Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 2

Da jeg bosatte meg i Mumbai valgte jeg et område nær CST station, først og fremst for å bo nært min venn Joe, men også for å prøve å hjelpe en gjeng med gategutter som bor her, som jeg ble kjent med gjennom Joe da jeg var på ferie her i fjor. Jeg har skrevet litt om dem i forrige innlegg om Gatedynastiet, men livet her i Mumbai er aldri stillestående, og dramatiske hendelser står i kø for å slippe løs i kaoset og virrvarret som omgir oss til en hver tid.

Når man er papirløs, kasteløs og hjemløs består hverdagen stort sett av å finne noe form for arbeid som man kan utføre uten å måtte registrere seg noe sted. Det er ofte snakk om små, kjipe strøjobber som gjerne er så dårlig betalt at det ikke engang er noe vits i å utføre dem.

En vanlig jobb guttene ofte får er arbeid som foregår nede i kloakken. Da blir de «hyret» av statlige ansatte som allerede er betalt til å utføre jobben, men som ikke har lyst til å krype ned i stinkende avføring blant rotter på størrelse med sauer. Det er lettere å betale en fattig stakkar til å gjøre det for seg for en tiendedel av prisen, så de selv kan sitte i skyggen og drikke te og klø seg i skrittet.

Gutta våre tar bare slike jobber når de er skikkelig desperate, og prøver som regel heller å finne andre måter å tjene penger på.

Arwin har ofte mange gode ideer og her om dagen kom han stolt og fortalte Joe og meg at han hadde startet en egen bedrift. Arwin nekter å ta imot penger fra oss uten å jobbe for dem, og vi gir han derfor så mange oppdrag som mulig som vi betaler han godt for. Disse pengene ønsket han altså nå å investere i en liten bedrift, og han koste seg stort mens vi hjalp han med å sette opp et enkelt budsjett. I området her er det mange puber som stort sett er fylt med menn som jobber lange dager, og ønsker å drikke vekk bekymringene sine med billig rom når kvelden kommer. Da gjelder det å få i seg et fettfylt og kjapt måltid før man setter i gang med drikkinga. Dette har Arwin skjønt for lenge siden og planen var nå å investere i en bitteliten, gassdreven ovn som han kunne steike og koke mat på for så å selge måltidene til en rimelig penge. Han gikk for enkle retter som kokt eller stekt egg på loff, eller bare stekt kylling, og stilte seg rett utenfor en av områdets lugubre buler. Han tenkte det kunne være lurt å ha en partner i bedriften og inviterte Salah til å være deleier.

De fleste slike små foretak som man kan se rundt omkring i gatene her er som regel satt opp av papirløse innbyggere. Det er alt fra folk som selger sandaler, belter, leker eller klær, og de er lette å kjenne igjen på at varene ligger på et stort klede som de raskt kan snøre sammen i løpet av sekunder, og løpe det de er gode for når politiet dukker opp. For det er selvsagt ikke lov til å selge noe uten løyve. Rekker de ikke å pakke sammen og løpe, knuser politiet alt de har eller konfiskerer det, og bøtelegger dem. Og med bøtelegging snakker vi ikke om en statlig bot, men penger som går rett i lomma på politimennene. Å se voksne menn stå og gråte mens hele inntektskilden deres bokstavelig talt blir knust foran øynene deres er ikke noe for sarte sjeler.

Hvordan Arwin og Salah hadde tenkt å pakke sammen en varm stekepanne og kokeplate på kort tid, er jeg jammen ikke sikker på, men de hadde nok en god plan.

Den lille restaurantbedriften gikk overraskende bra på åpningsdagen, men utpå ettermiddagen måtte Arwin på kveldsskolen han går på, og Salah fikk da i oppdrag å vokte sjappa alene til han var tilbake.

