En utlending i butikken

Har du noen gang sett noen stå og stirre foran ostedisken i ti minutter uten å foreta seg noe, og tenkt at de var treige idioter som ikke er i stand til å ta en avgjørelse? Det har jeg, men etter å ha vært utlending i et fremmed land, kommer jeg aldri til å tenke det igjen.

Etter å ha bodd ti dager i Mostar i Bosnia Hercegovina, måtte jeg gi slipp på feriemodusen og innse at oppholdet mitt her tross alt er finansiert av Lånekassa. Selv om det er ganske så billig her i Bosnia, kan jeg ikke spise på restaurant hver dag.

Det var på tide å handle litt mer enn brød, ost og egg på butikken, og komme i gang med å lage middag selv. Så i dag begikk jeg meg altså ut på egenhånd i den enorme butikken Konzum litt lengere bort i gata. En kompis hadde lært meg navnet på det aller viktigste, nemlig stekesmør (maslo) og bacon (prsut), og jeg var ved godt mot. Det varte ikke så lenge.

De er glade i et vanvittig utvalg av hver enkelt matvare her i Bosnia, og skal du ha en pakke med pølser har du metervis med hyller å velge mellom. Men hva de inneholder er en ren gjettelek for en stakkars utlending.

 Pølsebonanza

Pølsebonanza

Som for eksempel Pipi extra mini. Ingenting i det navnet gir mening. For det første, hvordan kan noe være extra mini, og samtidig være nøyaktig like stor som Pipi XXL-pølsene? Og hva betyr pipi? Er pølsa laget av ekstra små fugler? Er det fuglemat? Undulatservelat?

 En lang strømpe med pipi.

En lang strømpe med pipi.

 Jeg tar gjerne en stor Pipi extra mini, takk.

Jeg tar gjerne en stor Pipi extra mini, takk.

Jeg fant hylla med bacon, og tenkte at dette skulle i alle fall gå greit. Men så viser det seg at de har hundre tusen forskjellige sorter bacon, og jeg har ikke lært meg hva røkt, tørka, sylta eller salta er på bosnisk. De pakkene jeg syns så ut som bacon hadde ikke ordet prsut på etiketten, men slanina eller andre tulleord. Jeg kjente en enorm uro spre seg i hypofysen da det på alvor demret for meg at ordet bacon ikke er et internasjonalt ord i det hele tatt, slik som traktor og bibliotek. Og samtidig slo det meg plutselig at kompisen som jeg spurte hva bacon heter på bosnisk, er muslim, og neppe særlig bevandret i baconverden. Jeg var like langt. 

 Et lite utsnitt av de forskjellige sortene prsut du kan velge mellom.

Et lite utsnitt av de forskjellige sortene prsut du kan velge mellom.

Mitt neste forsøk var å finne rømme. Jeg har aldri før tenkt over hvor vanskelig det er å skille rømme fra smøreost, yoghurt eller andre hvite, smørbare greier, når man bare har bildet på emballasjen å orientere seg etter. Samtlige av de hundre produktene i hylla hadde et bilde av en eller annen variant av en trekinne som det rant en hvit, fyldig masse ut av, og en trinn og smilende bestemor med skaut som insisterer på at du må spise mer. Men mer av hva? Kesam? Krem? Vaniljesaus? Hvem vet.  Jeg lette desperat etter ord som kunne ligne på sour cream, men måtte gi opp og spørre en tilfeldig forbipasserende, og på tredje forsøk fant jeg en som heldigvis kunne nok engelsk til å fortelle meg at det var «kajmak» jeg lette etter.

 Rømme? Yoghurt? Smør? Kesam? Hvem vet.

Rømme? Yoghurt? Smør? Kesam? Hvem vet.

Etter å ha vært i butikken i førti minutter, hadde jeg kanskje en boks rømme, muligens en pakke røkt bacon, og en pakke ost med det forvirrende navnet «salami» i handlekurven. Og jeg var utslitt. Jeg ga opp ideen om å lage meg et ordentlig måltid basert på råvarer, og senket forventningene maksimalt.

«Taco!» slo det meg plutselig. Det er jo internasjonalt! Og jaggu var det ikke fredag også! Jeg gikk optimistisk rundt i butikken og lette etter Tex mex-hylla, men måtte nok en gang gi opp. Jeg fant hvetetortillas, men det var ingen andre tacorelaterte produkter i nærheten. Jeg fant én pakke med noe som kanskje var kjøttdeig, men den hadde en litt rar farge og kunne like gjerne være medisterdeig eller lungemos for alt jeg vet.

Det var rett og slett fortvilende å stå der, med et så enormt stort utvalg av matvarer, men ikke finne noe som lignet på det jeg er vant til. Jeg følte meg som en idiot, og jeg begynte å bli stressa av blikkene til de ansatte som hadde fulgt med på min lange ekskursjon mellom hyllene, uten å putte noe i kurven. Jeg sto jo bare og stirra lenge på utvalget før jeg tok et bilde av det. Så jeg ut som en terrorist?

