Bombay bug blues

Jeg liker å se på meg selv som en relativt sterk og uavhengig person, som fikser det aller meste selv. På min reise alene ut i den store, skumle verden får jeg stadig vekk spørsmålet «Men er du ikke redd?», spesielt av menn som ikke kan forstå hvordan en kvinne kan gjøre noe slikt på egenhånd. Visst syns jeg det er skummelt, men direkte redd kan jeg ikke skryte på meg å være.

Men plasser meg i et rom med et gjennomsnittlig stort insekt, så skal du få bevitne en ukontrollert og irrasjonell frykt ta en ny form du aldri har sett før.

Hvor denne frykten kommer fra er jeg jammen ikke sikker på. Jeg vokste opp i Nord-Norge, der vi sammenlignet med resten av verden må kunne sies å bare ha tulleinsekter. En slags samling av soft rock-ballader av noen kryp, der de fleste andre må forholde seg til black metal-versjoner av den samme faunaen.

Visst har jeg løpt for livet fra innpåslitne klegg på hytta, men det kan ikke sammenlignes med insekter som er så store at de lager lyd når de flakser med vingene, skygger for sola og må be om landingstillatelse før de kan dumpe ned et sted. Og ja, vi har ekle små edderkopper i nord, men de når liksom ikke helt opp til sine slektninger i andre deler av verden, som ser ut til å være i stand til å løfte deg opp og kaste deg inn i nettet sitt med én arm, mens de rører i gryta med de andre.

Jeg følte jeg kom ganske billig unna det i Bosnia, og hadde bare én opplevelse med en gigantisk, hårete tusenbein med følehorn på størrelse med radioantenner fra 80-tallet. Den dukket veldig plutselig opp på veggen ved siden av hodet mitt da jeg la meg i senga, og det kan ikke ha gått mer enn et par sekunder før den lå utsmurt på baksiden av boka «Sapiens – a brief history of humankind». Det er fristende å påberope meg den bevisste poetiske handlingen å drepe et innsekt, som sikkert har eksistert lenge før vi mennesker i det hele tatt tok form, med en tung bok om evolusjonen, men sannheten er at et jeg blir fullstendig blottet for all rasjonalitet i møte med slike vesener. Det eneste instinktet jeg forholder meg til, er «drep det, før det dreper deg!».

 Bildet er hentet fra internett, da jeg aldri rekker å ta bilde av insekter før jeg dreper dem. Eller setter fyr på huset.

Bildet er hentet fra internett, da jeg aldri rekker å ta bilde av insekter før jeg dreper dem. Eller setter fyr på huset.

Her i Mumbai er det et noe rikere utvalg av kryp, og jeg kan ikke akkurat påberope meg å ha taklet det med æren i behold.

Jeg leier en slags hybel på et hotell, og selv om den ikke kan sammenlignes med norsk standard, er den absolutt av en høy standard i det området jeg bor i. I vesten ser vi på kakerlakker som et tegn på ureinslighet og lav standard, mens her er de mer som vanlige husfluer å regne.

Første gang jeg så en slik jævel klatre opp etter veggen på rommet mitt, gikk jeg rett inn i nivå to på Reaksjonsskalaen for Nærkontakt med Insekter, heretter forkortet til RNI. Nivå én består av en akutt risting av kroppens lemmer mens jeg gir fra meg et «Ræffelhormh!» eller noen ganger bare et klart og tydelig «Æææ!». Nivå to inntreffer i kontakt med middels ekle kryp, som denne kakerlakken, og består av at jeg bryter ut i ufrivillig breakdancing mens jeg lager lyder som høres ut som en blanding av en godt voksen, døende sel og en katt som harker opp hårballer. En av velkomstgavene fra Joe var heldigvis en stor sprayflaske med «Bug off», som jeg kaller den, som er en garantert kreftfremkallende, rambosterk blanding av kjemikalier som nok aldri har vært lovlig i Norge noensinne. Den lukter en blanding av motorolje, baccalao og verdens undergang, og dreper krypene i løpet av sekunder. Og det beste med den er at jeg ikke trenger å komme i fysisk kontakt med dem. Jeg drukner dem i denne menneskeskapte død i flytende form, og lar dem ligge der til skrekk og advarsel, til de som vasker her plukker dem opp.

