Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 1

Da jeg var på ferie i Mumbai for nøyaktig ett år siden, var jeg så heldig å bli kjent med en liten gjeng med gategutter som bor i området jeg nå har bosatt meg i. Min venn, Joe, har kjent guttene i mange år, og leiligheta hans har blitt en slags «safe haven» hvor de kan komme og få en liten pause fra det ekstremt støyete, støvete og generelt utfordrende gatelivet, der dagene stort sett går ut på å finne små strøjobber de kan ta for å få seg et måltid, og prøve å blokkere ute alle som stadig vekk minner dem på at de er kasteløse. De er født på gata fordi de var dårlige mennesker i sitt forrige liv, og de kan ikke hjelpes, skal ikke hjelpes, da det vil ødelegge balansen i universet, for å si det på den enkle måten.

De har alle forskjellige historier, men det er aldri noen som spør om å få høre dem. Til å begynne med syntes de det var veldig rart når jeg spurte om livet deres, for de kunne ikke skjønne hvorfor noen skulle finne det interessant. Men etter hvert har de åpnet seg mer og mer, og de syns det er veldig spennende at jeg skriver om dem. Aller helst vil de at jeg skal poste masse bilder av dem, der de poserer i gata på skikkelig gangstervis, selv om de jo ikke akkurat kan kalles gangstere. Men det er rart med det, hvilke forbilder man får når hverdagen er en kamp om livets rett.

Men jeg er nødt til å være forsiktig. Bosnia ga meg en liten forsmak på korrupsjon og det å leve i et samfunn der du ikke kan stole på verken politiet eller myndighetene. India er heavy metal-versjonen av dette. Aldri har X-files sin «Trust no one!» vært mer passende enn her. Så jeg har anonymisert navnene deres, og vil ikke legge ut bilder som lett kan identifisere dem. Nå skal det sies at det at de i det hele tatt eksisterer ikke er dokumentert noen steder, men det er greit å være på den sikre siden. Det er jo ikke bare flatterende historier de har, og jeg tviler sterkt på at de egentlig skjønner hvordan internett og utlevering fungerer.

Den første jeg ble kjent med var en bitteliten, spretten og alltid smilende sak som heter Arwin. Han minner mest om en storbyversjon av Mowgli fra Jungelboken, med sin uendelige energi og munterhet, og tørst etter å lære noe nytt hele tiden. Arwin har et veldig karakteristisk utseende med en kraftig panne, bustete, mørke øyenbryn, brede kinnbein, men samtidig en utrolig smal kjeve og hake, og en bitteliten munn. Nesten litt som en klassisk fremstilling av et romvesen. Men etter å ha snakket med han en kort stund, er det som om utseende forandrer seg, og han går mer og mer over til å se ut som en nydelig skogsalv. Han har en sjarm som hører sjeldenhetene til, og et smil som kan lyse opp de mørkeste hjørnene av asfalten.

Arwin er opprinnelig fra New Dehli, og vokste opp i et godt hjem med en kjærlig mor og en ok far. Da han var fem år døde moren av tuberkulose, og faren giftet seg ganske raskt med en stemor som bare hører hjemme i onde eventyr. Hun slo og mishandlet Arwin så ille, at han til slutt ikke så noen annen utvei enn å rømme hjemmefra. Han kom seg først til Calcutta, men etter en stund der ble han etterlyst av politiet, og hoppet om bord på et tog til Mumbai. Da konduktøren kom, gjemte han seg på do. Arwin aner ikke hvor gammel han er, men han tror selv han kanskje var åtte eller ni år da han kom til Mumbai. Da han gikk av toget og satte seg på gata, kom han i kontakt med en gutt som hjalp han å få seg jobb som chai boy, og solgte små kopper med te til forbipasserende. Dag for dag har han klart seg siden, gjennom de årlige regntidene, gjennom sult og overgrep, og en konstant påminnelse om at han ikke er verdt mer enn de store, ekle rottene som preger gatebildet i Mumbai.

Da jeg ble kjent med han, pustet han gjennom et plastrør i halsen som han hadde fått operert inn etter at han ble grovt banket opp av politiet for et par år siden. De knuste både hjerneskallen og pusterøret hans, som gjorde at han endte opp i koma. Hvordan han havnet på sykehuset er det ingen som vet. Han forsvant bare en dag fra gata, og etter å ha leitet etter han i et par uker, gikk guttene til slutt til Joe for å spørre om hjelp. Joe kjente ikke Arwin på dette tidspunktet, men sjekket de lokale sykehusene, og fant han til slutt i et lite, skittent rom uten AC. Ingen kunne svare på hvordan hadde havnet der. Etter en god runde med research kom Joe i kontakt med en lege som viste seg å ha et varmt hjerte, og hun søkte om midler fra et fond til å behandle Arwin. Hadde hun ikke fått midlene, hadde jeg nok aldri blitt kjent med han. Han fikk alle de nødvendige operasjonene, og har også fått oppfølging i årene etterpå. Ikke sånn oppfølging vi er vant til i Norge, altså, men god nok. Arwin ser på legen sin, Anjoo, som en hellig gudinne som ga han nytt liv, og etter en av de største operasjonene, tegnet han dette bildet til henne for å formidle hva han følte.

