Hold kjæft! Har æ kræft?

For halvannet år siden traff jeg plutselig på en gammel flamme jeg ikke hadde sett på fem år. Vi slo av en prat, og han fortalte at det som nå var ekskjæresten hans, hadde gått gjennom brystkreftbehandling for et par år siden. Jeg ble ganske sjokkert, for hun var en del år yngre enn meg, og jeg har alltid tenkt at brystkreft var noe som rammet eldre damer. Men jeg følte meg ganske trygg, for jeg har alltid vært flink til å sjekke puppene mine når jeg ligger på sofaen på søndager. Det har liksom blitt en rutine. Søndagen etter sjekket jeg igjen, med det jeg i ettertid har kalt «græfsemetoden». Jeg har bare klemt og græfsa vilkårlig med den ene hånden, mens jeg har den andre i ostepopskåla og blikket rettet mot en eller annen serie på Netflix. Det kjentes greit ut denne gangen også. Men dagen etter, da jeg sto i dusjen, fikk jeg en følelse av at jeg skulle sjekke en gang til, på en litt annen måte. Og jaggu, der var det en kul! Det var umulig å kjenne den med græfsemetoden, men den var helt tydelig der da jeg brukte den riktige metoden, som altså er å trykke på brystet klokkevis.

Det bar rett til legen, som igjen henviste meg til mammografi og biopsi, og så var det bare å vente på svar.

Det var fredag 10. april, jeg var ferdig med første økt med sløyd på niende trinn, og hadde femten minutt pause før neste økt. Jeg sto og flørtet med den nye vikaren, og hadde begynt å glede meg til lønningspilsen da telefonen ringte kl.10:12. Det var legen min. Jeg skjønte med én gang da jeg hørte stemmen hans at det ikke kom til å bli noe lønningspils på meg, og gikk ut i gangen. Alt rundt meg ble plutselig blendende hvitt, som når alle lysene blir skrudd på etter en lang kveld på en mørk pub. En kollega av meg gikk forbi i saktefilm, og jeg kunne se på ansiktet hans at beskjeden jeg fikk på øret var jævlig. Det var som om jeg leste min egen reaksjon i øynene hans. «Hold kjæft! Har æ kræft?» er det eneste jeg husker jeg svarte. Jeg la på, og gikk sakte inn på kontoret. Heldigvis hadde jeg vært åpen med mine nærmeste kolleger om at jeg ventet på resultatet, og da jeg så min gode kunst- og håndverkkollega, sa jeg bare «Det va faen mæ kræft!». Han hoppet opp, sa noen trøstende ord og løp for å ta timen min.

Jeg sa fra til ledelsen, og gikk til trikken. Hvorfor jeg ikke tok en taxi har jeg ingen svar på i ettertid. Kanskje var det fordi jeg gikk på autopilot, og bare gjorde det jeg vanligvis ville ha gjort. Jeg ringte mamma fra sete tre på venstre side av 13-trikken, og det første jeg tenkte var at denne samtalen kunne bli ubehagelig for de andre passasjerene å høre på. Mamma var rolig og godt forberedt, og sa at det viktigste i første omgang var å få greie på om det var et sarcom eller et carcinom, og at vi måtte håpe på det siste, da det som regel har best prognoser. Så ringte jeg mine to klipper i livet, Elin og Katrine. Elin var på jobb, men avlyste alle møter resten av dagen. Katrine bor i Hønefoss og hadde hjemmekontor den dagen, men mens jeg snakket med henne hørte jeg at hun startet bilen og sa «GPS-en sier at jeg er ved legekontoret 12.05. Holder det?»

Inne hos legen begynte jeg å tulle og tøyse, som jeg alltid gjør når jeg er nervøs, og kommenterte at skjelettet på kontoret hans så deprimert ut og burde spise oftere. Han lo litt lavmælt, før han begynte å lese opp resultatet fra biopsien. Jeg forsto ingenting av det han sa, og jeg kom til å tenke på svenskekokken i Muppet show. «Na hørni kørni børdi kvait…» Jeg stirra på en tegning på veggen hans, og kom plutselig på at en av elevene mine spurte meg i første økt om han kunne snakke med meg i storefri om noe personlig, selv om jeg ikke var kontaktlæreren hans. Jeg ble veldig stressa, for hvem skulle han snakke med nå? Tenkt om det var noe alvorlig som plaget han?

