Nummen i Mumbai

Da jeg bosatte meg i Mumbai for det som virker som en evighet siden, tenkte jeg at jeg kom til å ha så mye å skrive om at jeg nærmest kunne poste et nytt innlegg hver dag. Litt over to måneder senere sitter jeg her med ett eneste innlegg på bloggen, i en nummen tilstand jeg enda ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg ut av.

Før jeg får en skare med yogaelskende veganere som har funnet seg selv på Vipassanakurs i Rajasthan på nakken, vil jeg bare påpeke at dette er mine opplevelser fra asfalten rundt CST station i Mumbai. Om noen reiser til Norge, og kun henger på Oslo S, Skippergata og Tre Brødre på Karl Johan, for så å skrive en blogg om at Norge bare består av prostituerte, sprøytenarkomane og broilere som ypper til bråk bare du ser på glamourmodel-kjæresten deres, så hadde nok de fleste steilet og sagt at dette ikke representerer Norge i det hele tatt. Samtidig er det likevel en del av Norge, selv om landet har så veldig mye mer å by på. På samme vis er India et kompleks og svært mangfoldig land, som kan gi deg de vakreste opplevelsene du kan forestille deg, og ta deg med på sjelevandring i møte med varme, fredelige og spennende mennesker du ikke en gang trodde fantes.

Jeg har bare ikke valgt den pakka. Selv om jeg til tider virkelig skulle ønske jeg heller gjorde det.

Selv om jeg vil påstå at jeg hadde en realistisk forventning til det hele, hadde jeg samtidig en slags romantisk forestilling om hvordan det skulle være å leve i et samfunn så fullstendig annerledes enn det jeg er vant til i Norge. Jeg hadde gjort research. Jeg hadde vært her to ganger tidligere det siste året. Jeg hadde snakket masse med min venn, Joe, som har bodd her i ni år. Jeg leste artikler. Jeg så dokumentarer. Jeg var forberedt.

Jeg strøyk på samtlige punkter.

For det er noe helt annet å dra på ferie til et sted, og det å bosette seg der over tid. Det er noe annet å lese om kvinneundertrykkelse i land som India, og det å føle det på kroppen og sinnet hver dag. Det er noe annet å kjenne hjertet briste når man går forbi et lurvete gatebarn som desperat tigger etter noen rupier, og det å se det samme barnet i øynene hver eneste dag, uten ha begrep om hvordan du skal gjøre noe med elendigheten. Det er noe annet å oppleve at ting ikke funker, og se det sjarmerende i at bussen aldri går når den skal fordi «Haha, det er jo typisk India. Sånn erre her, lol.», og det å faktisk måtte forholde deg til et samfunn som tilsynelatende prøver å føkke opp alle planene dine til enhver tid, hver jævla dag. Det er noe annet å legge ut bilde på instagram av den ekle kakerlakken du fant på badet på ferie, og det å måtte nuke rommet ditt med kreftfremkallende svoveldieselkonsentrat hver natt for å slippe uønskete gjester i senga di, enda du bor på en hybel som er langt over den gjennomsnittlige standarden. Og det er noe annet å se det komiske i at alle følger med på alt du gjør, og det å leve i et samfunn som utfører en sosialkontroll som hadde fått gamle Øst-Tyskland til å framstå som en anarkistisk fornøyelsespark.

Når man i tillegg har hatt konstant diaré i to måneder, og utviklet et altoppslukende hat for spisskumen, ingefær og chili, men ikke er i stand til å oppdrive en matrett som ikke hovedsakelig består av disse grunnleggende ingrediensene, begynner man sakte, men sikkert å utvikle seg til et menneske man ikke umiddelbart kjenner igjen i speilet. Eller vil ha noe med å gjøre.

Jeg har utviklet en merkelig form for paranoia, der jeg har begynt å ta enhver utfordring som et personlig angrep. Som om «noen» er ute etter å gjøre hverdagen min så kjip og vanskelig som overhode mulig. En indisk variant av The Truman show, der jeg er den eneste som ikke er med på leken.

 Alt er egentlig bare kulisser.

Alt er egentlig bare kulisser.