Men rundt tuben i halsen utviklet det seg et åpent sår som konstant væsket seg, og det rant brunt puss ut av både såret og tuben. Det er ikke til å unngå når man sover på gaten i en av verdens mest forurensede storbyer. Det eneste han hadde råd til var billig og grovt gasbind, og en sviende, brun sprit for å rense såret med. Men takket være min hjertevarme og gavmilde vennekrets fikk vi samlet inn penger til eksklusive silikonplastre som jeg fikk sendt fra Norge. Dette gjorde en vanvittig forskjell, og bidro til at såret leget seg godt nok til at de kunne fjerne hele tuben for noen måneder siden, og Arwin puster nå på egen hånd. Under behandlingen utførte de også en av de noe omstridte alderstestene, og konkluderte med at han mest sannsynlig er rundt nitten-tjue år nå.

 Før

Før

 Etter

Etter

Moren til Joe har lagt sin kjærlighet på Arwin, og betaler så han får to varme, gode måltider om dagen. Det er dyrt å være fattig og hjemløs, for man har jo ikke noen mulighet for å koke sin egen mat når man ikke har et kjøkken. Men nå får han altså mat fra den lokale restauranten, og kan konsentrere seg mer om skolen, der han går i femte klasse.

Arwin har en bestevenn som heter Romeo, som ofte er hans verste fiende, og noen ganger bare blir nevnt som en bekjent. Livet på gata er ustabilt og røft, og det er ikke så langt mellom evig troskap og bittert svik. En dag sitter de og riper inn hverandre sine navn på huden over hjertet, og neste dag har de hvert sitt blått øye etter en blodig krangel om en manglende mobiltelefon. Mitt noe romantiske bilde på at folk som vokser opp på gata i ekstrem fattigdom vil være evig lojale mot hverandre, har vist seg gang på gang å være en illusjon. Når krybben er tom, bites hestene. 

Romeo er født på gata, og var opptil for to måneder siden den eneste av disse gutta som hadde en mor som var i live. Moren var circa tolv år da hun fikk han, og har aldri vært i stand til å ta særlig vare på han. Hun var alkoholisert og påfølgende slem, og banket han opp med jevne mellomrom, før hun stjal de få pengene han måtte ha tjent seg, for å kjøpe mer sprit.

For to måneder siden sviktet levra og nyrene, og hun døde etter et kort sykeleie. Etter tradisjonene her pakka de henne inn i et hvitt klede, la henne på noen bambusstenger og bar henne rundt i nabolaget mens Romeo gikk fremst med røkelse og ropte «Raam ka naam?» (Raams navn?), og så svarte Joe og begravelsesfølget «Satiya!» (Sannhet!). Etter at alle hadde tatt farvel i nabolaget, ble hele følget og båra stappa inn i en slags likbil for å kjøres til krematoriet. I likbilen satt de som sild i tønne, med lufta tåkelagt av røkelse og mora til Romeo i midten, mens de humpet av gårde på Mubais overtrafikkerte og ujevne veier. Hicham, en noe slaurete og alkoholisert kompis fra nabolaget, hadde selvsagt drukket sin del dagen før, og var fyllesjuk og grinete. Han var skyldig penger til en av de andre i bilen, og plutselig var de i full krangel om dette over liket. Salah, også en av Arwin og Romeos av-og-på-venn, fikk nok av all skrikinga og den tunge røkelsen, og åpna bakdøra til likbilen i fart mens han skrek «morraknuller» til bilene som tutet bak.

Til slutt var de endelig framme, og kunne sende båren med mora til Romeo inn i ovnen, og trykke på knappen. Romeo var fornøyd og lettet over at det ble en såpass fin begravelse.

Elleve dager senere blir jeg oppringt av Joe, og en meget stressa og fortvilet Romeo. Det viste seg nemlig at mora hans ikke var katolikk, som han alltid hadde trodd, men var stemplet som hinduist i papirene fra begravelsen. Jeg forsto ikke helt krisa til å begynne med, men det viste seg altså at ifølge hinduistisk tradisjon må den personen som er nærmest beslektet med avdøde servere mat til en gjeng fattige innen tretten dager etter begravelsen. Romeo hadde altså to dager på å skrape sammen fem tusen rupier til å lage mat til de fattige. Jeg prøvde å påpeke det absurde i at han jo selv er så fattig som det går an å bli, men det hjalp ikke. Han hadde klart å samle sammen tusen rupier, og lurte nå på om han kunne låne de resterende fire tusen av meg. Han fikk låne, med en avtale om at han enten skulle betale tilbake i løpet av et halvt år, eller i form av tjenester som vasking og handling. En måned senere kom han med hele beløpt i cash.