Men det varte bare til jeg sto på badet og tørket meg etter en dusj den første uka mi her. Jeg jobbet hardt med å ikke la krypene gjøre meg hysterisk til enhver tid, så da jeg kjente at noe krøp nedover leggen min, sa jeg rolig til meg selv at det bare var en vanndråpe. Det var ikke en vanndråpe. Det var en kakerlakk. Her bar det rett inn på nivå tre på RNI. Jeg hadde heldigvis på meg sandaler, og trampet først så hardt at kakerlakken falt av leggen, og fortsatte trampinga oppå den veldig, veldig mange ganger etterpå. Jeg kan ikke tro noe annet enn at jeg må ha sett ut som en t-rex som prøver å markere domene, der jeg sto naken med ræva ut og hodet lent bakover mens jeg rautet med dyp og alvorspreget røst mot taket, samtidig som armene mine krøket seg sammen med fingrene spriket ut.

Etter å ha forsikret meg om at det ikke var noe igjen av kakerlakken, løp jeg ut i rommet og sendte en melding til min indiske kompis. Jeg fikk et umiddelbart behov for å dele det jeg hadde blitt så urettferdig utsatt for, men da jeg skulle skrive skalv jeg sånn at jeg bare sendte «Bug on leg!», hvorpå svaret kom raskt: «What does this mean? Are you in trouble? Where are you?». Da jeg endelig fikk roet meg ned nok til å utdype, fikk jeg det samme svaret som alle gir meg. Slapp av, de biter ikke. Det er bare et innsekt.

Som er den mest ubrukelige trøsten du kan gi noen med en irrasjonell frykt. Jeg er ikke nødvendigvis redd for at de skal bite meg. Jeg er redd for at de skal krype inn i hjernen min gjennom øret, nesa eller ræva og legge egg. Jeg er redd for at de skal bortføre og drepe meg mens jeg sover. Jeg er redd for at de har møter under senga mi der de planlegger å angripe meg i flokk, spinne meg inn i en kokong og drikke seg fulle på blodet mitt, mens de synger vulgære innsektsviser og danser macarena i ring rundt meg.

Etter å ha hatt en kakerlakk rett på huden min, tenkte jeg at det ikke kunne bli så veldig mye verre. Men det kunne det selvfølgelig.

En dag jeg satt på badet og tok oppvasken i ei bøtte, fikk jeg en plutselig fornemmelse av å ikke være alene. Jeg frøs til, og så meg sakte rundt i rommet. Etter å ha forsikret meg om at det ikke var noen der, slo jeg blikket ned igjen mot oppvaskbøtta, og stirret plutselig inn i øynene på en kakerlakk på størrelse med en hamster. Den sto to centimeter fra foten min, og fikk de andre kakerlakkene jeg hadde møtt til å fremstå som hyggelige, små dosere i Fraggelberg. Man kjenner virkelig at man lever når man har dyp øyekontakt med et innsekt som ser ut til å kunne ta deg i håndbak uten å bli særlig svett på den brede ryggen sin. Og så viser det seg at ryggen kan dele seg opp i to, og bli til vinger.

Det var duket for nivå fire på RNI, som så langt er det høyeste nivået jeg har nådd. All frykt bare imploderte i kroppen min, og jeg reiste meg sakte og behersket mens jeg smilte til kakerlakken så han ikke skulle skjønne at jeg var redd, og gikk så langt unna badet det var mulig på hybelen min. Ute av syne begynte jeg å puste som en fødende kvinne under de verste riene, og hvisket gjentakende til meg selv: «Du er en sterk og uavhengig kvinne! Du er en sterk og uavhengig kvinne! Det er bare et innsekt. Du er en sterk og…FØKK DEN JÆVLA DRITTEN HER!», og røsket opp utgangsdøra. Det var bare å innse nederlaget, og hente forsterkninger.

Utfor rommet mitt sitter det alltid tre-fire av hotellets ansatte, og på kveldstid er det en gjeng med ganske unge menn som har nattevakt. Disse har en voldsom respekt for meg, og ser alltid ned i bakken og kaller meg «Madum» når jeg kommer og går. Jeg har til tider hatt inntrykk av at de tror de kommer til å gå opp flammer om de skulle finne på å få øyekontakt med meg. Da jeg plutselig sto foran dem, ragende et hode høyere enn dem som jeg er, med et svært sammenbitt og alvorspreget ansikt mens jeg pekte med en strak arm inn på rommet mitt, ble det isende stille i korridoren.

