Jeg skal ikke dø denne gangen heller

Den siste halvannen måneden har jeg ikke vært i stand til å skrive et eneste ord. Ikke fordi jeg har hatt det kjipt. Snarere tvert imot. Jeg har bare fråtset i min siste tid på reisefot før alvoret i Norge dro meg ned på jorda igjen, og realitetens orkester bød opp til en kjedelig, men nødvendig kreftvals.

Min siste måned i mitt elskede Mostar var som en drøm jeg bare ikke ville skulle ta slutt. Late dager under fersken- og fikentrærne som jevnlig slapp ned deilig frukt i fanget mitt, ved byens fineste basseng som er en nødvendig nedkjølingskilde når gradestokken bikker førti varmegrader.

I denne sommerhagen skjedde det jeg for lenge siden hadde innfunnet meg med at nok aldri kom til å skje. Og vertfall ikke mens jeg kjemper mot kreften for andre gang. Men det skjedde. Jeg forelsket meg. Etter snart ti år som singel, uten å treffe noen som rokket med fundamentet rundt hjertet mitt, falt jeg pladask og paddeflat for den vakreste skapningen jeg noensinne har truffet.

Jeg hadde sett på han lenge. Siden jeg var der i fjor høst hadde jeg sendt lange, drømmende blikk, men jeg var overbevist om at han var langt utenfor rekkevidde.

Så feil kunne jeg ta.

Da vi endelig kom i kontakt fant jeg ut at det beste var å bare slenge alt på bordet så han kunne få muligheten til å trekke seg igjen. «Jeg er ti år eldre enn deg, og har hatt kreft i begge brystene. Jeg skal starte behandling nummer to om en måned. Jeg er sterilisert og skal nå kjemisk kastreres så jeg kommer i skikkelig overgangsalder. Og ja, forresten, den ene puppen min er enda helt grønn etter kontrastvæsken fra operasjonen jeg hadde for noen uker siden. Kahboom!» Han så meg dypt og seriøst i øynene, og jeg venta på at han skulle komme på en steik han hadde i ovnen, men han bare smilte og sa «You have a green alien titt? That’s awsome. I love aliens.» Og så var det gjort.

Jeg kan godt legge ut om mine personlige opplevelser og sykdomshistorier på bloggen, men jeg kjenner at selv om denne opplevelsen er noe av det største og vakreste jeg har opplevd, så har til og med jeg en grense for hva jeg ønsker å utlevere på internettet. Så jeg holder kjærlighetsdetaljene til mine nærmeste enn så lenge. Men jeg kan røpe at det føles som å ri på en enhjørning over regnbuen med konfettikanoner og fyrverkeri, og jeg ler høyt og hemningsløst over at mitt først innlegg på bloggen handlet om å aldri senke kravene når det kommer til valg av partner, selv om det kan resultere i at man må leve som singel for alltid. Jeg elsker å ha rett. For jeg fant han til slutt. Jeg måtte bare lete etter han over hele verden. Lett. Om det ligger en kiste med gull og venter på oss i enden av regnbuen vil bare tiden vise. Men jeg tar sjansen. Livet er for skjørt til å la være.

Etter å ha hengt sammen hvert eneste ledige sekund i halvannen måned var det på ingen måte lett å måtte forlate min store kjærlighet for å dra tilbake til kalde Norge og starte behandling. Likevel kjenner jeg at jeg har et mye sterkere grunnlag for å bekjempe sykdommen nå som hver en celle i kroppen min danser tango i lykkerus, og sparker de eventuelle kreftcellene som skulle finne på å være igjen på hue og ræva ut.

Siden jeg kom hjem har det vært mye science fiction. Først måtte jeg i CT for å se etter eventuell spredning til indre organer. Så måtte jeg i ny CT for å markere opp strålingen, og fikk fem nye tatoveringer i tillegg til de tre jeg hadde fra forrige gang. Dette er bare prikker på rundt to millimeter i diameter, men når man har åtte til sammen begynner det å se litt dalmatiner ut.

Siden jeg skal stråles på samme siden som hjertet er denne gangen, må vi bruke en teknikk som heter pustestyrt stråling. Jeg må trekke inn pusten så langt som mulig og holde den i 20 sekunder av gangen mens strålingen foregår. På den måten løfter jeg brystet opp, og strålene går over hjertet istedenfor gjennom. Om jeg plutselig nyser eller hoster, eller bare ikke klarer å holde pusten, vil strålinga stoppe automatisk. Jeg har på meg et par sci-fi-briller som viser en gul strek som er pusten min, og så kommer det en mekanisk mannsstemme som høres ut som broren til hun som sier «Dørene lukkes!» på t-banen. «Pust opp i det blå!», sier han, og da må jeg trekke inn pusten til den gule streken løfter seg opp til en blå strek, og strekene blir grønne til sammen. Når strekene er grønne starter strålingen. Etter 20 sekunder sier han «Pust normalt!» og jeg får en liten pause. The future is now, ass.

Før vi starta strålingen, måtte jeg også på PET-scan for å se etter spredning til skjelettet. Da fikk jeg en radioaktiv væske sprøytet inn i blodet, og ble tjoret fast med armene inntil kroppen før de kjørte meg inn i en trommel i 40 minutter. Etter det fikk jeg beskjed om å holde meg på to meters avstand til gravide og barn under 18 år i fem timer. Vanlige voksne gikk greit.

Søstra mi var med meg, og vi hadde jo lyst til å gå på café etter at jeg var ferdig. St.Hanshaugen var fullstendig utelukket, da annenhver kvinnelig skapning her er gravid, og det vrimler av barn på enhver café. Så vi valgte Café Bristol der det var akkurat passe blanding av seniorfolk. Men etter å ha bestilt kaffe kom det jammen meg en gravid dame inn og satte seg på bordet ved siden av oss. Jeg hadde jo på ingen måte lyst til å kunngjøre at jeg var et vandrende Tsjernobyl, så vi flyttet oss bare diskré til et bord i et hjørne som ikke hadde noen bord ved siden av seg på noen meters avstand. Relativt udramatisk, men en snodig opplevelse å være på rømmen fra gravide og barn fordi man avgir skadelig stråling.

Etter dette gjensto det en tur til tannlegen, der jeg måtte ta panoramabilde av kjeven i en maskin som snurret rundt hodet mitt mens jeg sto med dobbelthaka på et stativ og beit på en greie mens et annet stativ ble plassert på nesen for å holde trynet mitt stabilt. En av bivirkningene jeg kan få av de nye medisinene er en eller annen kjip kjevesykdom, så vi måtte bare forsikre oss om at alt var ok på forhånd.

Oppi alt dette science fiction-opplegget, der jeg føler jeg har blitt kjørt inn i det som fins av snurrende maskiner og fått sprøytet merkelige væsker inn i kroppen, har jeg begynt på medisinene som nå altså skal sette meg i heavy metal overgangsalder på ordentlig. Det tok bare en ukes tid før hetetoktene meldte seg. De er absolutt verst om natta, og jeg våkner omtrent hver halvtime av at jeg svetter som en torturert gris. Da er det av med dyna og ut i sjøstjerneformasjon. Etter bare et par minutter gir det seg, og da blir jeg iskald av svetten, og må rett tilbake i rekeposisjon under dyna. Noen ganger legger jeg meg som en hummer også, på magen med armene over hodet. Jeg kjører et maritimt tema, kan man si. Brystet og magen min er full av tegninger som de streker opp med en markeringstusj for å lettere finne nøyaktig strålemarkering, og disse tegningene smitter av på både lakenet og andre deler av kroppen når jeg svetter. Så noen ganger når jeg våkner opp om morgenen ser det ut som det har vært en eneste stor samtidskunstfestival i senga mi, der jeg både er kunstneren og kunstverket.

Mens jeg går til stråling hver dag i fem uker, kan jeg ikke barbere meg under armene, ikke bruke deodorant og ikke bruke vanlig BH. Jeg skal innrømme at den sangen jeg har oftest på hjernen for tiden er «Aquarius» fra musikalen «Hair». Min gode venn, Atle, foreslo at i brystkreftmåneden oktober burde alle kvinner gjøre som menn i Movember, nemlig spare ut armhulehårene og ikke bruke deo for å vise sin støtte til brystkreft. Men så tenkte vi oss litt om, og så for oss bildeseriene, og ikke minst lukten av alle disse armhulene og slo ideen fra oss.

Selv om jeg føler meg etter forholdene bra, er ikke dagene så lette. Å ikke få en sammenhengende natts søvn over tid har konsekvenser, og vises godt i trynet. Dette kan nok samtlige småbarnsforeldre skrive under på. All kaffe i verden får liksom ikke øynene mine opp i normal størrelse, og det kjennes ut som å konstant være i søndagen-etter-festival-tilstand.

Og det hjelper ikke på at det er sommer. Jeg har bare lyst til å sitte i parken og drikke vin og spise usunn mat, men alkohol og for mye karbohydrater gjør hetetoktene mye verre, så den nytelsen har jeg måtte lagt på hylla for en stund.

Samtidig er det alt i alt en liten pris å betale for livet. Jeg føler at jeg slapp billig unna igjen. Jeg skal tross alt ikke dø denne gangen heller.

Og om min nyvunnede kjærlighet tåler avstandens utfordringer og overlever via skype til vi finner en passende løsning, så har jeg jammen ikke bare fått livet i gave igjen, men også kjærligheten. Og det er sannelig mer enn jeg hadde turt å håpe på.

Livet går videre

I mitt forrige blogginnlegg avsluttet jeg med å fortelle at de skulle ringe med resultatene mine dagen etterpå, etter at det ble utsatt en uke på grunn av arbeidskapasitet.

Det ble nok en søvnløs natt med kaldsvetting og gruing, men heldigvis tok min gode venn, Zerin, seg fri fra jobb nok en dag for å være sammen med meg når de ringte. De skulle ringe etter klokka tolv. Jeg kan trygt si at vi var en ganske så nervete og frynsete duo der vi satt likbleke i sofaen uten å være i stand til å føre en normal samtale. Etter å ha båret mobilen min som en håndgranat i tre timer, fikk jeg nok og ringte selv. Det viste seg at de hadde glemt det av, og at legen ikke var på huset så jeg kunne ikke få resultatene nå. De måtte ringe meg tilbake dagen etter.

Det eneste jeg klarte å svare var et fresende «Hva tror dere egentlig at jeg er laget av? Forstår du at det er livet mitt og fremtiden min det er snakk om her?», men de kunne liksom ikke noe annet enn å beklage.

Jeg skulle etter planen reise til Sarajevo samme kveld, for å ta to eksamener på ambassaden der de følgende dagene. Jeg ringte mamma og knakk fullstendig sammen. Tanken på å skulle sitte alene på et lusent motell i en by der jeg ikke kjenner noen når dommen falt, var uoverkommelig. Jeg er ikke sterk nok til å gjøre noe slikt alene. Mamma var bestemt og sa at her var det bare å avlyse eksamene. Det får da være måte på hvor mye helt man skal spille. Da jeg la på så jeg at Zerin satt med et forvridd og tårefylt ansikt, for dette har gått nesten mer inn på han enn på meg. Makan til mer empatisk person skal du lete lenge etter, men det var uvant å se tårer i de ellers så beherskede øynene hans.

Jeg var så utslitt etter å ikke ha sovet noe, at jeg ikke så noen annen utvei enn å drikke øl til jeg ble trøtt nok til å sove. Etter å ha tørket tårene dro vi ut for å spise, og tok noen rolige øl på stampuben, Black Dog. Samtlige av de ansatte, som for lengst har blitt mine gode venner, var enige om at jeg så helt for jævlig ut, og gjorde det de kunne for å holde forstanden min på beina. De spilte favorittmusikken min, strøk meg på ryggen og forsikret meg om at alt kom til å bli bra til slutt. Av en eller annen grunn følte jeg meg som insektet i «Forvandlingen» av Kafka. Som å være fanget i en kropp som er ugjenkjennelig og syk, og ikke den du egentlig er. Zerin tok bilder av meg mens jeg demonstrerte hvordan jeg følte meg ved å stikke et sugerør mellom tennene, og ligge på bardisken som en inntørka og døende flue. Ingen kommenterte det, og lot meg være så snodig jeg ville.

Etter noen øl dro vi hjem til meg igjen, og spilte mer musikk. Da jeg satt på «Hjernen er alene», skvatt Zerin til og spurte hva ordet «alene» betyr. Jeg forklarte, og han nikket og sa «Da skjønner jeg.». Han hadde nemlig lyttet intens til samtalen jeg hadde med mamma tidligere på dagen, og det var ett ord som gikk igjen hele tiden som han fikk så vondt i hjertet av å høre meg si, og han lurte så fælt på hva det betydde. Det var det som hadde fått han til å gråte.

Til tross for mitt forsøk på å bedøve hjernen med øl, ble det nok en søvnløs og kaldsvettende natt, og da de endelig ringte klokka tolv neste dag, var jeg som en zombie på heroin.

Men det var gode nyheter. Operasjonen var vellykket, og de har fått med alt. Jeg har ikke spredning til lymfene. Kreften er grad 2, men likevel såpass lite aggressiv av de ikke trenger å sette meg på cellegift. Kirurgen sa at onkologene som skal se på saken min kan finne på å ombestemme seg, men det er lite trolig. Retningslinjene sier nei. Men jeg må kjemisk kastreres. Det var to ord som svei litt i øret. Det vil egentlig bare si at de må slå ut eggstokkene mine totalt, sånn at jeg slutter å produsere østrogen og jeg kommer i heavy metal overgangsalder, men det høres så dramatisk ut. Og så må jeg stråles hver dag i fem uker.

Selv om det ikke blir som en tur i parken, er jeg likevel overlykkelig over å slippe cellegift. Det er noe fælslige greier som fører til alt for mange senskader, og hadde kommet i tillegg til den behandlingen jeg får nå uansett.

Da jeg la på og fikk oversatt resultatene til en ekstremt lettet Zerin, samt sagt ifra til en like lettet mamma, sank jeg sammen som et klekket egg på sofaen og sovnet umiddelbart i en tung og drømmeløs søvn. Etter tre timer våknet jeg krøllete og forvirret, og det var deilig å komme på at ventetiden var over, og at jeg nok en gang har sparket kreften i ballene.

Det føles ganske kult, rett og slett. Som om kreftcellene mine er like late og bedagelige som meg. De kommer på klokka elleve på kvelden at de skulle ha delt seg, men gidder ikke nå som det er så sent og de likevel er halvveis inn i en sesong av «Breaking bad» på Netflix, og bestemmer seg for å heller ta det i morgen. Og sånn går no dagan.

Ryktet spredde seg fort blant mine nydelige venner i Mostar, og det var spesielt gøy å fortelle det til min bueskyttervenn, Baka. Vi inngikk nemlig et veddemål om at hvis jeg måtte på cellegift, så skulle han ta meg med på jakt med falk når jeg ble frisk igjen. Men hvis jeg ikke måtte, så skal jeg ta han, Zerin og Mili med til Nord-Norge til vinteren for å se på nordlys, sove i lavvo og spise reinkjøtt. Da jeg gratulerte han med Nord-Norgetur, smilte han bredt og sa «Jeg taper aldri et veddemål, bare så du vet det.».

Jeg kokte opp en diger kyllingsuppe for å få i meg noe skikkelig næring etter dager med småspising, og gikk ned til min underlige venn, Birdy, med en kasserolle. Jeg har ikke fortalt han om noe av dette enda, selv om at han alltid spør meg tre ganger på rad (og noen ganger seks) om hva som er nytt. Han ble overlykkelig av å få middag servert på døra, og forsikret meg om at han spiste kylling, selv om han elsker fugler.

På kvelden feiret vi alle livet på et tak under åpen himmel, med deilig live-musikk med innslag av Led Zeppelin, Free, Depeche Mode og alt som er digg. Og store mengder Jægermeister og øl. Jeg smilte så bredt og lo så mye at jeg var støl i bollekinnene neste dag, da jeg våkna etter 14 timers søvn.

Dagene har siden da vært fylt av sol og varme, grilla kjøtt, spritzel og herlige mennesker som hver dag lærer meg noe nytt. Det smerter meg å skulle dra herifra for å starte behandlingen hjemme i Oslo, og jeg regner på hver en dato for å finne muligheter til å tilbringe så mye tid som mulig her mens jeg kan. Mostar har blitt som mitt eget lille Neverland der alt er mulig, selv om de aldri glemte konfliktene lurer bak et hvert sett med øyne.

Og jeg vil fortsette å fly tilbake, igjen og igjen. Som de synger i Hotel California «You can check out any time you like, but you can never leave…».

 

 

Bare fuglene er frie

Mens jeg leser om slaps og snø i Oslo, byen som har vært mitt hjem i ti år nå, nyter jeg varme sommerdager i Mostar, byen som på et merkelig vis nå har blitt mitt andre hjem. Her kom våren overraskende tidlig i år, og sesongen er allerede i gang nesten en måned før det som er vanlig.

Jeg skulle jo bo her i fire måneder denne gangen, men det ble redusert til én måned fordi jeg fikk kreft igjen. Å vente på resultatene og den endelige dommen tok nesten knekken på meg forrige gang, og det er i utgangspunktet ikke noe lettere denne gangen. Samtidig er det en helt annen opplevelse.

For to år siden røsket diagnosen meg ut av mitt vanlige hverdagsliv som lærer på en ungdomsskole, og i månedene som fulgte dreide alt seg om meg og min sykdom. Denne gangen ble jeg røsket ut av en flyktig reisetilværelse midt mellom Mumbai og Mostar, en tilværelse der mitt fokus ikke har vært så mye på meg selv, men helle mine opplevelser i møte med andre. Andre som ikke har et sikkerhetsnett rundt seg som de trygt kan lene seg tilbake i, verken helsemessig eller mellommenneskelig. Om jeg ikke var bevisst på dette før mitt år med traumeturisme, som jeg selvironisk kaller det, så er jeg vertfall bevisst på det nå. Uansett hva resultatene mine sier, så kommer jeg til å få den beste behandlingen som er, og det kommer ikke til å koste meg noe mer enn en egenandel som tilsvarer et par kvelder på byen i Oslo, eller ti kvelder på byen her i Mostar.

Avtalen med sykehuset var at de skulle ringe meg forrige tirsdag med resultatene. Da klokka nærmet seg avtalen var jeg så utslitt av å grue meg at jeg bare ønsket å få det overstått. Men slik ble det ikke, for resultatene var dessverre ikke klare, og jeg må vente en uke til. Min bosniske kompis som var sammen med meg trodde jeg fikk beskjed om at jeg skulle dø om tre dager, for reaksjonen min var såpass heftig. Jeg følte at jeg hadde brukt alt jeg hadde av energi på angst og gruing, hadde ikke sovet et minutt natta før, og alt virket nå unødvendig og urettferdig. Men sånn er det når man er vant til et system som er effektivt og profesjonelt. Seks dagers utsettelse føles som en skandale og god nok grunn til å komme på Skavlan.

Senere samme kveld gikk jeg hjem sammen med bestekompisen min fra Norge, Claus, som kom samme dag for å være med meg når jeg fikk resultatene. Han har aldri vært i Mostar før, og var allerede overveldet av den vakre byen og de varme, inkluderende folkene jeg hadde introdusert han for. Da vi nærmet oss blokka mi, la vi merke til en høy fyr som gikk ganske så tett bak oss, og vi begge snudde oss forsiktig et par ganger. Plutselig rasket han på og passerte oss mens han sa en setning på bosnisk som jeg ikke oppfattet, og da han kom foran oss la han plutselig på sprang. Veldig mange her er jo traumatisert av krigen, og bokstavene PTSD er å lese i alt for mange øyne, så jeg tenkte at han nok bare ble usikker på at vi dreiv og snudde oss. Men så løp han inn i blokka mi, og da ble det straks litt mer utfordrende. Vi bestemte oss for å vente på utsida litt så vi ikke ble stående i heisen med han, men etter et minutt dukka han opp på en veranda i første etasje. Han så mildt sagt veldig skremt ut, og løp litt inn og ut av verandaen mens han fulgte med oss. Da vi bestemte oss for å bare gå inn, møtte han oss plutselig i døra og begynte å prate febrilsk i vei på bosnisk. Han holdt den ene hånden sin i lomma, og jeg skal innrømme at jeg ble litt svett med tanke på at han muligens hadde hentet et eller annet våpen. Det er litt for mange våpen i omløp her etter krigen, og det er ikke nødvendigvis en heldig kombinasjon med traumer. Jeg fikk liret av meg noen klønete setninger på bosnisk der jeg smilende forklarte at jeg ikke er herfra, og at jeg ikke snakker så godt bosnisk. Både Claus og jeg smilte vennlig, selv om vi var ganske så nervøse, og til slutt så det ut som han roet seg ned før han sa «Alles gut» på tysk, vi sa god natt og skyndet oss inn i heisen. Vi ble enige om at selv om han viste en meget ustabil og skremmende oppførsel, så virket det når alt kom til alt som om han var mer redd for oss enn vi var for han.

Neste dag sto han på verandaen da vi gikk ut, og vi hilste hyggelig. Jeg la merke til at han hadde en liten fugl i et bur på verandaen, og ga han navnet Birdy, etter en av mine favorittfilmer av Alan Parker.

Etter en noe fuktig kveld på byens puber, havnet vi en gjeng på den døgnåpne bensinstasjonen der man kan kjøpe øl, vin og det man måtte ønske, og vi fikk lov til å ha et lite nachspiel rundt et av bordene ute. Etter en stund dukket Birdy opp, og jeg tok sjansen på å invitere han til bordet vårt. Han ble fryktelig glad for tilbudet, og fortalte åpenhjertet at han var psykisk syk og derfor slet med nattesøvnen, men at han ikke hadde noen å snakke med, så han pleide bare å henge på bensinstasjonen for der var de så hyggelige. Han innrømmet at han hadde blitt litt redd oss dagen før, og at han derfor måtte finne ut av om vi ville han noe vondt før han kunne slappe av.

Etter en stund begynte morgensola å gjøre oss trøtte, så vi gikk hjem sammen og avtalte at vi skulle treffes igjen neste dag klokka syv på kvelden. Han stoler ikke på verken internett eller telefon, så vi skulle bare møtes på trappa til hovedinngangen. Da jeg våkna utpå ettermiddagen må jeg innrømme at jeg angra litt, for jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg, men jeg møtte opp. Birdy var ikke der. Bare fuglen hans satt og sang så vakkert på verandaen, og jeg tenkte at han enten hadde glemt det, eller hadde ombestemt seg. Jeg gikk på butikken og handlet noen småting, og da jeg kom tilbake så jeg han der han satt på en benk og så fryktelig nervøs ut. Han bablet i vei på bosnisk med store, skremte øyne, mens han holdt fram en skjelvende neve med umodne moreller som han hadde plukket og ville at jeg skulle spise. Jeg smilte så beroligende som jeg kunne, tok et par moreller som var vasne etter å ha blitt knuget i en nervøs hånd, satte meg ned ved siden av han og spiste dem mens jeg prøvde å oppfatte hva det var han ville fortelle meg. Etter et par minutter roet han seg såpass ned at han endelig gikk over til engelsk. Det første han sa var «I got bit by a spider. They bite me in my sleep. Every night.». Det eneste svaret jeg kom på var «That’s not nice of them. Are you ok?”, og da så han meg dypt inn i øynene og svarte «Yes, now I am ok. Thank you!». Kveldsola skinte på ansiktet hans, og jeg la merke til at han har en spraglete farge på øynene som veksler mellom grønt og brunt, og i det venstre øyet er det en utflytende flekk med oransje og rødt som renner utenfor irisen. Som om det var tomt for klare farger og dagens skift var over da han skulle få øyenfarge, og noen bare skrapet opp restene fra paletten og klasket dem på i hui og hast. Abstrakte øyne til en abstrakt sjel.

