Den Andre Siden

Tiden flyr på Balkan, og opplevelsene og inntrykkene er såpass mange, at det er vanskelig å samle dem i ett blogginnlegg.

Etter godt og vel en måned i Mostar, har jeg allerede fått en solid bekjentskapskrets og mange gode venner. Byen er ikke så stor, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at alle kjenner alle, og at du ikke kan slippe en fis her uten at det står på forsiden av lokalavisa dagen etter. Her om dagen var jeg ute og gikk tur med en kompis i nabolaget, og da jeg kom hjem tikket det inn en melding fra andre siden av byen: «Hørte du var ute og gikk med Zerin. Hvor skal dere?» Det fins til og med en gate, som er full av caféer, som på folkemunne blir kalt Blejiceva, utfra ordet bleji, som betyr å stirre. Her følger alle med på alle, som et slags live realityshow.

Selv om jeg får flashbacks til min oppvekst i Nord-Norge, som til tider kunne oppleves som kvelende gjennomsiktig, finner jeg det bare betryggende og sjarmerende enn så lenge. Folk vinker og hilser fra hvert et gatehjørne. Jeg hilser på nye bekjentskaper som ti minutter inn i samtalen kan avsløre at de er kusina eller fetteren til alle andre jeg kjenner, at det var faren deres som bygde blokka jeg bor i, at de spilte i bryllupet til kollegaen min i Oslo, eller spiller i band med kompisen min fra Skien. Å gå ut på byen her er som en eneste stor bygdefest, der alle sørger for at du har det bra, og at du aldri mangler noe i glasset.

Når jeg sier «gå ut på byen her» kan det høres ut som jeg inkluderer hele Mostar. Det gjør jeg dessverre ikke. Over 20 år etter krigen, er denne vakre byen delt i to av en usynlig grense som alle vet hvor går, og som skiller den muslimske delen fra den kroatiske delen. Eller omvendt. Det kommer an på hvem du spør. Det er folk her som har vokst opp i byen, men aldri vært på Den Andre Siden. De går på hver sine skoler, har hvert sitt fotballag, og det fins jevnaldrende som aldri har møtt hverandre. Til tross for at det er slik, har jeg hørt lite negativt om folkene på Den Andre Siden, som for meg har blitt den kroatiske delen, da samtlige av mine venner tilhører den muslimske siden. Det virker som om de rett og slett bare ikke forholder seg særlig mye til hverandre. Visst kan man gå på pub eller restaurant på motsatt side uten at noen hever på et øyenbryn, men det ligger på en måte et slags slør over det hele, en usagt bevissthet om at man ikke tilhører der. Minnene og arrene etter krigen er såpass ferske enda, at det kan virke som at mange er redde for at konflikten skal blusse opp igjen, og derfor unngår å tråkke på den andre sin plen.

 Religion har ingenting med Gud å gjøre her.

Religion har ingenting med Gud å gjøre her.

 

Mostar er kort sagt den mest splitta byen på Balkan, og folkene her stemmer kun på tre forskjellige partier, som alle tilhører hver sin etniske bakgrunn, og som de fleste utenforstående ville ha sett på som nasjonalistiske. De styrer likt, og er sjeldent enige med hverandre. Det sier seg jo selv at folkene her stemmer på partiet de selv føler de har etnisk tilhørighet til, i frykt for hva de andre vil finne på. Før krigen var det svært vanlig at folk giftet seg på tvers av religion og etnisitet, og derfor er det mange som er forvirra over hvilken side de egentlig hører til.

Selv kjenner jeg et aldri så lite ubehag bare av å skrive om dette, for jeg er redd for å si noe feil, eller påstå noe som en av sidene vil mene er fornærmende. De har nok av folk utenifra som ønsker å fortelle dem at det er bedre om «alle bare kan være venner». Men er det én ting jeg har lært av oppholdet mitt her, er det at man skal være forsiktig med å trampe inn i andre sin fjøs, kledd i dress og lakksko, og fortelle dem hvordan man skal melke kyr, når man selv får levert melka i flasker på døra.

Men det er ikke alle som er redde, og som i et hvert eventyr fins det helter som trosser alt for en bedre verden. Og i denne byen er de bevæpnet med rock n’ roll.

Etter et par uker her fikk jeg en melding fra min bosniske venn i Skien, Igor Dunderovic, som tipset meg om å besøke Mostar Rock School. Jeg hadde knapt lest meldingen, før jeg ble presentert for en mørk og svensktalende herremann som satt rundt samme bord som meg og venninna mi. Han het Mujic, og det kom raskt fram at han er selve drivkraften bak rockeskolen, sammen med blant annet Orhan Maslo. Begge er kjente musikere fra Bosnia. Mujic har spilt trommer for blant annet Tom Jones, og Orhan er tidligere trommis i et av mine favorittband, Dubioza Kolektiv.

 Mr.Mujic in action.

Mr.Mujic in action.

 Det er ikke ofte jeg føler meg liten, men ved siden av Orhan følte jeg meg som en liten fraggel.

Det er ikke ofte jeg føler meg liten, men ved siden av Orhan følte jeg meg som en liten fraggel.

