Danskebåten til Bosnia

«Hva er greia med deg og Bosnia?» blir jeg ofte spurt, og aller mest av bosniere selv. Jeg svaret alltid at det er en lang og kjedelig historie, men at kortversjonen er at jeg rett og slett bare liker meg her.

Men etter mitt forrige innlegg om mitt mislykka forsøk på å handle i butikken, er det mange som lurer på om jeg har familierøtter i Bosnia, og hvordan jeg egentlig har havna her, så nå er det vel på tide å gi langversjonen.

For omtrent ti år siden, dro jeg og bestekompisen min, Claus, på en god, gammeldags fylletur med danskebåten. Vi hadde ikke noe dypere tanker rundt turen enn å drikke billig øl, og kjøpe kvota vår med kjøtt, tobakk og alkohol. Nordlendinger som vi er, syns vi jo selvsagt at de stengte alt for tidlig i baren, og gikk til lugaren for å drikke litt mer. På vei dit kræsja jeg med en norsk-bosnier i korridoren, og vi kom raskt i snakk. Jeg klarer utrolig nok ikke å huske navnet hans i ettertid, men la oss kalle han Adnan.

Adnan var også klar for en liten runde til, og vi inviterte han på nachspiel på lugaren. Han fortalte at han var på vei til Danmark for å besøke kjæresten sin, og at han hadde bodd i Danmark og Norge de siste åra. Vi drakk og lo, og utvekslet gode historier, men nysgjerrige som vi nordlendinger er av natur, måtte vi jo til slutt spørre om han ville fortelle om krigen, og hvordan han kom til Norge. Krigen på Balkan var den første krigen jeg var gammel nok til å følge med på gjennom nyhetene, og jeg har alltid skammet meg over at jeg ikke visste nok om den. Den var på en måte så nær, men likevel så alt for fjern for en fjortis som akkurat hadde oppdaget gutter, fest og rock n’ roll. Jeg innrømmet for Adnan at jeg ikke hadde satt meg nok inn i konflikten til å kunne si noe som helst, men at jeg veldig gjerne ville vite mer. Å kunne snakke med noen på sin egen alder som har opplevd krig på nært hold, er jo ikke hverdagskost for en overbeskytta nordlending.

Og Adnan fortalte. Om naboer og gode venner som plutselig var fiender. Om å være fanget i sin egen by, mens raketter smalt i hagen og snikskyttere lurte rundt hvert et hjørne. Om at bestekompisen hans ble drept på vei til skolen, og om at faren hans plutselig en dag sa at de måtte forlate hjemmet sitt, livet sitt, og flykte langt av gårde, men at han ikke ante hvor dette «Avgårde» var.

Havet har aldri vært så stille, som da vi satt og hørte på Adnans historier på lugaren til langt ut på morgenen. Edru var vi jo ikke, og den emosjonelle stemninga fikk både Claus og meg til å felle mang en tåre, mens vi sakte ble skammelig klar over at vi aldri har følt på en reell frykt. Aldri har manglet noe som helst. Aldri har tenkt tanken på at vi kan miste det vi har.

Da Adnan oppdaget at vi gråt, begynte han selv å gråte, for han syns det var så rørende at det gikk såpass inn på oss. Det hele ble et ganske så absurd tutekor, der vi gråt for hverandres følelser. Etter en stund fant Adnan ut at vi måtte lette på stemninga, og lurte på om jeg kunne synge en sang. Jeg husker jeg gikk gjennom hele den indre jukeboksen min, men ingenting passet. Hva synger man til en som akkurat har åpnet hjertet og sjela si, og fortalt om da han mistet alt som var kjært, når man selv aldri har mistet noe annet enn alt for mange historietimer? Til slutt endte jeg opp med å synge Nocturne av Evert Taube, men jeg kunne ikke teksten, så jeg måtte finne på en ny i farta. Jeg er ikke kjent for å ha særlig god hukommelse, men teksten jeg fant opp der og da har limt seg fast. Det ble en salig blanding av bokmål, nynorsk og nordnorsk, men det var det ingen som brydde seg om.

Etter sangen fortalte Adnan om hvor vakkert Bosnia egentlig er. Om den fantastiske naturen, det rene vannet og den utrolig lange og spennende historikken landet bærer på. Vi hadde jo bare sett bilder av ruiner og folk i nød og det var vanskelig å se for oss at det var det samme landet han snakket om. Igjen skammet jeg meg over mine manglende kunnskaper.

Båten begynte å nærme seg land, og vår nye venn måtte ta farvel. Før han gikk, ville han gi meg et smykke, som han egentlig hadde tenkt å gi kjæresten sin. Jeg ble ekstremt forlegen, men han nektet å ta nei for et svar. Det var et hvitt hjerte med en blank sten i, og han ga meg det mot at jeg sverget på at jeg aldri skulle glemme han, og at jeg skulle dra til Bosnia når jeg fikk sjansen. Jeg sverget dypt og inderlig, slik man jo gjerne gjør på nachspiel på danskebåten.

