Du må senke kravene!

For noen måneder siden opplevde jeg å bli akutt svimmel i lunsjen, av en sånn grad at jeg noen timer senere ble lagt inn på nevrologisk avdeling på Ullevål. Der ble jeg liggende i fem dager mens de tok prøver av hue og ræva mi, og jeg ble scannet og gjennomlyst mer enn noe offentlig dokument i byråkratiet. Det skulle vise seg at jeg hadde virus på balansenerven, men det norske helsevesenet er heldigvis såpass raust at de tok seg tid og råd til å utelukke alt annet først.

I løpet av disse dagene fikk jeg så mye besøk av venner, at vi flere ganger drakk avdelingen tom for kaffe, og sykepleierne spøkte med at jeg hadde flere på besøk enn de var ansatte på jobb.

Likevel noterte fem forskjellige leger seg i papirene sine, at jeg var alene. Da jeg fikk en kopi av epikrisen min siste dagen, sto det til og med at jeg var en «ensling». Jeg måtte spørre om det det var en skrivefeil, eller om de faktisk omtaler folk som ikke er i forhold som enslinger. Det var en skrivefeil, men formidlet likevel det samme. Jeg er enslig.

Én. Ensom. Alene.

Dette er ofte ord som brukes om en person som ikke har partner. Men er man egentlig alene, når man har såpass mange venner at de nærmest kan ta over en avdeling på Ullevål?

Ugift og barnløs. Man er enten gift eller ikke-gift. Og har man ikke barn, er man barnløs. Selv om ingen ville finne på å si at man er billøs, hundeløs eller katteløs.

Det råder en etablert sannhet om at oppskriften på et vellykket liv, er en partner. I tillegg kommer god utdannelse, jobb, helse og andre selvfølgeligheter. Men det saftige kjøttet i livets lapskaus er en partner. Alt annet er bare grønnsaker for å sette farge på gryta.

Noe av det første man gjerne spør om når man møter andre, være seg gamle venner eller nye bekjentskaper, er: «Hva driver du med? Har du mann/kone/kjæreste? Hva med barn?»

Homo sapiens har stort sett betegnet seg som monogame i ca.15 000 år, med noen unntak, og fram til de siste tiårene har det vært nærmest en nødvendighet å være i et forhold for å klare seg i samfunnet. Men jordbrukssamfunnets tid er over i vår del av verden, og ting er ikke som de en gang var.

Jeg anser min generasjon, født på slutten av syttitallet, for å være en av de første som er totalt økonomisk og sosialt uavhengig av en partner for å fungere godt i samfunnet, takket være feministene i min foreldregenerasjon som kjempet for likestilling. Jeg sier ikke at dette er noe helt nytt. Min tipoldemor hadde visstnok fem barn med fem forskjellige menn, som hun oppdro alene i en liten bygd i Nord-Norge. Og det fins utallige eksempler på kvinner og menn som har levd som single før min generasjon. Men det er først i nyere tid at kvinner og menn, i I-land, stort sett kan klare seg selv på sin egen inntekt, og altså ikke er avhengig av en partner for å fungere økonomisk eller sosialt.

Men det er ikke lett å kvitte seg med en mange tusen år gammel holdning, om at man ikke er fullkommen som voksen uten en partner. Å bryte med innarbeidede mønstre, har gjennom historien vist seg å være noe av det vanskeligste vi mennesker kan gjøre.

Å være i tredveåra og ikke ha en kjæreste/samboer/kone/mann blir i dag av mange ansett som trist. «Stakkars, har du enda ikke funnet Den Rette?» Som om vi lever i en slags unntakstilstand, i limbo, fram til vi finner noen å dele livet med. Vi er ufullstendige. Som et byggeprosjekt der forskalinga og bjelkene er på plass, men selve bekledningen mangler, så det er ikke helt levelig.

Eller det velmente og «komplimenterende» utsagnet; «Hæ? Er DU singel? Hvorfor er DU det?»

Jeg vet hva som kommer etter det. Når svaret mitt er at jeg ikke har møtt noen som har imponert meg, som er intellektuell nok, og som jeg samtidig er seksuelt tiltrukket av, får jeg alltid det samme rådet: «Du må senke kravene!»

Jeg må senke kravene? For det første insinuerer dette at jeg har en slags liste med krav, og hvis han feiler på ett av disse, så er det uaktuelt. Så enkelt er det ikke.