Jeg har sett for meg morgenmøtene deres, der de planlegger hvordan de skal plage meg. Jeg har begynt å tro at servitørene lyver til meg når de sier at retten jeg har lyst på overhode ikke er sterk, og at kokkene har på ekstra mye krydder bare fordi jeg ba om mindre. Jeg tror de rører inn tikka masala i juicen og kaffen min, men bare akkurat nok til at jeg ikke klarer å avgjøre om de har gjort det, eller om det bare er hele kroppen min som nå er så marinert i krydderblandingen, at jeg ikke vet forskjellen. Taxisjåførene bare later som de ikke kan engelsk, for når jeg snakker hindi til dem, bare ignorerer de det også og kjører i alle slags ville retninger, og blir sinte når jeg forklarer dem hvor de egentlig skal. Trenger jeg noe fikset, får jeg beskjed om å komme tilbake i morgen. Den samme beskjeden får jeg hver dag, til jeg til slutt bestemmer meg for å fikse det selv. Da kommer noen endelig løpende og roper «No, no, madum! This is not a job for a lady.», later som de endelig fikser det, men gjør en såpass dårlig jobb at jeg selv må rette opp i det etterpå. Minibankene gir meg bare de nye og ubrukelige 2000-lappene, og absolutt alle butikker jeg skulle finne på å gå innom bare ler når jeg prøver å betale, for de har da ikke veksel. Har de kortautomat, aksepterer de kun indiske kort. Hvis jeg skulle finne på å ha noe mindre enn en 2000-lapp, og vil handle en bunt med gulrøtter, går samtalen omtrent slik:

Jeg: «Jeg skal ha disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Vil du ha tomater?»

Jeg: «Neitakk, bare disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Agurk?»

Jeg: «Nei, jeg skal bare ha disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Hva med et granateple?»

Jeg: «NEI, BARE DISSE GULRØTTENE!»

Grønnsaksmann: «Ok, madum! Relax…» (himler med øynene)

Jeg: «Hvor mye skal du ha?»

Grønnsaksmann: «For hva? Gulrøttene og denne blomkålen?»

Jeg: «JEG SKAL FOR FAEN IKKE HA NOE ANNET ENN DISSE GULRØTTENE!»

Grønnsaksmann: «Ok, ok, ro ned! Herrefred, da. Det blir 20 rupier.»

Jeg: (gir han hundre)

Grønnsaksmann: «Beklager, kan ikke veksle denne. Men hvis du kjøper disse tomatene og denne agurken tror jeg det skal gå.»

Men det verste av alt, er at det føles som om alle, absolutt alle, samarbeider om å forstyrre og plage meg så mye som mulig når jeg går rundt i gatene. Jeg får aldri gå mer enn ti meter på fortauet uten at en bil, scooter eller ku plutselig rygger ut fra intet og sperre veien min, sånn at jeg må ut på den ekstremt trafikkerte hovedveien for å komme meg videre. Der tuter alle på meg konstant, selv om jeg står helt stille. Og står jeg stille, så kommer det en scooter innen tjue sekunder og ber meg flytte meg så han kan parkere akkurat der jeg står, samtidig som en eller annen fyr spør meg ut om hvor jeg bor, og et nydelig gatebarn tapper meg med en imponerende jevn rytme på armen konstant for å få oppmerksomheten min. Når jeg endelig kommer meg inn på fortauet igjen, drypper det gjerne en ubestemmelig væske fra bygningen ned på kinnet og leppene mine, som jeg resten av dagen må lure på om var spytt, sæd eller kondens fra en dårlig AC.

Da jeg først kom hit, reagerte jeg med sjokk og vantro over at det var så mange som skreik og hylte i tilsynelatende umotivert sinne rundt omkring i gatene. Nå tar jeg meg selv i å ville skrike høyt og trampe i asfalten hver dag. Jeg har lyst til å lange ut en arm og dra sjåførene av scooterne i fart, og filleriste de mens jeg forlanger at de svarer på hvorfor de tuta på meg, når det ikke var nødvendig.

Jeg har blitt den der narsissistiske, passiv-aggressive typen som roper ut «Jaaah nettopp!» på innpust. «TYPISK at dette skjer! Det skjer alltid med MEG! Aldri kan noe bare gå enkelt for seg i livet mitt, nei. Fy faen.» Og så må jeg bitchslappe meg selv tilbake til realiteten, og huske på at det er sånn for alle. Det er ingen konspirasjon mot meg. Jeg spiller ikke hovedrollen i et absurd show. Dette er hverdagen til alle, og den er også mye, mye verre for de fleste, for jeg har i det minste penger og såpass ressurser at jeg klarer å resonnere meg fram til nye løsninger når ting går meg imot.

