En gjøkunge på Balkan

For halvannet år siden ble jeg plutselig diagnostisert med brystkreft. Det var selvsagt latterlig skummelt, men det gikk, over all forventing, bra. Etter operasjonen, der jeg til og med fikk beholde puppen mer eller mindre som den var, fem uker med stråling og en litt omfattende antihormonkur, var jeg tilbake på jobb igjen, med en dyp takknemlighet for nyere forskning og det norske helsevesen.

Jeg følte meg ganske nøyaktig som før, bortsett fra en stadig voksende, rebelsk rastløshet som tok bolig i kroppen min, og ikke helt ville slippe taket. Noen ville kanskje ha fått en liten fugl på øret som hvisket at det nå er på tide å bli veganer, trene hver dag og slutte å drikke alkohol, men jeg fikk en diger, skabbete gjøk som skreik at jeg måtte gi mer faen, og gjøre akkurat nøyaktig hva jeg selv har lyst til. Livet er skjørt, og man vet aldri når man får neste murstein i hodet. Da jeg klaget min nød til venninna mi fra dypet av søndagssofaen for et halvt års tid siden, sa hun ganske enkelt «Gjør som gjøken sier.» Noen dager senere hadde jeg bestemt meg for å ta permisjon fra lærerjobben ett år for å studere KRLE på nettbasert studium, og flytte til Bosnia i noen måneder.

 Mitt absolutte favorittverk av tidligere elev, som nå kom til sin fulle rett.

Mitt absolutte favorittverk av tidligere elev, som nå kom til sin fulle rett.

Hvorfor Bosnia? Det er det mange som har lurt på, men aller mest bosnierne selv. Når jeg sier jeg ikke er her på ferie, men skal bo her i noen måneder, ser de strengt på meg og sier «Why? Why would you do such a thing?»

Svaret er alt for langt til at det blir interessant, men i korte trekk har jeg vært fascinert av landet og dets historie i lang tid, og da jeg dro hit på ferie for to år siden, forelsket jeg meg fullstendig i den vakre, historiske byen Mostar, og ikke minst i folkene som bor her.

  Grunnen til at jeg ikke smiler, er at jeg har ekstrem høydeskrekk. 

 Grunnen til at jeg ikke smiler, er at jeg har ekstrem høydeskrekk. 

Bosnierne generelt er veldig lik nordlendinger. De er stolte av landet sitt, men er litt skeptiske til hvorfor andre skulle finne på å komme hit. De driver ikke med noen form for overdreven eller unødvendig høflighet, men sier ting nøyaktig som de er. Hvis du spør en fremmed om hjelp på gata, er de ganske korte og morske, samtidig som de gjerne bruker resten av dagen sin på å hjelpe deg med det du spør om. Og de vil ikke ha noe for det. Ingenting oppfattes som et problem. Og hvis det, mot all formodning, gjør det, så sier de bare «Det går ikke.» Ferdig snakka. 

Da jeg var her sist ble jeg kjent med en stor familie som driver et av byens pensjonater, og ikke minst den vakreste sommerhagen i mils omkrets. Jeg bodde da på pensjonatet, og tilbragte de fleste kveldene der. Jeg var derfor over middels spent på hvordan de ville ta imot meg når jeg nå kom tilbake. De ble svært overrasket og rørte over at jeg valgte Mostar av alle steder i verden å bosette meg, og dette måtte feires! Etter en god del whisky, overhørte Onkel Edin at jeg syns at 36 grader i skyggen var litt i varmeste laget, og avgjorde at vi måtte dra opp i fjellet på hytta hans for å kjøle oss ned dagen etter, og vi avtalte å møtes kl.11.00 påfølgende morgen. Her er det at den ellers ganske utviklede konsekvensanalysen min svikter fullstendig. Jeg er nemlig totalt avhengig av minst ti timer søvn hvis jeg har fått i meg den mengde med alkohol som jeg allerede hadde da avtalen ble gjort, og ni og en halv time eller mindre kan få katastrofale følger. Tanken har nok slått meg, for jeg forhandlet meg fra kl.10.00 til 11.00, men så forsvant jeg tilbake i den herlige gjenforeningsrusen, og glemte av hele avtalen. Da jeg ble påmint den, var det allerede for sent. Det ble bare skrøpelige fem timer søvn. Og konsekvensene lot ikke vente på seg dagen derpå.

