Anekdoter fra en glemt krig

Mine to måneder her i Mostar nærmer seg en slutt, og jeg føler meg litt som en turist som har fråtset i en mental buffet, der man kan forsyne seg så mange ganger man ønsker.

Jeg kom til en by som ganske nylig har opplevd en grotesk krig, men jeg forventet ikke å høre noe særlig om den. Jeg så for meg at det skulle råde en slags rungende taushet over det hele, og var redd for å trampe inn som John Cleese i Fawlty Towers episode «Don’t mention the war!».

Før jeg dro hit, fikk jeg et godt råd fra min mostarske venninne i Oslo, da jeg uttrykte min bekymring for å tråkke feil i samtaler som omhandler konflikten som enda råder her. «La folk fortelle sin historie først.» sa hun. «Ikke fortell dem hva du har lest eller hørt, eller hvordan du tror det var eller er. La dem fortelle sin historie, så kan du fortsette samtalen etter det.»

Det skulle vise seg å være et av de beste rådene jeg kunne få. For jeg trengte aldri å spørre. Alle jeg har snakket med, ung eller gammel, har uoppfordret fortalt meg personlige historier fra krigen. På mange måter kan det virke som om folkene her føler at nettopp ingen har spurt dem. At ingen egentlig vil høre.

 Jeg bare ser på deg...

Jeg bare ser på deg...

Og det er ikke så rart. Da krigen startet var de fleste overbeviste om at noen ville komme å redde dem når som helst. De var en del av Europa. Av eks-Yugoslavia, det eneste landet som hadde automatisk visum til både Kina og USA. Når de var ute og reiste, fikk de alltid beskjed om å passe ekstra godt på passet sitt, for det var et av de mest dyrbare passene i verden. Sarajevo hadde et storslaget OL i 1984, og det var en kulturhovedstad. Klart noen ville komme og hjelpe dem!

Men det gjorde de ikke. Vi gjorde det ikke. Ingen kom. Det verste folkemordet i Europas historie etter andre verdenskrig, fikk pågå i årevis, mens resten av Europa tenkte at Bosnia først og fremst var et land vi bare hadde hørt om på Grand Prix.

 Frihet faller ikke fra himmelen ned. Din søster ofret tre brødre for fred.

Frihet faller ikke fra himmelen ned. Din søster ofret tre brødre for fred.

Så folk vil gjerne fortelle. Og det samme skjer hver gang. De forteller, jeg lytter og tørker tårer, og så får de forferdelig dårlig samvittighet for at de har fått meg til å gråte. Som om mine tårer er verdt mer enn det de har vært gjennom. Bortskjemte, trygge meg, med lottobilletten norsk pass, låner følelsene deres for et lite øyeblikk, og de får dårlig samvittighet for at de forteller om sin egen oppvekst.

For samtidig som jeg gråt mine bitre tårer over at Kurt Cobain valgte å ta sitt eget liv, kjempet de, som nå har blitt mine venner, for livet her. Mens jeg øvde på splitthopp og piruetter i dansestudioet, løp mine venner i sikk sakk for å unngå snikskyttere. Mens jeg plukket løken av den hjemmelaga pizzaen i en trygg sofa, delte vennene mine en halv løk om dagen.

Noen av historiene jeg har fått høre er direkte grusomme, og omhandler alt fra systematiske gjengvoldtekter i konsentrasjonsleirer, til barn som blir skutt av snikskyttere. Disse historiene ønsker jeg ikke å gjengi, da det blir for hard kost for de fleste.

Men jeg vil gjerne dele noen anekdoter, som samlet gir et lite innblikk i hvordan hverdagen var for mange her i Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. Fritt gjenfortalt etter minne, da alle historiene har blitt servert over en øl eller kaffe, i situasjoner jeg ikke følte for å ta opp en notatbok og notere. Dette er historier fortalt av folk som selv mener de var heldige, fordi de tross alt overlevde, og mange andre opplevde mye verre ting enn dem.

Kompis, 24 år:

Faren min kjempet i den bosniske hæren, og han var derfor mye borte. En gang han var hjemme, satt han i en stol og slappet av. Moren hans kom inn, og han reiste seg for å gi henne stolen. Hun satte seg ned, og i neste sekund landet det en granat som drepte henne, i stolen han satt i bare et minutt tidligere.

Da faren min satt i konsentrasjonsleir, kunne det gå mange dager uten at de fikk mat. En dag satt en av fangevokterne og spiste en appelsin. Han så på faren min og onkelen min, og spurte om de ville ha appelsinskallet. Selv om det var fryktelig ydmykende, var de for desperate til å si nei. Enhver form for næring var velkommen.

Da krigen endelig var over, kom pappa hjem med en stor vannmelon. Han holdt den opp foran meg og søsteren min, og spurte om vi visste hva det var. Vi fnyste, himlet med øynene og svarte «Selvfølgelig vet vi hva det er! Det er en ball.»

Kompis, 32 år:

Faren min var overlege på det lokale sykehuset, og jobbet døgnet rundt med å prøve og berge så mange liv som mulig. Min mor var høygravid, og jeg var åtte år, da vi som vanlig løp ned i kjelleren for å søke ly mot rakettangrepene. Etter en stund slo plutselig døra opp, og min far sto likblek i åpninga, fullstendig tilgriset av pasienters blod på den hvite legefrakken. Jeg kommer aldri til å glemme det forvridde uttrykket i ansiktet hans da han så oss. Han hadde fått beskjed på sykehuset om at det lå en høygravid kvinne med en gutt ved siden av seg i gata, begge drept av rakettene. Men det var ikke oss.