«…mørni kørni bork bork CARCINOMA…» Ordet jeg ønsket meg kom plutselig. «YES!» ropte jeg høyt, og legen min stoppa opp. «Har du vært og googlet på internettet nå?» spurte han litt strengt. Først nå klarte jeg å høre etter.

Han forsikret meg så godt han kunne om at dette kom til å gå bra, og at prognosene ofte var gode. Og ga meg streng beskjed om å holde meg unna google, da det finnes så mange ulike typer brystkreft at jeg bare kom til å bli mer forvirra.

Da jeg kom ut av kontoret og så Katrine komme mot meg, ropte jeg «Ikkje klæm mæ! Æ må inn i trygge ramme først!» Vi dro hjem, og jeg satte meg ned i sofaen og sa «Æ har kræft! Kræft! Æ har kræft! Brøstkræft!» om og om igjen. Jeg måtte bli vant til ordet, ufarliggjøre det på en måte. La det gå inflasjon i det, så det ikke var verdt det samme mer.

Jeg prøvde å gråte, men det var helt umulig. Det var som om noe hardt og seigt hadde lagt seg over følelsene mine, og nektet å slippe dem ut. Plutselig fikk jeg behov for å omgi meg med ting som var viktige for meg. Jeg tok på meg en plastkrone jeg har fra en klasse jeg var kontaktlærer for tidligere, og som jeg fortsatt er fryktelig glad i, fant fram min gamle følgesvenn, Kliff-Kåre, en homofil bamse jeg gråt meg til etter at jeg så han i et butikkvindu for 30 år siden, gitaren min, og sist, men ikke minst, min utstoppa måke, Glenn-Michael (for øvrig oppkalt etter Glen Madeiros og Michael Baryshnjikov). Elin tok et par bilde av meg, som i ettertid har blitt et slags symbol for hele prosessen for min del. Det var derfor jeg valgte det som forsidebilde på bloggen min.

Jeg tok ringerunden blant nærmeste familie og venner, men da jeg kom til min kjære gudsønn, brast endelig den harde emballasjen rundt følelsene mine. Bare tanken på å skulle ringe han gjorde at jeg brøt ut i en heftig, brutal hulkegråt som var så voldsom at den til slutt gikk over i krampelatter. Elin prøvde å holde rundt meg, men det var som å holde noen som drev på med en diger slagbor. En slagbor som hadde senter i brystet mitt, og endelig boret bort all sement som hadde lagt seg over følelsene mine. Jeg har aldri grått på den måten verken før eller siden.

I dagene som kom klarte jeg ikke å holde meg unna google. Det var umulig. Jeg leste gjennom den ene bloggen etter den andre, men fant ikke én eneste én som var skrevet av en singel kvinne med brystkreft. Alle bloggene hadde det samme budskapet: «Jeg hadde aldri klart meg gjennom dette uten mannen og barna mine!» Single kvinner får altså ikke brystkreft. Og får de det, så holder de kjeft om det. Og har du ikke mann og barn, kommer du ikke til å klare det. Jahavel.

På dette tidspunktet ante jeg ikke om jeg måtte fjerne hele brystet eller ikke, om jeg måtte gå på cellegift og miste alt håret, sexlysten, tennene og hva faen annet. Så det første jeg satte i gang med, var å akseptere. Akseptere de tingene jeg ikke råder over. Det første ordet jeg strøk fra ordlista mi, var «urettferdig». For det er ikke urettferdig at dette skjedde med akkurat meg. Tusenvis av folk får kreft hver dag på verdensbasis, og det er ikke mer rettferdig at det skjer med andre. Som min kloke, tidligere elev sa da han fikk nyheten: «Kreft er kommunistisk. Den skiller ikke mellom folk.»