Min gamle barndomsvenn og nabo, Dag Arne, ble med meg hit for å feriere en ukes tid. Heldigvis, for da kunne han bare gå i forveien, mens jeg prøvde å få på meg et anstendig tryne, samtidig som jeg hylte nedpå med litervis med vann. Da jeg endelig kom meg ut døra, klarte jeg med den tåkebelagte hjernen min, som sakte smeltet i helvetesvarmen, å bestemme at korteste vei var til høyre, og ikke venstre. Det var ikke korteste vei. Det var en sånn vei som tvinger deg i helt feil retning, og ikke lar deg gå dit du vil i luftlinje. Da jeg til slutt vurderte å rive et av husene for å komme meg dit jeg skulle, fant jeg endelig en åpning som førte meg til et helt annet sted enn jeg hadde forventet, og jeg innså med dette at jeg på ingen måte var edru. Onkel Edin var heldigvis litt forsinka selv, og etter å ha bånsket i meg nok en halvliter med vann og kjøpt en liter til, var vi på vei i en gammel bil uten AC. Onkel Edin lo godt og rista på hodet da vi tok på oss setebeltene, for her i Bosnia følger man ikke reglene, fortalte han, og klasket gassen i bånn.

Onkel Edin er en fryktløs, eventyrlysten, mens samtidig veldig smart og reflektert kar i femtiårene som har mye på hjertet. Han forteller spennende historier fra krigen, fikser fersk, økologisk og lokal rulletobakk til Dag Arne, jobber som fotograf, bartender, sitter i styret for bygging av nye sportsarenaer i byen, og ingenting er en utfordring for denne karen. Alt kan ordnes. Jeg var derfor ganske skuffa over meg selv og min manglede konsekvensanalyse fra kvelden før, for jeg ville så gjerne imponere han, og gjorde derfor alt jeg kunne for å skjule at jeg var så fyllesjuk som jeg ikke har vært på år og dag.

 Lang og kronglete vei.

Lang og kronglete vei.

Veien opp til fjellet var lang og kronglete, og selv om den var ubeskrivelig vakker, klarte jeg bare å kjenne på at jeg begynte å bli edru, og at jeg på dette tidspunktet hadde over to liter vann i buken, selv om jeg var like tørst. Jeg har aldri vært så takknemlig for at noen spiller Bonny M, for det overdøvet i det minste den voldsomme skvulpinga i magen min, og de innbitte stønnene jeg måtte slippe ut i hver en sving. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg nærmest hang ut av vinduet som en elendig gatehund med tunga ut av kjeften, samtidig som jeg prøvde å overbevise Onkel Edin om at alt var i skjønneste orden. Da de kronglete veiene endelig ga seg, og vi befant oss 1050 m.o.h., bar det over på en grusvei som var så humpete at den lagde lunken farris av alt vannet jeg hadde glupsket i meg. Da vi endelig stoppet, bruset det i kjeften på meg, mens jeg prøvde å få det forvridde ansiktet mitt til å se ut som jeg bare nøyt den deilige fjellufta.

 Ikke akkurat det man drømmer om dagen derpå.

Ikke akkurat det man drømmer om dagen derpå.

