lo og lo mens hun hikstet «Sorry!». Etter det som fortonet seg som en evighet var vi endelig framme. Jeg prøvde å tenke positivt og fokusere på at vi i det minste var langt inne i skauen, og at jeg kunne nyte stillheten og vissheten om at jeg ikke kom til å bli kjørt ned av en tutende scooter til enhver tid. Jeg steg ut av bilen og ble møtt av et kjempetut fra en annen jeep som skulle fordi. Og enda en. Og enda en. Det var omtrent ingen forskjell fra det ellers så morbide trafikkhysteriet som preger India. Om du klatrer opp på den høyeste fjelltopp i Himalaya kan jeg garantere deg at det kommer en scooter eller bil kjørende ut fra en hule og tuter på deg. Det er bare sånn det er her.

Vi fikk streng beskjed om å møte opp igjen ved bilen vår etter en og en halv time. Så bar det videre til fots over en masse klipper og steiner til vi endelig nådde det som skulle være et spektakulært fossefall. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jeg er fullstendig klar over at de fleste organiserte turistattraksjoner stort sett er skuffende når man først når fram, men det får da være grenser. Jeg er mer imponert over spruten som kommer ut av den rustne kranen på badet mitt, enn over denne såkalte fossen som vi altså hadde gjennomgått en time med sentrifugetortur for å komme fram til. Terese, som er fra Vestlandet, lo høyt og hjertelig, og vi ble enige om at vi ikke en gang hadde stoppe opp ett sekund om vi hadde kjørt forbi noe lignende i Norge. Men inderne var storfornøyde, og de heiv på seg livvestene og hoppa uti kulpen.

 Et spektakulært fossefall!

Et spektakulært fossefall!

«Du skal faen meg bade!» truet jeg Terese med. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men hun var strålende glad som alltid, og klar for enda en turistete opplevelse.

 En lykkelig turist

En lykkelig turist

Terese fant et omkledningsrom bestående av et ganske så gjennomsiktig stykke tøy som ikke skjulte særlig mer enn en myggnetting ville ha gjort. Midt i omkledningen dukket det plutselig opp en pervers apekatt som prøvde å stikke av med longsen hennes, og det var så vidt hun fikk tak i den før den ble en dobbel sovepose for apen og kona hans.

 Tjuvladd McFrekkas

Tjuvladd McFrekkas

Selv satt jeg på noen skarpe og ubehagelige klipper og prøvde å holde fast på veskene og tingene til både Terese, Mr. Delhi og Fr. Polen så ikke apejævlene skulle stikke av med dem. Apekatter er søte som sukkertøy på youtube, men i virkeligheten er de noen uoppdragne tjuvladder uten et snev av folkeskikk, som stjeler alt de kommer over og flekker ræv når du kjefter på dem.

Terese hoppa uti det kalde bekkevannet, for la oss være ærlige om at dette var mer en bekk enn en foss, og svømte blant hoiende og skrikende indere. Jeg trodde først at noen holdt på å drukne, og at alle andre i vannet ropte på hjelp. Men sånn var det ikke. Inderne bare tåler ikke stillhet. De aner ikke hva de skal gjøre hvis det blir stille, og siden de ikke hadde mulighet til å tute med scooterne sine her oppe, måtte de gå for umotivert skriking. Ellers kunne det jo hende at de for en gang skyld kunne høre seg selv tenke, og da vil jo ingenting bli som det en gang var.

 Terese som vinker overlykkelig fra vannet

Terese som vinker overlykkelig fra vannet

Da klokka endelig nærmet seg retur, var jeg så sulten at jeg vurderte å grille en av apekattene. Vi gikk tilbake til bilen sammen med Mr. Delhi og Fr. Polen, og sto i den steikende sola og ventet på Daltonbrødrene så vi kunne komme oss tilbake til sivilisasjonen. Mens vi ventet ble vi kontinuerlig plaget av en religiøs frelser som bedyret oss om at hvis vi ikke henga oss til Lyset og Kraften og den Indre Hellige Mor, ville vi få kreft og dø. Han viste oss bilder av kreft, og var mer innpåsliten enn en hel menighet av Jehovas vitner til sammen. Tiden gikk, og da vi hadde ventet i 20 minutter begynte vi å bli utålmodige.

 Religion eller kreft. Det er ditt valg. Men tannhygiene kan det være det samme med.

Religion eller kreft. Det er ditt valg. Men tannhygiene kan det være det samme med.

Vi spurte sjåføren om vi ikke bare kunne levne Daltonbrødrene, siden de tross alt ikke holdt avtalen. Det var på ingen måte mulig. Vi så den ene jeepen etter den andre kjøre av gårde med ledige seter, men det var på ingen måte mulig å få sitte på med noen av dem heller. «That is not possible, Madum. We have rules.» var svaret, uansett hvor mye vi argumenterte mot de elendige reglene. Terese kan være en ganske så bestemt dame, men de lot seg ikke rikke. Det var helt umulig.

