Da jeg tok 20-bussen helt til Galgeberg med t-banen

Min gode venn, Joe, har en noe unormal fascinasjon og interesse for kollektivtransport, noe som blant annet har ødelagt mang en god historie jeg har prøvd å fortelle. Han kan nemlig finne på å avbryte meg midt i historien for å spørre hvilken t-bane jeg tok, eller henge seg opp i at jeg tok bussen når det ville vært mye raskere å ta trikken og bytte til t-bane. Det er på et så nerdete nivå, at Joes måte å uttrykke at man har tatt den helt ut og drukket alt for mye en kveld, er «å ta 20-bussen helt til Galgeberg». Joe, eller Jørund som han egentlig heter, er født og oppvokst i hovedstaden, og kan sitt kollektivnett utenat, men for en nordlending som tok tog for første gang da hun var 16 år på ferie på Kløfta, og som verken har forholdt seg til trikk eller t-bane før i godt voksen alder, kan det være ganske frustrerende å få ødelagt gode nachspielhistorier med å måtte redegjøre for hvilken t-bane man tok før man kan nærme seg poenget.

Jeg hadde derfor litt blandede forventninger da Joe fortalte meg at han ville gi meg en t-banetur i bursdagsgave, og vise meg favorittstasjonene sine på østkanten. Jeg mener, smak litt på den.

Jeg burde selvsagt visst at Joe aldri gjør noe halvveis, og jeg skjønte fort at det kom til å bli en helt spesiell aften da jeg kom ned trappen på Carl Berner stasjon, og han satt der med duk, vinglass og orkidé. Hadde det ikke vært for at han er homo, hadde jeg trodd han skulle fri. Det var ekstra gøy å se ansiktene på alle som gikk forbi og tenkte «Åh, stakkars kvinne. Bli fridd til i trappa på Carl Berner stasjon midt i rushtida på en overskya dag, av en som ikke akkurat ser ut til å være streit som en linjal. Er du sikker på at du burde si ja?»

 Dette er ikke et frieri.

Dette er ikke et frieri.

 Forsiden på det som skulle bli et helt t-banekompendium.

Forsiden på det som skulle bli et helt t-banekompendium.

Jeg fikk utdelt en laminert forside med en nøkkelring i venstre hjørne som jeg kunne feste de kommende arkene på etter hvert som vi dro av sted med banen. For hvert stoppested fikk jeg oversikt over arkitekt, utsmykkende kunster og byggeår, mens Joe plapret i vei om t-banens historie.

 Gratulerer med dagen, Kjerstin!

Gratulerer med dagen, Kjerstin!

Jeg vet ikke om det var all vinen han foret meg med, eller om han bare er veldig god til å formidle, men ett eller annet sted mellom Carl Berner og Ammerud fant jeg meg selv dypt fascinert av historien.

Fram til 1987 var det ingen forbindelse mellom t-banen i øst og vest i Oslo. Rett og slett fordi det ikke var behov for det. Hva i alle dager skulle vestkantfolket på østsiden av Stortinget å gjøre? Eller gud forby at en fra østkanten skulle komme subbende over til vest og skitne til de hvitmalte benkene med arbeidsklærne sine. Skulle man mot all formodning finne på å trosse sunn fornuft, måtte man altså gå mellom det som nå heter Jernbanetorget og Nasjonalteateret.

Men i 1987 åpnet Stortinget stasjon, og der sto lille Joe og spilte kornett med Sagene skolekorps, og fikk Stortinget-drops som belønning. Kanskje inneholdt dropsene spor av t-bane, som senere førte til denne absurde interessen for kollektivtransport?

Nok om det. Etter en flaske vin var vi kommet til høyblokkene på Ammerud, som Håkon Mjelva er så kjent for. Aldri hørt om Mjelva? Ikke jeg heller, men etter enda flere glass med vin følte jeg at vi var gamle sjelevenner, og at jeg nærmest var ett med den brutalminimalistiske figuren på veggen langs benkene vi satt på.

 Jeg begynner å føle meg mjelvisk.

Jeg begynner å føle meg mjelvisk.

Etter en stund kom det to lokale karer gående fordi. De hadde vært på Rema og kjøpt Ringnes og Grandiosa. Jeg var euforisk av vinen, opplevelsen, og alt det nye jeg hadde lært, og som pedagog er jeg jo ikke i stand til å holde nyervervet kunnskap for meg selv, så jeg måtte jo dele dette med de arme guttene. Jeg la ut om hvordan Oslo er en av de mest klassedelte byene i Europa, og at før i tiden var det ingen forbindelse mellom t-banenettet i øst og vest. Karene sto skolerette og hørte høflig på det jeg fortalte, før han ene svarte tørt «Den ordninga syns jeg de bør innføre igjen.» Det er ikke greit å vite om det var for å hindre overentusiastiske pedagoger som meg å komme meg opp til Ammerud for å tvangslære dem historie når de trodde de skulle få drikke Ringnesen sin i fred, eller om de tenkte at jeg var en av dem. I alle fall takket de for informasjonen, sa ja til å stille opp på bilde til bløggen min, og foreslo til og med selv at den ene Grandiosaen burde ut av posen så den fikk være med på bildet.