Kreft er også usexy, tenkte jeg. Nå kommer jeg vertfall til å forbli singel i mange år framover. Noen venner prøvde å oppmuntre meg med å si: «Åååh, du skal se at det er nettopp nå du treffer mannen i ditt liv!» Jeg prøvde å se det for meg. At jeg skulle ligge skalla, likbleik, svett og puppeløs ved siden av en mann i senga.

Han: «Kremt… Atte, har du lyst?»

Jeg: «Nei, sexlysten forsvant etter første kuren. Og du vet, bivirkningene gjør at jeg gror igjen nedentil.»

Han: «Stemmer. Det går bra! Men kanskje du kunne…ta den i munnen?»

Jeg: «Det skulle jeg gjerne ha gjort, kjære, men jeg har ikke noe spyttproduksjon igjen. Og tennene har begynt å løsne.»

Han: «Ja, nøyaktig. Sorry. Men kanskje du kunne ha tatt på meg litt, bare?»

Jeg: «Skulle gjerne det, ass, men jeg har ikke noe særlig følelse i hendene, og neglene har ramlet av, så det gjør litt vondt. Men du må gjerne ta på deg selv! Du kan få komme på den ene puppen jeg har igjen. Bare si fra først, så jeg kan holde meg for nesen, for jeg kaster jo opp av den minste lukt. Med eller uten parykk?»

Nå har jeg kanskje i overkant destruktiv fantasi, og om det hadde blitt sånn trengte jeg heldigvis aldri å finne ut av. Nyere forskning viser nemlig at brystbevarende operasjon har like gode prognoser som å fjerne hele sulamitten, og jeg må ha fått en av verdens beste kirurger. I dag er det kun to arr som vitner om det hele, ellers ser det nøyaktig ut som før. Og arr er tøft.

 Føkk kreft, lizm! 

Føkk kreft, lizm! 

Etter operasjonen sa de at jeg måtte belage meg på cellegift. Brystkreft hos kvinner på min alder, er nesten alltid av en aggressiv sort. Jeg hadde fem uker på å mobilisere meg. Tre dager før kontrollen, hadde jeg en kreftfest med alle vennene mine. Alle tok på seg turban, en venninne bakte puppemuffins, vi danset til Cancerbats og festet som om det var siste gang på lenge.

4. juni møtte jeg opp til kontroll, klar for den store dommen. Den første gode nyheten jeg fikk, var at operasjonen var vellykket, og at de hadde fått med alt. Jeg fikk dermed beholde puppen med det stilige arret. Den andre gode beskjeden var at jeg hadde lite spredning til lymfene, og de trengte derfor ikke fjerne flere av dem. På dette tidspunktet var jeg så glad som jeg trodde jeg kunne bli. Men så lyste legen opp, og sa hun hadde enda en god nyhet. En nyhet hun sjeldent fikk oppleve å gi til unge brystkreftpasienter, med svulster på den størrelsen jeg hadde. Det var en lite aggressiv krefttype. En slags lat sofagris, som brukte lang tid på dele celler. Som en inkarnasjon av meg selv på søndagene, liggende med magen ute og den ene skanken opp etter sofaryggen, mens jeg mumler mellom ostepopbitene «Jeg tar det i morgen…» Jeg trengte ikke cellegift.

Ordene var så uvirkelige at jeg først ble irritert. Jeg følte meg lurt. Jeg følte at jeg hadde lurt alle vennene mine til å tro at jeg var sykere enn jeg var. Sjansene for at jeg skulle slippe var, ifølge legene, så små at de ikke hadde turt å gi meg forhåpninger. Min kjære søster, som var med meg, sa det så godt etterpå. Det var som å stå foran en lang, slimete, mørk tunnel, som du vet du må gå gjennom. Mobilisere alt av styrke for å klare løpet, og akkurat i det du er på vei inn, kommer noen og tar deg i armen og sier «Bli med her! Vi tar snarveien over blomsterenga her sånn.»

 En god venninne lagde denne memen til meg.

En god venninne lagde denne memen til meg.