Jeg har mer enn én gang vurdert å avbryte det hele. Bare gi opp. Innse at jeg ikke er tøff nok til dette. Men så hører jeg Pulp sin «Common people» surre i bakhodet. «But still you'll never get it right, 'cos when you're laid in bed at night, watching roaches climb the wall. If you call your daddy he could stop it all…», og minner meg selv på hvorfor jeg valgte nettopp disse korrupte og dysfunksjonelle landene for mitt år i den store verden. Jeg vil jo se og oppleve hvordan det egentlig er. Oppleve klisjeen å være en lubben, hvit og bortskjemt kvinne som skal kjenne på urettferdighetene i verden på ordentlig, liksom. I Bosnia prøvde vennene mine lenge å skjerme meg fra virkeligheten, og ville ikke at jeg skulle se hvordan ting virkelig er. De ville ikke viser meg all dritten under teppet, i et slags omsorgsfullt forsøk på å skåne meg fra sannheten. Men her fins det ikke noen tepper å koste dritten under, da selve teppene er vevd av såre, små barnefingre, og det ligger allerede en hel, sulten familie under der.

Jeg trodde jeg hadde sett rasismen og fascismen inn i hvitøyet i Bosnia. For tre måneder siden trodde jeg at det var det den verste formen for systematisk forakt mennesker kan ha for hverandre. Jeg trodde ikke det var mulig å overgå en slik motarbeidelse av sitt eget folk, men det var før jeg virkelig ble presentert for kastesystemet og de påfølgende klasseskillene som eksisterer i beste velgående her i India.

Dette er et system som nærmer seg 3000 år. Det er så forankret i folkesjela her, at det fort kan gå 3000 år til før de klarer å frigjøre seg fra det. Nesten halvannen milliard menneskene er grovt sett delt inn i fire kaster, pluss den såkalte pariakasten, som er så lavt rangert at den havner utenfor selve kastesystemet, men likevel utgjør omtrent 60% av befolkningen. Du er født inn i den kastet du fortjener, basert på karmaen fra ditt forrige liv. Folk som tilhører pariakasten må derfor ikke hjelpes, da det vil forstyrre balansen i hele universet. De er der de er fordi de fortjener det. Dette skaper et ekstremt ujevnt, og ikke minst uoversiktlig og kaotisk samfunn der mesteparten av befolkninga er analfabeter med en totalt mangelfull allmennkunnskap, mens en liten, men totalregjerende maktelite sitter på toppen og skal bestemme hvordan landet skal styres. En maktelite som ikke har det villeste begrep om hvordan det er å være hjemløs, papirløs, kasteløs og håpløs, og derfor heller ikke klarer å forutse konsekvensene av den politikken de kjører.  Mellom disse to ytterpunktene finnes det en aldri så liten middelklasse, men selv de har ofte problemer med å i det hele tatt forholde seg til de lavere kastene.

Visst går det framover, og India er kjent for å ha hatt en rask og positiv utvikling både når det kommer til utdanning og økonomi de siste årene. Men det går for sakte for alt for mange. 

 Utsikt fra balkongen min en rolig natt i gata.

Utsikt fra balkongen min en rolig natt i gata.