Men jeg har da selvsagt en del betingelser som må være på plass for at jeg skal gidde å investere i et forhold. Og la oss for enkelhets skyld kalle det krav, og la oss si at jeg er villig til å senke disse kravene. Da ser jeg for meg bryllupstalen min:

«Kjære Odd-Petter! Før jeg traff deg var jeg singel i åtte år. Jeg hadde det i grunn helt supert, gjorde alt jeg hadde lyst til og syns at livet var fantastisk. Men jeg manglet jo det viktigste av alt, nemlig en partner. Og så fikk jeg stadig vekk råd om å senke kravene. Til slutt gikk jeg med på dette. Og da traff jeg deg. Og du er jo helt ok. Du imponerer meg ikke så ofte. Men du er fin. Og snill. Og jevnt over en ålreit fyr. Og det må jo holde. Jeg vil jo tross alt ikke bli ansett som kravstor når jeg skal velge en partner å være monogam med resten av livet.»

Hvis jeg hadde forelsket meg skikkelig, og blitt sammen med en mann, for så å få vite at jeg var et resultat av at han «senket kravene», så hadde jeg falt inn i en ny dimensjon av kjærlighetssorg.

Vi heier alltid på Den Store Kjærligheten i filmer og litteratur. «Følg hjertet! Vær modig! Ta sjanser!» roper vi i kor mot skjermen eller bøkene. Men i virkeligheten sier vi, litt lavmælte med kaffelattebart på caféen; «Nå er det lenge siden du har hatt kjæreste. Kanskje du må senke kravene… Du finner ingen som er perfekt, vettu.»

Vi holder fast ved at det viktigste i livet først og fremst er å ha en partner, og ikke følge egne drømmer, om de ikke passer inn i normalen. Men hva er egentlig normalen i dag? I følge statistisk sentralbyrå er en fjerdedel av Oslos befolkning single. Det er ganske mange. Mange nok til at det ikke lenger går an å si at det er utenfor normalen.

Og selv om det er mange situasjoner der man blir påminnet om at man er «på venteværelset» i livet, er det når det kommer til mat jeg merker det mest.

For hvorfor er det enda så vanskelig å finne gulrøtter i løsvekt? Singelpakker med kjøttdeig? Eller fisk? Halve brød? Har du ikke en god fryser, ender du opp med å måtte spise det samme fire dager på rad. «Men da kan du jo invitere noen på middag! Det er vel hyggelig.», råder noen. Men selv kunne de ikke tenke seg å ha middagsgjester hver dag de kommer slitne hjem fra jobb. De samme folka er gjerne de som fnyser sjokkert når jeg sier at jeg ofte går for Fjordland. «Hva behager? Lager du ikke maten fra bunnen av? Halvfabrikater er så usunt!» Men har du noen gang prøvd å lage lapskaus for én? Taco for én? Eller fiskegrateng?

 Vis meg søpla di, og jeg skal si deg hvem du er.

Vis meg søpla di, og jeg skal si deg hvem du er.

Selvfølgelig drømmer jeg om Den Store Kjærligheten, på lik linje med de fleste andre.

Men tenke seg til, jeg er mer lykkelig alene, enn med en partner som i grunnen ikke er noe mer spesiell enn noen andre jeg kjenner. Visst faen kan jeg til tider føle meg ensom, men aldri så ensom som jeg har vært i forhold som ikke har fungert. Og visst faen har jeg bannet høyt og giftig når jeg har måtte bygge et støttestativ av symaskinen på en krakk med en vinkasse oppå for å få skrudd opp hylla som har ligget i boden i to år. Eller ramlet ned i sofaen etter en lang dag på jobb og tenkt at det beste i verden akkurat nå hadde vært et trygt fang å hvile i. For all del.

Men mesteparten av tiden er det ikke sånn. Og ikke fortell meg at folk i forhold, med eller uten barn, aldri drømmer om mer alenetid. Eller fantaserer om å kunne gå på byen å kline med en de akkurat har hilst på i barkøen. Eller skulle ønske de kunne bestemme seg for å dra til Praha to timer før flyet går.

Vi single er ikke nødvendigvis ufullstendige byggeprosjekter som sitter på livets venteværelse med ferdignudlene våre og drømmer om hvor bra alt skal bli, bare vi treffer den rette. Eller den som ligner litt på den rette. Eller ikke ligner i det hele tatt, men er helt ok.

Beklager, Odd-Petter, du får kjøpe matchende allværsjakker og lage pasta fra bunnen av med noen andre.

Jeg fortsetter å spise Fjordlandsmiddagene mine alene, til den dagen jeg eventuelt treffer noen som passer med de kravene jeg har satt for meg selv. Og skulle det ikke skje, så får jeg heller investere i en større fryser. Det er ikke verre enn det.