For Birdy er alt annet enn konkret. De neste to timene var som å ramle ned i kaninhullet i et mørkt og absurd «Alice in Wonderland» da han på et usammenhengende vis fortalte meg om livet sitt. Om hvordan han, faren og moren flyktet til Frankfurt under krigen. Om hvordan moren hans ble igjen der, mens faren insisterte på at de skulle flytte tilbake til ruinene i Mostar. Om at han spilte fotball med kompiser, og faren spilte gitar i rockeband. Plutselig sang han «Nights in white satin» av Moody Blues til meg med skjelvende og ustødig stemme, og jeg visste ikke noe annet å gjøre enn å stemme i, og da lyste han opp så det glitret i de fargesprakende øynene. Da sangen var ferdig lo han litt forsiktig før han fortsatte å fortelle om at han elsker musikk først og fremst, men også fugler og katter, men djevelen lurer bak enhver nabo sin rygg, og han har hørt hva de har gjort, hva de er i stand til, og hans egen leilighet har for lengst blitt et fengsel, for han føler seg ikke trygg i denne byen mer, men han vet heller ikke om noe annet trygt sted. Han fortalte videre om moren som døde av leukemi, og faren som døde noe år senere av vann i hjertet, at de skar han opp for å operer han så mange ganger at han så ut som Jesus, og da hjertet hans til slutt raknet, raknet det også for han, og etter det har han ikke klart å nå ut til noen, ikke en gang seg selv. Om at han sluttet å drikke og bruke narkotika for seks år siden, men at sangtekstene han skriver ikke er like gode etter det, men tegningene han av og til tegner hjelper han å se sin egen galskap på avstand, gir han noen sekunder med fred fra seg selv. Men mest av alt snakket han om at han er alene. Så fryktelig alene. De eneste vennene han har er fuglene på verandaen, og den eneste måten å bli fri som dem på, er å dø.

Der satt vi i solnedgangen på en skeiv og råtten benk utenfor blokka. En med et ønske om å dø for å kjenne på friheten, og en med angst for å miste friheten til å leve.

Jeg nevnte ikke noe om min egen situasjon. Den virket som ubetydelig der og da. Den følelsen jeg har hatt av å være fanget i en kropp som prøver å ta livet av meg, kan ikke måle seg med å være fanget i et sinn som prøver å ta livet av deg.

Da sola gikk ned ble det kjølig, og jeg måtte uansett inn for å lese til eksamen jeg har i Sarajevo om et par dager. Da jeg takket for praten tok han farvel som om vi aldri skulle se hverandre igjen. Jeg sa at jeg håpet vi kunne treffes igjen og prate litt mer en annen dag, og det ville han veldig gjerne. Han tok meg i hånden og sa stolt at jeg var den første vennen han hadde fått på egenhånd på mange år, og at den vonde følelsen han hadde hatt for et par timer siden nå var borte. Vertfall for en liten stund.

Jeg tok heisen opp i øverste etasje, der jeg bor, og gikk rett ut på balkongen for å mate fuglene. Jeg hadde glemt det et par dager. De holder til på et garasjetak langt der nede, og jeg må alltid forholde meg til vinden når jeg kaster ned brødrestene for å treffe taket. Det har blitt en slags øvelse for meg.

I morgen ringer de fra sykehuset, og har forhåpentligvis endelig resultatene klare. Kanskje blir det måneder med cellegift, måneder der jeg er fanget i en hårløs og syk kropp, som sakte må bygge seg opp igjen for å bli som før. Kanskje er jeg like heldig som forrige gang, og slipper unna med stråling og antihormonell behandling.

Uansett hva som må til, så skal jeg komme meg gjennom det. Noe annet er ikke et alternativ. Men i vente på hva dommen fra legene blir, må jeg innrømme at jeg misunner fuglene, slik som både min nye venn og Birdy i filmen sier: «As scary as a bird's life must be... at least they have that. They can always fly away.»

Så var det på'an igjen

«Beklager, men du skal nok ikke flytte til Bosnia i morgen. Du har fått kreft igjen.»

For fem uker siden lå jeg med venstrepuppen min innsmurt i glidekrem og så på ultralydbildene på skjermen og hørte legen si dette til meg. Venstrepuppen. Den friske puppen. Ikke den høyre kreftpuppen som har grodd så fint og som bare får skryt for å ha taklet kreftbehandlingen så bra for to år siden.

Hvem faen får brystkreft to ganger før man har rukket å fylle førti? Ikke spredning fra den ene til den andre, nei, to forskjellige typer uavhengig av hverandre. Jeg, tydeligvis. Og sikkert en del andre. Men ærlig talt, altså.

Siden jeg lå der på benken og ropte på alle mørkets djevler og forbannet hver celle i kroppen min, har det nå plutselig gått fem uker, men det kjennes som hundre.

Siden påska var uka etterpå ble det en del ventetid, nøyaktig som for to år siden, og siden jeg ikke kunne flytte til min kjære hjerteby, Mostar, var det like greit å dra nordover og mobilisere sammen med familien. Kofferten min var jo pakket klar for den bosniske våren, og da mamma sa at Nord-Norge hadde den beste værmeldinga for påska, var det som om jeg glemte hvor jeg egentlig er fra. Etter et halvt år i India, og fortsatt mentalt innstilt på Bosnia, dro jeg nordover i små sommersko, og skjønte ikke hva jeg hadde gjort før jeg sto med snø opp til anklene og hutret i den iskalde sjølufta. Det var som om en del av meg nektet å innse at jeg ikke har kontroll over livet mitt. At min egen kropp forhindrer meg i å gjøre det jeg vil. At puppene mine, som jeg alltid har hatt et godt forhold til, prøver å ta livet av meg på hver sin tur.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Ikke akkurat duket for småsko og sommerkjole.

Jeg bestemte meg for å sykemelde meg fra studiene, for det virket uoverkommelig å skulle ta fem eksamener oppi alt, men klarte ikke å forholde meg til alt det praktiske med NAV og Lånekassa og det faktum at jeg er i ulønna permisjon. Voksenting. Jeg utsatte det over påska, og nøt heller hver dag på hytta med mamma og pappa sin utsøkte meny av deilig mat og vin, og søster og svigerbrors trygge selskap. I byen ventet en solid kåfjording med tørka reinkjøtt, øl og en trygg armkrok, og jeg ble skjemt bort i hver en heim.

Da jeg dro tilbake til Oslo igjen var det som om ryggraden min hadde blitt forsterket som et nordnorsk fjell. Høyt, skarpt og rakt rett opp fra havbunnen, og den friske og iskalde lufta hadde renset opp i den grumsete snerken som hadde lagt seg over hjernen min som en ugjennomtrengelig skodde. Jeg trives ikke på bunnen. Jeg orker ikke ligge nede. Livet er, tydeligvis, alt for kort og skjørt til kastes bort på å syns synd på seg selv. Jeg får ikke noe ut av det.

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Ryggraden min, også kalt Russetinn i Balsfjord. 

Jeg bestemte meg for å fullføre studiene likevel. Drite i karakterene, og bare gå for bestått.

Første konsultasjon hos legen var ikke akkurat oppløftende. Den typen kreft jeg har denne gangen er mer aggressiv og komplisert enn den forrige, noe som blant annet gjør operasjonen mer komplisert, og sjansene for at jeg må på cellegift større. Jeg var derfor ikke så veldig positiv og tøff i trynet da jeg skrapte meg selv opp fra senga klokka syv på morgenen på operasjonsdagen, og det hjalp ikke på at jeg hadde vært oppe til klokka tre for å fullføre min første skriftlige hjemmeeksamen. Min venninne, Ellinor, tilbydde seg å kjøre meg til sykehuset så jeg skulle slippe en haug med kollektivtransport så tidlig på morgenen. Ellinor og jeg ble kjent via sosial medier for et halvt års tid siden, og dette var første gang vi møttes ansikt til ansikt. Hun plukket meg opp i det som så ut som intet annet enn en skikkelig batmobil, og det føltes veldig riktig å bli kjørt til operasjon i et slikt kjøretøy. Siden jeg selv ikke har lappen, får jeg ikke lov til å uttale meg om hvor folk kjører, så jeg sa ingenting da vi nærmet oss Ullevål før hun spurte hvilket av byggene vi skulle til. Det viste seg at jeg hadde skrevet feil til henne, og sagt Ullevål istedenfor Radiumhospitalet, og hun hadde plottet inn ruta på forhånd. Plutselig ble det vill action på motorveien i morgenrushet, hvor hun prøvde å plotte inn Radium på GPS-en, mens folk tuta bak oss, og dattera på tjue år i baksetet prøvde å finne den nøyaktige adressen som GPS-en krevde. Men Ellinor visste råd, og ringte mannen sin som har jobba som taxi-sjåfør. Han skjønte umiddelbart hvor vi var og hvor vi måtte kjøre for å komme oss ut av korka vi hadde havna i. I mellomtiden hadde dattera funnet adressen, og vi var nå på vei til riktig sykehus. Trodde vi. Men GPS-en syns vi burde ta en tur innom Rikshospitalet først, og førte oss inn et virvar av små bygninger på psykiatrisk avdeling der veien ble smalere og smalere, og vi holdt på å kjøre på en fyr med to pudler og en haug med småfugler som ikke kunne fatte hvorfor det kom en batmobil kjørende på gangveien tidlig på morgenen. Til slutt tok dattera til Ellinor kontroll, og guidet oss ut av psykiatrien med imponerende veiviserskills, og endelig var vi på vei mot Radiumhospitalet.

Jeg kunne sikkert ha fått litt panikk, men helt ærlig føltes det bare veldig riktig å suse inn foran hovedinngangen ti minutter for sent, i en batmobil med sota ruter, og snuble ut i en elendig joggebukse og Beaten to death- t-skjorte og pesende beklage at jeg kom for sent til min egen kreftoperasjon mens jeg lo høyt av den spennende turen.

Det første de måtte gjøre var å sette en trådmarkør i svulsten sånn at kirurgen skulle finne den under operasjonen. Dette måtte jeg ikke forrige gang, da det var en annen og mer avgrensa svulst, og på vei i heisen spurte jeg lettsinna hvordan man setter en trådmarkør, og tilføyde at jeg håpet det ikke var noen sprøyter eller nåler involvert, da jeg virkelig, virkelig hater det. Den alt for søte, milde og hyggelige sykepleieren min svarte med en lys sørlandstemme at det nok var en nål involvert, men at det skulle gå helt fint. De neste sykepleierne var også veldig tilbakeholden med informasjon, før jeg endte opp på benken og krevde å få vite hva som skulle skje med puppen min. En svært alvorlig og lite humoristisk lege forklarte rolig at han skulle stikke en lang, og da mener jeg lang, nål inn i puppen min til den nådde sentrum av svulsten, og så skulle han føre inn en metalltråd som skulle bli værende der til etter operasjonen. Jahavel. Bedøvelse var unødvendig, mente han, for den ville gjøre like vondt som nåla. Da han førte inn nåla gjorde det så vondt at jeg var nødt til å lire av meg noe alvorlig bannskap, men for å være høflig gjorde jeg det på bosnisk. Gjennom sammenbitte tenner ba jeg han reise dit penisen bor, forbannet kjønnsorganene til moren hans, og ba han slutte å ha samleie med hodet mitt. Og det var på langt nær med så fine ord. Jeg syns han sperret opp øynene litt vel mye, og fikk et noe sammenbitt uttrykk i ansiktet, men han var også veldig konsentrert med å føre denne jævlig lange nåla inn til riktig sted via ultralyd på en skjerm, så jeg tenkte det bare var det. Da han endelig var ferdig, tok han ut id-kortet sitt igjen, som han hadde putta i brystlomma for at det ikke skulle falle i ansiktet mitt, og da så jeg til min store skrekk at han hadde et klassisk balkansk navn. Auda. Samtidig gadd jeg ikke få dårlig samvittighet siden han for det første kunne ha ledd av det og avslørt hvor han var fra, og for det andre nettopp hadde påført meg helvetes mye smerte og ubehag.

Videre bar det inn på et nytt rom der jeg sto i trusa, sokker og vintersko med en jævla stålvaier stikkende ut av puppen som så ble klemt flat i mammografi. Jeg prøvde å komme på når jeg kjedet meg sist, men måtte gi opp.

Selve operasjonen gikk strålende, og etter å ha få sovet litt ekstra våkna jeg på rommet og følte meg fantastisk. Rusen fra narkosen hang enda i og gjorde meg lett til sinns, og da jeg våget å ta en nærmere titt på puppen ble jeg enda gladere. Det er virkelig fascinerende hva kirurgene får til i dag med brystbevarende operasjon, og Margit var ikke noe dårligere enn Inga, som opererte meg sist. Jeg bestemte meg for å oppkalle puppene mine etter dem. Inga og Margit. Fine puppenavn.

Føkk kræft!

Føkk kræft!

Margit var selv svært fornøyd, og ga meg den gledelige nyheten om at jeg kunne få lov til å dra hjem samme dag hvis jeg hadde noen som kunne passe på meg og følge meg på do og slikt. Jeg la det ut på anbud i min lukkede kreftgruppe på facebook, og det tok ikke lang tid før min alltid så gode Mari meldte seg som førstevakt.

Før jeg fikk dra hjem måtte jeg spise et ordentlig måltid under kontroll, og jeg lo høyt da de fortalte meg at dagens middag var lapskaus. Jeg prøvde å forklare at jeg på høgskolen skrev en ikke utgitt selvbiografisk diktsamling som heter Lapskaus, og at da jeg hadde kreft sist kalte jeg den lukka kreftgruppa mi på facebook for Lapskaus 2, og at jeg nå har en blogg som heter Lapskaus for én, men sykepleieren turte liksom ikke le med meg, men smilte bare usikkert og sa «Huffda, håper du liker den, da.».

Lol, lapskaus lizm!

Lol, lapskaus lizm!

Vel hjemme igjen hadde jeg en superkoselig kveld med Mari, og senere Lars og Øivind, som holdt meg med selskap til langt på kveld. Dagen etter måtte jeg bare hive meg rundt og skrive på ny hjemmeeksamen som skulle leveres om fire dager, men fant mirakuløst nok tid til å gå på standup-festival på latter, som Øivind så raust spanderte på meg, og resten av helga besto i masse hyggelig besøk mellom eksamensskrivinga, før jeg leverte på mandag, og freste av gårde til Bosnia på tirsdags morgen.

Jeg får ikke vite noe mer før 16. mai, da de endelige resultatene og dommen faller, og uansett hva slags videre behandling jeg må ha, starter vi ikke opp før i begynnelsen av juni. Så da føltes det riktig å ta litt kontroll over livet mitt igjen, og tilbringe ventetiden i Mostar. Og jeg hadde ikke satt foten min på Balkan før jeg skjønte at det var det eneste riktige.

På flyplassen i Split ble jeg møtt av en kompis som byttet kofferten min med en Sarajevsko øl før han ga meg en klem, og vi suste i vei langs kysten i Kroatia mens vi hørte på balkansk rock og jeg fikk frisket opp noen bosniske gloser. Landskapet her er som klippet ut av Kittelsen malerier, og ber den norske nasjonalromantikken ta seg en rolig bolle med brunost.

Vi måtte selvsagt stoppe innom en kompis som har kjøpt seg hus her, for en ekte bosnisk frokost. Kjøtt, kjøtt og mere kjøtt servert rett fra steikepanna med et lunket glass med rakia til.

Vel framme i Mostar fikk jeg grei beskjed om å møte opp på puben Black dog, oppkalt etter en av mine favorittsanger med Led Zeppelin så klart, der velkomstkomiteen ventet med kalde øl og varme klemmer.

Lyden av elva som renner under de brosteinslagte bruene, kombinert med lukten av fikentrær i blomst og noen av Mostars mange musikere som rigger opp til kveldens konsert ga meg en ro i sjela som jeg ikke har kjent på lenge. Det er bare noe med denne byen som griper om sjela og hjertet mitt hver gang og vugger det som et lite barn.

Kanskje er det de sterke menneskene som står oppreist og rakrygga etter å ha opplevd den mest grusomme krigen og folkemordene i Europa siden andre verdenskrig for bare noen år siden, men som til tross for det åpner hjertene sine på vid gap og slipper meg inn som den største selvfølgen. Kanskje er det all den kompliserte og interessante historien som er hogget inn i hver en brostein man trår på, eller de alt for mange moskeene og kirkene som ligger tett i tett mellom puber og butikker. Kanskje er det det å våkne til favorittmujezinen min som synger så vanvittig vakkert når han kaller inn til bønn, og tusle ut på balkongen i sola og strekke seg etter de vakre fjellene som omringer byen. Eller bare det å sitte på puben på kveldstid og høre på de fantastisk dyktige musikerne fra Mostar Rock School som spiller nesten hver kveld, og tygge på et stykke saftig kalvekjøtt med en iskald Stockicola til. Bli kjent med enda flere nydelige mennesker, som alle som én har hver sin interessante historie å fortelle. Kanskje er det hele denne pakka som gjør dette til et magisk sted som masserer hjernen min og varmer hjertet mitt så inderlig.

Byen min

Byen min

Akkurat nå sitter jeg og venter på at en av mine nye venner skal komme og hente meg for å ta meg med ut i skogen og lære meg å skyte med pil og bue. Jeg har alltid drømt om å prøve det, og da det kom fram at han er en av Bosnias beste bueskyttere, og at dette er min drøm, var han snar å invitere meg. «Vi får med oss en gjeng, griller noe kjøtt, drikker noen øl og skyter med bue. Ok?». Så absolutt ok.

Sist gang jeg hadde kreft var ventetiden på resultatene som et langt mareritt jeg bare ville skulle ende. Denne gangen nyter jeg tiden i frihet, og føler bare at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Hvis disse menneskene kan være så sterke, varme og glade etter å ha stått i krigen i mange år, så skal jeg klare å komme meg gjennom den lille, indre krigen min, uansett hva den måtte bringe med seg. Alt vel.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 11

Den siste kvelden min i Mumbai endte med at Sufyian, Vikram, Sagar og jeg dro en tur ut i Colaba for en siste runde på favorittstedene mine der. Men siden Sufyian ikke var forberedt på det, hadde han bare flipflops på seg og slapp dermed ikke inn av dørvakta, så vi endte opp med å ta farvelpilsen på vår trofaste bule, Gokul. Det var ikke lett å holde stemninga oppe, og det ble mange tårer mellom forsøkene på å ha det moro. Da det stengte ville jeg ikke at kvelden skulle ende, så vi tok taxi til Marine drive og hang der til politiet begynte å bøgge oss fordi jeg var sammen med dem. Den siste timen kjørte vi bare målløse rundt i Mumbai i en rusten taxi, mens jeg sang «Vil ikke hjem» av Dronning Mauds land. Men kvelden tok slutt, som kvelder gjør, og den triste stemninga tidoblet seg i løpet av natta.

Da jeg våknet neste morgen kjentes det ut som et tungt teppe lå oppå meg. Jeg subbet bort til vasken for å skvette litt vann i ansiktet, og hadde jeg ikke vært så lei meg så hadde jeg ledd høyt av refleksjonen som møtte meg i speilet. Istedenfor tok jeg noe så sjeldent som en selfie for å forevige øyeblikket.

Jeg gikk ut i resepsjonen og sa fra om at det i løpet av dagen kom til å komme en del kompiser fra og til rommet mitt for å hjelpe meg å flytte, og fikk et litt skeptisk, men bekreftende nikk fra betjeningen.

En annen mer rutinert og ansvarsfull versjon av meg selv ville nok ha pakket en del på forhånd og ikke gjemt det til den aller siste dagen. Men den versjonen var som vanlig ikke tilgjengelig, og syv timer før jeg måtte dra til flyplassen ringte jeg Sufyian og spurte om han kunne hjelpe meg å pakke. Takk og pris kunne han det, for jeg var så apatisk og udugelig som jeg noen gang kan huske å ha vært.

Det var noe merkelig med at først gangen Sufyian så rommet mitt var min siste dag i Mumbai, men det ble også stående som et slags manifest på den strenge sosialkontrollen som jeg snart skulle vinke farvel til.

Jeg er en ekstremt nostalgisk person, og hvor enn jeg drar for en litt lengre periode har jeg med meg en collage av bilder, gamle kino-, konsert- og museumsbilletter, tegninger og kort jeg har fått og alt mulig slags smårask som minner meg om de jeg er glad i og opplevelser jeg har hatt sammen med dem. Jeg begynte å plukke ned ett og ett minne, men stoppet opp for å fortelle Sufyian om hvem jeg hadde vært på den og den konserten med, og den stakkars arme mannen måtte bare tålmodig lytte til sammendraget av livet mitt mens han faktisk gjorde noe nyttig. På den tiden det tok meg å plukke ned bildene fra veggen, hadde han sortert, organisert og plassert det meste av baggagen min på et fascinerende systematisk vis. Da jeg endelig kom litt ut av min egen lille boble og oppdaget dette, ble jeg grepet av en desperat følelse av at jeg ikke kunne klare meg uten han i livet mitt og ble stående å hulkegråte på skulderen hans mens jeg prøvde å formidle dette mellom snørr og tårer. Til tross for at jeg nettopp hadde stått og mimret over alle de fine menneskene jeg har i livet mitt hjemme, klarte jeg ikke få tak på dem i alle følelsene som danset tango med hjertet mitt, og jeg fikk det for meg at når jeg nå dro fra Sufyian og resten av gjengen kom jeg til å være helt alene i verden.

Etter en stund banket det på døra, og Rida, Wilson og Sagar kom tuslende alvorlig inn. Jeg hadde en liten forhåpning om at det kunne løfte stemninga litt, men det hadde bare den stikk motsatte effekt. Det endte med at vi alle satt stille og stirret på hver vår mobil, og ingen klarte å komme på noe vettig å si. Rida stormet plutselig ut på balkongen og da jeg fulgte etter fant jeg han gråtende i hjørnet. Jeg hadde egentlig en liten høne å plukke med han, fordi han dagen før spurte om han kunne få 300 rupier til å kjøpe mat til seg og Ringo, noen han selvsagt fikk. Men senere fikk jeg høre at han hadde spurt både Sufyian og Sagar om 100 rupier av dem hver, og fått det, og jeg ble veldig overrasket over dette. Han pleier sjeldent å spørre meg eller andre om noe som helst, og han pleier vertfall ikke å lyve om at han trenger penger om han ikke gjør det. Jeg konkluderte med at han hadde brukt det på øl eller noe, og bestemte meg for at jeg måtte ta en alvorsprat med han om dette før jeg dro. Men da jeg så hvor liten og redd han så ut der han sto på balkongen min og tørket tårer, bestemte jeg meg for å la det ligge. Heldigvis. For i neste øyeblikk ble det avslørt hva pengene hadde gått til. Han hadde kjøpt to smykker til meg. Et som var et halvt hjerte som har en magnet inni, og som passer sammen med den andre halvdelen som han hadde rundt halsen. Den delen jeg fikk var svart, fordi Rida er mørk, og den delen han har er av sølv fordi jeg er lys.

Det andre smykket var et større og tungt hjerte med en pil gjennom.

Jeg har aldri vært så nært å seriøst vurdere om menneskesmugling kan være en utvei, eller om det går an å svelge et helt menneske i en kondom og gå gjennom tollen uten besvær. Rida hadde aldri sett så liten og hjelpeløs ut før, og selv om han nettopp hadde gitt meg et og et halvt hjerte, følte jeg meg totalt hjerteløs som kunne forlate han i denne uforutsigbare og råe galskapen som råder på gateplan nedenfor balkongen vi sto på.

Da vi til slutt tørket tårene og gikk inn igjen på rommet, hadde Sufyian pakket ferdig mens de mer machomennene Sagar og Wilson hadde sett på. Vi bestilte en pizza og spiste den mens vi så på alle snuttene jeg hadde filmet den siste uken. Ting vi hadde gjort for bare to dager siden virket nå som en evighet siden.

Etter å ha spist, bar vi kjøleskapet, mikrobølgeovnen og alt annet stæsj jeg hadde investert i bort til en kjenning som hadde sagt ja til å oppbevare det til Rida og Wilson får seg et sted å bo, noe som bare minte meg på alle de løse trådene jeg snublet i på avreisedagen. Men det var ikke tiden å ta tak i det.

Jeg satte meg ned med Wilson og tok en siste avskjedsprat på tomannshånd. Jeg sa at jeg har full forståelse for at livet på gata er hardt og nådeløst, og at jeg skjønner at fysisk disiplinering er noe som hører med. Men jeg minte han alvorlig på at et hvert slag han måtte finne på å rette mot Rida, ville være et direkte slag mot hjertet mitt også. Han så ned i bakken og unngikk øyekontakt mens han nikket, men jeg skjønte at det ikke var til noe nytte. Det var bare mitt eget egoistiske behov for å kunne si at jeg i det minste hadde sagt det. Hadde det bare vært så enkelt som at tyranner lyttet, så hadde landet som fostret selveste antivoldens far, Ghandi, sett ganske så annerledes ut for lenge siden.