Selv om dette er gutter som har hatt et fryktelig hardt og urettferdig liv, setter de stor ære i å være redelig, og aldri be om noe som helst annet enn denne type hjelp når det er krise. De nekter å ta imot penger uten å utføre arbeid i gjengjeld, så det blir ofte til at Joe og jeg finner opp arbeid de kan gjøre for oss, sånn at vi får gitt dem litt penger. Jeg sender dem for eksempel for å handle for meg, og da er de veldig nøye med å levere en nøyaktig kvittering tilbake, selv om de ikke nødvendigvis selv skjønner hva som står på den.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg får ta såpass stor del i hverdagen deres, selv om det til tider er ganske så utmattende. Ikke bare fordi det er tungt å se elendighetene på såpass nært hold. Det skulle bare mange at jeg tåler det, når de må tåle å leve slik. Men fordi det er så mye drama hver dag, med stadig nye konflikter, uvennskap og kjærlighet som får enhver såpeserie fra åttitallet til å fremstå som seriøse og ryddige dokumentarer.

Det går aldri en dag uten at det skjer noe uventet, og situasjonene forandrer seg helt fra dagen før. Ting kan bare avtales få timer i forveien, da de for det første ikke har særlig begrep om tid og ukedager, og for det andre kan det hende at noen plutselig har en jobb til dem, eller de treffer på noen de ikke har sett på en stund, og glemmer helt hvor de var på vei.

Her om dagen hadde jeg en avtale om å treffe Arwin for å hjelpe han med leksene, men han dukka aldri opp. Det viste seg senere at grunnen var at han hadde sovna i en park, og når disse gutta først sovner, går det nesten ikke an å få liv i dem igjen. De går med konstant underskudd på søvn, til kroppen til slutt bare skrur av hjernen. Da han våkna og skjønte hva klokka var, heiv han seg søvndrukken på sykkelen han har fått av Joe, men tryna etter noen meter og kutta seg i magen. Han dro innom fortauet han bor på for å parkere sykkelen, og der klarte han med et uhell å drikke av en kopp med såpe som han trodde var vann. Da han endelig kom til Joe, mange timer for sent, sjanglende mens han gulpet såpebobler og blødde på magen, var han naturligvis såpass dårlig og sliten av dagens hendelser, at det ikke ble noe lekselesing. Og sånn går no dagan her til gards.

Salah, som hang ut bakdøra på likbilen, er virkelig noe for seg selv. Han er vakker som en poster boy fra det glade 80-tallet, samtidig som han har en noe dyster mystikk hengene over seg. Der Arwin er som en åpen bok du ikke får et valg om du vil lese eller ikke, er Salah lukket og vanskelig å komme inn på. Å være pen og søt er en enorm fordel når du bor på gata, da det er lettere å tigge penger fra turister eller å smiske seg til en brødskive fra en lokal restaurant. Vi mennesker har jo latt oss bedåre av skjønnhet så lenge vi har eksistert. Men skjønnheten tar fort slutt når puta di er av asfalt, og traumene setter spor også i et renskåret ansikt. Disse gutta har nå nådd en alder der de ikke lengere kan lene seg på en barnslig sjarm, men er nødt til å finne andre måter å overleve på. Da er veien til rusmisbruk brolagt med løfter om umiddelbar lindring, og som papirløs i et byråkratisk samfunn er ofte kriminalitet det eneste karrierevalget du står igjen med.

For Salah gikk det fort. Da jeg ble kjent med han i fjor, hadde han enda friske og klare øyne som barnslig stirret dypt inn i hjertet mitt. Bare syv måneder senere er ansiktet hans preget av dype, mørke ringer under øynene, og livløse ansiktstrekk som forteller om en resignasjon det er vanskelig å kjempe mot. Han er veldig høflig, og tilbyr seg alltid å hjelpe til med å lage mat eller vaske opp. Men han holder som regel bare ut i fem minutter. Å opprettholde motivasjonen er vanskelig når du har en grunnleggende oppfatning av at du på ingen måte har noe styring over ditt eget liv. Følelsen av at de ikke har noe kontroll på hvilke retninger livet deres går i, er så forankret hos disse gutta, at det er nærmest umulig å motivere dem til noe som helst.

Aller helst vil de bare sove, eller se på teite og morsomme videoer på youtube. En beskrivelse som for så vidt kan passe til en hvilken som helst ungdom i Norge. Jeg har mange ganger tenkt at de ikke er så ulik ungdommene jeg har vært lærer til hjemme. De er venner den ene dagen, og uvenner den neste. De er håpløst forelska, gjerne i den samme jenta, og oppfører seg keitete og klønete når hun er i nærheten. De glemmer avtaler minutter etter at de er inngått, og de roter bort tingene sine hele tiden.

Og de har nøyaktig de samme behovene for anerkjennelse, trygghet og en håpefull fremtid. Forskjellen er bare at ingen av behovene deres blir tilfredsstilt, og de ender til slutt opp med å forkaste dem alle. Det er kanskje enklere å si at du ikke trenger eller vil ha noe, enn å bære på vissheten om at du aldri kommer til å få det du lengter etter.