Fra Mostar til Mumbai

Da jeg i vår bestemte meg for å ta et års permisjon og studere nettbasert, brukte jeg få sekunder på å bestemme hvor jeg ville tilbringe året. Først Mostar i to måneder, og så Mumbai i seks måneder. Det kan kanskje høres gjennomtenkt ut, som om jeg visste hva jeg var i ferd med å begi meg ut på. La meg bare innrømme med en gang at det var det på ingen måte. Men det var det hjertet sa, som vi sier på klisjeisk.

Jeg har aldri vært særlig fascinert av India, og har stort sett tenkt at det er et land som passer best for yogapraktiserende veganere som vil finne seg sjæl. Jeg anser meg selv mer som en kjøttslafsende sofagris som ler av hele konseptet «finne seg sjæl», for jeg har da alltid visst inderlig godt hvor jeg er.

Men da jeg plutselig satt med fire uker ferie til gode i fjor, kom jeg til å tenke på at jeg lenge hadde truet med å besøke min gode venn Joe, som har bosatt seg i Mumbai siden 2008, og sånn ble det. Og av en eller annen grunn ga det mersmak.

Siden jeg har vært her to ganger tidligere det siste året, tenkte jeg at jeg sånn høvelig visste hva jeg bega meg ut på. Men etter en måned i denne millionbyen, innser jeg at det er noe helt annet å bosette seg et sted over tid, enn å reise et par uker på ferie. Man ser ting på en annen måte. Overgangen fra nydelige og oversiktlige Mostar med sine 120 000 innbyggere, til en av verdens største og mest befolka byer, var mildt sagt utfordrende. Og jeg har nå fått oppleve det jeg bare før har hørt om, nemlig et skikkelig kultursjokk.

Byen er preget av en konstant støy, en kakofoni av biler og scootere som tuter for et godt ord, folk som skriker og hoier for å få oppmerksomheten din, eller bare på hverandre, tilsynelatende uten grunn for en som ikke har lært seg språket enda. Løshunder og katter ræmjer og bjeffer i kor akkompagnert av en rautende ku, kråker skriker, bjeller og sure trompeter kaller til bønn i små templer eller altre på de mest utenkelige steder, og arbeidere banker og hamrer kontinuerlig i alle himmelretninger.

Men det er også en voldsom visuell støy, som kan ta knekken på en stakkars estetiker med ADHD. Butikker, boliger, restauranter, kiosker og apotek er stablet oppå hverandre i en uendelig collage av vinduer og åpninger. For meg så det først ut som et samtidskunstprosjekt, men jeg lærte fort at en tilsynelatende bitteliten bod av en butikk, gjerne har absolutt alt du kan tenke deg bak haugen med håndklær, bestikk, lamper, bøker, kasseroller, spader og dykkemasker. Som tomannsteltet til Brødrene Dahl på 80-tallet.

 Et gatealter midt inni alt mylderet.

Et gatealter midt inni alt mylderet.

Og inderne er mange. Herrefred, de er mange. Jeg hadde aldri hørt uttrykket «et kollektivistisk samfunn» før jeg kom hit, men det bruker jeg mye nå. Uansett hvor du snur deg, så står det noen der og stirrer på deg. Mens du står i minibankkø tuter det plutselig fra en scooter som vil kjøre gjennom køen, mens noen nyser deg i øret og en annen gjerne vil starte en hyggelig samtale med å spørre etter adressen din, samtidig som et lite barn i lurvete klær trekker i skjørtekanten din for å be om en liten slant. Og tar du opp mobilen for å sjekke facebook, har du gjerne et hode som lener seg over hver skulder, og nikker og ler av memene i feeden. Helt normalt.

Å ta toget er en egen opplevelse jeg kun vil anbefale til de spesielt eventyrlystne. CST station er en av verdens største og mest trafikkerte togstasjoner, og her må du ha spisse albuer og iskaldt hode for å komme deg fram. Folk hopper både på og av toget i fart i det det ankommer perrongen, og skal du ha plass er det bare å korse seg og løpe hylende inn i mengden. Det er som å bli skviset inn i en boks med menneskepostei, der du får en tå i øyet og blir flettet inn i barten til sidemannen, og kommer du helskinnet gjennom opplevelsen, har du gjerne smaken av hårsprayen til noen fra andre siden av vognen i munnen i lang tid etterpå.

 Dette toget var ikke fullt i det hele tatt, derfor klarte jeg å ta et bilde.

Dette toget var ikke fullt i det hele tatt, derfor klarte jeg å ta et bilde.