Vi samlet oss alle en siste gang på gata. Bega, Ringo, Wilson, Rida, Sagar, Sufyian og hunden Tiger. De eneste som manglet var Vikram og Adil. Vikram hadde sendt meg meldinger de siste timene og ba meg komme hjem til han og moren for å ta farvel. Jeg syns det var litt rart at han ikke var sammen med oss, men han skyldte på at han ikke følte seg så bra.

Da vi kom hjem til han, var han ikke der, men moren, tanta og søstera hadde ventet lenge på meg, og disket opp med den beste parathi jeg har smakt på hele mitt lange opphold i India. Jeg måtte spise der og da, men moren hadde også laget matpakke til meg som jeg kunne ha med til flyplassen. Jeg meldte Vikram og spurte hvor i alle dager han var, da det ikke ga noe mening at han ikke var hjemme når han sa han var syk. Da det bare var et kvarter til jeg måtte dra, dukket han endelig opp. Hvor han hadde vært fikk jeg aldri tak på, men øynene hans var så forgråtte at de bare var som to røde pølser i det ellers så renskårne ansiktet. Han prøvde å late som ingenting, men da jeg reiste meg for å dra og ga han en klem, brast han ut i gråt igjen, noe som selvsagt utløste en grinekavalkade fra meg også. Mellom snufsene beklaget han om og om igjen at han ikke kunne bli med til flyplassen, men han fikset det bare ikke.

Søsteren hans satt og observerte det hele med store, overraskede øyne, da det nok ikke var hverdagskost å se sin ellers så patriarkalske bror vise følelser på dette viset.

Tilbake på gata sto hele gjengen og ventet, og det viste seg at alle så seg absolutt nødt til å følge meg hele veien til flyplassen. Det måtte to taxier til, og vi var nok litt av et skue der vi presset oss inn i de bittesmå og rustne bilene med koffertene på taket for å få plass til alle.

Jeg satt i midten i baksetet mellom Rida og Sufyian, noe som ga oss en siste mulighet til å planlegge litt i hemmelighet uten at Wilson hang rundt oss. Sufyian sa at Rida skulle sove hos han i natt, sånn at jeg kunne slappe av og vite at han var trygg og ikke alene. Det var den beste avskjedsgaven jeg kunne fått.

Ringo ville også gi meg en avskjedsgave, men det eneste han hadde var et gummiarmbånd som det sto Jesus på som han selv alltid bar. Jeg er jo ikke akkurat noe fan av Jesus, men det var så rørende da han tok det av seg og satte det på hånden min mellom armbåndet jeg hadde fått fra Sagar og det jeg fikk av Sufyian, at det forblir der så lenge det henger sammen. Jeg fant fort ut at det gikk an å ha på vranga, så noe større identitetskrise skal jeg nok unngå.

Det føltes trygt og fint for en håpløs nostalgiker å være nedlesset i armbånd og smykker fra alle jeg har blitt så glad i, og til og med en permanent tatovering som Sufyian tok på meg med en manuell nål et par uker tidligere. Som en bærbar versjon av minnecollagen på veggen min.

Vel framme på flyplassen ble det mer klemming og tårer til en av vaktene kom og sa fra at det fikk holde, som en slags siste påminnelse om at jeg var i ferd med å forlate et land som ikke tillater noen form for kjærlighet i det offentlige rom. Gjengen tok farvel og dro, mens Sufyian og Rida ble igjen litt til, siden de ikke skulle tilbake til gata.

Jeg klarte ikke slippe taket på Rida, men til slutt var jeg nødt til å rive meg løs for å rekke flyet. De siste ordene jeg sa var «I will always love you, and I will always come back for you!», og er nok til dags dato det viktigste løftet jeg noen gang har gitt.

Reisen hjem var lang og smertefull, og det føltes som å fly gjennom en tett tåke av sorg, kjærlighet, savn og engstelse. I transit i Paris overførte jeg en solid sum til Sufyian som skal fungere som lommepenger for Rida slik at han har mat og det han trenger fram til de reiser til landsbyen til Sufyians familie. Selv om det var den beste løsningen jeg kunne komme på, føltes det av en eller annen grunn litt som å kjøpe seg fri. Et forsøk på å bøte på en grusom dårlig samvittighet for å ha forlatt Rida i denne utrygge tilværelsen, mens jeg selv skal hjem til det tryggeste stedet på jord.

Jeg hadde for øvrig bare én hel dag i Oslo før ferden skulle gå videre til Bosnia. Jeg har enda fire måneder igjen av dette friåret som så langt har vrengt sjela mi ut og inn så uendelig mange ganger, og de skal utnyttes til det fulle.

I Mostar har våren blomstret opp allerede, så det var ikke store ompakkingen som skulle til. Jeg hadde noen få, små avtaler denne ene dagen, og skulle bare først på en rutinekontroll med mamografi på grunn av brystkreften jeg hadde for to år siden, før det ventet et par øl med gode venner.

Da bildene var tatt og jeg var på vei ut, ble jeg bedt om å komme inn igjen for å ta et par bilder til av den venstre puppen min, altså ikke den jeg har hatt kreft i. Etter de ekstra bildene sa de at de skulle sende dem til Ullevål, og hvis det var noe så kom de til å ringe meg. I døråpninga nevnte jeg at jeg skulle flytte til Bosnia dagen etter, men at jeg kom til å være tilgjengelig på mitt norske nummer der. Da ble det plutselig litt merkelig stemning, og de sa med en litt for høy og vennlig tone at de kunne høre om legen kanskje hadde tid til å se på bildene med én gang, slik at vi fikk det unnagjort. Supert, tenkte jeg.

Legen tok imot meg og sa at vi måtte se litt på ultralyd også. Grei skuring, tenkte jeg. Mens jeg lå der og så opp på skjermen, kjente jeg at hjertet begynte å slå litt raskere. Det var noe gjenkjennelig med det ultralydbildet. Stemmen til legen skar gjennom den allerede overarbeida hjernen min som ei rusten båndsag da han rolig sa: «Du skal nok dessverre ikke flytte til Bosnia i morgen, for du har fått kreft igjen.»

Ikke tilbakefall fra den forrige kreften. Neida. En ny og egen kreft i den andre puppen for sikkerhetsskyld. Som om kroppen krever en slags ondskapssymmetri. Jeg lirte av meg det jeg kunne komme på av bosnisk banning i et slags unødvendig forsøk på å være høflig overfor legepersonellet. Kreft igjen. Jeg var jo ferdig med den prøvelsen, for faen. Jeg vant jo, for faen.

Det var bare ikke plass til dette inni meg nå. Hjernen og hjertet mitt jobbet allerede på spreng med å fordøye Mumbai, og denne nyheten la seg bare som et tynt lag med snerk på toppen. Det eneste jeg klarte å forholde meg til, var en voldsom skuffelse og følelse av å ha blitt lurt fordi jeg ikke fikk lov til å dra til Bosnia. Jeg har fire måneder igjen av eventyret mitt, og nå føltes det som om noen bare rev ut de siste uskrevne sidene, krøllet dem sammen foran nesen min og kastet dem ned i kloakken.

Da det sakte, men sikkert begynte å synke inn var det bare en ting å fokusere på. Jeg er tilbake i Norge. Det ordner seg. Jeg har de beste legene, den nyeste forskningen, moderne utstyr og medisiner, og det hele er gratis. Det ordner seg.

Og mens gjenklangen av Mumbais støy og larm sakte svinner i den rolige og stille Oslo by, kjenner jeg at jeg denne gangen har et helt annet perspektiv. Jeg har sett hvordan det kan være. I øynene på de som har ingenting har jeg sett alt jeg selv har. Jeg har trua. Jeg har håp. Jeg har trygghet.

Men jeg har også en som virkelig trenger meg, og jeg har lovet å alltid komme tilbake til han. Og jeg holder det jeg lover.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 10

Å sosialisere seg med folk som bor på gata i Mumbai, og som aldri har vært i nærheten av den oppveksten og bakgrunnen du selv har, føles til tider som å plutselig bli med i et orkester uten å kunne spille instrumentet du får tildelt. Noen av de andre i orkesteret kan spille, men mange gidder ikke møte opp på øving, eller ønsker å bytte instrument, og alle slåss om å få være kapellmester. Ingen blir enige om hvilken melodi vi skal spille, strengene ryker fortere enn du klarer å skifte dem, og når du endelig syns det begynner å høres bra ut, ramler det en rotte oppi tubaen og tverrfløyta knekker, alle gir opp og vi må begynne helt på nytt igjen.

Etter at Mariam viste seg å stort sett ha løyet for meg om det meste, var hun innom mobilsjappa til Vikram og Sufyian og ba dem om å be meg om unnskyldning fra henne. Etter det verken så eller hørte jeg noe mer fra henne.

Jeg hadde knapt rukket å fordøye det hele, før jeg ble vekket tidlig om morgenen av at Rida ringte meg. Da jeg tok mobilen svarte han meg ikke, og jeg skulle til å legge på i tro om at det bare var en lommeringing. Men så hørte jeg rabalderet som utspant seg i bakgrunnen. Wilson var rasende, og han kjeftet og skreik på en måte jeg aldri har verken hørt eller ville klart å se for meg at han kunne gjøre. Han er alltid så utrolig rolig og beherska når jeg er i nærheten, og selv om jeg alltid har visst at han styrer både Bega, Ringo og Rida, og at han lenge har vært en slags mafiaboss i gata som har hatt mange av de foreldreløse gutta under seg, så har jeg alltid sett for meg at han styrer regimet sitt på en verdig og behersket måte. Det jeg hørte i bakgrunnen nå var så langt fra behersket som man kommer. Jeg antok at Rida hadde ringt meg hemmelig for at jeg skulle høre hva som skjedde, og endte opp med å lytte i femten minutter. Jeg fikk bare med meg bruddstykker av hva Wilson raste om, men jeg fikk med meg lyden av slag og trusler og det var nok for meg. Etter femten minutter ble samtalen brutt, og jeg meldte Rida og ba han møte meg utenfor en café i nærheten så fort som mulig. Han svarte med én gang, og jeg heiv på meg de nærmeste klærne jeg fant, ballet håret i en klipe, tok på meg hijab og solbriller og løp ut mens jeg tørket søvnbubben ut av øynene.

Da jeg så han rakk jeg ikke å spørre om noe før han utbrøt: «Mom, what happened? What is wrong?». Jeg sa som sant var at ingenting hadde skjedd med meg, men at jeg kom fordi han ringte meg. Det viste seg at det faktisk VAR en lommering, og ikke meninga at jeg skulle høre noe som helst. Da jeg meldte han trodde han at noe hadde skjedd med meg, og ble kjemperedd.

Etter at misforståelsen var nøstet opp i, måtte jeg jo spørre hva i alle dager det var jeg hadde vært vitne til på telefonen. Han trakk bare på skuldrene, så en annen vei og sa at storebror Wilson bare hadde vært forbanna for noe som hadde skjedd kvelden før, men som Rida ikke hadde noe med å gjøre. Da jeg sa at sinnet hans skremte meg, bare trakk han på skuldrene igjen og sa at det er nå bare sånn han er. Jeg sa at jeg mente jeg hadde hørt slag, og da ble han litt mer alvorlig, før han spurte meg hvor jeg egentlig trodde han fikk alle blåmerkene han alltid har fra. Wilson er stort sett alltid i nærheten av Rida og meg, og de gangene jeg har spurt om blåmerker på armene til Rida, eller renset og plastret kutt og sår, har Wilson vært snar å fortelle at Rida har vært i slåsskamp med en eller annen løk i nabolaget, snublet og tryna fordi han har drukket, eller bare vært klumsete og slått seg. Jeg har kjefta og snakket alvorlig med Rida om at han bør holde seg unna alkohol, og at han vertfall må holde seg for god til å slåss med folk. Og han har lovet at han aldri skal gjøre det igjen, og takket for at jeg bryr meg og lapper han i hop.

Nå viste det seg altså at det er Wilson som står bak det meste av skader, da han ikke bare klapper til han, men også bruker bambusrør og slår i vilt og ukontrollert raseri. Det satt langt inne å få dette ut av Rida, men da han først fortalte, hviskende mens hans så seg over skuldrene konstant, kom det fram at både han, Ringo og Bega får jevnlig gjennomgå når Wilson får sine tantrums. Noen ganger stiller han dem på rad og banker dem på tur.

Symbolsk bilde på hvordan Wilson styrer. Han spiser først, og de andre får restene.

Symbolsk bilde på hvordan Wilson styrer. Han spiser først, og de andre får restene.

Han krever også at de må skaffe penger som de må gi til han, og så fordeler han det blant dem i form av mat og det som trengs. En god gammeldags, tyrannisk gatediktator, med andre ord, som fremstår som rolig, myndig og omsorgsfull når hun med pengesekken er i nærheten. Plutselig var det så mange brikker som falt på plass. Som i slutten av Den sjette sansen når man endelig skjønner at Bruce Willis har vært død hele tiden, og alt plutselig gir mening på en helt annen måte.

Den selvutnevnte kapellmesteren har spilt med falske noter hele veien, og kjørt på med myke strykere når det pengesterke publikum har tatt plass i salen, for så å slå sund trommene med kontrabassen når konserten er over og salen er tom. Wilson var rotta i tubaen hele tiden, jeg bare skjønte det ikke.

Og nå sto jeg der med begge beina godt plantet i klaveret, med søvndrukkent morratryne midt i morgenrushet på gata og vekslet mellom å frådende forbanne Wilson til svarteste jotunhelvete, og å klemme min stakkars, lille Rida som faen meg aldri får fred fra dette voldelige dynastiet. Jeg trodde jeg hadde funnet løsningen for han. Jeg trodde Wilson kunne gi han den tryggheten han trengte til han blir gammel nok til at jeg kan hjelpe han direkte. Jeg trodde at de to sammen skulle få et ålreit, lite hjem, og at det ville gi Rida muligheten til å komme seg opp og bort fra gata. Men istedenfor så har jeg gjort Rida til et gullegg som Wilson har skjønt at det lønner seg å ha i lomma, for da vil han ha direkte tilgang på bankkontoen min så lenge han har han under kontroll.

Jeg hadde jo ikke fått morgenkaffen min enda, og slet med å tenke klart. Det eneste som føltes riktig var å trampe bort til Wilson og knekke hvert eneste bein i kroppen hans med hans eget bambusrør, og tatovere «Kukløkdiktator» i panna hans med den gamle, rustne maskinen hans. Men så kom jeg på at jeg ikke akkurat er noe Lisbeth Salander, selv om jeg skulle ønske det, og dessuten er jeg jo motstander av vold. Rida så at det utspilte seg en indre Game of Thrones-krig i hodet mitt, og tryglet meg om å ikke si noe til Wilson. Det kom bare til å gjøre alt verre. Det var bare noen få dager til jeg skulle reise hjem, og da vil det bli umulig for meg å beskytte Rida mot Wilsons voldelige styresett.

Jeg måtte sverge på at jeg ikke skulle konfrontere han med det, men jeg lovte samtidig at jeg skulle finne en utvei. Rida smilte tappert og sa at det ikke fins noen utvei fra vold i dette samfunnet, men at han håpet jeg klarte å finne en annen løsning enn at han må bo med Wilson.

Jeg gikk tilbake til rommet mitt og styrtet åtte kopper kaffe mens hjernen min kokte i den kvelende varmen. Jeg kom på at for det som virket som en evighet siden nå, fortalte Vikram og Sufyian meg at Wilson pleide å ha en hel gjeng med gutter under seg som utførte diverse småkriminelle handlinger, blant annet stjeling av mobiltelefoner og å tvinge gamle alkiser til å gi dem drikkepengene sine. De sa at han selv sjeldent jobbet, men at gutta enten måtte jobbe og gi han mesteparten av lønna, eller ty til slike kriminelle måter å skaffe penger på. På den tiden trakk jeg bare på skuldrene og kalte dem sladrekærringer, for alle snakker jo sånn om hverandre hele tiden. Og Wilson er smart. Han er smart som faen. Han er ekstremt god til å fremstå som den eneste erfarne og fornuftige karen i gata som kjenner til alt, men som også ønsker å skaffe seg et ordentlig liv med en ærlig inntekt og en god fremtid. Han bruker ligninger fra dyre- og åndeverdenen når han snakker, og appellerer alltid dirkete til følelser og ære. Og jeg falt for det. I en kaotisk og uoversiktlig verden full av søppel, støv og elendighet, framsto han som en rengjører med sterke ambisjoner som visste hva som skulle til for at både han og Rida skulle komme seg bort fra dette helvete en gang for alle.

Men Wilson skulle ikke bort. Han skulle bare flytte regimet sitt innendørs.

Et symbolsk bilde på en blomst som kjemper for sin rett på asfalten.

Et symbolsk bilde på en blomst som kjemper for sin rett på asfalten.

Jeg måtte snakke med Sufyian. Vi møttes på den lokale cafeen og jeg fortalte han hva som hadde skjedd, og at jeg nå hadde skjønt hvordan Wilson egentlig er. Han lyttet til alt jeg hadde å si, før han rolig bekreftet at det var sant, og la litt bittert til at jeg hadde kalt han en sladrekjærring da han prøvde å advare meg for en stund tilbake. Samtidig hadde han jo også forståelse for at jeg på et tidspunkt ikke orket å høre mer skjitprat på kryss og tvers av gjengen, for det kan virkelig bli for mye, til og med for en nordlending.

Sufyian trøstet meg, for jeg var virkelig på randen av sammenbrudd. Tanken på at Rida blir slått med bambusrør av denne kraftige diktatorhelveten som jeg kalte en god venn dagen før, knuste hjertet mitt til pinneved. Og jeg hadde ingen løsning. Rida er totalt papirløs, og samtidig for ung til å få seg et sted å bo alene. Det vil ikke gå verken teoretisk eller praktisk. Og ingen av de andre som bor på gata vil våge å trosse Wilson og ta han til seg på noe måte.

Etter å ha tørket noen tårer kom løsningen fra andre siden av bordet. Sufyian sa rolig at jeg ikke skulle bekymre meg mer. Han og moren vil ta til seg Rida.  

Først tenkte jeg at det bare var noe han sa for å trøste meg på, men han var seriøs som alltid. Jeg minte han på at han bor i et bittelite chawl, som altså er en slags murkasse med fliser på vegger og gulv, der det så vidt er plass til han, moren, søstera og de to ungene hennes. De sover alle tett inntil hverandre i en og samme seng, og jeg klarte ikke å se hvor de skulle plassere Rida. Men Sufyian hadde allerede bestemt seg. Han ba meg gi han noen dager så skulle han komme opp med en plan.

Da jeg skjønte at han virkelig mente alvor, begynte jeg å storgråte på cafeen, noe som gjorde alle fryktelig forlegen. Men jeg klarte bare ikke å la være. Det var bare dager til jeg skulle forlate dem alle, og de siste dagene hadde servert den ene dramapaien etter den andre, der det hoppet ut troll og narrer i et ufordøyelig tempo. Da jeg plutselig skjønte at det var en sjans for at Rida kan vokse opp med moren til Sufyian, ble det bare for mye for meg. For det er ingenting jeg ønsker mer enn at Rida skal bli som Sufyian når han blir stor. Og veien dit går gjennom Sufyians mor som gjennom en kjærlig, men streng oppdragelse kan lære han de viktige tingene i livet som han har vært så totalt deprivert fra til nå.

Dagen før jeg reiste hjem fortalte Sufyian meg at han har en slags BSU-sparekonto i en bank, der han gjennom de ti siste årene har spart opp 300 000 rupier til å kjøpe seg et eget sted. Her er det ingen som tilbyr et gunstig husbanklån til førstegangsetablerere, og skal du kjøpe deg et sted må du først spare opp hele summen. Hvis du ikke er fra høyere kaster, da.

20170128_010343.jpg

I midten av mai skal Sufyian og familien reise til landsbyen de opprinnelig kommer fra for å være med i bryllupet til kusina. De skal være der i et par uker, og når de drar tilbake blir søstera og ungene værende igjen i landsbyen sammen med mannen hennes, som har etablert seg der de siste månedene. Sufyian tar nå med seg Rida dit, og når de kommer tilbake igjen er det plass til Rida hjemme hos dem. Sufyian blir så å kjøpe en tomt i et mer trygt og ålreit område, og bygge et nytt chawl med bedre plass slik at Rida kan fortsette å bo sammen med dem. Å eie sitt eget sted er den aller største tryggheten du kan ha, og Sufyian har altså brukt ti år på å få det til. Men han mangler fortsatt rundt 130 000 rupier, så han sa de kom til å måtte bo der de bor nå i et par år til.

Jeg tygde på det en stund. Wilson har til nå bare fått halvparten av lånet kompisen min ga han for å betale depositum, og starte sin egen tatoveringsbusniss. Den halvparten han har fått har han brukt på ny tatoveringsmaskin og utstyr, men også på en del ting vi ikke avtalte på forhånd. For Wilson skjønte fort at jeg hadde fått inn en del penger som ikke nødvendigvis var til låns, men som det gikk an å be om til diverse greier de trenger. Og grådigheten som banker i hjertet hans har han ikke klart å skjule like godt som sitt voldelige og totalitære virke. Han har tryglet meg om en ny mobil, da den gamle var rusten og slarkete, og om penger til å gifte seg med kjæresten han har hatt i ni år. Han tok meg med for å treffe henne, og sammen fortalte de meg om drømmene de har om å en gang kunne leve sammen i et koselig chawl, og etter hvert starte en familie. Sanyia er fra en litt høyere kaste enn Wilson, men familien hennes har for lengst godtatt han, og hun vil bare fullføre jusstudiene sine før de etablerer seg. Men hun vil så gjerne gifte seg, slik at de kan være sammen uten å måtte gjemme seg fra det sosialkontrollerende samfunnet. Og da trenger de jo penger til det. Jeg heier jo alltid på kjærligheten, og sa tvert ja til å bidra til et bittelite bryllup. Helt enkelt skulle det være, sa de. Jeg ble derfor litt overrasket da han ba meg om 30 000 rupier. Det var det absolutte minimum det kostet, nemlig.

Random bilde av ensom og fattig bestefar

Random bilde av ensom og fattig bestefar

Men etter at Rida endelig åpnet seg for meg og fortalte sannheten om Wilson, fortalte han også at Wilson alltid la på vertfall en fjerdedel av prisen på alt han ba meg om penger til. Hvis noe koster 300 rupier, sier han til meg at det koster 500. Koster det 3000, sier han 5000.

Og Wilson stoppet ikke der. Jeg hadde bare noen få dager igjen, og han følte vel at det var på tide å dra det han kunne ut av meg. Han fortalte at de var nødt til å ha tv i sitt nye hjem, for ellers kom de til å kjede seg så fælt, og da kunne Rida finne på å stikke ut for å drikke. Og de måtte jo ha alt av madrasser, kjøkkenutstyr, kjøleskap, kokeplater, vanntank osv. Han mente at det beste nok var om jeg satte disse pengene inn på kontoen hans allerede nå, selv om de ikke hadde klart å finne seg et chawl enda. Og disse pengene skulle ikke være et lån, men mitt bidrag til et trygt hjem for Rida.

Men jeg satte bare inn halvparten. Den halvparten som han skulle bruke på tatoveringsbusinessen sin. Og den andre halvparten kommer jeg aldri til å sette inn. For min kjære Rida skal ikke inn under fire vegger med den tyrannen av en manipulator. Han skal bo sammen med min feministiske, rettferdige, kloke og snille venn Sufyian, og moren som har oppdratt Sufyian til å bli sånn.

Jeg fortalte Sufyian at jeg kan låne han det han mangler for å bygge sitt eget chawl, og at jeg vil betale en månedlig sum som dekker alle behovene til Rida, slik at de ikke får noen ekstra utgifter med han. Han ble selvsagt veldig glad, men ba meg om å vente. Han ville se hvor langt han kom med de pengene han har spart opp. Hvis det blir nødvendig med et lån, kan vi ta det når det kommer. Men med den sikkerheten i bakhånd trenger han ikke vente i noen år, men kan sette i gang når de er tilbake fra landsbyen sin i mai.