Når jeg går ut døra i gata mi, treffer jeg alltid på gatefolkene jeg har blitt kjent med her, og slår av en prat på en ordfattig blanding av hindi og engelsk, mens jeg renser et sår og setter på et plaster, og overser mennene som står lengere bort og penetrerer meg med blikket sitt mens de krafser seg på balla. De eneste kvinnene jeg ser er en gammel mor som resignert tigger om ti rupier, og noen få, nydelige, småjenter som enda ikke har blitt gamle nok til å giftes bort, solgt til prostitusjon eller som slaver. Så hiver jeg meg i en taxi, og fem minutter senere er jeg på «Grunerløkka», der single, høytutdannende, indiske kvinner sitter på café med ipaden sin og drikker øl, og skjønner ikke hvorfor alle klager på den fatale kontantkrisen myndighetene har påført landet, for det er da bare å betale med kort. I neste øyeblikk er jeg invitert på nachspiel på et fancy, svært hotell av en fantastisk morsom og interessant dame, der vi bestiller mat og øl på døra hele natten, og kjæresten hennes og kompisen spiller nydelige, indiske klassikere på gitar mens de synger tostemt. Og hun forteller meg at de har vært kjærester i fire år, men at familien hans ikke vil vedkjenne seg henne, for hun er ikke fra nøyaktig riktig kaste. Dessuten er hun for tjukk, og hvis de skal gifte seg må hun slutte å jobbe med finans, som hun har tatt en lang utdannelse i, for kvinner skal ikke jobbe. Så tar jeg taxi hjem igjen, og hvisker til vakta som sover på gulvet i inngangen, at han ikke trenger stå opp, for jeg kan åpne porten selv. Noe jeg endelig har begynt å få lov til, etter å ha overbevist han i to måneder om at en kvinne faktisk er i stand til å dra et rusten gitter til side, selv om jeg må ta i litt.

Dette gjør det nærmest umulig å si at «India er sånn eller sånn», for du kan ha ti forskjellige opplevelser av landet i løpet av én og samme dag. Det kommer an på hvor du befinner deg, hvem du er med og hva du gjør.

Etter to og en halv måned i Bosnia, og to og en halv måned her i Mumbai, har jeg blitt nødt til å svelge min tidligere urokkelige overbevisning om at det alltid fins en løsning. At man aldri må gi opp, og at ting ordner seg til slutt. For det gjør ikke nødvendigvis det når man lever i land som har et så gjennomsyret korrupt system at det kun gagner de få som sitter med pengeposene, og der resten av befolkningen rett og slett ikke klarer seg. Du kan jobbe tolv til fjorten timer om dagen, men likevel ikke har råd til å brødfø familien din, enda dere bor på gata. Du kan få et lån av en håpefull turist til å starte din egen lille kiosk, men det lar seg ikke gjøre når du er papirløs, i et land som ville ha tatt enhver gullmedalje i meningsløs byråkrati, om det hadde vært en OL-gren. Du kan få en større sum med penger i hånden så du i alle fall har mat resten av måneden, men de blir tatt fra deg neste dag, enten av politiet som mener du har stjålet pengene, eller av kompisen du deler asfalt med. For ingen er lojale mot hverandre når håpet om en hvilken som helst smerteløs fremtid blir tatt fra deg før du lærer hva ordet håp betyr. Og de hater når vi turister forteller dem at de må stå på, og aldri gi opp, for her ordner det seg ikke nødvendigvis i kapittel fjorten.

Jeg kom hit med et naivt og positivt engasjement, og gledet meg til å finne måter å hjelpe disse gode gateguttene på, som jeg ble kjent med gjennom Joe da jeg var her på ferie i fjor. Jeg hadde masse ideer. Alle har vist seg å være totalt ubrukelige. Hver gang jeg tror at jeg har funnet en ny løsning, åpenbarer det seg en ny murvegg som er umulig å trenge gjennom.

Og jeg har blitt nummen. Resignert.

 En utslitt Arwin som altid sovner når han er på besøk.

En utslitt Arwin som altid sovner når han er på besøk.

Jeg kjenner jeg savner tiden i sofaen hjemme, der jeg trykket «like» på Leger uten grenser sin siste video på facebook, etter bare å ha sett halve, og uten lyden på. Sendte «HJELP SYRIA» til et firesifret nummer på sms, og lot de trekke et par hundre kroner fra telefonregninga mi, som jeg en måned senere måtte inn og sjekke fordi jeg ikke kunne fatte og begripe hvorfor den var så mye høyere enn vanlig, da jeg allerede hadde glemt hva jeg ga penger til.

Jeg vil fortsette å leve i troen om at det er et håp for alle, og at hvis man bare vil det nok, så ordner alt seg til slutt. Drikke øl i trygge omgivelser og stemme i på refrenget, men enda ikke forstå hva Jarvis Cocker faktisk synger om: «You'll never live like common people. You'll never do whatever common people do. You'll never fail like common people. You'll never watch your life slide out of view, and dance and drink and screw. Because there's nothing else to do.”