Området jeg bor i har gater på gater med små butikker som har alt du kan tenke deg. Men det er særs lite logikk å finne for en nordkvinne som er vant til vårt vestlige system. For butikken du kjøper et viskelær i, har ikke blyanter, og de ønsker ikke å ha noe med de som selger blyanter å gjøre. Da jeg var innom en sysjappe for å kjøpe diverse sysaker, spurte jeg om de også solgte symaskiner. Svaret var et kontant nei. Da jeg prøvde å spørre om de kanskje visste om en bra butikk som selger symaskiner, var svaret ganske enkelt «Vi vet ikke noe om symaskiner!». Ferdig snakka.

Men selv om det kan være litt slitsomt å gå en enkel handlerunde i gatene, kan det ikke måle seg med når man trenger noe som krever en hvilken som helst form for registrering. Da åpner det seg et sirkus av et byråkrati som går Kafka en god gang.

Jeg skulle ha noe så enkelt som en USB med en slags kontantkortaktig internettløsning, som jeg kan plugge i laptopen når wifien på hotellet hoster og harker. Jeg følte meg superheldig som ble ekspedert umiddelbart i det jeg kom inn i butikken, og tenkte at dette var grei skuring. Jeg har sjeldent tatt så innmari feil.

Dette er hva de krevde av dokumentasjon for å selge meg et kontantkort:

·        Kopi av pass (fair enough, det var forventet)

·        Kopi av visum (også forventet)

·        Dokumentasjon på at min hjemmeadresse i Oslo faktisk er min hjemmeadresse (ikke forventet)

·        Landemerker i nærheten av min hjemmeadresse i Oslo (etter mye tenking gikk jeg for Schrøder pub, som de nikket godkjennende til)

·        Mitt telefonnummer og adresse her i Mumbai med landemerker (helt greit)

·        Fullt navn, adresse og telefonnummer til en kontaktperson i Mumbai (dette benyttet de seg faktisk av senere, for å sende litt random info)

·        Min fars fulle navn og adresse (wait, what?)

·        Et passfoto av meg i farger (i tillegg til fotoet på kopien av passet og visumet)

·        Fem signaturer, der tre av dem måtte være halvveis på arket og halvveis over på fargefotoet, passfotoet og visumfotoet.

·        En tredjedel av sjela mi, fem tilårskomne geiter, to ravnenebb og et rosemalt bukkehorn.

All denne informasjonen ble sirlig skrevet inn i et skjema som hadde fått Gunn-Åse på NAV i Groruddalen til å sykemelde seg, og da vi endelig, endeeeeliiig, var ferdig å fylle det ut, tok ekspeditøren fram et nytt, identisk skjema. Jeg spurte hva i helvete han hadde tenkt å sette i gang nå, og han så døsig på meg og svarte «Nå må vi føre inn kladden.».

På dette tidspunktet hadde Joe, som heldigvis var med meg med sine ni års fartstid som mumbaianer, begynt å få en blålilla farge på leppene. De er nemlig veldig glad i air condition her til gårds, som jo for så vidt er en takknemlig ordning i noen og tredve grader. Problemet er bare at de har en tendens til å overdrive noe voldsomt, og setter den gjerne på 12 grader. Vi var ikke kledd til å tåle timevis med nordnorsk sommer, og vi var allerede på overtid. Ekspeditøren bemerket seg dette, bladde rolig gjennom papirene mine for tusende gang, og så opp på meg. «Det står her at du er fra Norge. Er det ikke skikkelig kaldt der?». Jeg mumlet noe om at selv om man har fått juling hele livet sitt, så blir man ikke nødvendigvis glad i juling.

Joe holdt ikke ut lengere, og gikk ut for å sette seg i varmen. Før han gikk advarte han meg. «Når du tror det hele er over, og du ser enden i tunellen, åpner det seg gjerne en helt ny tunell.»

Og joda, han fikk rett. Etter tre og en halv time var vi endelig ferdig med å fylle ut det siste skjemaet. Jeg ble ført til kassen, og tenkte at nå gjensto det bare å betale og komme seg til helvete ut derfra. Ekspeditøren i kassa så gjennom bunken med papirer, og rista på hodet. Denne ordningen gikk ikke. Jeg måtte få en annen ordning. Jeg kjente at det var bare en ting å gjøre. Synke sammen på gulvet, gjøre seg tung og rulle hylende og gråtende rundt som en unge på et kjøpesenter i desember. Det var den eneste fornuftige tingen å gjøre.

Men det kunne jeg jo ikke. Jeg ble heller stående stille og ristet med et morderisk blikk, mens det kjentes ut som om verdens største jazz-ensemble spilte hver sin syresolo samtidig inni meg, og jeg hater syrejazz. Ekspeditørene begynte å flakke usikkert med blikket, og så mer og mer redd ut. Jeg sa ingenting.