Han mente også at det ikke var nødvendig at jeg skal betale for Rida, for nå kom han til å bli en del av familien, og da ville de også behandle han som en av dem. Men jeg vet jo at Sufyian og mora bare så vidt klarer seg dag for dag. De har ikke kjøleskap, og koker den enkle maten sin på et bittelite stormkjøkken. De filtrere vann gjennom en klut, og når de må kjøpe en ny gasstank til stormkjøkkenet, sliter de i dagevis etterpå med alt for lite penger til mat. Jeg sa det ikke var noe å diskutere.

Dagene før jeg skulle reise hjem var altså preget av smertefulle avsløringer, frådende raseri som jeg ble nødt til å svelge, dyp sorg med tanke på at min skjønne, lille Rida lever under så voldelige omstendigheter, og at jeg ikke er i stand til å stoppe det umiddelbart, og den vanlige smerten man føler når man må forlate en gjeng man har blitt så alt for glad i. Jeg måtte se Rida inn i øynene og be han om å holde ut. Jeg lovte at jeg skulle finne en bedre løsning for han, men jeg kunne ikke fortelle han hva det var. For Wilson kan finne måter å presse det ut av han på, og jo mindre han vet, jo bedre er det. Men å se noen du er så altoppslukende glad i inn i øynene, og vite at han må fortsette å ta imot juling etter at du har dratt, er en følelse jeg ikke unner min verste fiende. Jeg følte meg som verdens verste mor, som forlater den lutfattige ungen sin i klørne på en voldelig tyrann på den skitne gata i Mumbai med en lusen lovnad om at jeg skal finne en løsning, men ikke kunne fortelle han hva.

Min aller siste dag sammen med dette bråkete og lurvete orkesteret nærmet seg med en sekundviser som pisket hjertet mitt i stykker, og det eneste jeg klarte å tenke var «Hvordan i svarthelvete har du egentlig klart å rote deg opp i denne følelsessprengende symfonien som ingen ser ut til å ha notene til, og der dirigenten for lengst har knekt staven i to og slamret døren igjen etter seg? Og vet du i det hele tatt hva slags instrument du spiller?». Jeg har aldri følt meg så umusikalsk før i mitt liv.

 

Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten del 9

I forrige episode av Gatedynastiet fikk jeg fortalt en del om hva jeg har fått utrettet med bidragene jeg har fått inn, og avsluttet med en klippehenger om at noen av de jeg først trodde var til å stole på, var i besittelse av sluhetens gave og snakket med kløyvde tunger.

Som jeg har nevnt i en del innlegg var jeg spesielt opptatt av å hjelpe den nitten år gamle søstera til Rida, Mariam, ut fra det helvete hun sier hun lever i hver dag. Etter å ha forholdt meg til stort sett bare gutter og menn, var det en sann velsignelse da det endelig dukket opp en jente som jeg klarte å komme i kontakt med. Det er selvsagt noen jenter og kvinner på gata også, men de er vanskelige å bli kjent med, da de gjerne har en eller annen slags innendørs ordning og lar mennene sove på gata, eller de rett og slett holder seg unna så mye som mulig.

Så da den nydelige Mariam dukket opp med sitt sjarmerende vesen, falt jeg pladask og trykket henne til hjertet umiddelbart. At hun i tillegg er søstera til Rida gjorde det jo enda lettere å bli glad i henne. Mariam har store, uskyldige øyne og fremstår som et lite lam som noen har kastet ut i en ulveflokk der hun bare løper i sikk sakk for å holde seg i live. Hun var snar å kalle meg Didi (storesøster) og det tok ikke lang tid før hun i fortrolighet fortalte meg om sine daglige utfordringer.

Hun er gift med en mann på rundt førti år som heter Shiva, og som ikke akkurat kan sies å være et innbydende fruktfat. Han har store, utstående øyne og ser ut som en uer som har blitt dratt opp fra dypet litt for fort og ikke helt klart trykkovergangene. Jeg har bare hilst på han én gang, og da gjorde han svært lite ut av seg, men jeg gjorde meg jo opp noen tanker om hvordan en såpass mye eldre mann kunne legitimere å være sammen med en så ung og vakker jente som Mariam.

Mariam fortalte at hun rett og slett ikke hadde noe valg. Om hun ikke var gift ville hun være fritt vilt for alle, og siden hun hadde hatt en kjæreste fra før, og i tillegg hadde tatt en abort, var det ingen andre som ville være med henne.

Hun fortalte meg at han drikker og banker henne hver dag, men at han visste hvordan han skulle slå henne uten at hun fikk blåmerker eller sår. Det eneste hun ønsket var å jobbe i skjønnhetssalong slik at hun kunne tjene egne penger og komme seg bort fra han. Da jeg fikk inn alle bidragene skjønte jeg at det var nok til å få til nettopp dette, og jeg satte meg ned med henne. Jeg er åpen med alle om at jeg skriver om dem, og forklarer også nøyaktig hva jeg skriver om hver enkelt, så hun visste at jeg allerede hadde fortalt om henne på bloggen. Jeg forklarte nå at folk hadde lest historien hennes, og at de ville hjelpe henne med å realisere drømmen.

Hun ble naturligvis veldig glad, men virket ikke så entusiastisk som jeg kanskje hadde forventet. Dagen etter tok jeg henne med til favorittsalongen min, og hun fikk både ansiktsbehandling og striper i det tykke, nydelige håret. Vi hadde en super dag, og jeg fikk snakket med de ansatte i salongen om hvordan vi på best mulig måte kunne ordne henne en sertifisert utdanning. De fortalte at siden hun ikke har papirer på fullført grunnskole, var det best at hun gikk i lære i seks måneder uten lønn, og så ville hun kunne ta en slags eksamen og få diploma så hun kunne begynne å tjene penger. De ble alle svært sjarmert av dette yndige vesenet, og da jeg spurte om det var mulig for henne å få lærlingeplass hos dem, virket de veldig positive og ba meg ringe sjefen over helgen. Jeg kjenner henne litt fra før av, så jeg tenkte det var gode sjanser. 

Chen's hair and beauty salon, Colaba

Chen's hair and beauty salon, Colaba

Da Mariam fikk vite at det ikke var noe direkte penger jeg skulle betale henne for å gå på skole, mista hun plutselig entusiasmen en del, men jeg tenkte ikke så mye over det der og da. Livene deres er jo så forbanna vanskelig, og jeg reagerer ikke så stort på om de plutselig virker oppe eller nede på følelsesskalaen. De svinger oftere i humøret enn en premenstruell nordlending, og jeg har blitt så vant til at jeg aldri kan forutse reaksjonene deres på noe som helst.

Da vi kom tilbake til gata og møtte Rida etter at vi hadde vært på salongen, utspant det seg et sjalusidrama jeg ikke var helt forberedt på. Rida sa hun var stygg på håret, og mente at jeg hadde kastet bort pengene. Jeg sa at det var slemt av han å si, og da trampet han avgårde, satte seg et stykke fra oss og surmulet som bare ungdommer får til, med armene i kors og underleppa nede på knærne. Jeg prøvde å snakke med han om det, men han bare sa at Mariam var slem og sa kjipe ting, og det var derfor han hadde sagt at hun var stygg på håret. Før Mariam gikk hjem til Shiva på perrong 13, spurte hun forsiktig om jeg hadde mulighet til å låne henne 2000 rupier. Hun var skyldig dette til en skummel mann som nå truet med å banke henne opp om hun ikke betalte i løpet av dagen. Morsinstinktet mitt boblet jo over, og jeg ga henne selvsagt pengene uten å tenke meg om.

Dagen etter ringte hun meg på ettermiddagen og sa hun måtte snakke med meg. Jeg satt i et møte med en av lærerne fra Teach for India, som jeg har jobbet en del frivillig for, men tok meg selvsagt tid til å treffe henne utenfor restauranten. Hun hadde med seg en venninne i trettiårene som het Rihenna, og som hun presenterte som sin beste venn og søster, og den eneste hun virkelig kunne stole på.

De fortalte at de hadde lyst til å starte en liten bedrift der de skulle lage enkel mat og selge til togpassasjerene fra perrongen de bor på. De trengte sånn circa 7000 rupier til oppstart, og nå lurte de på om jeg kunne tenke meg å hjelpe dem med det. Før jeg fikk svart noe som helst kom Rida løpende bortover gata og var rasende som frådende hane. Mariam husjet han bort, og han ble stående noen meter fra oss mens han prøvde å drepe søstera si med blikket. Jeg tenkte at han nok bare var sjalu fordi han måtte dele oppmerksomheten min med noen, men fikk likevel en litt dårlig følelse av forespørselen til Mariam. Det var noe med denne Rihenna jeg ikke likte, men heller ikke klarte å sette fingeren på. Jeg sa at det hørtes ut som en god idé, men at jeg ikke kom til å gi dem pengene. Jeg kunne heller gå sammen med dem dagen etterpå og kjøpe det de trengte. De virket tydelig skuffet over det forslaget, men godtok det jo siden de ikke fikk noe valg. Jeg spurte om de ikke trengte lisens for å selge mat på perrongen, men det bedyret de at de kunne ordne etter hvert.

Da jeg skulle til å gå tilbake til møtet mitt, dro Mariam meg til side og sa hun måtte snakke med meg om noe personlig. Da vi var i badelandet la jeg merke til at hun hadde psoriasis på blant annet armene, og tenkte at vi kanskje skulle dra en tur til legen for å sjekke om det var noe som kunne lindre det. Nå kunne hun fortelle at hun så slik ut i hele underlivet også. Hun sa at Shiva nektet å bruke kondom, og at han hadde gitt henne mange sykdommer, og nå lurte hun på om jeg kunne gi henne penger så hun kunne dra til legen. Jeg blunket selvsagt ikke og ga henne 700 rupier, og ba Rihenna om å dra sammen med henne. Jeg avtalte at vi kunne møtes dagen etter for å kjøpe det de trengte til å selge mat, og at vi da også kunne kjøpe nytt og behagelig undertøy til henne. Da jeg igjen prøvde å gå tilbake til møtet jeg jo egentlig satt i, dro en rasende Rida meg til side og spurte hva hun hadde bedt om. Jeg ville jo ikke si det, da det var ganske så personlig, og da ble han bare enda mer sinna og løp derifra. Da jeg endelig kom meg tilbake til møtet, gikk det ikke langt tid før det tikket inn en melding fra han. «You are not Mariam’s mom. You are MY mom!» sto det, og jeg skal rolig innrømme at det er den mest hjerteskjærende og rørende meldingen jeg har fått i mitt liv. Jeg forklarte han at han alltid ville komme først, og at han var den viktigste av alle i hele verden for meg, og etter en stund godtok han det. Jeg humret litt også, for jeg syns det var noe søtt over denne voldsomme søskensjalusien.

Senere på kvelden ringte Mariam meg igjen, og fortalte at de ikke skulle selge mat likevel, men heller sigaretter og tyggetobakk. Så det ble vanskelig for meg å bli med og kjøpe dette, og det var nok lettere om jeg bare ga dem pengene slik at de kunne fikse det. På dette tidspunktet skjønte jeg jo at det hele bare var tull, og at Rihenna og Mariam rett og slett bare ville melke så mye kontanter ut av meg som mulig. Men enda ville jeg ikke innse at Mariam var slik, og hjertet mitt prøvde å overtale fornuften min til at det nok var Rihenna og muligens Shiva også, som hadde tvunget Mariam til å gjøre dette.

Dagen etter ringte Wilson meg, og sa han hadde noe alvorlig han måtte snakke med meg om. Jeg møtte han på gata der de bor, og så at han var tydelig forbanna. Først krevde han å få vite om jeg hadde gitt penger til Mariam og i så fall hvor mye. Jeg ville ikke svare på det, da jeg ikke visste konsekvensene av spørsmålet, og da satte han seg ned og begynte å fortelle.

Mariam er viden kjent i hele området for å være den største bedrageren i manns minne. Hun bruker sin voldsomme sjarm og sitt yndige vesen til å først og fremst bli sammen med menn, og så få dem til å gi henne så mye som mulig av de få pengene de har. Når de ikke har mer penger å gi, forlater hun dem og finner seg en ny. Først ble jeg forbanna for at Wilson beskylte henne for å være horete og bare utnytte menn for penger, for den beskrivelsen av kvinner er jeg for lengst lei av å høre om. Men da hentet han Bega og Ringo, og begge kunne fortelle at de hadde vært sammen med henne på tur, og at hun hadde forlatt dem i det øyeblikket de var tomme for penger. Jeg vet ikke om noen snillere og mildere enn Bega, og kan lett se for meg at det ikke var vanskelig for henne å utnytte han. Ringo er samme typen, og jeg ser ikke noe grunn til at de skulle lyve til meg om dette. Samtidig ble det jo mer og mer klart for meg at jeg ikke kan stole på noen i dette miljøet, da alle kjemper for å overleve hver for seg, og det koster dem lite å sverte andre hvis de kan tjene en liten slant på det selv.

Jeg hørte på dem, men motargumenterte med at Shiva banker henne hver dag og nekter henne å gå fra han. Da fyrte de seg opp i et vanvidd alle tre, for han var, ifølge dem, den snilleste og mest godtroende karen i mils omkrets. Det viste seg også at grunnen til at Wilson tok denne konfrontasjonen med meg, var at Shiva hadde kommet til han tidligere på dagen og sagt at Wilson måtte fortelle Gori Madum (den hvite damen) sannheten om Mariam, og be meg om å slutte å gi henne penger, for ingenting av det hun sa var sant. De 2000 rupiene jeg hadde gitt henne noen dager tidligere for å slette gjelden til denne slemme mannen som var ute etter henne, hadde hun og Rihenna delt mellom seg, og da Shiva spurte om de kunne bruke noe av det på mat, bare lo hun og sa at han fikk tjene sine egne penger til det.

Rida satt stille ved siden av oss gjennom hele samtalen, til Wilson følte at jeg hadde forstått alvoret, og da satte han i gang med å skjelle ut Rida fordi han ikke hadde advart meg og fortalt meg sannheten om søstera hans. Wilson er en stor og kraftig kar, og å se han sint er ganske skremmende. Mitt første instinkt var å beskytte Rida. Jeg forsto jo plutselig at Rida hadde prøvd å fortelle meg noe underveis, men at han ikke helt visste hvordan han skulle si det, og samtidig slet med lojaliteten til søstera kontra lojaliteten til meg. Det var ikke bare søskensjalusi som drev han, men også fortvilelsen mellom å bli dratt mellom to personer som han er glad i. Wilson så ingen nåde i dette, og det endte med at vi sto midt i gata og krangla om hvordan man på best mulig måte oppdrar en ungdom, mens Rida satt slukøret og hørte på, og hunden Tiger Senior var i tvil om han skulle støtte meg, Wilson eller trøste Rida. Han endte opp med å legge seg ned i midten.  

Jeg fant ut at det beste var å gå til den eneste jeg vet jeg kan stole på, nemlig Sufyian. Jeg spurte han rett ut om alt jeg hadde fått vite om Mariam stemte, og både han og Vikram kunne bekrefte at det var sant. Da jeg spurte hvorfor i alle dager de ikke hadde advart meg, så de skikkelig dumt på meg. «We tried many times, but you just called us macho men and said we are jealous of the only girl, and we wisely backed off.» Rødmende måtte jeg jo innrømme at dette var sant. Når jeg tenkte over det hadde de jo prøvd, men jeg tok det for å være dårlig stil og barnslig sjalusi fordi jeg knyttet meg såpass til en jente, og jeg fikser ikke horeskamming av noen. Jeg trengte ikke å tenke meg veldig nøye om før jeg kunne hente fram glimt av at jeg har frest truende til dem når de har ytret kritikk om Mariam. Senere fortalte Rida meg at grunnen til at han hadde vært så sint i det siste var at jeg hang så mye sammen med Mariam, og han visste at hun lurte meg for penger, men aller verst ble det da hun hadde sagt til han at jeg hadde sagt at jeg ikke brydde meg om han lengere, og at jeg mye heller ville være mammaen hennes. Dette var altså årsaken til meldingen jeg fikk dagen før.

Jeg skal ikke legge skjul på at skuffelsen var stor. Jeg rakk å bli fryktelig glad i denne unge jenta, og jeg har ligget søvnløs mange netter og tenkt på at hun ble banket og tvunget til sex av den fæle mannen sin. Og så viser det seg at det ikke er sånn, men altså heller slik at hun har brukt dette for å tyne penger ut av meg. Jeg har vært så innmari på vakt når det kommer til guttene og mennene, at jeg gledelig slapp ned garden da Mariam dukket opp. Det falt meg ikke inn at denne skjønne jenta kunne være så god på manipulering. Ikke en gang da jeg kjørte fordi henne og Shiva på gata da de var midt i en krangel, og jeg tenkte med meg selv at det virkelig ikke så ut som hun var verken underkuet eller i fare for å bli utsatt for vold, men snarere tvert imot. Shiva så engstelig og oppgitt ut, mens hun peivet med armene og skjelte han ut.

Til og med CST station virket trist denne kvelden...

Til og med CST station virket trist denne kvelden...

Når hverdagen din består av samspill og sosialisering med en gjeng skada, traumatiserte og lut fattige gatefolk er det fort gjort å bli ganske så nummen. Jeg bestemte meg raskt for å ikke la hendelsen med Mariam gå inn på meg personlig. Hun har tross alt vokst opp på asfalten med to rusmisbrukende foreldre, der mora ble skutt av terrorister på CST station i 2008 og faren drukna i sin egen hjerne og nå bare går rundt i trusa og babler usammenhengende til seg selv og spiser av søpla. Hun har blitt banket opp på skolen hun gikk på, har hatt alt for mange kjærester enn det samfunnet aksepterer, tatt abort i en alder av 15 år, og en eller annen gang i løpet av dette heavy metal-maratonet av en oppvekst har hun skjønt at den beste muligheten hun har for å overleve er å bruke sjarm og list. Og hun har blitt kynisk. Ikke mer kynisk enn de fleste av mennene, men så er det jo dette med at vi forventer at jenter og kvinner skal være varmere, mer moralske og mer godhjerta av natur, og til og med jeg fra feministtoppens land må klappe til meg selv og innse at jeg fortsatt tenker slik. Når Mariam gjør det samme som gutta så er det liksom så fryktelig mye verre.

Da kvelden kom var jeg ganske så utslitt, og jeg ble liggende våken i senga til langt på natt og reflektere over hele fadesen. Så da Rida ringte meg tidlig på morgenen dagen etter hadde jeg lite overskudd, men tok likevel telefonen. Rida svarte meg ikke, men i bakgrunnen hørte jeg et rabalder uten like. Jeg ble liggende å lytte med bankende hjerte, og skjønte sakte, men sikkert at det var flere av mine nære som nå skulle vise meg sitt sanne jeg.

Som i enhver såpeserie går jo gjerne den ene favorittkarakteren etter den andre over fra å være den gode til å bli den onde, og Gatedynastiet er ikke annerledes, selv om denne såpeserien tross alt er fra den harde virkeligheten. Mer om dette i neste episode.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten del 8

Forrige episode av gatedynastiet bar preg av mitt snart ikke lengere utholdende hat mot det styrende patriarkatet her i Mumbai, og siden da har det vel i grunn ikke blitt noe bedre. Jo mer det nærmer seg avreise, jo mer kjenner jeg på sinnet og fortvilelsen over den brutale sosialkontrollen som regjerer dette samfunnet, og som hindrer alle i slappe av og være seg selv uten at absolutt alle rundt skal blande seg inn og ødelegge. Hver dag er det som om tusen aggressive kråker pirker borti oss alle, og skygger for solen med vingene sine. Her om dagen var Rida lei seg, igjen, og jeg trøstet han utenfor en av bygningene på andre siden av gata for sjappa til Vikram og Sufyian. Det var så naturlig for meg å gi han en klem og stryke han på kinnet, at det ikke falt meg inn der og da at det kunne være noe galt i det. En voksen dame som trøster et barn er det da ingen som blir forstyrret av? Men det er det. Ikke lenge etterpå fikk Vikram og Sufyian besøk i sjappa av ei av damene som bor i bygningen vi satt utenfor, og hun ga klar beskjed om at hvis vi skulle drive med klemming og slikt fikk vi ta det innendørs. Ta det innendørs. Smak litt på den uttalelsen, når du vet den blir gitt til noen som aldri har bodd innendørs.

Dette er bare ett av de alt for mange eksemplene på hvordan hverdagen er her, og vitner også om hvor vanvittig vanskelig det er å hjelpe noen som helst. For denne konstante sosialkontrollen fører selvsagt også til at ingen er lojale mot hverandre, og folk blir fascinerende gode til å lyve. Hver mann og kvinne for seg selv. De er så gode til å snu seg etter vinden at det kunne blitt et eget talentprogram på indisk fjernsyn, «So you think you can lie». Etter min tid her har jeg blitt så paranoid at jeg ikke stoler ordentlig på noen, andre enn Sufyian og Rida, og stort sett Vikram. Sufyian fordi han rett og slett er for godt oppdratt, og hater patriarkatet og sosialkontrollen mer enn jeg noen gang kommer til å måtte gjøre. Og Rida fordi han rett og slett ikke får til å lyve til meg. Han har prøvd et par ganger, men gir opp etter få sekunder. Men han kan lyve til andre, det er det ikke tvil om. Jeg har aldri tatt Vikram i å lyve til meg, men jeg har sett hvordan han forandrer personlighet når han er hjemme sammen med moren, søsteren og tanten. Når han er med meg er han myk, følsom og ler masse, men i samvær med kvinnene i familien blir han til en god, gammeldags patriark som kommanderer og viser lite kjærlighet og respekt utfra min målestokk. Og selv om jeg vet det er sånn de fleste er oppdratt, er det en side av min kjære venn jeg skulle ønske jeg slapp å se.

Men all denne illojaliteten og lyvingen som er så normalt for mine venner, har gjort det svært vanskelig å skille det ene fra det andre når det kommer til å gi dem økonomisk hjelp. For noen har det vært uaktuelt å be om noe som helst, og jeg har omtrent vært nødt til å presse det på dem. For andre har det plutselig åpnet seg en sjanse til å melke så mye ut av det som overhode mulig. Og selv om jeg hater å bli holdt for narr og at folk lyver til meg, så skjønner jeg det samtidig godt. Hadde jeg vokst opp uten foreldre med fortauet som hodepute hadde jeg neppe blitt noe bedre.

Til tross for dette har jeg klart å unngå de store bedrageriene, men det har vært nært. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke dele ut penger i hytt og pine, men heller bli med dem på det de ønsker, og kjøpe det for dem. I en verden som for det meste består av konstant diskriminering, nedverdigelser, vold, kriminalitet og en daglig kamp om penger, er ofte det eneste de ønsker seg en pause. En pause fra alt. Litt fred, litt velvære, litt anerkjennelse.

Bidragene jeg har fått har strukket til så mye av dette. Når jeg spør dem hva de virkelig trenger, er svarene det samme fra alle. De ønsker å gå til frisøren, kjøpe nye klær, rense tennene hos tannlege, kino, og alle former for morsomme opplevelser som gjør at de kan glemme hverdagen. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at pengene bør investeres så godt som mulig, har jeg falt svak for ønskene deres også, og gitt etter for mange. Å se gleden det gir dem der og da er virkelig verdt det.

Sufyian og mamman hans har begge fått hvert sitt par med sterkt etterlengtede briller, så de faktisk kan se hva de gjør til daglig. Jeg trodde det hadde rabla for Sufyian da han gikk rundt første dagen med nye briller, for han sa så mye jeg ikke skjønte meninga med. Men han drev bare og leste høyt fra skilt han ikke har kunne lese før på samme avstand. Mamman og søstera til Sufyian har fått hver sin nye sari som de kan ha på seg i bryllupet til niesen sin, og slipper å gå i en gammel og slitt en. Bestefaren til Sufyian har fått en ny, billig bestefarmobil, noe som beroliget dem alle siden han sliter med hjertet. Rida har fått ny mobil, som jeg tar med meg hjem hver natt for å lade, og nye klær og sko. I tillegg har vi kunne sette i gang prosessen med å skaffe han ID-kort, noe som er en møysommelig prosess, men som gjør underverker å ha. Han drømmer om å en dag få pass, så han kan komme og besøke meg i Norge. Det vil nok dessverre aldri skje, for den visumsøknaden hadde blinket «kommer aldri til å reise tilbake til India igjen» med så store, røde bokstaver at Listhaug personlig hadde kommet løpende for å rive den i stykker.