Da vi våknet en gang ut på ettermiddagen, hørte jeg Claus mumle fra andre enden av lugaren: «Av alle ting jeg hadde forventet av denne turen, så var det ikke at vi skulle sitte og gråte for Balkan til langt utpå morgenen. Men det hadde vi bare godt av.» Jeg vet den dag i dag ikke hvorfor vi feilet å utveksle noe form for kontaktinformasjon, men jeg skylder på mengden akevitt som ble fortært i de lange morgentimene.

Adnan hadde satt sine spor, og da jeg kom hjem hang jeg smykket fra han på veggen over senga mi. Årene gikk, og med jevne mellomrom tørket jeg støv av hjertet på veggen, mens det stakk i meg at jeg faktisk hadde et løfte å holde. Og hver gang jeg hørte noe om Bosnia, eller ble kjent med noen derfra, ble jeg påminnet at jeg fremdeles ikke hadde lest mer om landet, og at det var på tide å gjøre noe med det.

Åtte år senere satt jeg og venninna mi og så gjennom tilbud Norwegian hadde til byer i Europa. Vi hadde fem dager til rådighet, og ville dra til en eller annen by for å fjase rundt. Da jeg så at de hadde flyvninger til Bosnia, sa jeg bestemt «Vi skal til Sarajevo! Jeg lovte en bosnier på et nachspiel på danskebåten for åtte år siden at jeg skulle dra dit.» Venninna mi trakk på skuldrene og svarte «Da må vi jo bare dra dit, da.»

Vi dro, og Adnan hadde ikke overdrevet! Ikke bare er Bosnia et usedvanlig vakkert land, men det er spekket med historie, hysterisk god mat og ikke minst, fantastiske mennesker. Her slipper du overivrige, falske gladgjøglere som skriker på hvert et gatehjørne og presser deg til å kjøpe plastsandaler de sverger er av antilopeskinn. Bosnierne er stort sett rolige og beherska, på grensa til alvorlig, når du først treffer på dem. Men spør du om hjelp til noe som helst, setter de himmel og hav i bevegelse for å hjelpe deg. Og de gjør det ikke for å få noe ut av deg. De er bare genuint interessert i å hjelpe.

Og fjellene, åsene, skogene, elevene og arkitekturen er så overveldende at til og med ei skravlebøtte som meg blir helt stum.

 Utsnitt fra Sarajevo

Utsnitt fra Sarajevo

 Uten filter, jeg sverger!

Uten filter, jeg sverger!

Etter tre dager i Sarajevo, traff vi på to engelskmenn som hadde kjørt helt fra London, og skulle fortsette å kjøre til India. Det sier seg jo selv at dette var spennende folk, og da de foreslo at vi skulle bli med til Mostar dagen etter, var vi ikke tunge å be.

Jeg har alltid gjort litt narr av folk som drar tilbake til det samme feriestedet år etter år, istedenfor å utforske nye steder. Men da jeg kom til Mostar møtte jeg meg selv i døra. Det føltes på et merkelig vis som å komme hjem, og jeg skjønte fort at det var en by som jeg kom til å oppsøke igjen og igjen.

 Gamlebyen i Mostar

Gamlebyen i Mostar

Vi hadde bare en natt her før vi skulle dra hjem igjen, men da jeg våkna på avreisedagen bestemte jeg meg for å bli igjen noen dager til. Jeg klarte bare ikke å reise herifra. Jeg hadde aldri vært alene på tur i utlandet før, så det var på tide.

Jeg sjekket inn på et pensjonat i gamlebyen, og ble fort kjent med familien som driver det, blant annet «onkel» Edin og «fetter» Mirso, som jeg har snakket om i mine forrige innlegg. De er en helt fantastisk gjeng, med humor så svart som du bare ellers finner i Nord-Norge, og et bunnløst hjerterom. I løpet av de tre dagene jeg var her, ble jeg så glad i dem at da jeg kom hjem til Norge igjen, bestemte jeg meg for å dra tilbake igjen bare tre uker senere.

Og da jeg nå i vår fant ut at jeg ville ta ett års permisjon fra jobb og studere via internett, trengte jeg ikke tenke meg om hvor jeg ville dra først. Nå er jeg bare redd for at mine to måneder her kommer til å gå alt for fort. Hver eneste dag er fylt med nye bekjentskaper, opplevelser og historier som kommer til å sette dype spor i meg i lang fremtid.

 Kravice

Kravice

 Middelalderbyen Pocitelj

Middelalderbyen Pocitelj

 Blagaj

Blagaj

 Blagaj

Blagaj

Livet tar stadig nye vendinger, men jeg skal innrømme at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ende opp i Bosnia da jeg tok danskebåten for ti år siden. Nå håper jeg bare at jeg treffer på Adnan igjen en dag, så jeg kan fortelle han at jeg holdt løftet mitt, selv om det tok såpass mange år.