Etter krigen sponset blant annet Pavarotti, Brian Eno og U2, selvsagt med Bono i spissen, byggingen av et digert og fantastisk musikksenter, som i utgangspunktet skulle hjelpe krigstraumatiserte barn og ungdom gjennom musikkterapi. Tanken bak var at barn og unge fra de forskjellige etniske bakgrunnene skulle komme sammen, og forhåpentligvis lege sårene fra krigen litt etter litt. Men på grunn av den vanskelige politiske situasjonen som har oppstått i kjølvannet av krigen, var det ikke bare å få til.

For fem år siden fant våre rockehelter ut at de var faen så lei av at hjembyen deres er delt opp på den måten den er, og bestemte seg for å starte en musikkskole, med fokus på rock n’ roll, der de ville blande elever fra de to sidene av byen. Oppskriften er ganske enkel. Ungdommene velger seg instrumenter, får opplæring i det de velger, blir så satt sammen i band der det er like mange elever fra hver side av byen, og så har de tre måneder på å øve inn én coverlåt, og lage én låt selv. Så spiller alle bandene en stor konsert sammen, og en jury som består av kjente, lokale musikere, velger ett band som vinner. Bandet som vinner får så spille inn den egenlagde låten i det profesjonelle studioet i kjelleren på Pavarottisenteret, der blant annet artister som Brian Eno, Kelly family, Goran Bregovic, Dubioza Kolektiv og en haug andre kjente band har spilt inn platene sine. Denne prosedyren gjentar de fire ganger i året.

 I hvert et rom vi passerte, var det band som øvde. 

I hvert et rom vi passerte, var det band som øvde. 

 

Og det funker. Når ungdommene kommer sammen glemmer de både etnisk bakgrunn og gamle konflikter, og skaper en ny virkelighet gjennom musikken. Skolen har opp mot 200 elever, og våre helter jobber døgnet rundt for å kurse alle ungdommene. Det varmer også et feministhjerte at halvparten av Mujic sine elever på trommer dette semesteret, er jenter.

Arbeidsledigheten her er veldig høy, og mange har ikke råd til å betale for aktiviteter for barn og ungdommer. Kursene på Rockeskolen er derfor gratis. Men skolen er nødt til å betale husleie og andre utgifter til kommunen, noe de har klart til nå ved hjelp av støtte fra blant annet Den Norske Ambassaden. Men på grunn av den nåværende flyktningekrisa, har bidragsyterne sett seg nødt til å kutte all støtte. Skolen har bare penger til å drifte i tre måneder til.

 Den Norske Ambassaden har merket sitt over hele skolen.

Den Norske Ambassaden har merket sitt over hele skolen.

«Men kan dere ikke bare søke om støtte fra kommunen?» får man jo lyst til å spørre. Men situasjonen er slik at de kan ikke søke støtte fra en samlet kommune, slik vi er vant til i Norge, uten å måtte velge hvilket av de tre partiene de skal motta en eventuell støtte fra. Og da har de brutt med de viktige prinsippene de startet skolen med. De vil ikke tilhøre noen av sidene alene, men være en skole for alle. Det blir som om ungdomsklubben på Tøyen skulle måtte ha Frp-logoen på samtlige dører og skilt, og måtte forholde seg til at en tredjedel av ungdommene er mer verdt enn de andre.

Uansett hvilken dag man velger å ta en tur ut på de to best etablerte rockepubene i byen, kan man høre elever fra rockeskolen spille live. Og de er dyktige. Det er alt fra tradisjonell, bosnisk folkemusikk, deilig popmusikk, heftig rock n’ roll eller ska-punk som blåser fletta av deg. Mostar Rock School står for selve soundtracket til en hver dag her i byen, og viktigst av alt gir de fingeren til alle som påstår at man hører til på den ene eller andre siden.

 Elever fra rockeskolen på den populære puben Duradzik.

Elever fra rockeskolen på den populære puben Duradzik.

Jeg har snakket med mange, og det er ikke tvil om at Mostar Rock School er den beste, og mest velfungerende, antinasjonalistiske institusjonen som er å finne på Balkan. Og nå står den altså i fare for å bli lagt ned. Det er vanskelig å formidle hvor hjerteskjærende vondt det er å tenke på, etter å ha vært vitne til hva skolen faktisk klarer å få til i en by som er så delt som den er.

Våre rockehelter nekter å gi opp, og sier de omså er villige til å jobbe gratis for å få det til å gå rundt. Men det hjelper ikke når kommunen skal ha sin husleie og andre kommunale utgifter, og skolen har godt over hundre elever som trenger utstyr og lærere.

Alt av bidrag hjelper, og kunne du tenke deg å hjelpe våre helter, kan du klikke deg inn her

Men før du gjør det, vil jeg gjerne utfordre deg til å se denne videoen de har laget som forklarer situasjonen på en mye bedre måte enn jeg evner å formidle. Om ikke annet for å anerkjenne at noen få, engasjerte mennesker faktisk er i stand til å forandre en del av verden, ved hjelp av trommestikker, gitarstrenger og et innbitt løfte om å aldri gi opp.