De to tvillingsønnene på seks år til den eldste søstera til Rida og Mariam er begge noen skjeløyde og uskikkelige rakkerunger, men herrefred så sjarmerende, og nå kommer de løpende og klemmer meg rundt beina hver gang de ser meg, for de har skjønt at jeg ikke klarer å si nei når de ber om godteri, brus eller leker. Å se dem ligge på et lite pledd på asfalten og holde rundt hverandre når de sover, mens trafikken durer forbi og fulle folk snubler rundt dem har holdt meg våken mange netter. Men de har i det minste begge foreldrene sine, selv om de ikke akkurat hadde passert barnevernfilteret i Norge.

Vi har gått på kino, noe som er en velsignelse i seg selv i denne steikende varmen, for kinoene har heftig AC, og alle sammen har spist godt, og ikke lagt seg sultne en eneste kveld, noe som for meg nesten har vært det viktigste.

I forrige innlegg fortalte jeg at Vikram og Sufyian fikk et lån av meg, slik at de kunne kjøpe ut den griske og pedofile investoren sin. Det er nå blitt gjort, og lettelsen er godt synlig i øynene deres. I tillegg bestemte jeg at sjappa trengte en oppussing, og forrige søndag stengte de for en dag slik at vi kunne pusse ned, sparkle og male de falmende veggene og få det til å se ut som en litt mer profesjonell bedrift. Ikke bare hadde vi det vanvittig gøy mens vi holdt på, men resultatet ble supert. Hele nabolaget var innom for å se på, og da jeg dagen etterpå sto og finpusset litt på listene mens sjappa var åpen, var det mange kunder som lurte på om gutta virkelig hadde ansatt en hvit dame til å pusse opp. Gutta hadde det veldig morsomt med å holde seg alvorlig og si at de bare stolte på hvite håndverkere, og at de syns det var verdt å betale meg 5000 rupier om dagen for jobben.

Før

Før

Underveis

Underveis

Etter

Etter

Etter at jeg åpna pengeboka, går jo selvsagt ryktene om at det går an å spørre meg om hjelp. Dette er et gjennomført sladresamfunn, og det er ikke til å unngå. For noen uker siden var Hicham, som jeg så vidt nevnte i første episode av Gatedynastiet, og tre kompiser jeg ikke kjenner i en fryktelig bilulykke. De hadde alle drukket, og taxisjåføren mest av alle, så da en hund løp ut i veien mens de duret av gårde i 100 kilometer i timen bar det rett inn i en lyktestolpe. Taxibilene her er nærmest laget av aluminium, og det er et under at ingen døde. Bilen var totalt trekkspill, og Hicham endte opp med knust kjeve og begge beina knekt. Siden han er fullstendig ugjenkjennelig på bildet, legger jeg det ved.

Ganske rett etter ulykken

Ganske rett etter ulykken

Jeg har aldri vært noe stor fan av Hicham, da han er typen som kysser deg på kinnet og hvisker at han elsker deg samtidig som han stjeler veska di. Jeg har bare småsnakket med han så vidt noen få ganger, men da jeg hørte om ulykka ble jeg jo selvsagt bekymra. Wilson og Rida spurte om jeg kunne være med å besøke han på sykehuset, og jeg hadde jo ikke hjerte til å si nei. Det var et sørgelig oppsyn som møtte oss.

Siden de er fattige gatefolk ender de opp på det kommunale sykehuset, som helt ærlig er som en tidsreise 100 år tilbake i tid. De bruker instrumenter og utstyr som vi ville ha stilt ut på museum i Europa, og det virker ikke akkurat som at de ansatte har en bachelor i hygiene og pasienthåndtering. Folk lå med skankene til værs i knytter av tøyfiller og metallskinner som stakk ut av åpne sår, mens noen slitte vifter surret på halv styrke i taket som eneste form for nedkjøling i den kokende varmen. En katt kom spankulerende inn på rommet fra korridoren, og ingen hevet så mye som et øyebryn. I korridoren lå det folk og sov rett på gulvet, under vinduene som bare besto av gitter uten glass, og altså var konstant åpne.

Hicham kan ikke innta noe som helst form for føde gjennom munnen de neste måneden, og blir matet gjennom en tube han har tredd opp i nesen, og som de heller en eller annen gul guffe på. For å noen gang kunne fungere normalt igjen, er han avhengig av en ganske omfattende operasjon i kjeven. Mesteparten av operasjonen blir dekt av et fattigmannsfond, men egenandelen er likevel uoverkommelig stor. For dem å skulle hoste opp 30 000 rupier er som om en arbeidsledig navklient i Norge skulle måtte skaffe 30 000 kr sånn helt plutselig. Det lar seg jo ikke gjøre. Den alltid så generøse Ellinor, en venninne av Joe og meg som har et bankende hjerte for all verdens nød, bidro med 10 000 rupier, og selv om jeg som nevnt ikke akkurat anser Hicham som min nærmeste venn i Mumbai, klarte jeg ikke tanken på at han skal måtte mates gjennom den sørgelige tuben resten av livet. Wilson rådet meg å ikke gi noe som helst penger til noen før sykehuset kan vise en stemplet kvittering på hva egenandelen er på nøyaktig, og slik blir det. Fram til da har de sent Hicham tilbake på gata der han trener på å gå igjen ved hjelp av en gammel gåstol, og mater seg selv gjennom den føromtalte tuben, midt oppi trafikk, kyr, haner, løshunder og katter. Ellinors hjerte blødde hele veien fra Norge, men det er helt umulig å leie han et rom mens han venter på operasjon. For det første får du ikke leie rom uten ID-papirer, og har du det får du ikke leie rom på et hotell i Mumbai så lenge du er registrert som beboer av den samme byen. Da kan det jo hende du har tenkt å finne på noe snusk! Dessuten frarådet Wilson det på det sterkeste, da han mente at de dårlige drikkerkompisene til Hicham bare kom til å utnytte det, og rive i gang en luguber fest på rommet. Så enn så lenge får han ta til takke med springfjærsenga til Wilson, så han i det minste ikke ligger rett på asfalten sammen med rottejævlene som kan komme og tygge sund tuben hans. Selv sier han at han er knallfornøyd, for nå vet han at han kommer til å få operasjon, og dermed bli tilnærmet normal igjen.

Middagstid

Middagstid

Wilson og Rida er på stadig boligjakt, og det har vist seg å være langt mer komplisert enn vi først trodde. Selv om de har fått hjelp til depositum, er det vanskelig å finne et godt hjem. Hvis kåken er ok og har rimelig leie, ligger den gjerne i et veldig utrygt og farlig område. Og er området trygt og fint, er gjerne kåken alt for dyr og ikke nødvendigvis god standard.

De hadde funnet et kjempefint sted, og vi har den siste uka planlagt nøye hvordan de skal innrede det, og hva som trengs for å skape et godt hjem for Rida. Men i dag fikk de beskjed om at noen hadde tilbydd seg å betale 2000 rupier mer enn dem i måneden, og da trakk huseieren seg fra avtalen. Dette er et veldig vanlig problem her. Så nå er de tilbake til letingen igjen.

En ting som alle har drømt om siden jeg ble kjent med dem, er at vi alle sammen skal dra på en utflukt sammen. Jeg foreslo en piknik til en hyggelig plass hvor vi kunne tenne bål og spille gitar og slikt, men da bare lo de, for det fins ikke i mils omkrets. Og finner vi et slikt sted tar det ikke lang tid før politiet kommer og beslaglegger alt vi måtte finne på å ha, og krever bestikkelser for å ikke arrestere oss for å ha det gøy sammen i offentlighet.

Det var Vikram som til slutt kom på ideen om at vi alle kunne dra til Imagica Waterpark, et digert badeland et par timer fra sentrum. Jeg var ikke i tvil om det kom til å bli en uforglemmelig dag og opplevelse for alle. Dette er folk som aldri har vært i nærheten av noe slikt, og som sjeldent har beveget seg utenfor området de er født og oppvokst i. Og ved å dra til en slik park får de også fred for en dag fra det brutale miljøet de konstant lever i, og kan late som de er som de andre i parken. I tillegg ble det en unik mulighet for hele denne gjengen, som har vokst opp sammen på gata, til å gjøre noe sammen for en gangs skyld. Det er det jo ikke vanligvis rom til i kampen for tilværelsen.

Vi fant en dag der det var tilbud på billetter, men samtidig nært nok opp mot at jeg reiser tilbake igjen. Det var veldig viktig for dem, for de ville at jeg skulle ha denne dagen friskt i minne når jeg drar herifra, så jeg ikke vil glemme dem. Som om det er mulig.

Klokka syv om morgenen var det oppmøte i gata for å drikke chai og spise frokost, før ni av oss presset oss inn i en leiebil. Rida, Wilson, Bega, Ringo, Sagar, Mariam, Sanyia, kjæresten til Wilson og Adil, lillebroren til Vikram. Vikram og Sufyian meldte seg frivillig til å ta toget, da det ikke var plass til alle.

Det var feststemning med høy Bollywood-disco hele veien, og vel fremme i det enorme badelandet tok det enda mer av. Det viste seg at samtlige av dem ikke kan svømme, så det første jeg måtte gjøre var å ha svømmekurs. Det gikk sånn passe, for de var så gira at det var umulig å få dem til å konsentrere seg. Men det var heller ikke så nøye da bassengene ikke var dypere enn at man kunne stå i dem, og det viktigste etter hvert ble alle de svære vannskliene.

Vi hadde det så gøy at da klokka var fem var samtlige fullstendig knust. Rida og Adil hadde enda mer ungdomsenergi å by på, og tok noen ekstra runder i vannskliene, mens vi andre nærmest lå i caféstolene som drukna kattunger. Og som på enhver utflukt med en dysfunksjonell familie, var det nå duket for krangling og konflikter. Wilson hisset seg opp fordi Adil og Rida ikke var på plass da klokka var ti på seks, noe jeg mente var unødvendig, da avtalen var oppmøte klokka seks, og jeg mente de kom til å klare det. De var på plass tre minutter på seks, men da følte patriarken Wilson at han hadde mistet ansikt, og lot det gå ut over alle og enhver med grinete kommentarer. Dette ble ikke tatt særlig godt imot, og jeg tror en av grunnene nok var at det var ulovlig i badelandet med tyggetobakken de alle er jævlig avhengig av, og de hadde nå gått en hel dag uten. I tillegg var Ringo og Bega i overkant klar for en øl, og når jeg ser i bakspeilet i ettertid er det et under at vi klarte å holde flokken fra å virkelig bryte ut i borgerkrig. Vi fikset en bil til så ingen trengte å ta toget, og Mariam sov på fanget mitt hele den lange veien tilbake til sentrum, mens Vikram snorket i forsetet og Sufyian sang indiske viser lavt ved siden av meg. I storbilen var det litt dårligere stemning, og Rida var knust fordi Mariam hadde tatt det han mente var hans plass.

Vel tilbake på gata igjen i området vårt noen timer senere, kunne vi endelig konkludere med at det hadde vært en dag vi aldri kom til å glemme. Jeg filmet masse hele dagen, og alle ville se klippene om og om igjen. Plutselig ble det noe vemodig over det hele. Den dagen vi alle var samlet og hadde det gøy, men som nå bare er et minne.

Før jeg drar er det de virkelig store tingene som gjenstår, som å forsikre meg om at Rida får et trygt hjem, og at Mariam, som altså er søstera hans, får det samme. Men livet på gata er fullt av svik, løgner og illojalitet, og det har vist seg at de jeg gjerne har trodd var de mest uskyldige er i besittelse av sluhetens gave og har enormt utviklede evner når det kommer til å spille på strengene i hjertet mitt.

Men det må jeg komme tilbake til i neste episode.

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 7

I dag er jeg sliten. Skikkelig sliten. Ikke av mine venner på gata, for de gir meg heller energi enn å tappe meg for det. Selv om all jævelskapen jeg ser på nært hold kan få det til å gå rundt for meg til tider. Men det er ikke det. Jeg er sliten av at jeg ikke får lov til å ha disse vennene uten at hele samfunnet rundt skal mistro meg og føle at de har rett til å vise meg all form for forakt fordi jeg går sammen med dem. Jeg er sliten av det forbanna patriarkatet som står så sterkt her i India at det kommer til å ta tusen år å bryte det ned. Jeg er sliten av å bli tatt for å være uanstendig fordi jeg går med lokale menn fra laveste kaste, og at andre menn tror at det bare er å stille seg i kø. Jeg er lei av at folk i det hele tatt tror at jeg har noen form for seksuell omgang med noen av kompisene mine, for gudene forby at en kvinne kan ha kompiser av det annet kjønn. Bortsett fra hvis du er av høyere kaste, da er det jo helt normalt. Jeg er lei av at de eneste venninnene jeg har fått meg her er lærere, og derfor nesten aldri har tid til å finne på noe. Jeg er lei av å få friendrequests på facebook av mannlige bekjente av vennene mine, fordi de har lagt ut et bilde sammen med meg på profilen sin, og få haugevis med håpefulle meldinger på messenger og instagram av fremmede menn som tror jeg er interessert i å treffe dem fordi jeg er venn med en de kjenner.

Når jeg går alene i gatene her som hvit kvinne, tiltrekker jeg meg selvsagt en del oppmerksomhet. Det ble titusen ganger bedre da jeg begynte å dekke det ganske så lyse håret mitt med sjal, samt bruke tette, lange tights til anklene og langarmede kjoler, og det dempet seg til et absolutt levelig nivå. Mennene gikk fra å penetrere meg med skremmende og til tider truende blikk, til å bare se. Fair enough, selv om det er kvelende å måtte bruke så mye klær i denne varmen.

Tiger senior passer på.

Tiger senior passer på.

Men når jeg sitter hos Wilson og Rida og drikker te, stirrer de forbipasserende så jævlig på meg at jeg må bite i plastkoppen for å ikke skrike «Hva vil du, din tikka masala løkrull fra innerste kjempehelvete?». De ser ikke bare på meg i det de passerer. Neida, de snur seg etter at de har passert og fortsetter å stirre mens de går, på en måte som er så fullstendig blottet for folkeskikk at jeg får lyst til å be om å få snakke med morra deres, og spørre hvorfor i svarte hun ikke har oppdratt dem bedre. Og alle gjør det. Absolutt alle. Jeg har selvsagt for lengst lært meg å bare drite i det, men i det siste har det bare boblet opp i meg som lapskaus av uforløst feministsinne som snart kommer til å koke over i en svidd og ugjenkjennelig grøt jeg har lyst til å presse ned i halsen på dem.

Noen ganger stopper de opp et par meter fra oss for å liksom få litt mer ut av showet. Det er for bra til å bare gå videre. Her sitter det jo tross alt en gori madam (hvit, rik dame) på fortauet og drikker te med rottefolket, klapper løshundene og ser jaggu ut til å ha det hyggelig. Jeg må jo være så komplett dum og naiv at det snart må skje noe absurd underholdene.

Noen ganger er de til og med så frekke at de prøver å komme bort for å hilse på meg. Da strekker de ut hånden og sier «What country, madum?», men de rekker ikke mer før Wilson eller Rida reiser seg og freser noen gloser som svir i ørene, mens Tiger Senior og Tiger Junior knurrer truende, og da forsvinner de fort.

Men det er så slitsomt. Slitsomt å se folk riste på hodene og le av meg, fordi de tenker at jeg er en sånn typisk hvit turist som vil døyve på samvittigheten sin ved å hjelpe gatefolket, og blir lurt trill rundt for en haug med penger. Altså, det er jo ikke så langt fra sannheten som jeg skulle likt å tro. Selv om det ikke passer inn i det bildet jeg liker å ha av meg selv, kan man jo gjerne kalle meg en slumturist, selv om jeg føler at jeg stiller i en litt annen kategori enn de som drar på arrangerte bussturer til slummen for å gråte litt mens de tar bilder på avstand av ungene som leker med tomme plastflasker mens mødrene deres sitter og lapper sammen siste rest av en råtten trøye.

Og ja, jeg gir dem mat. Jeg gir dem lommepenger. Jeg kjøper Rida en ny mobil så jeg kan nå han når jeg vil. Og det skulle da faen meg bare mangle. Samtidig sier de også nei halvparten av gangene jeg tilbyr meg å spandere middag, for de har laget seg middag selv på et lite stormkjøkken for lommepengene jeg ga dem tre dager tidligere. Og i går fortalte Vikram meg at Rida hadde spurt han om hundre rupier til et eller annet, selv om jeg har sagt at han bare kan spørre meg om han trenger noe. Men han vil ikke spørre meg bestandig. Og det tenker jeg sier nok om dem, og mer om det mistroiske publikumet rundt.

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

Veldig kreative på åpningsreplikkene, disse karene. 

For en måneds tid siden fikk jeg et eller annet virus som gutta hadde uka før, og ble liggende et par dager med feber og hoste. Jeg sendte melding til Sagar, en kompis av meg som jobber som budleverandør, for å høre om han kunne stikke innom meg på scooteren med paracet og noe juice. Sagar pleide å levere pakkene til fots, men da jeg og kompisen min, Trond, var på ferie her i fjor bestemte Trond seg for å gi Sagar et lån på 80 000 rupier til en scooter og nødvendig utstyr. Avtalen var at Sagar skulle betale 1000 rupier i måneden, men hver måned betalte han likegreit 5000 rupier, og ble ferdig med lånet på bare ett år. Fin historie som også må med, og som for øvrig har vært den største inspirasjonskilden til det jeg gjør nå.

Å være syk her i India er ikke en privatsak, men en begivenhet som alle tar del i, og etter ti minutter banket det på døren. Sagar hadde tatt seg fri fra jobb resten av dagen, for jeg kunne jo ikke være alene når jeg var syk! Jeg prøvde å forsiktig antyde at jeg syns det er ganske fint å være alene når jeg ligger febersvett i pysjen og hoster og harker, men han hørte ikke etter et sekund. Ryktet spredde seg raskere enn basiluskene jeg hostet ut i rommet, og to minutter etter banket det på igjen. En bekymret Rida travet inn, tok meg på panna og ristet på hodet. Han pakket meg inn i et pledd, og forklarte at han også skulle passe på meg. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, og sovnet i feberrus mens gutta satt på sengekanten og så på wrestling på laptopen min. Etter en times tid banket det på døra igjen. Denne gangen var det min norske venn, Joe, som var innom hotellet for å betale husleia til Big Mama, huseieren til både Joe og meg. Han fortalte at hun hadde bedt han banke på, for det var nemlig to menn på rommet mitt, og hun syns det virket litt merkelig. Da han gikk ut igjen for å forklare at jeg var syk og at de var der for å ta vare på meg, krevde hun å få komme inn og se til meg hun også. Jeg reiste meg vaklende opp i senga med håret klistra til panna og måtte bare la henne få viljen sin. Big Mama er en fryktet og autoritær kvinne, så Sagar og Rida hoppet opp og sto skolerette på gulvet i det den veldige skikkelsen runget i døråpningen. Sagar bøyde seg ned og tok på føttene hennes, som er en skikk man skal gjøre med de som er av høyere rang, men ingen har lært Rida dette, så han sto bare skjelvende og så i gulvet. Jeg kan rolig innrømme at jeg ble ganske kvalm av hele opptrinnet, men det var ikke tiden for å prøve å forandre et flere tusen år gammelt system, fullpakka av feber i pysjen.

Big Mama hadde en klar formening om hva som skulle til. Hun skjelte ut gutta for at de ikke hadde vaska rommet mitt, for det måtte være rent rundt meg, og jeg måtte ikke finne på å ha på takvifta i 30 varmegrader, for det er farlig når man er syk. Jeg skulle IKKE drikke juice, men varmt vann, og kunne bare spise ris med yoghurt. Alt annet var omtrent dødelig. Midt oppi sirkuset satt jeg bare og tenkte at det hadde vært helt ok å være alene så jeg kunne ligge naken og skifte mellom reke- og sjøstjerneformasjon og ikke måtte forholde meg til alle disse folkene som skulle ha meg til å gjøre så mye rart. Etter et par minutter måtte også daglig leder for hotellet få lov til å komme inn og se til meg, og han var fast bestemt på at vi måtte ringe legen og få han til å komme og gi meg en eller annen sprøyte. Alle var enige om at det nok var det beste. Da satte jeg foten ned. For det første hater jeg sprøyter, og for det andre var jeg på første dagen av en helt, vanlig, ufarlig virusinfeksjon som jeg hadde pleiet Wilson og Rida for en uke tidligere. Særs udramatisk.

Big Mama ga seg til slutt mot at jeg lovte å gå til legen om jeg ikke ble bedre etter et par dager. Men da hun gikk ut i gangen igjen, dro hun Joe til side for å spørre hvem han lugubre guttungen var, for han så ikke ut som noe jeg burde omgås med. Etter den gangen har jeg merket en større skepsis fra henne, selv om hun ikke nødvendigvis har ytret det med ord. Jeg forklarte henne at Rida er en av eleven mine, for hun vet at jeg jobber frivillig for Teach for India av og til. Det så ut som hun godtok det, selv om hun grinte litt på nesen. Jeg burde ikke omgås folk som han.

Å henge i sjappa til Vikram og Sufyian på dagtid har blitt en del av hverdagen min her. Vi diskuterer alt fra politikk til filosofi, og det er godt å ha noen som tenker lengere enn bort til nærmeste gatehjørne. Der er jeg også litt mer skjermet enn når jeg sitter på gata, selv om det er nok av stirrende øynene der også. Jeg går alltid hjem før det blir mørkt, for etter det ser det mer suspekt ut at jeg er der.

Av og til spanderer jeg en tur på byen på Sufyian og Vikram i det litt mer poshe turistområdet Colaba, da det er eneste måten vi kan henge sammen utenom åpningstidene i sjappa deres. Det er bare noen minutter i taxi fra området jeg bor i, men det er en befrielse å komme seg litt bort fra de stirrende blikkene her. I Colaba er folk mer vant til hvite folk, og det er ikke en like stor attraksjon, selv om de gjerne lener seg helt åpenbart i retning bordet vårt for å høre hva vi snakker om. For hva gjør en kvinne som meg med to indiske menn som tydelig ikke er fra de høyere kaster? De gangene jeg er der med kompisene mine som faktisk ER fra høyere kaster er det ingen som letter på et øyebryn. Det bildet ser liksom mer riktig ut. Hvit kvinne må omgås rike folk, ellers blir det ubalanse i universet. 

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Ikke første gang jeg har blitt tatt for å være russisk. Utholdende type, da.

Første gang jeg tok dem med til en takterrassebar der det stort sett bare vanker velstående folk, var de helt satt ut og sa nesten ingenting den første timen. Selv om de har bodd hele livet i Mumbai, har de aldri opplevd å være på en ordentlig bar. De har bare råd til å ta et par øl i den lokale og særs lugubre puben som ligger ved siden av der Wilson og Rida bor. Jeg har kun gått forbi den, og det var nok for meg. På takterrassen var det god og avslappet stemning, det var jenter i trange, korte kjoler som enten var ute med kjærester eller kompiser, eller bare med venninner. Det var ingen som ravet drita rundt. Det var ingen som yppet til bråk. Servitørene kalte dem «sir», og siden jeg har vært der en del ganger før med andre venner, fikk vi bord med én gang selv om det egentlig var lang venteliste. Til å begynne med var de fascinerte og nøyt hele opplegget, men etter en stund kjente de bare mer og mer på at de ikke hørte hjemme der, og følelsen av urettferd meldte seg. At det går an å ta heisen opp fra den støyete, utrygge og skitne verden de kjenner så godt, til en rein og behagelig verden der de blir behandlet med respekt, ble rett og slett litt ubehagelig å forholde seg til. For kvelden var bare på lån. Uten meg har de aldri råd til å gå på et slikt sted, selv om jeg syns drinkene er kjempebillige utfra mitt budsjett. Etter et par øl foreslo jeg at vi kunne gå på en mer shady pub som ligger rundt hjørnet, og jeg trengte ikke be to ganger.