Kassamannen forklarte meg at det abonnementet jeg først hadde blitt forespeilet ikke gikk an å selge meg likevel, men at jeg kunne få et annet et som kostet litt mer. «I don’t care.» hveste jeg gjennom sammenbitte tenner. «Just let me pay. I need to get out of here. Now.»

De fant fram kortautomaten, jeg fiska fram visakortet, og tenkte nok en gang at nå, nå var det snart over. Det var ikke det, for kortautomaten funka visst ikke. Så måtte jeg stå i 40 minutter å se på fire forskjellige karer som krøp rundt under disken og dro i en masse ledninger, trykket på knapper, rista på hodet og gjentok balletten.

Til slutt kom det en veldig autoritær dame som begynte å kjefte hele veien fra bakrommet. Hun dro kortautomaten ut av hendene deres, tastet litt og så funket den helt fint. For å prøve å lette på trykket og være litt morsom sa jeg «That’s what we call a woman’s touch.» Ingen lo.

Jeg ga henne kortet mitt, og igjen trodde jeg at jeg snart skulle få gå. Jeg skulle selvsagt ikke det. Dama, som altså var en form for sjef, ville gjerne benytte anledningen til å lære opp de ansatte i å utføre en korttransaksjon. Ikke bare selve transaksjonen, men også hvordan de etterpå skulle føre dette inn i systemet og oppgjøret, og alt dette måtte gjøres før jeg kunne få kortet mitt tilbake. Til slutt var jeg så fortvila at jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene hvisket «Can I please go now? I have a mental condition that doesn’t handle situations like this very well. I really need to leave.»

De så overraskende på meg, som om de syns det var veldig merkelig at jeg syns det var utmattende å tilbringe en hel arbeidsdag i et kjølerom av en butikk, med tusen uforutsigbare vendinger, stillestående, uten noe form for underholdning, bare for å få et kontantkort.

Da ekspeditøren begynte å lete etter en pose for å putte dingsen min i, nærmest skrek jeg «I DON’T NEED A BAG! JUST LET ME GO!».

På utsiden ventet en god, og varm Joe og jeg tenkte at nå, nå gjaldt det å finne nærmeste pub og bælje innpå med en stor øl og en shot. «Åh, sorry, jeg glemte å fortelle deg at det er «dry day» i dag. Det er det av og til. Så det er ikke en dråpe alkohol å oppdrive i hele landet i dag.». Jeg har aldri vært så nær å prøve narkotika som jeg var da.

Nå kunne man jo ha sett for seg at da jeg kom hjem kunne jeg plugge min nye dings inn i laptopen og masse internett ville strømme ut. Nope. Her måtte jeg først ringe en automatisk kundebehandler og oppgi passnummer, fødselsnummer, en kode, en til kode, en personlig pinkode, og så ble kortet aktivert. Etter det måtte jeg vente fire timer, før jeg kunne gå til en ny internettsjappe og fylle penger på kortet. Sola hadde jo for lengs gått ned på dette tidspunktet, så det måtte vente til neste dag. Det gikk mye mer smidig, og tok bare en og en halv time. Såpass må man jo forvente når man bare skal fylle på et kontantkort.

Da jeg kom ut av butikken forventet jeg en stor applauderende menneskemengde, med fanfarer og konfetti, og en eller annen glinsende Bollywoodskuespiller som ville overrekke meg en bukett blomster og en pokal. «Gratulerer, du har bestått den ultimate Mumbai-testen. Her er en attest som viser at du kan bo her. Vi er stolte av deg! Vi trodde du skulle gi opp halvveis. Bra jobba!».

Men istedenfor gikk jeg innom Joe, fikk en øl, klapp på skulderen, og ros for å ha holdt ut det alle andre her i landet må holde ut til enhver tid. Kattungen Smellycat, som Joe har tatt til seg etter at de fant han i en søppelpose, hoppet malende opp på fanget mitt, og Arvin, Joes papirløse venn som bor på gata, kom innom og slo av en liten prat. Han drømmer om å få lov til å stå timesvis i kø for å få et hvilket som helst abonnement, men kommer nok aldri til å oppleve det, da det ikke fins noe som helst dokumentasjon på at han i det hele tatt eksisterer.

India er kjent for å være meditasjonens hjemland, og jeg begynner nå å forstå hvorfor. Det er ingen steder å søke fred, annet enn inni deg selv. Og skal jeg velge meg et mantra som jeg kan gjenta om og om igjen, så må det bli «perspektiv». Perspektiv, perspektiv, perspektiv.