«There’s a big bug behind the bucket in my bathroom!» proklamerte jeg med dyp og alvorspreget røst, mens jeg samtidig følte meg som en amatørmessig bluesartist som prøver seg på bokstavrim. Disse gutta, som jeg i ettertid bare kaller The Bug Boys, har ikke gått noe særlig på skole, kan knapt skrive sitt eget navn, og har et meget begrenset utvalg av engelske gloser i sitt vokabular. De så meg for første gang inn i øynene og spurte «Madum ok?». Jeg gjentok i enklere ord «Bug in bathroom!», men utfra den lille hindien jeg forstår, men ikke snakker, trodde de at noen hadde stjålet baggen min, og ble veldig redde for hva det ville si for dem. Når man ikke kan gjøre seg forstått med språk, er det jo naturlig å gå over til miming, så jeg plasserte begge hendene mine i panna og lagde følehorn med fingrene mens jeg sa «Buuuug!». Hvorpå det forsiktig kom et forslag fra han ene om at det var en ku på rommet mitt. Etter dette ga jeg opp, og tok tak i armen til han som sto nærmest, og dro han inn på rommet mitt for å vise han monsteret. Halvveis inn i rommet frøs han fullstendig til is, og så ut som en fjortenåring som plutselig hadde blitt dratt inn i jentegarderoben etter en gymtime, uten å ville være der. Han prøvde fortvilet å ikke se på bh-en min som lå på senga, samtidig som han ikke klarte å la være, og ventet seg en represalie for å i det hele tatt ha øyne. Jeg kunne ikke gi meg en mer langflat faen i en ung manns indre, utilfredsstilte seksuelle frustrasjoner på dette tidspunktet. For meg var han en soldat i Krigen mot Kryp, og jeg var generalen som ikke var interessert i å ta noe del i den ubehagelige utryddingen av slaget jeg forakter, men holde meg i trygge omgivelser mens noen andre gjør jobben.

«Bug! In bathroom!» gjentok jeg. Men han så fremdeles bare på meg med skremte øyne, samtidig som de andre Bug boysene sto samlet i døråpningen min, uten å krysse terskelen.

Jeg fisket til slutt opp en lommelykt fra veska, dytta han motvillig mot baderomsdøra, lyste monsteret inn i øynene, og sa høyt «Help me!». Endelig forsto han, og lo lettet mens han snudde seg til de andre og ropte: «Cockerachi!». Det brøt ut en lettet jubel, som jeg i ettertid har skjønt sprang ut fra en ren lykke av at det som hadde skjedd ikke var deres feil.

Plutselig var det feststemning blant oss, og noen hentet et enda sterkere «Bugg off!» enn det jeg hadde, mens en annen roet meg ned og sa «Relax, madum! It will not bite you», og en tredje hentet en spade for å bære jævelen ut med etter at de hadde druknet den i gift.

Etterpå satt jeg igjen og måtte prosesserer tankene om at min frykt for et ikkebitende innsekt ikke kan måle seg med frykten disse menneskene har for at noe galt skal skje med meg på deres vakt, da det kan føre til at de mister den sykt dårlig betalte jobben de har, som igjen vil føre til en fullstendig håpløs situasjon for dem.

Et par dager senere løp en av de middels ekle kakerlakkene over gulvet mitt, men plutselig befant jeg meg på nivå én, og ikke to, på RNI. Jeg rista litt på skuldrene og slapp ut et halvhjertet «Ææ», før jeg sprayet den med Bug off. Men så skjedde det noe uventet. Kakerlakken prøvde, som alle de andre før den, å løpe fra sprayen et par sekunder, før den måtte gi opp for giften og ramlet på rygg og sprellet med alle beina sine før den stilnet til. Men denne gangen gjorde det plutselig vondt et sted langt inne i meg, og jeg fikk opp bildet av hun nakne jenta som løpet fra napalmregnet i Vietnamkrigen på netthinna.

Jeg satte meg ned ved siden av liket av kakerlakken, og begynte å spørre meg selv hva jeg egentlig driver med. Hvem er jeg til å utnevne meg selv til en slags insektenes Donald Thrump, som bare erklærer krig mot alt jeg finner ubehagelig, skremmende og som jeg ikke forstår?

Etter at et par filosofiske øl bedøvet empatien litt, konkluderte jeg med at det jo er helt innafor å holde hjemmet sitt fritt for skadedyr, og at det ikke er nødvendig å besjele kakerlakker og andre ufyselige krypdyr. Men det rare er at etter denne hendelsen, har det ikke vist seg et eneste kryp på rommet mitt, annet enn mygg.

Noen vil kanskje påstå at det har noe med at det de kaller «vinteren» her har satt inn, og at det dermed er betraktelig kaldere på kveldene enn ellers. Men jeg velger å tro at jævlene og jeg hadde et slags oppgjør den kvelden, og at de innså at det nok er best å holde seg unna Madum and the Bug Boys.