Etter om lag 40 minutter krevde vi at sjåføren vår fikk gå og hente idiotene og dra dem med til bilen etter ørene. Han var heldigvis enig med oss om at det var på sin plass. Han ble borte i nok en halvtime, og på den tiden rakk vi å bli så varme, slitne og sinte at vi til slutt ikke klarte å snakke med hverandre en gang, men bare satt og freste mens vi rasjonerte de siste slurkene med vann. Magen min rumlet så høyt at andre turister skvatt og kikket nervøst ut i skogholtet etter rovdyr. Til og med Terese hadde mistet sin glødende turistglede og var fly forbanna.

 Nok turisme nå

Nok turisme nå

Da sjåføren endelig kom drassende på Daltonbrødrene, forventet vi en slukøret gjeng som skulle unnskylde seg med at de hadde det så moro at de glemte av tiden, men det var på ingen måte det som skjedde. Gutta følte nok at de mistet ansikt da de ble henta av sjåføren, og som alle macho men i historien før dem, gikk de for at angrep er det beste forsvar. De kom rett og slett leende og nonchalant spaserende mot oss, og da de mottok en skyllebøtte fra en illsint Fr. Polen løftet han ene hånden og viftet henne bort mens han sa «Sush sush, I don’t speak English.» på perfekt engelsk. Terese, Fr. Polen og jeg klikka omtrent synkront i en frådende feministvrede, men til ingen nytte. De bare himlet med øynene, og snudde ryggen til oss. Mr. Delhi følte at det var opp til han som mann å nå fram til pøblene, og heiv seg inn i en krangel på hindi, mens Fr. Polen sto ved siden av og ropte «You don’t understand English, huh? Do you understand this: You’re a fucking rude asshole, motherfucker!», noe som resulterte i at den største av dem viste fingeren til henne. Dette var dråpen for Mr. Delhi, og krangelen gikk over i knuffing og fysisk gemeng. Siden han var én mot tre, innså jeg plutselig at jeg var nødt til å hive meg inn i en slåsskamp på tom mage, noe jeg var svært lite klar for. Heldigvis strømmet det til en del andre sjåfører som fikk stoppet det hele før det sklei ut i Fight Club Tikka Masala, og Fr. Polen fant ut at den eneste straffen vi kunne gi dem var at de måtte sitte i bakrommet med flippsetene på vei tilbake. Dette syns de var helt urimelig, og blånektet. De skulle ha samme setene som de hadde hatt på vei opp! Men Fr. Polen lot seg ikke stoppe, og løp til bilen, hoppet inn i midtseksjonen og låste dørene. Så vinket hun på meg, låste opp kjapt så jeg fikk hoppet inn på den ene siden, og Mr.Delhi på den andre. Terese hoppet inn i forsetet, og siden alt skjedde fortere enn Daltonbrødrene klarte å reagere, ble de nå pent nødt til å velge og enten ta baksetene eller gå hele veien tilbake. De valgte baksetene, og vi var endelig på vei.

Klokka var nå fire, jeg hadde fremdeles ikke spist og befant meg altså i en trang jeep med en haug illsinte og aggressive gærninger som gjorde alt de kunne for å provosere Mr. Delhi på hindi, mens vi humpet av gårde over steiner og elver, og mellom kyr som ga seg en langflat faen i menneskekonflikter og nektet å flytte seg fra veien. Jeg holdt meg så vidt for god til å spørre om Terese var fornøyd med turistopplevelsen sin.

Da vi endelig var fremme og kom oss ut av helvetesbilen, klemte vi Mr. Dehli og Fr. Polen og roste dem pedagogisk for å være «The better persons», og jeg måtte til og med sitere Michelle Obama så høyt jeg kunne «When they go low, we go high!» uten at jeg tror Daltonbrødrene kunne gitt mer faen. De subbet av gårde som om ingenting hadde skjedd, som slyngel og slaur gjerne gjør.

 Not a singel fuck was given that day

Not a singel fuck was given that day

Vi fant den opprinnelige sjåføren vår igjen, som kunne fortelle oss at de andre turistattraksjonene nå var stengt, og at vi nok bare burde komme oss på vei mot Palolem hvis vi skulle rekke fram før kvelden. Vi hadde ingen protester.

Da vi kom fram til vakre, rolige Palolem klokka seks på kvelden, fikk jeg endelig frokost. En saftig og deilig biff av ku, som de altså har lov til å servere i Goa, men ikke i Maharashtra som Mumbai ligger i. For et lite øyeblikk glemte jeg alt, og sklei inn i kjøttrusen.

Da vi senere slappet av med en øl på stranda, innrømmet Terese at jeg nok hadde rett i at man bør styre unna typiske turistattraksjoner, mot at jeg innrømmet at dette tross alt kommer til å være et minne for livet som vi aldri glemmer. Men neste gang noen terger meg for å være en kjedelig hipster som ikke vil være med på folkelige ting, skal jeg gledelig krone meg med tittelen og holde meg på stranda.