Jeg slapp ikke unna behandling. Jeg måtte stråles hver jævla dag i fem uker. Huden ble full av vabler, og falt etter hvert av. Jeg kjente ikke igjen speilbildet mitt, men var for trett til å bry meg. Jeg hadde for lenge siden mistet oversikten over hvor mange fremmede mennesker det var som hadde sett og tatt på puppene mine de siste månedene. Hvor mange ganger jeg kledde av meg på overkroppen, og måtte håndhilse, med ristende pupper, på fremmede assistenter som kom inn i strålerommet etter at jeg hadde kledd av meg. Hvor mange slibrige blikk og kommentarer jeg måtte tåle fra duste mannfolk, både på trikken og på byen, som tolket at jeg gikk uten bh i sommerværet som en invitasjon. Hvor mange ganger jeg måtte forklare til leger og sykepleiere, som selvsagt bare spurte i beste mening, at nei, jeg er ikke alene selv om jeg ikke har en partner. Hvor mange krefthistorier jeg var nødt til å høre om, fra folk som sikkert bare ville formidle at de «skjønte hva jeg gikk gjennom», men som jeg til slutt hadde lyst til å skrike til: «Har du flere historier om folk i familien din eller på jobb som har hatt kreft? Jeg hører gjerne mer om alle de du kjenner som har dødd av det. Jeg har bare hørt om femten tilfeller så langt i kveld, og det er jo så jævlig motiverende! For helvete!»

Men jeg kom meg gjennom det. Å få kreft er den ultimate omgangskretstesten, og samtlige venner og familie besto den med glans og vel så det. Ikke en dag gikk uten at jeg kjente en sprengende lykkefølelse og takknemlighet for den vanvittig sterke og oppegående kretsen jeg er så heldig å være en del av. Det krever uendelig mange blogginnlegg for å kunne gjengi den støtten jeg fikk gjennom sykdomsforløpet mitt. Og ikke én eneste én av dem serverte meg det forhatte og klisjédryppende «Tenk så mye du vil lære av dette. Se på det som en reise, der du kommer sterkere ut på den andre siden.», som jeg fikk høre av mer perifere bekjentskaper. Kreft er faen meg ingen reise, og hvis jeg har lyst til å bli klokere eller sterkere melder jeg meg heller opp på et kurs eller treningssenter. Det eneste jeg ønsket var å bli ferdig med dritten, og gå tilbake til mitt vanlige liv. 

Og selv om jeg må gå på en medisinsk behandling i ti år fremover, som blant annet har satt meg i tidlig overgangsalder, og har en del kjedelige bivirkninger, føler jeg at jeg nettopp fikk gå tilbake, til og med mye tidligere enn først forventet. Og jeg kom svært heldig ut av det. Jeg lever. Prognosene er gode. Jeg fikk beholde pupper og hår, takket være kreftforskningen som stadig vekk gjør nye fremskritt. Hadde dette skjedd for bare femten år siden, hadde mye sett annerledes ut. Jeg hadde sett annerledes ut.

Jeg får leve videre takket være at jeg bor i Norge, men et av verdens beste helsevesen. Og det kostet meg 2185 kr, som er grensa for frikort. Jeg betalte like mye for å beholde livet mitt, som jeg gjorde for et helgepass på Øyafestivalen samme sommer.

Og jeg fikk være meg selv gjennom hele prosessen, takket være familie og venner som var så uredde og kloke, at jeg kunne være redd når jeg var redd, trist når jeg var trist, svak og lei når jeg var det, og glad og positiv når jeg følte for det. Jeg trengte aldri å late som noe annet. De ga meg til og med en siste stråling under varmelampa på puben, da vi feiret at jeg var ferdig med den verste behandlinga.

Internettet tok feil. Man kan klare seg helt fint uten mann og barn.

Men ikke alle er like heldige som meg. Det finnes overraskende mange varianter av brystkreft, og der det finnes en kur for enkelte typer, vet de enda ikke hvordan de skal kurere andre typer. Enda. 

Hvis du har lyst til å gi et bidrag til brystkreftforeningen, kan du gjøre det her. Men det aller største bidraget kan du gi til deg selv, ved å lære deg hvordan du sjekker brystene dine, og få inn en rutine for å gjøre det jevnlig. Gjør det for din egen del, men gjør det også for de som er glade i deg.