Joe hadde bursdag samme dag, og vi var samlet en liten gjeng hjemme hos han for å spise kake, og ventet Arwin og Salah litt senere på kvelden. Men bare en halvtime etter at Arwin hadde dratt på skolen dukket Salah opp og var klar for kake. Vi prøvde å spørre han om hvem som passet sjappa deres mens han var med oss, men fikk bare et mumlende og uforståelig svar.

Det viste seg senere at det var ingen som passet sjappa. Salah bare mistet interessen minutter etter at Arwin dro på skolen, og gikk fra hele greia. Da Arwin kom fra skolen og oppdaget dette ble han så sint og lei seg at han forkastet hele opplegget, og vil ikke en gang snakke om det i ettertid. Om det i det hele tatt var noen igjen av det lille kjøkkenet de hadde installert, men som altså ble forlatt i et eneste matsøl, ville han ikke prate om.

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan illojalitet til daglig er med på å knekke disse gutta og hele miljøet de lever i. Vi sitter gjerne på en romantisk idé i Vesten om at fattigfolk ute i den store verden støtter og bærer hverandre fram, og selv om de ikke eier noen ting så har de i det minste hverandre. Men det er ikke slik det er.

Lever du i et samfunn der du ikke kan stole på myndighetene eller noen andre instanser slutter du også å stole på de du har rundt deg. Det blir hver mann eller kvinne for seg selv.

Vi tar på mange måter vår grunnleggende tillit og lojalitet til hverandre som en selvfølge i Norge, men vi glemmer at det faktisk er noe vi har lært. På lik linje med at jeg på ingen måte kan huske å ha lært å pusse tennene mine eller vaske meg på hendene etter at jeg har vært på do, har jeg også tatt det som en selvfølge at jeg skal ha omsorg for andre og behandle de jeg har rundt meg på en god måte. Men noen har lært meg dette, selv om jeg ikke nøyaktig husker hvor, når og hvordan det skjedde. Det har bare blitt sånn gjennom en oppvekst i et samfunn som har stort fokus på god sosial hygiene. Foreldrene våre har lært oss å være gode med hverandre, og dele på det vi har. Vi har øvd på dette i barnehagen og på skolen, med voksne til stede som har veiledet oss gjennom prosessen. Man får ros hvis man deler og inkluderer, og kanskje får man et bamseklistremerke i skolepermen sin hvis man har vært flink og invitert noen som sto alene til å være med å hoppe tau. Til og med foreldrene blir jevnlig påminnet på skolemøter hvor viktig det er å ikke utelate noen når man for eksempel skal feire bursdag. Som barn i Norge er dette regler du ikke kan unngå å måtte forholde deg til, selv om mange til stadighet prøver.

Så kan man tenke seg et samfunn der det ikke er noen voksne som lærer deg de grunnleggende tingene. Der voksne som regel er ute etter å skade eller utnytte deg på et eller annet vis, eller få deg til å gjøre ting for seg som gjør at du havner i trøbbel gang på gang. Der ingen gir deg bamseklistremerker, eller i det hele tatt ser deg om du deler brødet ditt med kompisen din eller ikke. Da sitter man gjerne igjen med et sett med uverdier som først og fremst handler om å beskytte seg selv, og det skal mye til før man gidder å hjelpe andre.

Samtidig presses de ofte inn i situasjoner der de er nødt til å gjøre tjenester for hverandre, og det er sjeldent på en positiv måte.

De siste par ukene har Joe og jeg hørt rykter om en stjålet laptop, som en vi bare kaller «The hairless dude» skal ha stjålet. Grunnen til at vi kaller han det er at den eneste gangen vi har møtt han spurte han om vi visste hvorfor han helt plutselig bare mistet alt håret. Vi foreslo at det kunne komme av feilernæring og stress, uten av vi hadde noe særlig medisinsk bakgrunn for å kunne gi noe diagnose.

The hairless dude påsto selv at han hadde «funnet» laptopen, men turte ikke selv å oppbevare den, så den gikk på rundgang blant de han av en eller annen grunn har makt til å presse til å ta den. Arwin var dessverre en av disse.