Gokul er en slags Quinton Tarantino-aktig pub som alltid er stappe full i begge etasjer, selv om den er dunkel og mørk og tillater røyking inne. Eller kanskje nettopp på grunn av dette. Drinkene er billige, de serverer enkel og feit mat, og kanskje viktigst for meg: kvinner er godt representert, både innfødte og av og til turister. Det har liksom blitt min trygghetsmålestokk. Er det en viss prosent med oppegående og selvstendige damer på et sted, er det også et trygt sted. Når klokka er offisielt stengetid, ruller de ned gitteret på utsiden og later som de er stengt, men holder gjerne oppe et par timer til i de innerste lokalene. De spiller ikke musikk, og når gjestene begynner å synge går servitørene sporenstreks bort og ber dem holde kjeft. Å finne et sted der det ikke er en konstant og overdøvende støy i Mumbai er en velsignelse. Når man skal ut etter at de har lata som de har stengt kan man gjerne kjøpe med seg en flaske rom eller hva man måtte ønske, før man må gå gjennom kjøkkenet og ut i en bekmørk bakgård der man gjerne sklir i en død rotte og er avhengig av lommelykt for å finne veien tilbake til sivilisasjonen. Jeg elsker denne puben. Her har jeg blitt kjent med alt fra styrtrike finansfolk, til flyvertinner, advokater, musikere, servitører fra andre steder og håndverkere. Stort sett har det bare vært hyggelige møter med nye mennesker, men de gangene jeg har vært der med Sufyian og Vikram har det vært et par ubehagelige hendelser. Som nevnt tidligere er det en del indiske menn som tenker at hvis jeg som hvit kvinne har indiske kompiser av lavere kaster, så er jeg klar for det meste. De kommer gjerne bort til bordet og spør høflig om de kan få sitte på de ledige plassene. Greit nok. Så spør de meg ut om hvor jeg er fra, hva jeg heter, hvor jeg bor i Mumbai, og da vil de gjerne ha adressen, og selvsagt hvordan jeg kjenner Sufyian og Vikram. Jeg har blitt vanvittig god til å lyve, og den eneste sannheten jeg forteller er at jeg er fra Norge. Den ene gangen en finansfyr i dress satte seg ned med Sufyian og meg, sa jeg at han var kjæresten min for å slippe å gå gjennom alle de håpefulle spørsmålene. Det hjalp på ingen måte. Han satt på andre siden av bordet for oss, og etter en ganske kort stund kjente jeg en forsiktig hånd på kneet mitt. Jeg rykket det til meg og freste «Don’t!», og heldigvis fikk ikke Sufyian det med seg. Etter et par minutter ringte moren til Sufyian som alltid, og mens han snakket i telefonen, og dermed så en annen vei, la fyren hånden sin på kneet mitt igjen, denne gangen litt mer bestemt. Det var på ingen måte noe truende situasjon, for det kryr av vakter på puben, og selv om det er et patriarkalsk samfunn er det ikke akseptabelt å tafse på damer mot deres vilje. I vertfall ikke i offentlighet. Så jeg var ikke redd for det. Jeg var redd for hva Sufyian kom til å gjøre om han oppdaget det. Selv om han er en rolig og følsom person, har han vokst opp i et særs voldelig miljø, og det ville ikke kostet han en langflat vaffel å knekke trynet på noen som tok på meg.

Så jeg lente meg forsiktig over bordet, så fyren i øynene og hvisket smilende «You have to run. And you have to run now. Because if you don’t I will break that hand you’re touching me with, and by the time I have done that, my boyfriend will know what happened, and no one can save you after that.”. Nå følte jeg vertfall at jeg var med i en Tarantinofilm, og da Sufyian avsluttet samtalen med moren og snudde seg mot oss igjen, kjente jeg at filmen ble i overkant spennende. Heldigvis hadde fyren forstått alvoret, og reiste seg bleik om nebbet og gikk uten å si noe. Sufyian lurte fælt på hvorfor den til da så hyggelige karen bare gikk uten å si hadet, og jeg dro på det lenge nok til at jeg visste han hadde et langt nok forsprang, før jeg forsiktig fortalte hva som hadde skjedd. Og se de ellers så milde, brune øynene hans bli totalt beksvart på sekunder var en ganske skremmende opplevelse, og jeg måtte holde han fast og forklare at jeg kom til å bli mer redd om han løp etter han enn om han ble igjen hos meg. Jeg fikk til slutt roet han ned, men blikket hans forble mørkt resten av kvelden, selv om jeg forklarte at dette har skjedd alt for mange ganger i Norge også. Forskjellen her er at så lenge jeg er med Sufyian, er jeg helt og holdent hans ansvar, og hvis noe skjer med meg da, må han stå til rette for alle for ikke å ha klart å beskytte meg.

Hvis jeg tror at jeg er sliten av dette sosialkontrollerende og patriarkalske samfunnet, så kan det jo ikke sammenlignes med hva de er. Jeg reiser jo hjem igjen, og opplever jo bare dette på lånt tid. Jeg reiser hjem igjen til et samfunn der ingen stiller spørsmål ved hvem jeg henger med, eller bryr seg om jeg har guttekompiser i fleng. De går tilbake til å ta lørdagspilsen sin på den totalt mannsdominerte lokalpuben sin, der folk som regel bare er ute etter å bedøve seg selv i rus for å flykte fra hverdagen, og der ingen kvinne vil finne på å sette sin fot.

Selv om jeg gruer meg til å forlate disse nydelige menneskene, gleder jeg meg til å kjenne på friheten igjen. Selv om jeg setter stor pris på at gutta alltid følger meg til døra hvis jeg er ute etter at det har blitt mørkt, og Wilson har folk på hvert et gatehjørne som har fått ordre om å passe på meg, og jeg har vakter i døra på samtlige restauranter i gata mi som følger med, og vakter på hotellet som aldri slipper inn noen uten at jeg har gitt dem tillatelse til det, så er det samtidig en kvelende følelse. Og den sliter meg ut.

En ting jeg aldri kommer til å ta for gitt igjen, er friheten til å være meg selv og til å bevege meg fritt rundt. Friheten til å ikke måtte telle på drinkene jeg har fått i frykt for å bli beruset og ikke ha fullstendig kontroll på situasjonen til enhver tid. Friheten til å ha besøk av hvem jeg vil uten at huseieren og en haug ansatte står på utsiden av døren min og titter inn hver gang jeg åpner den for å forsikre seg om at ingenting uanstendig pågår. Friheten til å klemme en kompis i offentlighet. Friheten til å være glad i de jeg velger å være glad i. Friheten til å være et selvstendig menneske med råderett over mitt eget liv. Det er nemlig på ingen måte en selvfølge i denne verden.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.

Skal jeg bruke hijab, skal det være med stil.

Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 6

I forrige episode av Gatedynastiet feiret vi håp for fremtiden, som så mange av dere lesere har bidratt til med de gavmilde hjertene deres. For bidragene jeg har fått kan jeg hjelpe så ufattelig mange fra pariakasten her i Mumbai, men det er enda mange av dem jeg ikke har rukket å introdusere.

Det er to karer jeg har blitt spesielt god venn med, og som jeg tilbringer store deler av dagene sammen med. Sufyian og Vikram er rundt 26 år gamle, og er begge single og hovedforsørgere for familiene sine. De har klart å jobbe seg opp til å starte sin egen mobilreperatørsjappe som de driver i området jeg bor i. Men det har vært en lang og hard vei dit, og hver eneste dag er preget av en konstant angst for å miste sjappa og havne tilbake i elendigheten.

Foreldrene til Sufyian kommer opprinnelige fra en liten landsby utenfor Mumbai, men det var ingen jobb å få der, og de var nødt til å flytte til storbyen for å overleve, som så mange andre. Faren til Sufyian var så vanvittig heldig at en venn av han forbarmet seg over han og familien, og ga dem en leilighet å bo i som de kun betalte strøm og kommunale avgifter på. I dette hjemmet fødte moren til Sufyian fire barn. Først to døtre, og så Syfyian og lillebroren hans. Siden de ikke trengte å betale husleie, hadde de råd til at ungene kunne gå på skole, og alt var i grunn lagt til rette for en ok fremtid. Men som så mange andre som lever i fattigdom, utviklet faren en forkjærlighet for rus, og etter at arbeidsdagen var over gikk resten av kvelden med til å drikke seg drita på billig, lokal sprit. Etter hvert utviklet det seg til å bli såpass ille at han valgte alkoholen framfor å gi mat til kona og ungene, og moren til Sufyian kunne gå dager uten å spise fordi hun ga sin porsjon med ris og kikerter til ungene sine.

Da Sufyian var rundt femten år døde faren hans av hjerteinfarkt. Moren sto plutselig alene med fire barn å forsørge, og helvete hadde bare så vidt begynt. Kort tid etter døde også huseieren, og broren hans kastet henne og ungene ut på gata for å ta over leiligheten selv. De sov på et hustak i noen måneder, og kunne gå dager uten mat, før moren klarte å få seg jobb som vaskehjelp. De hadde bare rundt 5000 rupier i måneden å klare seg på, men moren var fast bestemt på at de ikke skulle bo på gata, og klarte å finne et lite rom i et av de lugubre prosjektområdene 40 minutter med tog fra sentrum. Togene i Mumbai er ekstremt tettpakka av folk som bor på dette viset, men jobber i sentrum, og det er derfor vanlig at man må henge på utsiden av toget for å få plass.

NSB kan ta seg en bolle

NSB kan ta seg en bolle

Litt over et år etter farens død, ble den fjorten år gamle lillebroren til Sufyian drept da han mistet taket mens toget var i fart. Han falt ned på togskinnene og ble knust under toget. Kort tid etter dette igjen døde onkelen av matforgiftning, og som sekstenåring sto Syfyian igjen som den eneste mannen i familien, bortsett fra hans gamle og skrøpelige bestefar som ble igjen i landsbyen de er fra.

Han måtte slutte på skolen for å få seg jobb, og har de siste ti årene jobbet som blant annet snekker, mekaniker, rørlegger, murer og data- og mobilreperatør. Syfyian er en god gammeldags emo/gother. Han kjører en vanvittig gjennomført og særegen stil der han noen ganger sverter øynene med koll, og har gjerne blå eller røde striper i det kølsvarte håret. Han elsker å henge på kirkegårder, for der er det noen ganger nesten stille, og tatoverer seg selv når han ikke driver med scarification. Da jeg først ble kjent med han trodde jeg at han var veldig kristen, for han hadde en diger bønnelenke med krusifiks rundt halsen og en ring med jomfru Maria på. Men neste gang jeg traff han var han kledd i en tradisjonell muslimsk kledning, og var malt svart rundt øyene, noe som er typisk for muslimer her. Etter en del samtaler fortalte han meg at han er ateist, og altså ikke tror på noen gud. Jeg ble forvirret, og spurte han hvorfor han brukte så mange religiøse symboler og drakter hvis han ikke trodde på noe av det. Han svarte tørt «There is no god in this world, only in fashion.»

Selv om Sufyian ikke er religiøs, er han overbevist om at han er født med ulykke, at det er denne ulykken som har rammet familien, og han har konstant skyldfølelse for dette. Han sier at livet hans har ingen egenverdi, han lever kun for å forsørge moren og søstrene. Og moren har oppdratt han godt. Han har et sjeldent stort hjerte i en hard og grusom verden, og har noe så unikt som en feministisk tankegang i et ekstremt patriarkalsk samfunn. Selv om jeg har blitt veldig glad i mange av gutta her, har jeg lyst til å klappe til dem daglig for måten de tenker og snakker om kvinner. De viser meg en enorm respekt, og de lytter nøye når jeg irettesetter dem for tankene deres. Men jeg er ikke i nærheten av å spre noe feminisme blant gatefolket i Mumbai, det skal jeg ærlig innrømme. Det er et jævlig svart lerret å skulle bleike.

Moren til Syfyian er en nydelig dame, og å se dem sammen er som å se selve definisjonen på kjærlighet. De har en dyp varme for hverandre, og de få gangene jeg har sett Sufyian smile eller le ordentlig, har det vært i samtaler med henne. Samtidig er nok morskjærligheten hennes ganske så kvelende til tider, for om han ikke er hjemme til forventet tid, ringer hun en gang i timen for å sjekke at han er ok, og spør når han kommer. Det er merkelig for meg å se en 26-åring måtte redegjøre for alle sine bevegelser for moren sin på dette viset. Men samtidig skjønner jeg henne godt. Hun har mistet samtlige av mennene i livet sitt, og Sufyian er den eneste hun har igjen. Og uten hans inntekt mister de alt. Igjen.

Vikram var i utgangspunktet bestevennen til lillebroren til Sufyian, men da han døde ble han og Sufyian veldig nære venner. Vikram er en ekstremt vakker og sjarmerende, ung mann i midten av tjueårene. Kontrasten mellom det renskårete ansiktet og alle arrene han har, skaper en fascinerende fremtoning. Da han var liten jobbet han med å bære kar med kokende olje, noe som selvsagt måtte gå galt en dag, og som ga han et svært og slangelignende arr oppetter hele høyrearmen.  

For tre år siden giftet Vikram seg med sin store kjærlighet, noe som er ganske sjeldent å få lov til blant de lavere kastene. Kona hans, Priya, var minst like vakker som han, og de fikk en datter sammen kort tid etter bryllupet. Vikram slet hardt med å spare opp penger til å starte sin egen mobilreperatørsjappe på denne tiden, og de endte ofte opp med å spise billig og dårlig mat. En dag ble de begge matforgiftet, og Pryia ble verst rammet. Hun klarte ikke å reise seg, så Vikram måtte løfte henne opp og bære henne til en taxi for å dra til sykehuset. Da de kom dit var det for sent, og hun døde i armene hans. Moren til Priya har aldri likt Vikram, og godkjente han ikke som sin svigersønn. Da Priya døde anmeldte hun han umiddelbart til politiet for å ha forgiftet og drept henne. Vikram hadde ikke noe annet valg enn å rømme til Delhi, for han visste hva som ventet han. Etter en uke på rømmen fant politiet han, tok han tilbake til Mumbai og heiv han i arresten. I en uke ble han mishandlet daglig, med piskeslag under føttene og inni hendene med bambusrør og belter, og fikk så vidt ikke mat. Han var enda dårlig etter matforgiftningen, og sier at det eneste han husker fra den uka er at han sov og fikk juling.

Etter en uke kom obduksjonsrapporten, som viste at Priya døde av matforgiftning, og at Vikram dermed var uskyldig. Han slapp ut av fengselet, selvsagt uten noen form for unnskyldning eller erstatning. Han lo faktisk da jeg spurte om de ikke ga han det, og svarte «This is my country, not yours!». Men moren til Priya var ikke overbevist, selv etter å ha lest rapporten, og hun bestemte seg for å ta dattera hans fra han. Det var lite han kunne gjøre. Han har ikke sett henne siden da, og tror ikke han noen gang får se henne igjen.

Han bor nå sammen med moren sin, søstera og lillebroren, og forsørger dem alene med inntekten fra sjappa. Men det er bare så vidt det går. For å starte opp sjappa var de avhengig av en investor, og han som meldte seg er en ganske så uspiselig type som krever urimelig summer av dem hver eneste måned. I tillegg kan de fortelle at han, som er i slutten av førtiårene, liker veldig unge gutter ned i fjortenårsalderen, og stadig vekk spør dem om de kan sende noen av guttene som henger i sjappa deres hjem til han, så han kan gi dem «øl og mat».

Da jeg innså at beløpet jeg har fått fra alle dere som har bidratt var nok til å hjelpe både Wilson, Rida, Mariam med flere, men også nok til å gi et lån til Vikram og Sufyian så de kan kjøpe ut den pedofile investoren og slippe å betale han mesteparten av inntektene sine, kan jeg love dere at jeg jublet!

Gutta jublet ikke da jeg presenterte ideen. De bare så på meg i dypt alvor, fikk tårer i øyene og så bort mens de ristet på hodene. Det ble for mye for dem, og det så ut som de skammet seg. Jeg ga dem to dager å tenke på det. Jeg forklarte dem nøye at jeg ikke ville ha renter, og at jeg ikke kom til å kreve noe annet enn at de betaler tilbake et fast beløp i måneden som er overkommelig for dem, men dette er for absurd for dem til å tro på.

I løpet av tenketiden jeg ga dem, ble Norge kåret til verdens mest lykkelige land, med India på 122. plass. Dette gjorde det litt lettere for meg å overbevise dem om at de kunne ta imot lånet med god samvittighet.

Min oppvekst kan ikke sammenlignes med noen av mine venner her. Der de har lagt seg på tom og skrikende mage, har jeg lagt meg med dårlig samvittighet fordi jeg spiste for mye til kvelds. Der deres mor har gått dager uten å spise for å gi maten sin til ungene, har moren min frivillig slanket seg fordi hun syns hun er for tjukk. Der de har sovet på asfalten, eller stappet sammen fire-fem stykk i et bittelite rom i et utrygt slumområde, har jeg vokst opp i hus med eget soverom som alene er fem ganger så stort som hele hjemmet deres. Der de ikke engang har begrep om hva privatliv er, og aldri har sovet alene i hele sitt liv, har jeg hylt og slamret med soveromsdøra mi fordi jeg syns foreldrene mine blander seg for mye inn i livet mitt. Der de har hatt hemmelige kjærester de aldri har fått være alene med, og vært nødt til å skjule følelsene sine for alle, har jeg introdusert den ene kjæresten etter den andre for foreldrene mine, som har disket opp med treretters middag og akseptert alle som en. Og der de aldri ser for seg at de noen gang får mulighet til å flytte for seg selv, flyttet jeg hjemmefra som nittenåring.

Jeg har aldri vært redd for å miste alt jeg har. Jeg har aldri opplevd å bli trakassert hver eneste dag fordi jeg har laveste rang i samfunnet. Jeg har aldri måtte bestikke politi, mafia og andre bøller hver eneste dag med de få kronene jeg har tjent, bare for å få være i fred. Jeg har aldri vært redd for å bli syk, men ikke ha råd til å gå til legen. Jeg har aldri tenkt at livet mitt ikke har noe som helst verdi, annet enn å brødfø foreldrene og søstera mi.

Etter å ha holdt denne talen for Vikram og Sufyian, og deretter forklart dem at en haug med gavmilde lesere har donert penger for å hjelpe nettopp dem, fordi verden er ekstremt urettferdig, og vi bør dele på det vi har, nikket de alvorlig og sa seg enig i at det kunne høres rettferdig ut at de fikk dette lånet.

Det jeg fortalte om min trygge oppvekst er ikke nyheter for dem. Mange har spurt meg om de egentlig vet hvor ille de har det sammenlignet med oss, som et slags ekko av «Do they know it’s christmas?», og svaret er et høyt og rungende JA. De vet jævlig godt hvor bedritent livet deres er, og de vet jævlig godt hvilken luksus vi velter oss i. Selv den fattigste lusa har i dag mobiltelefon med tilgang på internett nå og da, og urettferdighetene blinker på skjermen som et slags hånlig bilde på at de trakk det korteste strået i verdenshalmen. Etter å ha hengt med disse menneskene i flere måneder, og kjent den råtne stanken av fattigdom og fortvilelse bite seg fast i hjerte og sjel, får jeg lyst til å personlig klappe til enhver turist jeg hører si «Men selv om de har så fryktelig lite, så er de så glade! De smiler og ler og virker så lykkelige. Vi har mye å lære av dette, vi som har alt, men likevel klager.». De smiler og ler fordi du ser på dem, ditt nepskrell, og fordi de håper du vil gi dem penger. De smiler og ler fordi de ser en dust youtubevideo av en ape som sklir på et bananskall, og som får dem til å glemme sin egen elendighet et lite sekund, mens du konkluderer med at de ikke er ordentlig fattig siden de har mobiltelefon. Eller fordi de syns du ser teit ut med solbrent hud og stråhatt, og fordi de tenker at du er dum som ikke har noe bedre å ta deg til enn å komme og ta bilde av dem mens de vasker klærne sine i en skitten dunk utenfor papphuset sitt. Hvis man tror at folk som av og til smiler og ler er lykkelige, kan man jo ta seg en runde rundt på diverse psykiatriske avdelinger og konkludere med at det bare er fryd og gammen der også.

Ingen som lever under omstendigheter som dette er lykkelige.  Og de gode tingene i livet er ikke gratis. Man nyter ikke solnedgangen når angsten for morgendagen dunker i hjertet og hyler deg i ørene.

Solnedgang på Marine drive, hvor vi av og til henger. 

Solnedgang på Marine drive, hvor vi av og til henger. 

Men å ta imot et lån fra en venn som faktisk vil dem godt, kan dempe dunkinga og hylinga litt. Å bli kvitt en grådig investor gir betraktelig mer penger i kassa, selv om det ikke nødvendigvis er nok til å oppgradere livet til et lykkelig nivå. Men det gir håp om at tiden fremover ikke er preget av sult, og at de kan fortsette å drive sjappa si som de har jobbet så hardt for å få til. Og dermed fortsette å forsørge mødre og søsken, og kanskje, kanskje en dag oppnå å ha råd til et eget hjem, og kjenne på en liten bit av den freden jeg har tatt som en selvfølge hele mitt liv.

 

 

 

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 5

I mitt forrige innlegg om Gatedynastiet her i Mumbai avsluttet jeg med å fortelle litt om drømmene til mine kjære venner. Drømmer om en bedre fremtid og et tryggere liv. Drømmer som så ut til å være umulig å oppfylle for en gjeng fra pariakasten og en student som aldri har klart å karre seg til å opprette en anstendig, voksen sparekonto, fordi hun alltid har trodd mer på å leve i nuet og sørge for å ha nok øl på festivalkonserter i sitt trygge hjemland.

Siden da har ubeskrivelige ting skjedd. Jeg tok meg friheten til å spørre ydmykt om noen kunne tenke seg å gi et lån på 12 800 kr til Wilson, slik at han og Rida kunne betale depositum for en liten ettroms, samt investere i en ny tatoveringsmaskin og utstyret som trengs for å starte et eget lite studio. Wilson har drevet med tatoveringer i mange år, men aldri hatt råd til å ta eksamen og dermed få lisens. Han har en gammel, rusten maskin, men er avhengig av strøm for å kunne bruke den, og det har de jo ikke på gata. Men med depositum til leilighet med strøm, og ny maskin med nødvendig utstyr, kan han altså starte sitt eget lille studio og tjene nok penger til å betale tilbake lånet, samt ta eksamen og dermed få lisens. Og ikke minst ha et sted å bo.

Jeg posta forespørselen på Facebook og Underskog, og før det var gått fem minutter fikk jeg melding av en kompis om at det var i boks. Det føltes så uvirkelig der og da, at jeg bare knakk sammen i lykkegråt. Jeg måtte ta meg sammen før jeg klarte å gå bort til gutta og fortelle dem den gode nyheten, og tok med meg et par flasker lokal vin for å feire. Det er vanskelig å formidle følelsene som rant ut av meg da jeg så uttrykket i ansiktene deres da jeg fortalte at lånet var i boks. Wilson ramlet bakover på asfalten, noe som fikk begge hundene Tiger Sr. og Tiger Jr. til å bjeffe i uviten ekstase, mens Rida kastet seg rundt halsen min og slapp meg omtrent ikke resten av kvelden. Bega, bestekompisen til Wilson, kona hans og den lille sønnen på ett år blir også med på lasset slik at de kan dele på utgiftene og sove der alle fem. Bega har et smil som er så altoppslukende vakkert at da han forsto hva som nå er i ferd med å skje, var det som å vitne fødselen til alle smil som noen gang har eksistert i denne vonde verdenen. 

Vi turte endelig å slippe drømmene fri og kjente på at de nå var realitet, og Wilson vekslet mellom hysterisk glede og dyptpreget alvor. For dette betyr en total omvending av det eneste livet de kjenner. Nye bekymringer meldte straks sin ankomst. Hva om de ikke får det til? Hva om de ikke klarer å tjene nok penger til å betale husleia? Hva om de ikke tjener nok penger til å betale tilbake lånet? Det siste har jeg forsikra dem om at jeg skal hjelpe dem med om alt går galt. Men det er klart dette er et skummelt ansvar som de aldri har vært i nærheten av å kjenne på.