Tilfeldig kar på pub, ca.40 år:

Vi i den bosniske hæren hadde ikke særlig med våpen, men vi klarte av og til å skrape sammen nok penger til at vi kunne leie den kroatiske hæren til å sende noen raketter mot serberne. Vi hadde nok penger til tre raketter, og ringte inn en bestilling. På avtalt tidspunkt hørte vi den ene raketten gå over, så den andre, og så den tredje. Men så ble det plutselig avfyrt en fjerde, og vi ble straks bekymret, for det hadde vi jo ikke råd til. Så vi ringte for å avklare en eventuell misforståelse. «Slapp av!» svarte de. «Den siste var på huset.»

Venninne, nå bosatt i Norge, 42:

Jeg tenker ofte at det bare er tilfeldigheter hvem som overlevde, og hvem som ikke overlevde. Jeg husker en gang jeg og noen venner var på morellslang i en hage, og jeg sto oppreist og strakk meg etter morellene. Plutselig begynte kompisen min å erte meg for noe, og jeg tok spontant en neve moreller og kastet etter han. I det jeg kastet, bøyde jeg meg litt ned, og i samme sekund suste det en kule fra en snikskyter over hodet mitt. Hadde ikke kompisen min ertet meg, hadde kulen truffet meg i hodet.

Jeg og kompisen min var på en café i Tuzla og drakk kaffe. Det hadde regnet i flere dager, og kompisen min hadde en voldsom hodepine. Han ville dra hjem, men jeg hadde lyst til å bli litt til. Jeg prøvde å overtale han, men han hadde så vondt i hodet at det lot seg ikke gjøre. Så vi dro derifra. Ti minutter senere inntraff angrepet som senere har blitt omtalt som Tuzlamassakren, der 71 mennesker ble drept, og 240 skadet, alle sivile, og de fleste mellom 18 og 25 år.

Venninnes mann, 43:

Min mor har alltid vært utrolig flink med blomster. Hun kan få en rose til å springe ut av en tannpirker, og vi kaller henne Blomstermor. En dag la hun seg for å hvile i stua, og for å skjule seg for snikskyttere, la hun seg inntil veggen under vinduet. Hun våknet av at hun følte at noen snakket til henne, og sa at hun måtte stelle med blomstene. Det var ingen der, men følelsen var så sterk at hun sto opp og gikk ut på kjøkkenet for å se til blomstene sine. I det hun kom ut på kjøkkenet, slo en rakett inn vinduet hun hadde sovet under, og sprengte alt rundt. Det var som om alle blomstene hun hadde gitt liv til, ville gi henne livet tilbake.

Jeg var ute i gata med bestekompisen min, da det kom et rakettangrep. Vi løp mot blokka vi bodde i, og mens vi løp haglet det rundt oss. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men bestekompisen min sin arm kom i veien for en splint som var på vei mot hodet mitt. Han ble hardt skadet, men det berget livet mitt. Vi er uatskillelige den dag i dag, og han er den første jeg må se når jeg kommer til Mostar.

Pappaen til en venn, 53:

Den bosniske hæren hadde lite våpen, og vi måtte spare på de få granatene vi hadde, så vi kastet store steiner over til den andre leiren. De trodde det var granater, og gikk i dekning. Etter en stund kastet vi en ekte granat. De visste aldri om det var en stein eller en granat som kom, og ble totalt psyket ut av det. Sånn kjemper man en fattigmannskrig.

Jeg ble truffet av en snikskytter i skulderen, og kulen gikk på skrå ned og stoppet to millimeter fra hjertet mitt. Jeg måtte gå med kulen i ett år før jeg kom meg til Sarajevo, hvor de klarte å fjerne den etter en fem timers lang operasjon. Jeg hadde på meg et muslimsk smykke da jeg ble truffet, og smykket ble tilgriset av blod. Jeg har aldri tørket av blodet.

 Naboblokken min.

Naboblokken min.

Kanskje kan det for en utenforstående høres ut som vi er en tragisk gjeng som sitter og graver i fæle historier på en mørk pub, men sånn er det overhode ikke. Som den føromtalte overlegen sa til meg: «Det viktigste våpenet vårt var ikke granater, gevær eller raketter. Det var galgenhumor. Det var humoren som holdt oss i live.» Og jeg er ikke i tvil om at han har rett. Selv om jeg har felt aldri så mange tårer disse to månedene, har jeg også ledd så mye at jeg har trodd bollekinnene mine skulle sprekke. Jeg har reist en del, men jeg har aldri møtt på en så varm, men samtidig mørk, humor som folkene har her. Og for hver gang hjertet mitt har bristet av en av de mange, personlige historiene, har lattermusklene mine bristet i neste øyeblikk.

Og jeg vet, at når jeg kommer til å se tilbake på minnene mine herfra, er det dette jeg først og fremst vil huske. Den hjertelige latteren som slår som et ekko gjennom de mange kulehullene de omgir seg med.