Joe forklarte Arwin at det på ingen måte var lurt å oppbevare den da den mest sannsynlig var stjålet, og etter noen dager bestemte Arwin seg for å levere den tilbake til The hairless dude. Men da han fant han var han så drita at han ikke var i stand til å ta vare på noe som helst, og Arwin gikk med på å ha laptopen en natt til og levere den fra seg dagen etter. Men noen hadde på dette tidspunktet fått det for seg å tyste på Arwin, og plutselig var han omringet av politimenn som krevde å få se laptopen.

Arwin er ikke så veldig mye mer lojal enn de andre, og anga The hairless dude i håp om å selv slippe unna. Det gjorde han ikke. Søndag morgen fikk vi beskjed om at begge var arresterte og satt i varetekt.

Min indre moralske frihetskjemper så straks for seg at jeg skulle dra på politistasjonen, slå hånden i bordet og kreve at Arwin ble løslatt. Og om det ikke gikk skulle jeg kreve å få se ham, for å forsikre meg om at han hadde det under forholdene bra, og true politiet med at hvis de ikke behandlet ham som gull skulle de få med meg å gjøre. Men sånn fungerer det ikke her. Mine virkelighetsfjerne storhetstanker har som alltid ingen forankring i virkeligheten.

Hvis politiet får nyss i at det finnes to hvite, rike europeere som er glade i dette sjarmtrollet av en gategutt vil de se på det som en fantastisk inntektskilde de kan melke så lenge vi er her. De vil dukke opp gang på gang og påstå at han har gjort noe galt igjen, og at vi må betale en «bot» for at de ikke skal fengsle ham på nytt. Vi hadde rett og slett ikke noe annet valg enn å kutte kontakt med hele miljøet, og bare kommunisere med Wilson på mobilen.

Wilson er den eldste av gutta, og er et sted i slutten av tjueårene. Han har en autoritær, men helt klart vennlig og kjærlig fremtoning, og fungerer som en slags «gudfar» for de yngre gutta. Han sørger for at de er så trygge som det lar seg gjøre, og at de oppfører seg så de ikke havner i tull som dette. Men det begrenser seg jo hvor mye han kan følge med da dette på ingen måte ligner på noe organisert mafia slik vi kjenner det fra tv-serier og filmer, og det dermed er umulig å kontrollere hva alle driver med til enhver tid. Det viktigste målet er å holde dem så langt unna kriminalitet som mulig, da det siste de ønsker er en kriminell blant seg. Har de det, betyr det jevnlig besøk av politiet, og det er ikke godt for noen.

Wilson er også den mest oppegående av folka vi kjenner i gatemiljøet, og er en sann kunstnersjel. Han veksler mellom å tegne bilder, tatovere og jobbe som danselærer, og har den sjarmerende sammensetningen av en kraftig, muskuløs kropp og et mildt og følelsespreget ansikt. Han er lett å få tillit til, og han har vist seg gang på gang å være til å stole på.

Rådene var klare: Joe og jeg måtte holde oss unna denne gangen, og la dem ordne opp selv. Så skulle vi heller få beskjed om det var noe vi kunne gjøre.

Det ble en stille og følelsestynget uke. Å være hjemme hos Joe føles som regel som å være i en slags absurd Friends- eller Seinfeld-episode der det strømmer folk inn og ut av døra hele dagen, og man trenger sjeldent å finne på noe som helst, for man blir underholdt av de mange snodige karakterene som bare dukker opp. Plutselig var det bare Joe, meg og Smellycat, som er en nydelig, liten kattunge Arwin fant i en pose i søpla, og som Joe tok til seg og fikk liv i.

 Hunden til Auntie passer på plassen til Arwin mens han er borte.

Hunden til Auntie passer på plassen til Arwin mens han er borte.