Etter noen timer var vi helt utslitte. Jeg sitter vanligvis ikke med dem på gata etter at det er blitt mørkt. Ikke fordi jeg er redd for andre gatefolk, da Wilson er viden kjent i området og ingen vil finne på å gjøre meg noe så lenge jeg er med han. Men politiet er noen jævler, og hvis de ser meg sammen med pariakasten på kveldstid er det ikke greit å si hva de kan finne på. Men denne kvelden tok jeg sjansen, for jeg klarte ikke gå fra dem og gledesfesten som utspant seg. Wilson ba meg om å fortelle han nyheten igjen for tusende gang den siste timen, for han ble ikke lei av å høre det. «Vi skal bo i et hjem. Vi skal bo i et hjem…» gjentok han mens han tok seg til hjertet. Rida sovna i fanget mitt og kalte meg mamma for første gang. Jeg vet han har omtalt meg som det til de andre tidligere, for de har mobba han for det når jeg er sammen med han. Men det var en spesiell opplevelse å høre han si det, selv om han er rundt seksten år og egentlig litt for stor til å ligge i fanget og kalle meg mamma. Samtidig kan man jo diskutere den reelle kognitive alderen på en gutt som har blitt frarøvet enhver form for trygghet så langt i livet.

Rundt midnatt turte jeg ikke henge med dem mer for da kommer nattpatruljen med politi i gatene, og de er ikke noe hyggelige å ha med å gjøre. Vi klemte hverandre og tørket gledestårer for dette uvirkelige eventyret. Men da jeg kom hjem og sjekket mobilen min, viste det seg at eventyret bare så vidt hadde begynt. I innlegget mitt åpna jeg også opp for at folk kunne vipse om de hadde lyst til å gi et mindre bidrag. Jeg så ikke for meg noe annet enn noen hundringser kanskje, og tenkte at det kunne komme godt med til å kjøpe litt mat til gjengen. Mitt månedlige beløp fra Lånekassa har ikke rukket til så mye luksus, selv om det har vært nok til en slump mat her og der.

Sjokket var derfor uoverkommelig da det tikket inn tusenvis av kroner. Nok til å hjelpe alle jeg har blitt glad i her. Nok til å forandre mange liv. Nok til å få tilbake litt av troen på det gode i mennesket, etter å ha sett så alt for lite av det de siste månedene i mitt møte med den reelle verden som dessverre rommer flertallet på denne kloden.

Mitt første spontane innfall var å løpe ut og kjøpe mat og klær til alle jeg kjenner, og alle de andre som jeg dessverre må gå forbi hver dag, fordi de er alt for mange. Men jeg må holde hodet kaldt og hjertet varmt, for det er ikke bare å spre rundt seg med penger i et land som dette. Dette er tross alt folk som er traumatiserte og lever i daglig angst, og de kjenner ikke til noe annet. De vet bare om livet på gata, og da er det ikke bare å forandre på det sånn helt uten videre. De har ikke særlig erfaring med å tenke lengere enn én dag om gangen, bortsett fra når det nærmer seg regntiden og de må planlegge hvordan de skal beskytte seg mot været.

Den første jeg bestemte meg for å hjelpe er Mariam, søstera til Rida. Hun hoppet rett inn i hjertet mitt fra første stund jeg møtte henne, og jeg har blitt fryktelig glad i henne. Hun sier hun tror hun er 19 år, men hun har opplevd nok jævelskap til å fylle ti mannsaldere.

Screenshot fra video av foreldrene til Rida og Mariam

Screenshot fra video av foreldrene til Rida og Mariam

Foreldrene til Rida og Mariam var rusmisbrukere, og Rida måtte som liten gutt tigge penger på gata, mens Mariam hjalp foreldrene med å mikse narkotikaen når de var for rusa til å klare det selv. Hun viste meg en video på youtube som er laget av en kristen veldedighetsorganisajon for rundt elleve år siden. Å se film av disse to nydelige vesenene som trasket barbeint rundt i skitten mens foreldrene satt og fyrte opp fiksen sin, var virkelig hjerteskjærende. Organisasjonen drev en slags bording school for barn som Rida og Mariam, der de fikk sove i seng, fikk mat, klær og ikke minst skolegang. Mariam snakker veldig bra engelsk, så jeg tenkte at dette må jo ha vært utrolig bra for dem. Da jeg spurte om hun har dokumentasjon på skolegangen, så hun bare trett på meg og sa at hun rømte derifra før hun fikk det. For det var jo selvsagt ikke et godt sted for dem å være.

Screeenshot av video av Rida og Mariam som små barn på vei til sitt nye hjem

Screeenshot av video av Rida og Mariam som små barn på vei til sitt nye hjem

Hver dag ble de slått med bambusrør, og tvunget til å ta tusen situps for å lære seg disiplin. Hun viste meg det ene arret etter det andre og fortalte hvordan hun hadde fått dem. En gang hadde hun tatt hånden til en av guttene da de var på vei inn i klasserommene etter et friminutt. Da slo de henne så hardt inni hendene at huden sprakk. Hun fortalte videre at Rida måtte opp og tisse på natten en gang, og da ble han slått i bakhodet så han fikk et stort arr, fordi han vekte de som de var nødt til å kalle «mummy» og «dad». Jeg har spurt han om arret før, men han har bare sagt at han ikke husker hvordan han fikk det. Det er jo ikke så rart.

En håpefull Rida som leker med en kattunge, uviten om hva som venter han. 

En håpefull Rida som leker med en kattunge, uviten om hva som venter han. 

Mens hun fortalte og lo av hvor teite de så ut i videoen, jobbet jeg på spreng inni meg for å holde maska, før jeg til slutt rolig spurte gjennom et illrødt tryne hvor denne organisasjonen holder til nå. Jeg er ikke av den hevntørstige typen, men tanken på at noen hadde tjent penger gjennom veldedighet på å mishandle min kjære Rida og denne nydelige jenta fikk det til å svartne helt i hevnsenteret i hjernen min. Heldigvis kunne hun fortelle at noen til slutt oppdaga hva de holdt på med, og at skolen nå er lagt ned. Da jeg ga henne en klem og sa at jeg er fryktelig lei meg for alt hun har måtte gjennomgå, bare smilte hun og himlet med øynene mens hun sa «If you knew the things I’ve been through, you would cry the rest of the day!». Og så skiftet hun tema og viste meg et bilde på mobilen sin av en skuespiller hun syns er kjekk, og lurte på om jeg var enig. Jeg nikket og sa meg veldig enig, selv om jeg ikke så noe gjennom de gråe skyene av tårer som jeg presset tilbake.

Mariam bor på gulvet på perrong 13 på CST station sammen med mannen sin, Vishnu. Vishnu er en fæl fyr i slutten av tredveåra som drikker og er stort sett bare kjip med henne. Han har en del andre koner også, og ifølge ryktene er han også gift med en av de eldre søstrene til Mariam. Derfor krangler og sloss de hele tiden. Men Mariam har ikke noe valg. Hvis hun bor på gata og ikke er gift, er hun fritt vilt for alle. Da er det bedre med bare én jævel å forholde seg til.

Mariams store drøm i livet er å ta utdannelse som beauty parlour og jobbe i skjønnhetssalong. Siden hun prater såpass godt engelsk, og har et så vakkert utseende som hun har, vil hun nok ha lett for å få seg jobb. Men utdannelsen koster alt for mye for henne, så det er en drøm hun ikke en gang orker å bruke for mye tid på. Jeg kan ikke vente med å fortelle henne at hun nå skal få drømmen sin oppfylt. Jeg har ikke sett henne på et par dager, fordi hun er i konflikt med søstera som bor i området vårt her, og hun får derfor ikke lov til å komme hit. Men i morgen skal jeg få Rida til å ta meg med til henne så jeg kan fortelle henne nyhetene. Forhåpentligvis klarer vi også å tenke ut en mulighet for at hun kan komme seg bort fra mannen sin, men det blir nok ikke enkelt.

Som det sikkert har kommet ganske tydelig fram i blogginnleggene mine, er dette et ekstremt mannsdominert samfunn. Blant de lavere kastene holdes jentene stort sett skjult så godt det lar seg gjøre, og de holder seg stort sett til hverandre. Det er vanlig at mennene sover på gata og spleiser på at konene, søstrene, mødrene og bestemødrene bor i et lite krypinn. Kona til Bega, Kajel, bor i en slik bolig, mens Bega sover på gata. Hun kommer bare bort til han av og til for å be om penger, men ellers holder hun seg i boligen sammen med moren.

For et par dager siden feiret vi fargefestivalen Holi, og da går det ganske hardt for seg. Man drikker et rusmiddel som heter bhang og/eller alkohol, kaster fargepulver på hverandre og det hele sklir gjerne ut i lekeslåssing som selvfølgelig ender med skader og grining. Da jeg dro bort til gjengen dagen etter lå de med hver sine kutt og skader som så ut til å bli mye mer smertefulle i det jeg rundet hjørnet og de fikk øye på meg. Å få medlidenhet for å være syk eller skadet er ikke et tegn på svakhet her, så de benytter enhver slik anledning til å få trøst og pleie. Heldigvis har jeg alltid med meg et lite førstehjelpsskrin i veska, så her var det bare å sette i gang med å vaske sår og plastre opp gråtende menn og gutter. Bega hadde fått et ganske dypt sår i leggen, og hadde selvsagt ikke vett til å rense det med noe annet enn litt skittens vann. Så det var på god vei til å bli infeksjon i det, og det var ikke måte på hyling og grining på denne voksne mannen da jeg måtte rense det med sprit. Men selv om han altså er skadet og trenger omsorg, gidder ikke Kajel å komme bort for å se til han selv om han ringer og spør etter henne. Bega er en veldig følsom fyr, og syns det er fryktelig vondt at kona bare vil se han når hun trenger penger eller noe annet fra han. Wilson har tatovert navnet til Kajel på brystet over hjertet hans, og han ønsker nå navnet til sønnen også. Han sier han ikke er helt sikker på at sønnen er hans, men at han ikke bryr seg for han elsker han uansett. Og det er det lite tvil om. Hver gang sønnen er i nærheten smelter Bega som karameller i solen, og bærer rundt på han konstant med et digert, kjærlig smil om munnen.

Fargepulver og vannsprut i vill flyt hele dagen

Fargepulver og vannsprut i vill flyt hele dagen

Jeg syns jo det er trist å høre at de har et slikt ekteskap, men samtidig forstår jeg Kajel også. Hvis jeg hadde vokst opp i dette samfunnet hadde jeg også holdt meg så langt unna mennene som mulig. På kveldstid drikkes det billig sprit på hvert et gatehjørne, og det er ikke noe sted å være for en ung kvinne og et lite barn. Det er ikke et sted å være for noen.

Men når puta di er av asfalt, og rotter løper over kroppen din og biter deg når du prøver å få noen timer søvn før en ny dag med nye utfordringer melder seg, er det jo ikke rart at du bedøver deg på billig alkohol. Jeg vet at Rida allerede har oppdaget alkoholens forlokkende nummenhet, og selv om han lover meg hver kveld at han ikke skal drikke noe, er det jo bare et tidsspørsmål før det blir en vane for han også. Heldigvis er Wilson såpass religiøs at han stort sett holder seg unna rusmidler, og er med på å holde han i ørene. Men nettopp derfor er det så viktig at de kommer seg opp og vekk fra gata nå, før den sluker det siste som er igjen av dem, og viljen til å forandre livet renner ut over fortauskanten.

De to siste dagene har Wilson og Rida reist rundt i forskjellige prosjektområder og sett etter et rom som holder standarden vi ønsker, og samtidig har en overkommelig leie og depositum. Det er ikke lett å finne, for regntiden nærmer seg, og da er det mange som ønsker et tilfluktssted. Jeg har vært skikkelig Tante Sofie, og snakket med gutta om at de må forberede seg på å drikke mindre alkohol nå som de ikke kommer til å trenge å bedøve seg for å sove. De ser på meg som en slags blanding av en eldre søster, mor og helgen, og da jeg dro bort for å drikke morgenkaffen min med dem i dag, ble jeg møtt av et syn jeg slet med å ikke le høyt av. Bega og Ringo, en rimelig alkoholisert venn og samboer på gata, drev på med en slags absurd gateaerobic, der de brukte lekablokker som stepmaskiner, og løftet på brosteinsblokker med en voldsom viljestyrke og pågangsmot. Nå går det mot nye tider, kunne de fortelle! Hadde det ikke vært for at jeg kom på et uventet tidspunkt, hadde jeg trodd de arrangerte opptreden for meg. Om de klarer å opprettholde denne nye livsstilen, er vel like usikkert som en hvilken som helst lubben nordmann som tegner årskort på Sats i begynnelsen av januar. Men jeg må innrømme at jeg ble litt rørt av innsatsen.

Disse dagene har bydd på mange følelser og forhåpninger. Ikke minst en ekstrem, ydmyk og ubeskrivelig takknemlighet for alle dere vakre mennesker som har bidratt til å skape en ny og bedre fremtid for mine venner her på gata i Mumbai. Å få den tilliten av så mange har vært en omveltende hjertesentrifuge for meg, og jeg føler på et dypt og ekte ansvar for at jeg skal gjøre så mye godt jeg bare kan i mine siste uker her. Men jeg kjenner at det er viktig for meg at de jeg hjelper får fortalt sine historier i sin helhet, og jeg trenger derfor å måtte skrive en del blogginnlegg før jeg kan redegjøre for mine valg. Det er så mange nydelige mennesker jeg ikke har rukket å fortelle om enda, men de er her. De rører meg hver eneste dag. Og jeg gleder meg til å fortelle om hver eneste av dem. For som de sier selv: ingen bryr seg om deres historier, og ingen i verden vil være interessert i å hjelpe nettopp dem. Men hei, ikke visste de om alle dere nydelige mennesker som leser og bryr dere, selv om dere ikke har møtt dem i virkeligheten. Det er en kjærlighet som til nå har vært fullstendig fremmed for dem, og som de enda er redde for å tro på. Å motta hjelp uten å bli grovt utnyttet er et konsept de ikke forstår, og når de prøver å visualisere dere som har bidratt med penger, ser de for seg en slags mafia som en dag kommer til å dukke opp her i Mumbai å kreve noe tilbake. 

Da er det godt å kunne forklare at den eneste mafiaen vi har i Norge er den som enkelte liker å kalle PK-mafiaen, og de driver bare med godhetstyranni i form av omtanke, forståelse og kjærlighet for de som ikke er like heldige som dem. Og det er ingen mafia jeg er mer stolt av å ha i ryggen når jeg kan se disse menneskene i øynene og fortelle dem at de nå skal få noe godt igjen for alt det vonde de har vært gjennom. 

Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 4

Forrige episode av Gatedynastiet ble jo et særdeles dystert og mørkt kapittel, men gjenspeiler dessverre også virkeligheten her i Mumbais støvete gater.

Siden da har det skjedd nok til å fylle mange sesonger med såpeserier, og jeg kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å oppsummere opplevelsene på bare noen sider med skrift. Det er som om ordene og bokstavene har falt i verdi, og jeg føler at et hvert innlegg bare blir som en trailer til en film.

Siden sist har vår helt, Arwin, endelig fått tilbake sykkelen sin, og har i tillegg vært så unormalt heldig at han har fått en politikontakt som faktisk er hyggelig og vil han godt. Han må fremdeles møte opp en til to ganger i uka for å registrere seg, men nå er det altså denne Politibetjent Grei som tar seg av det, og noen ganger hender det at han til og med spanderer en liten kyllingsandwich på Arwin. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette har vært nok til å dra han tilbake til den han var, men det kan jeg dessverre ikke. Noe har skjedd inni han, og det ser ikke ut til å være reversibelt. Han har trukket seg veldig tilbake, og jeg har nesten ikke sett han den siste måneden. Det går mange rykter om at han nå ruser seg hver dag sammen med Romeo og Salah, som for lengst har havnet helt på skråplanet. Han går enda på skolen nå og da, men han har ikke det samme engasjementet som han har vært så kjent for.

Da jeg kom til Mumbai for fire og en halv måned siden var det fire gutter jeg hadde bestemt meg for å prøve å hjelpe. Arwin, Salah, Romeo og den største hjerteknuseren av dem alle, Rida. Rida er den yngste av dem, og jeg tipper han er rundt seksten år. Han har den typiske rastløse og rebelske ungdomsheten over seg, og veksler mellom å være tøff som snus og sårbar som et lite barn.

Jeg har aldri vært så nær å bli menneskesmugler som da jeg tok farvel med han etter at jeg var på ferie her for et år siden, og han sto med store tårevåte øyne og hvisket «Når kommer du tilbake?». Litt senere fikk jeg høre at han hadde fortalt Joe at han hadde drømt at kompisen min og jeg hadde tatt han til oss, og at vi kjørte i en fin bil på vei til stranda, og at det hadde vært en av de fineste drømmene han noen gang hadde hatt. Moren til Rida døde av rusmisbruk da han var liten, og faren hans skal visstnok leve enda, men er en gammel, lurvete mann med vilt skjegg og hår som går rundt i trusa og graver i søpla etter mat og er så rusa at han ikke har hatt kontakt med virkeligheten på mange år.

Ikke lenge etter at jeg dro hjem i fjor, ble Rida plukket opp av et ektepar bestående av en inder og en amerikansk dame som tok han til seg som sin fostersønn. De er velstående og driver blant annet et bakeri, og Rida ble veldig glad i sin nye fosterfar. Fostermoren behandlet han derimot ikke så veldig bra, og ifølge han minte hun han jevnlig på hvor han kommer fra, og forventet at han skulle bukke og skrape for henne siden de hadde reddet han. De bor langt fra området han er vokst opp i, og på grunn av sin bakgrunn klarte han ikke å få seg nye venner. Til slutt ble savnet etter vennene og miljøet som han tross alt kjenner ut og inn, samt søstrene sine som bor på en av perrongene på CST station, større enn behovet for et hjem. Etter mange forhandlinger med sin kjære fosterfar valgte derfor Rida til slutt å flytte tilbake på gata han har vokst opp på.

Da jeg hørte at han var tilbake kjentes det ut som at hjertet mitt revnet og rant ned i nærmeste kumlokk. Han var jo liksom berget, og jeg trodde han hadde det så bra som han kunne få det. Samtidig var det en noe egoistisk og en smule narsissistisk følelse inni meg som glødet litt opp, for nå får jeg i det minste sett han så ofte jeg vil, og får pleiet morsinstinktet mitt med å dulle med han hver dag. Og en såpeserie er jo ikke komplett før den overraskende tilbakekomsten av den bortkomne sønn.

Hver morgen ringer han og vekker meg og spør om det er lenge til jeg har tenkt å stå opp og komme bort til dem. Den føromtalte Wilson, som altså er den jeg setter min største tillitt til av alle, har tatt han til seg som sin lillebror, og passer på at han holder seg unna de gamle vennene sine og ikke finner på noe tull. Jeg er ikke akkurat kjent for å være en morgenfugl, men det er rart med det når man blir vekket på det viset. Jeg karrer meg ut av senga og sjangler litt søvndrukkent bort til gjengen med litt frukt og friskt vann, og får servert chai eller kaffe på fortauskanten i sola. Sånn har det liksom blitt.

Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Chai kjøper man i en pose som fordeles i små kopper til alle.

Vi snakker om livet, døden og kjærligheten, og rotter, mygg og maur. Aller mest om det siste. Myggsesongen er i gang for fullt, og faren for å få malaria eller enda verre, denguefeber, er stor. Jeg har gitt dem en pose med myggmiddel, og foreslo at jeg kunne kjøpe myggnetting til dem, men da lo de og spurte hva de skulle henge nettingen i. Wilson har en liten gapahuk som han har laget av en presenning festet mellom to trær og en lastebil som fungerer som en butikk der de selger gass, og dermed sjeldent kjører noe sted. Så vi kunne jo ha hengt opp en netting der. Men han sa at det ærlig talt ville gi han mer trøbbel enn hjelp, for da kom alle til å mase om å få ligge inni der, og de er allerede alt for mange. Dessuten klarer de ikke å sove særlig lenge inni gapahuken nå, for det er alt for varmt, og fordi det kommer så mange røde, sinte maur som biter som pokker. Så nå sover de på asfalten ved siden av, og bytter på å sitte rottevakt med bambusrør som våpen.

Gapahuken til Wilson.

Gapahuken til Wilson.

Gatene her i området kryr av digre, feite rotter som kunne ha slukt enhver liten veskehund i ett jafs. Og de er ikke beskjedne. I det sola går ned og mørket faller på, invaderer de gatene på jakt etter mat, fyll og moro. Og de gir seg en langflat faen i folkene som ligger og sover der. Da jeg spurte om de biter fikk jeg en haug med armer og bein i fangen der alle ville vise meg rottebittarrene sine. Og jeg som har vært så sinnsykt stolt av meg selv fordi jeg har lært meg å takle at jeg deler rom med noen få kakerlakker på 2,5 cm. Å våkne av at en rotte på 2,5 kg løper over kroppen din er et mestringsnivå jeg nekter å i det hele tatt vurdere å begi meg ut på.

Men på dagtid forsvinner både rottene og myggen som troll for sola, som tar over som den verste fienden. Dagene blir varmere og varmere, og uten mulighet for å kjøle seg ned med AC eller takvifter, er det ikke mye man orker annet enn å spille kort eller kerala og fortelle ferskt sladder.

Rida knuser meg i kerala.

Rida knuser meg i kerala.

For er det noe gatefolket kan, så er det å sladre! Nabokjærringene til besteforeldrene mine i Nordkjosbotn hadde satt mokkabønnene i halsen om de hadde bevitnet det profesjonelle nivået av sladderekspertise som regjerer mellom gatehjørnene her. Her blir ikke én fjær til fem høns, men heller til en armé av flaksende Rambohaner på anabole steroider som sniffer lim i baksetet på en Lada med avdrukken sjåfør.

Jeg har nå endelig fått bli kjent med noen jenter og damer også. Som jeg har vært inne på før er det ganske få av dem på gata, da de gjerne forsvinner til ekteskap, prostitusjon eller slaveri i ung alder, men etter at min kjære Rida dukket opp igjen, kommer søstrene hans stadig vekk og henger litt med oss. Spesielt har jeg blitt glad i den yngste søstra hans, Mariam, på nitten år. Mariam er en vakker, ung jente med noen store arr i ansiktet som jeg enda ikke har turt å spørre om. Hun virket litt sjenert til å begynne med, og satt bare litt i bakgrunnen og hørte på hva vi andre snakka om. Men da Rida gikk for å hente mer chai, sneik hun seg til plassen hans og åpnet munnen. Den lukka seg ikke mange ganger igjen på de neste to timene. Jeg fikk livshistorien til både henne og samtlige andre i området fortalt i et imponerende tempo, akkompagnert av noen youtubevideoer laget av en eller annen veldedighetsorganisasjon som viste henne og Rida da de var små, og som virkelig satte bilde på hvor jævlig oppveksten deres har vært. Å se den nå så unge og flotte Rida sprade halvnaken med glattbarbert hode rundt i gata som femåring og plukke flasker, mens foreldrene satt på asfalten og fyrte opp noe lumske greier på sølvfolie var ikke akkurat det jeg forventet å se før lunch den dagen. Mariam lo av hvor teite de så ut i videoen og fortsatte å fortelle, som om hun snakket om en hyggelig hyttetur de alle hadde vært på. Er det noe jeg har blitt god på de siste månedene, så er det å svelge tårer og hjertebrist i møte med andre, for det siste de trenger er jo å måtte trøste en lubben Gori Madam (hvit dame) fordi hun ikke takler å høre om hvor kjipt livet deres er. Mantraet mitt har blitt at hvis de tåler å leve slik, så skal jeg tåle å høre om det og se det.

For det er virkelig ingen som ser dem. Det er ingen som hører dem. Og det er i vertfall ingen som bryr seg.