I hagen sto nydelige Nena, og var ordentlig bestemorglad for å få besøk. Etter litt kyssing og klemming var det duket for en real bestemoroppvartning, og hun satte fram en tradisjonell bosnisk kake som er dynket i sirup, mens hun kommanderte oss til å spise, og fylte på med tjukk bosnisk kaffe og søt appelsinbrus. Nena ga seg en langflat faen i at vi ikke kunne bosnisk, og fortalte en masse historier som sikkert var veldig interessante, mens jeg prøvde å holde tårene tilbake og tygde og tygde på den dryppende sirupskaka. Til Nenas forsvar var den veldig god, men kroppen min var rasende for den dårlige behandlingen jeg hadde gitt den, og nektet å samarbeide om noe som helst. Da hun oppdaget at jeg ikke spiste nok av søtsakene, fikk hun det for seg at jeg kanskje heller var av typen som setter pris på gode grønnsaker. Hun dro meg med ut i hagen, og røsket opp ferske gulrøtter og sukkererter som hun dyttet i meg. De er veldig nøye med å ikke drive med noen form for sprøyting her i landet, og bruker ikke begreper som «økologisk», da alt faktisk er det. Men selv om gulrøttene var de beste jeg har smakt, for bitene som en jojo opp og ned i halsen og nektet å falle på plass i magen. Jeg prøvde å putte de halvtygde bitene rundt omkring i kinnene som en hamster, men kombinert med all kvalmevæsken som var i full produksjon, ble det bare til en eneste stor drink som smakte heimbrent fra Hølen blanda med gulrotjuice og appelsinbrus.

 Nenas nydelige hage.

Nenas nydelige hage.

 Kunsten å smile med kjeften full av gulrøtter.

Kunsten å smile med kjeften full av gulrøtter.

Plutselig var det tydeligvis nok. Sirupskaka, gulrøttene og sukkerertene erklærte krig seg imellom, på et hav av tre liter vann, kaffe og appelsinbrus. Det var som en intern gjenfortelling av slaget på Balkan, og jeg skjønte at ingen kunne vinne denne krigen heller. Her var det bare å få det ut. Jeg spurte med mitt mest yndige smil hvor toalettet var, og gikk sakte og rolig mot døren. Som for å overbevise alle om at her var det ingenting unormalt på gang! Jeg rakk akkurat fram til doskåla før slaget var tapt.

Etterpå følte jeg meg aldeles fantastisk, og heiv innpå med Nenas bevertning mens jeg smilte og lo og tenkte at alt var over. Det var det ikke. Og akkurat i det kroppen gjorde seg klar til et nytt slag, hoppet Onkel Edin opp og sa at nå var det på tide med en skikkelig god fottur i fjellet.

Jeg kunne heldigvis kommunisere fritt med Dag Arne uten at noen andre forsto hva vi sa, og han forsikret meg om at ingen hadde fattet mistanke om den egentlige tilstanden min. Da vi forlot Nenas hytte, så han meg dypt inn i øynene og sa «Kjerstin, dette er deg på ditt aller tapreste. Jeg er utrolig stolt av deg!» Hadde det ikke vært for at halsen min allerede jobbet på høygir for å holde andre omgang med sirupskake og appelsinbrus nede, hadde jeg fått en klump i den. Men det var det bare ikke plass til.

 Utsikt fra fottur.

Utsikt fra fottur.

Onkel Edin tok oss med på en overveldende vakker fottur i fjellene, mens han skravlet i vei. Han snakker ikke akkurat flytende engelsk, noe nevøen hans mente jeg skulle være takknemlig for. Hvis ikke hadde det aldri vært pauser. På et tidspunkt lurte han på om vi gikk mye på tur i Norge. Jeg fortalte at det gjorde vi absolutt, men at det ikke ble så mye av for oss som bor i hovedstaden. «Walking is good. Especially for those extra kilos.» sa han, og pekte på fleskemagen min. «Do you have that from your mother’s side or your father’s side?» lurte han ubeskjedent på. “I have that from beer and chocolate” svarte jeg, og da lo han hjertelig, klemte meg og sa at jeg var en ordentlig god jente. Fyllesjuk og svak som jeg var, kunne jeg ha funnet på å bli såra av denne direkte og råe ærligheten, men der og da kjente jeg kun på den trygge følelsen av å ha blitt akseptert inn i familien. En lubben og litt lurvete gjøkunge som har blitt kastet opp i redet deres, men som de akseptere som sin egen.

 Kosekyr

Kosekyr

 Fyllesykemedisin

Fyllesykemedisin

Den friske fjellufta, det klare kildevannet, og ikke minst synet av harmoniske kyr som koser med hverandre. gjorde til slutt jobben sin, og jeg fant en ubeskrivelig indre fred i steinrøysa. Her skal jeg nok føle meg hjemme. Men jeg tror ikke det blir så mange whisky på meg fremover. Eller sirupskaker.