Ikke alle i gatemiljøet var enige med Wilson om at vi burde holde oss unna, og da spesielt ikke den karaktersterke kvinnen som bare går under navnet Auntie. Auntie er en kortvokst kvinne ett eller annet sted i førtiårene, som er avhengig av en surstofftank som hun har på hjul. Hun har en særpreget fremtoning, og jeg har mer enn én gang tenkt at hun hadde glidd rett inn som en av skurkene i Gotham city. Surstofftanken som hun alltid drasser på er omtrent like stor, og har nesten samme form, som kroppen hennes, noe som gir et bisart inntrykk av at hun har en robotkopi av seg selv med seg.

Hun når meg omtrent til midjen og er nok født med et eller annet syndrom jeg ikke vet navnet på som har gitt henne dette lille, kirkeklokkeformede utseende, med et svært barnslig og rundt ansikt som gjør det veldig vanskelig å bestemme alderen hennes. Hun har en tynn og pipende stemme som minner om hun lille dama i Poltergeist som får Carol Ann over til den lyse siden.

Til tross for dette tilsynelatende harmløse ytre, har hun en ekstremt sterk personlighet og styrer sin del av gata med jernhånd. Det er særdeles få kvinner i gatemiljøet i området vårt, noe som stort sett kan forklares med at jentene blir giftet bort eller solgt som slaver når de så vidt når puberteten. Men de få kvinnene som blir værende vokser opp til å bli ekstremt sterke og, på lik linje med mennene, både kalde og kyniske. Noe annet kan man jo ikke forvente.

Auntie driver et par kiosker der hun underbetaler de ansatte så til de grader at de nærmest jobber gratis, og har blant annet også en ladestasjon hun tar godt betalt for. Gatefolket har jo ikke tilgang på strøm og er derfor avhengig av slike stasjoner for å få ladet mobilene sine.

 Aunties lille hjem

Aunties lille hjem

Hun bor i et lite rom på gateplan, og «leier» ut soveplasser på fortauet utenfor. Arwin har bodd på fortauet utenfor Auntie så lenge han kan huske og betaler for det i form av en rekke tjenester han må utføre daglig. Dette har skapt et slags avhengighetsforhold mellom de to, som til tider er svært hatsk og stormfullt, og til tider preget av en gjensidig forståelse av at de trenger hverandre på hvert sitt vis. Hun kaster ham ut minst én gang i uka, og Arwin flytter ut i protest minst like ofte, men han ender alltid opp med å gå tilbake etter et par dager.

Arwin er, i kontrast til de fleste andre i miljøet, en ekstremt ryddig, effektiv og systematisk person som gjør ti manns arbeid på halvparten av tiden, og det er som regel perfekt utført. Da sier det seg selv at Aunties lille verden fort bryter sammen når han er borte. Hun er som sagt ikke noe jeg vil beskrive som en kjærlig morskarakter, så da hun ringte Joe gang på gang for å trygle ham om å bestikke politiet for å få Arwin ut av fengsel var det neppe av omsorg, men heller fordi hun rett og slett er avhengig av tjenestene hans. Hun syns vi var kjipe som tenkte på vår egen sikkerhet, og mente at Wilson var teit som anbefalte oss det samme.

Jeg skal ærlig innrømme at dette ble litt i overkant for mye drama for min del, og jeg rømte til den andre siden av byen til noen venner av meg der i tre dager. Så mye for Den Sterke Frihetskjemper jeg gjerne liker å se for meg at jeg er. Samtidig er det jo noe som heter at man skal ta på seg sin egen surstoffmaske før man hjelper andre, og jeg er jo ikke til mye hjelp for noen om jeg selv havner i klørne på det korrupte systemet her.

Etter en uke med tung og desperat venting slapp endelig Arwin ut av fengsel mot en bot på 7000 rupier og en betinget straff som betyr at han må møte opp en gang i måneden på ubestemt tid og signere noen papirer.

Hva han opplevde i fengsel, og hvordan det hele utartet seg, krever et eget innlegg, og kommer i neste episode av Gatedynastiet.