 La øst være øst, og vest være vest. Vi har alt vi trenger, fuck the rest!

La øst være øst, og vest være vest. Vi har alt vi trenger, fuck the rest!

Etter å ha hatt nærkontakt med de innfødte, gikk ferden videre mot neste stasjon. På dette tidspunktet hadde vinen kjørt meg en oktav opp i stemmeleie, og jeg syns alt var romantisk og vakkert, mens jeg nynnet på «Common people» av Pulp. Så da jeg fikk øye på to karer som sto og smugrøkte bak noen garasjer, fant jeg ut at det var et veldig fint motiv for fotodokumentasjonen Joe hadde gitt meg i lekse. Heldigvis syns gutta at det var helt greit, og før vi fikk sagt «Oslo sporveier» var praten i gang.

 Nye venner i vente.

Nye venner i vente.

Irfan og Imran var svært entusiastisk når det kom til t-banesnakket vårt, og kunne bidra med masse tilleggsinformasjon. Plutselig hadde vi stått der i en god halvtime, og da fant gutta ut at vi måtte bli med å se på den nye brua med klatrevegg og greier. Vi ble med et stykke for å se på den, og så måtte vi bli med litt videre å se på den fine dammen de hadde fått.

 Bru med klatrevegg under.

Bru med klatrevegg under.

 Irfan viser klatreskilz.

Irfan viser klatreskilz.

 Ny og fin dam i nabolaget.

Ny og fin dam i nabolaget.

På dette tidspunktet var det som om vi hadde kjent hverandre i evigheter, og de fant ut at de like gjerne kunne kjøre oss til Romsås stasjon, slik at vi fikk se den kule inngangen som ligger i skogen. Men først måtte vi se på bilen til han som drepte hun på Nav. Den sto på parkeringsplassen, og hadde stått der siden han ble fengslet, for ingen ville kjøpe den.

 Bilen til han som drepte hun på NAV.

Bilen til han som drepte hun på NAV.

På vei til stasjonen fikk Imran et innfall om at vi måtte ta turen innom utkikksposten som hadde utsikt over hele Groruddalen. Det var bare en liten fottur til skogs først. Joe og jeg sjangla etter på stien med vinglasset i hånden, og fikk til og med sneket inn en etterlengtet tissepause i den frie, norske naturen. Utsikten var helt fantastisk, og vi hadde godt av litt fresk luft i nasen.

 Gutta drar oss med i skauen.

Gutta drar oss med i skauen.

 Herr og Fru Bollekinn i Groruddalen.

Herr og Fru Bollekinn i Groruddalen.

Etter å ha hengt med disse fantastiske karene i godt over en time, slapp de oss av på Romsås stasjon, som altså ligger inni skauen et steinkast fra en øde motorvei. Vi utvekslet nummer og lovnader om å treffes igjen, før ferden gikk videre inn i en lang og sørgelig tunnel.

 Fornuftig plassering av inngang til t-bane.

Fornuftig plassering av inngang til t-bane.

 En lang og sørgelig tunnel.

En lang og sørgelig tunnel.

Eksgother og skapdyster som jeg er, falt jeg helt for den mørke og skumle stilen på Romsås stasjon. Her må mang en media- og kommunikasjonstudent ha dratt for å lage kortfilmvarianter av Blair Witch Project. Og jaggu var det ikke min nye sjelevenn, Håkon Mjelva, som var arkitekten bak det hele, med kunstneren Bjørn Evensen på slep, som blant annet designet denne utrolig gufne døren.

 Nå kommer jeg og tar deg!

Nå kommer jeg og tar deg!

Etter Romsås gikk turen til Jernbanetorget, og så til Grønland. Det var akkurat i tide, da vi begynte å få en liten nedtur på grunn av lavt blodsukker. Men etter en real kebab fikk vi tilbake livsgnisten, og avsluttet safarien ved homseblokka på Einerhaugen. Der måtte jeg løse en rebus utfra det jeg hadde lært, og så vant jeg champagne og jordbær.

 Fin utsikt for rebusløsing.

Fin utsikt for rebusløsing.

Siden vi var så sjarmerende gladbrisne kunne vi jo ikke la den gode rusen gå til spille ved å dra hjem, og fant ut at kvelden ikke var komplett uten et besøk på homseklubben London. Der måtte samtlige gjester innfinne seg med å høre et snøvlende foredrag om den kommunistromantiske, nonfigurative brutalminimalistiske arkitekturen som preger t-banestasjonene i Oslo øst.

 Fortell, fortell! Fortell oss mer!

Fortell, fortell! Fortell oss mer!

Nå gjenstår det bare å se om det blir mer naturlig for meg å beskrive den kollektive reiseruta mer i detalj når jeg forteller historier på nachspiel fremover. Men jeg kommer vertfall til å fortelle om da Joe fikk meg til å ta 20-bussen helt til Galgeberg med t-banen.