I et dårlig forsøk på å fremstå normal, gikk jeg bort til dama i bakevaredisken, og ba ganske enkelt om et brød. «Hvilket brød?» spurte hun, og jeg flakket stressende med blikket mellom de tjue forskjellige sortene. «Jeg tar det runde der.» sa jeg, men da bare ristet hun på hodet og ga meg et helt annet brød. «Du vil ha dette.» sa hun bestemt, og jeg følte meg som elev som akkurat hadde svart feil på et mattestykke foran hele klassen.

Jeg tok mot til meg, og gikk bort til pølsedisken igjen. Jeg måtte da for faen klare å velge en pakke pølser! Plutselig så jeg ordet «grill» lyse mot meg, og jeg kastet meg over pølsepakken. Grillpølser og spagetti med ketsjup framsto plutselig som en enorm mestring, og jeg gikk stolt til kassa.

Jeg hadde tenkt å kjøpe litt sjokolade også, men fikk omtrent sammenbrudd da jeg så det enorme utvalget de har av bare banasjokolade, som fylte en to meter bred og to meter høy reol. Ved siden av var det et like stort utvalg av Gud på pose, og jeg undret meg på om de inneholdt spor av åpenbaring.

 Det er viktig med et bredt utvalg banansjokolade. 

Det er viktig med et bredt utvalg banansjokolade. 

 Kan inneholde spor av åpenbaring.

Kan inneholde spor av åpenbaring.

Da jeg la varene på handlebåndet, og kassadama kom til posene med frukt og grønt, som var det eneste jeg ikke hadde problemer med å plukke ut, så hun på posene og begynte å skjelle meg ut på bosnisk. Jeg så skremt på henne og stotret fram på klønete bosnisk at jeg ikke forsto hva hun sa, og hun himla så hardt med øynene at de nesten forsvant inn i bakhodet hennes, før hun aggressivt grep posene og forlot kassa. Folka bak meg i køa begynte også å himle med øynene og mumlet irritert mens de skulte på meg og ristet på hodene. Hva hadde jeg gjort? Spiser man ikke frukt på en fredag? Er det en egen kasse man betaler frukten i? Hadde jeg brukt feil poser?

Etter en stund kom hun tilbake med merkelapper på posene som hun scannet. Det viser seg at de ikke veier frukt og grønt i kassa, slik jeg er vant med i Norge, men du må gjøre det selv ved hjelp av koder som står på skiltene på fruktkurvene, og dama hadde nå måtte gå hele veien til frukt og grønt-avdelingen og gjøre dette for meg. Jeg følte meg trist og uproff. Nok et nederlag.

Vel hjemme stekte jeg pølsene og kokte spagetti, og satte meg ned på kjøkkenbordet for å innta min første hjemmelaga middag i Bosnia. Den var totalt uspiselig. Spagettien var alt for mye kokt, da den lille komfyren min bare har ett varmenivå på stekeplatene, og pølsene var litt svidde på utsida, men kalde inni, og smakte en blanding av reke og måke. Jeg åpnet boksen med «kajmak» i et forsøk på å drukne den dårlige smaken med rømme, men det viste seg at det var på ingen måte rømme, men en eller annen form for blanding av smør og ost. Jeg sverger på at bestemora på etiketten lo overbærende av meg.

Jeg ga opp, og trasket bort til Irma i gamlebyen, som driver den beste restauranten i mils omkrets. Hun humret godt av historien min, og sa at hun skulle diske opp med noe ekstra godt til meg. Og for 45kr fikk jeg en diger porsjon med de mest saftige kalvekotelettene i manns minne, og en god moderlig klem av kokken selv.

 Irma kjenner meg for godt allerede.

Irma kjenner meg for godt allerede.

 Den beste kokken i Mostar!

Den beste kokken i Mostar!

Da jeg senere fortalte de nye vennene mine om min katastrofale handletur i butikken, lo de godt, men lurte på hvorfor i alle dager jeg ikke hadde ringt så de kunne komme og hjelpe meg. Svaret var rett og slett at jeg skammet meg over å ikke klare noe så enkelt som å handle på butikken.

Dette er noe som jeg aldri har tenkt på som en krevende oppgave. Det er noe man gjør mens man tenker på helt andre ting, og krever særs lite ressurser. Så lenge man forstår hva det står på alle matvarene, og ikke minst kjenner dem fra før av, er det jo noen av de enkleste hverdagsoppgavene som finnes.

Kanskje var det nettopp derfor det føltes som et såpass stort nederlag å ikke mestre det. Jeg har fem års høyere utdanning og flyttet hjemmefra for 20 år siden, men klarer ikke å plukke med meg en pakke bacon og en boks rømme fra lokalbutikken.

Neste gang jeg skal begi meg ut på handling skal jeg ta meg god tid på forhånd med å sørge for at jeg vet det bosniske navnet på alle varene jeg har tenkt å kjøpe, eller benytte meg av tilbudet om å ta med meg en av mine nye venner.

Hvordan det må føles å være for eksempel analfabet i et fremmed land, eller ikke ha noen å gå til som kan hjelpe deg å finne de rette matvarene, kan jeg bare forestille meg med grøss og gru.

Så neste gang du ser en forvirret person som bruker unormalt lang tid foran skapet med melkeprodukter eller kjøttdisken, vis forståelse. Og spør gjerne om de trenger hjelp. Sjansen for at de lettet sier ja takk er nok rimelig stor.