Jeg har jo blitt kjent med en del folk fra høyere klasser her i Mumbai også. Men til og med de venstrevridde, ellers så oppegående og samfunnsengasjerte folka ramler fullstendig av stolen når jeg sier at jeg er venn med folk som bor på gata. Her om dagen skulle jeg møte en kompis utenfor hotellet mitt, og da hadde jeg med meg et liggeunderlag som jeg hadde brukt på camping, men ikke trengte lengere. Jeg ba han om å bli med meg rett rundt hjørnet så jeg fikk levert det til Wilson før vi dro videre. Jeg har fortalt kompisen min flere ganger at jeg kjenner en del folk som bor på gata, men han hadde tydeligvis ikke helt skjønt hva jeg mente med det. Da vi kom til gapahuken til Wilson var han ikke der, og jeg sto og så meg litt rundt etter noen av de andre. Kompisen spurte hvor organisasjonen jeg skulle levere det til var, men før jeg rakk å svare at det ikke var noe organisasjon dukket Wilson opp. Jeg introduserte dem og ga han liggeunderlaget, og avtalte at jeg skulle komme innom litt senere med middag til han og Rida. Da vi gikk derifra var kompisen min taus lenge før han utbrøt: «Altså, du KJENNER disse folka? Og de BOR på gata?». Selv har han bodd i Mumbai i 32 år, men aldri i sitt liv snakket til, eller i det hele tatt reflektert særlig over livene til disse folka. Godt ned i tredje ølla kom det også fram at han syns det var helt unødvendig av meg å bli venner med pariakasten på dette viset. Kunne jeg ikke bare heller gi penger til en organisasjon? Han kunne videre fortelle meg at de ikke var til å stole på, og at de tross alt hadde valgt å bo på gata selv. Det var jo bare å ta seg sammen og få seg en jobb, og så leie seg et lite rom i et lugubert område to timer med tog fra sentrum. Det er da ingen menneskerettighet å bo sentralt. Da jeg forklarte han at servitørene på restauranten vi satt på jobber fjorten timer om dagen og tjener 2500 rupier i måneden, og at et lite rom to timer med tog fra sentrum koster minst 3500 rupier i måneden ville han ikke tro på meg. Han så heller ikke helt problemstillingen rundt det å skulle pendle fire timer om dagen når du allerede jobber fjorten timer. Man må jo være villig til å ofre litt om man vil skape seg selv et bedre liv.

Jeg har ikke truffet han igjen siden den gang, for å si det sånn.

Neste morgen kastet Rida seg nærmest over meg og ville at jeg skulle kjenne på kulen han hadde på armen etter en stivkrampesprøyte han måtte ta for noen timer siden. Rottevakta hadde gjort en dårlig jobb, og han ble bitt i tåa. De har heldigvis en litt shabby doktor de kan gå til å få stivkrampesprøyte for en liten penge, men da jeg spurte Rida om de hadde rensa såret skikkelig så han bare dumt på meg, for det var da vel ikke nødvendig siden han hadde fått sprøyte.

Av og til er det som om jeg kommer litt til meg selv og tenker «Hva ER det du egentlig driver med, Kjerstin? Hvorfor tok du deg ikke heller et studiår i ei hengekøye på Bali med kokosnøttdrinker og daglig fotmassasje som andre normale folk?». Å sitte i en gapahuk på gata i Mumbai og rense rottebitt før frokost er et typisk sånt øyeblikk. Men så smiler Rida sjenert og mumler takk før han spretter av gårde for å hente meg en kopp kaffe fra en bod i ei annen gate, fordi han vet at jeg liker den kaffen best, og Mariam kommer glisende fra øre til øre og forteller stolt at hun har vært på kveldskole flere ganger siden sist vi snakket for å forbedre engelsken sin, og Wilson finner fram en perm med tatoveringer han har tegnet og lurer beskjedent på om jeg har lyst til å gi han en tilbakemelding på dem. Og jeg tenker at jeg bytter lett bort hengekøya med fortauskanten og kokosnøttdrinken med en lunken kaffe i en skeiv plastkopp, for når alt kommer til alt er det menneskene jeg deler det med som betyr noe. Komfort har jeg hatt nok av, og mer komfort skal jeg få. Men øyeblikk som disse kommer til å smelte seg fast i hjertet mitt på en måte ingen sydenferie har mulighet til.

Og mens vi sitter i varmen og venter på at sola skal krype bak de høye bygningene og gi oss skygge, deler vi drømmer om fremtiden. Wilsom drømmer om å få råd til å ta eksamen som tatovør, og dermed få lisens så han kan begynne å tjene ordentlige penger på det, samt penger nok til depositum for et ordentlig rom til han og Rida. Mariam drømmer om å gå på kurs så hun kan bli hår- og hudpleier og jobbe på skjønnhetssalong, og i all hemmelighet at hun ikke er gift med han hun er gift med. Rida veksler mellom å ville bli privatsjåfør, tatovør, snekker, servitør og alle andre yrker han kan komme på, som enhver normal ungdom gjør. Og jeg drømmer om å vinne i lotto så jeg kan få alt dette til å skje.

At Mumbai blir kalt The City of Dreams henger som et slags parodisk bakteppe og gjør narr av oss, i en by der drømmer blir knust i et større tempo enn de rekker å bli skapt.

 

 

En turistopplevelse for livet

Jeg har hatt besøk av min fantastiske venninne, Terese, i tre uker her i India. Opplevelsene og eventyrene har stått i kø, og vi har gjort alt fra å bo i et lusent tomannstelt på festival i en vingård, samtidig som vi hadde en hvitkledd privatsjåfør som kjørte oss rundt, til å glemme av tiden på ei lita øy der siste båt gikk ved solnedgang, og dermed måtte løpe opp en sinnsyk lang steintrapp i vinrus for å rekke å se antikke statuer av kjempeklitoriser i et gammelt tempel.

Terese og jeg har veldig mange felles interesser og tanker, men det er spesielt på et område vi skiller oss godt fra hverandre. Terese elsker å gjøre typiske turistgreier. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre. Å betale i dyre dommer for å gå umenneskelig sakte i grupper med andre turister i stråhatter, flipflops og kakifarga, uformelige shorts som tar bilde av hver eneste lokale inder eller ku de ser mens de hvisker «Imagine living like this, honey! We wouldn’t survive a day, haha!» kjennes for meg ut som å få straff for noe jeg ikke har gjort. Hvis jeg noen gang begår en alvorlig kriminell handling, er det bare å dømme meg til ukentlige gruppeturer med turister og barneselskap hver søndag. Jeg kommer aldri til å gjøre noe galt igjen.

Men for Terese er det av en eller annen grunn fantastisk gøy å hive seg med på alt man kommer over. Hvis det fins så må det prøves. Og selv om jeg hater det, og stort sett nektet å være med på det, ble jeg sakte, men sikkert mer og mer sjarmert av den voldsomme entusiasmen og gleden hun viste når hun for eksempel betalte 400 rupier for å få lov til å tråkke rundt i råtne overskuddsdruer på vingården vi var på, mens jeg sto furten ved siden av og himlet med øynene.

Hvem kan motstå denne sjarmerende entusiasten?

Hvem kan motstå denne sjarmerende entusiasten?

Så da Terese tryglet meg om å bli med på en skikkelig turistekskursjon i Goa med spektakulært fossefall, elefantridning og krydderfarm, følte jeg at det var på tide å gi etter. Kanskje hadde det også noe med at hun hadde kalt meg hipster alt for mange ganger, og det er jo det verste du kan beskylde en hipster for å være. Vi skulle kjøre fra Calangute til Palolem, og på veien dit skulle vi altså innom disse tre turistattraksjonene. En av de første tingene man bør lære seg i India, er å aldri planlegge mer enn én ting per dag. Det er sjeldent ting går som man tror, og får man i det hele tatt gjennomført den ene planen man legger er det bare å sette kryss i taket. Denne dagen skulle vise seg å ikke være et unntak.

For å rekke alt dette måtte vi tidlig opp. Tidlig opp for meg er alt før klokka to, men på mirakuløst vis var vi på vei allerede klokka ti. Terese hadde lagt seg tidlig dagen før for å være kvil og opplagt, mens jeg ble sittende på stranda med noen venner til fem på morgenen. Likevel var formen helt ok, og jeg tenkte at så lenge jeg fikk i meg en god frokost, så skulle dette gå bra. Slik skulle det på ingen måte bli.

Etter et par timer på motorveien med en sjåfør som trodde han hadde hovedrollen i Fast and Furious, kom vi fram til en gudsforlatt plass som altså kunne tilby både spektakulært fossefall, elefantridning og krydderfarm på ett og samme sted. Jeg tenkte på dette tidspunktet at dette ikke kom til å bli så ille som forventet, og muligens kom til å være over fortere enn jeg først hadde trodd. Akk, så naiv kan man altså være.

Jeg hadde fremdeles ikke spist frokost, men tenkte vi kunne gjøre unna fossefallet først og heller ta en god lunsj før vi fortsatte videre. Hvor lang tid kunne det ta å se på en foss?

Da vi steg ut av bilen ble vi møtt av helt typisk indisk turisme. Billettselgeren sto tilsynelatende umotivert og skreik og kjefta på hindi, mens han flytta køen hit og dit. En gammel dame klistra seg inntil oss og gjentok «Monkeys? Monkeys? Monkeys, na?» om og om igjen, og tok ikke et nei for et nei verken på hindi eller engelsk. Om hun ville vise oss apekatter, som det for øvrig krydde av overalt, selge oss en apekatt eller en kassett med The Monkees fant vi aldri ut av. Etter å ha kjøpt billetter og fått masse umotivert kjeft av billettselgeren, havnet sjåføren vår i en vill krangel med noen karer som holdt opp redningsvester og pekte på oss. Jeg forstår en del hindi, men dette ga svært lite mening. Vi ble rett og slett stående midt i en klynge av menn som kjefta og skreik på hverandre mens de dytta redningsvester på oss, og til slutt kom det fram at vi måtte betale 30 rupier hver for dem. Greit nok, det skulle ikke stå på det. Men på dette tidspunktet kjente jeg plutselig at blodsukkeret var ganske lavt, og at en aldri så liten fyllesyke meldte sin ankomst, og jeg var svært klar for å få vite hvorfor i himmelens navn jeg trengte en redningsvest for å se på en jævla foss. Det var umulig å nå gjennom til de skrikende mennene, og til slutt måtte jeg ta tak i sjåføren, holde han fast i skuldrene, se han dypt inn i øynene og truende be han om å vennligst forklare meg hva jeg var i ferd med å bli utsatt for. Jeg så for meg rafting, balansering på line og det som verre var, og var ikke klar for noe av dette på tom mage og med en snikende fyllesyke. Sjåføren forklarte at vi måtte ha redningsvest hvis vi ønsket å bade i kulpen under fossen, og at vi bare skulle kjøre et lite stykke i en jeep for å komme dit. Hvorfor han hadde krangla så mye med selgerne hadde han ikke noe svar på selv. Han ante ikke hvorfor de var så sinte.

Vi ble pressa inn i en jeep med fem andre turister, og siden vi bare skulle kjøre en kort tur hadde jeg ikke noe imot å sitte bakerst på et bittelite og ubehagelig flippsete, sammen med et par bestående av en inder fra Delhi og en polsk dame. Terese satt framme med sjåføren, og på treseteren i midten satt det tre indiske menn som jeg straks døpte Daltonbrødrene. De var breiale og høylytte, viste bilder av diverse jenter de hadde på mobilen sin til hverandre, og kommenterte om de var stygge eller ikke. 

Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg smiler her.

Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg smiler her.

Turen startet med at vi kjørte på en så steinete og humpete vei at jeg kunne kjenne at nyrene mine dulta borti drøvelen. Heldigvis hadde jeg ikke spist frokost, ellers er jeg ganske sikker på at Daltonbrødrene hadde fått et ufrivillig måltid servert i bakhodet. Veien førte rett ut i en elv, som vi like gjerne bare kjørte ut i. Da vi kom opp på den andre siden hadde vi et lite stopp, og jeg tenkte at vi var fremme allerede. Men neida, de skulle bare lure enda litt penger ut av oss ved å kreve en eller annen veiavgift. Mr. Delhi krangla med sjåføren og mente dette var lureri, men gikk til slutt med på å betale, og da jeg spurte hvor lenge det var til vi var fremme fikk jeg beskjed om at det kom til å ta circa 45 minutter. 45 minutter på en steinete, hullete skogsvei som lagde en uutholdelig sentrifuge av jeepen vår.

Broer er for feiginger i vesten.

Broer er for feiginger i vesten.

«La oss dra på en skikkelig turistattraksjon, sa hun! Det blir kjempegøy, sa hun!» glefset jeg til Terese, som bare lo og lo mens hun hikstet «Sorry!». Etter det som fortonet seg som en evighet var vi endelig framme. Jeg prøvde å tenke positivt og fokusere på at vi i det minste var langt inne i skauen, og at jeg kunne nyte stillheten og vissheten om at jeg ikke kom til å bli kjørt ned av en tutende scooter til enhver tid. Jeg steg ut av bilen og ble møtt av et kjempetut fra en annen jeep som skulle fordi. Og enda en. Og enda en. Det var omtrent ingen forskjell fra det ellers så morbide trafikkhysteriet som preger India. Om du klatrer opp på den høyeste fjelltopp i Himalaya kan jeg garantere deg at det kommer en scooter eller bil kjørende ut fra en hule og tuter på deg. Det er bare sånn det er her.

Vi fikk streng beskjed om å møte opp igjen ved bilen vår etter en og en halv time. Så bar det videre til fots over en masse klipper og steiner til vi endelig nådde det som skulle være et spektakulært fossefall. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jeg er fullstendig klar over at de fleste organiserte turistattraksjoner stort sett er skuffende når man først når fram, men det får da være grenser. Jeg er mer imponert over spruten som kommer ut av den rustne kranen på badet mitt, enn over denne såkalte fossen som vi altså hadde gjennomgått en time med sentrifugetortur for å komme fram til. Terese, som er fra Vestlandet, lo høyt og hjertelig, og vi ble enige om at vi ikke en gang hadde stoppe opp ett sekund om vi hadde kjørt forbi noe lignende i Norge. Men inderne var storfornøyde, og de heiv på seg livvestene og hoppa uti kulpen.

Et spektakulært fossefall!

Et spektakulært fossefall!

«Du skal faen meg bade!» truet jeg Terese med. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men hun var strålende glad som alltid, og klar for enda en turistete opplevelse.

En lykkelig turist

En lykkelig turist

Terese fant et omkledningsrom bestående av et ganske så gjennomsiktig stykke tøy som ikke skjulte særlig mer enn en myggnetting ville ha gjort. Midt i omkledningen dukket det plutselig opp en pervers apekatt som prøvde å stikke av med longsen hennes, og det var så vidt hun fikk tak i den før den ble en dobbel sovepose for apen og kona hans.

Tjuvladd McFrekkas

Tjuvladd McFrekkas

Selv satt jeg på noen skarpe og ubehagelige klipper og prøvde å holde fast på veskene og tingene til både Terese, Mr. Delhi og Fr. Polen så ikke apejævlene skulle stikke av med dem. Apekatter er søte som sukkertøy på youtube, men i virkeligheten er de noen uoppdragne tjuvladder uten et snev av folkeskikk, som stjeler alt de kommer over og flekker ræv når du kjefter på dem.

Terese hoppa uti det kalde bekkevannet, for la oss være ærlige om at dette var mer en bekk enn en foss, og svømte blant hoiende og skrikende indere. Jeg trodde først at noen holdt på å drukne, og at alle andre i vannet ropte på hjelp. Men sånn var det ikke. Inderne bare tåler ikke stillhet. De aner ikke hva de skal gjøre hvis det blir stille, og siden de ikke hadde mulighet til å tute med scooterne sine her oppe, måtte de gå for umotivert skriking. Ellers kunne det jo hende at de for en gang skyld kunne høre seg selv tenke, og da vil jo ingenting bli som det en gang var.

Terese som vinker overlykkelig fra vannet

Terese som vinker overlykkelig fra vannet

Da klokka endelig nærmet seg retur, var jeg så sulten at jeg vurderte å grille en av apekattene. Vi gikk tilbake til bilen sammen med Mr. Delhi og Fr. Polen, og sto i den steikende sola og ventet på Daltonbrødrene så vi kunne komme oss tilbake til sivilisasjonen. Mens vi ventet ble vi kontinuerlig plaget av en religiøs frelser som bedyret oss om at hvis vi ikke henga oss til Lyset og Kraften og den Indre Hellige Mor, ville vi få kreft og dø. Han viste oss bilder av kreft, og var mer innpåsliten enn en hel menighet av Jehovas vitner til sammen. Tiden gikk, og da vi hadde ventet i 20 minutter begynte vi å bli utålmodige.

Religion eller kreft. Det er ditt valg. Men tannhygiene kan det være det samme med.

Religion eller kreft. Det er ditt valg. Men tannhygiene kan det være det samme med.

Vi spurte sjåføren om vi ikke bare kunne levne Daltonbrødrene, siden de tross alt ikke holdt avtalen. Det var på ingen måte mulig. Vi så den ene jeepen etter den andre kjøre av gårde med ledige seter, men det var på ingen måte mulig å få sitte på med noen av dem heller. «That is not possible, Madum. We have rules.» var svaret, uansett hvor mye vi argumenterte mot de elendige reglene. Terese kan være en ganske så bestemt dame, men de lot seg ikke rikke. Det var helt umulig.

Etter om lag 40 minutter krevde vi at sjåføren vår fikk gå og hente idiotene og dra dem med til bilen etter ørene. Han var heldigvis enig med oss om at det var på sin plass. Han ble borte i nok en halvtime, og på den tiden rakk vi å bli så varme, slitne og sinte at vi til slutt ikke klarte å snakke med hverandre en gang, men bare satt og freste mens vi rasjonerte de siste slurkene med vann. Magen min rumlet så høyt at andre turister skvatt og kikket nervøst ut i skogholtet etter rovdyr. Til og med Terese hadde mistet sin glødende turistglede og var fly forbanna.

Nok turisme nå

Nok turisme nå

Da sjåføren endelig kom drassende på Daltonbrødrene, forventet vi en slukøret gjeng som skulle unnskylde seg med at de hadde det så moro at de glemte av tiden, men det var på ingen måte det som skjedde. Gutta følte nok at de mistet ansikt da de ble henta av sjåføren, og som alle macho men i historien før dem, gikk de for at angrep er det beste forsvar. De kom rett og slett leende og nonchalant spaserende mot oss, og da de mottok en skyllebøtte fra en illsint Fr. Polen løftet han ene hånden og viftet henne bort mens han sa «Sush sush, I don’t speak English.» på perfekt engelsk. Terese, Fr. Polen og jeg klikka omtrent synkront i en frådende feministvrede, men til ingen nytte. De bare himlet med øynene, og snudde ryggen til oss. Mr. Delhi følte at det var opp til han som mann å nå fram til pøblene, og heiv seg inn i en krangel på hindi, mens Fr. Polen sto ved siden av og ropte «You don’t understand English, huh? Do you understand this: You’re a fucking rude asshole, motherfucker!», noe som resulterte i at den største av dem viste fingeren til henne. Dette var dråpen for Mr. Delhi, og krangelen gikk over i knuffing og fysisk gemeng. Siden han var én mot tre, innså jeg plutselig at jeg var nødt til å hive meg inn i en slåsskamp på tom mage, noe jeg var svært lite klar for. Heldigvis strømmet det til en del andre sjåfører som fikk stoppet det hele før det sklei ut i Fight Club Tikka Masala, og Fr. Polen fant ut at den eneste straffen vi kunne gi dem var at de måtte sitte i bakrommet med flippsetene på vei tilbake. Dette syns de var helt urimelig, og blånektet. De skulle ha samme setene som de hadde hatt på vei opp! Men Fr. Polen lot seg ikke stoppe, og løp til bilen, hoppet inn i midtseksjonen og låste dørene. Så vinket hun på meg, låste opp kjapt så jeg fikk hoppet inn på den ene siden, og Mr.Delhi på den andre. Terese hoppet inn i forsetet, og siden alt skjedde fortere enn Daltonbrødrene klarte å reagere, ble de nå pent nødt til å velge og enten ta baksetene eller gå hele veien tilbake. De valgte baksetene, og vi var endelig på vei.

Klokka var nå fire, jeg hadde fremdeles ikke spist og befant meg altså i en trang jeep med en haug illsinte og aggressive gærninger som gjorde alt de kunne for å provosere Mr. Delhi på hindi, mens vi humpet av gårde over steiner og elver, og mellom kyr som ga seg en langflat faen i menneskekonflikter og nektet å flytte seg fra veien. Jeg holdt meg så vidt for god til å spørre om Terese var fornøyd med turistopplevelsen sin.

Da vi endelig var fremme og kom oss ut av helvetesbilen, klemte vi Mr. Dehli og Fr. Polen og roste dem pedagogisk for å være «The better persons», og jeg måtte til og med sitere Michelle Obama så høyt jeg kunne «When they go low, we go high!» uten at jeg tror Daltonbrødrene kunne gitt mer faen. De subbet av gårde som om ingenting hadde skjedd, som slyngel og slaur gjerne gjør.

Not a singel fuck was given that day

Not a singel fuck was given that day

Vi fant den opprinnelige sjåføren vår igjen, som kunne fortelle oss at de andre turistattraksjonene nå var stengt, og at vi nok bare burde komme oss på vei mot Palolem hvis vi skulle rekke fram før kvelden. Vi hadde ingen protester.

Da vi kom fram til vakre, rolige Palolem klokka seks på kvelden, fikk jeg endelig frokost. En saftig og deilig biff av ku, som de altså har lov til å servere i Goa, men ikke i Maharashtra som Mumbai ligger i. For et lite øyeblikk glemte jeg alt, og sklei inn i kjøttrusen.

Da vi senere slappet av med en øl på stranda, innrømmet Terese at jeg nok hadde rett i at man bør styre unna typiske turistattraksjoner, mot at jeg innrømmet at dette tross alt kommer til å være et minne for livet som vi aldri glemmer. Men neste gang noen terger meg for å være en kjedelig hipster som ikke vil være med på folkelige ting, skal jeg gledelig krone meg med tittelen og holde meg på stranda.

 

 

 

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 3

I forrige innlegg avsluttet jeg med å kort fortelle at vår kjære Arwin slapp ut av fengsel etter en uke. Han slapp unna med en bot på 7000 rupier, ukentlige oppmøter på politistasjonen, samt portforbud mellom 23.00 og 07.00. Det er noe fascinerende absurd ved å dømme noen som bor på gata til portforbud, men det betyr altså i praksis at han ikke får lov til å forlate fortauet han sover på. Det kan jo høres ut som han slapp fra det hele med en relativt grei staff, men så enkelt er det jo selvfølgelig ikke.

I løpet av den uka han var i varetekt, ble han daglig slått med belter og bambusstenger under føttene, inni hendene og på utsiden av overarmene, da dette er steder man ikke får like lett blåmerker som på andre steder av kroppen. Dette er gutten som for to og et halvt år siden fikk knust hjerneskallen og pusterøret av politimenn, og som har vært nær døden flere ganger siden på grunn av senskadene fra det. Det er vel unødvendig å i det hele tatt gå inn på traumene som nå fikk fritt spillerom, og hvordan han har følt det disse dagene han satt inne. Han ble hetset og terrorisert, og hadde ikke aning om han noen gang kom til å slippe ut igjen. Da de endelig var villig til å slippe han ut mot en bot var han nesten ikke til å kjenne igjen. Han hadde som sagt ingen synlige skader på utsiden, annet enn en skamklipt sveis og hovne hender og føtter, men opplevelsene hadde satt spor i hele han. Noe hadde sluknet der inne.

Røntgenbilde av skallen til Arwin etter forrige møte med politiet for to år siden.

Røntgenbilde av skallen til Arwin etter forrige møte med politiet for to år siden.

Av en eller annen grunn fikk det meg til å tenke på en opplevelse jeg egentlig hadde glemt fra barndommen, da jeg var seks-syv år og bodde i Nordkjosbotn. Jeg og bestekompisen min pleide å leke blant bilvrakene på verkstedet til faren hans, som lå helt nede ved havkanten i fjorden. En sommerdag oppdaget vi en haug med nydelige brennmaneter i alle tenkelige pastellfarger som hadde skylt opp på land, og vi bestemte oss for å dekorere bilvrakene med disse. Dette var sommeren før vi begynte på skolen, og vi hadde ikke hatt noe O-fag enda, så vi var ikke helt klar over hvordan naturen fungerte. Det vi visste var at manetene var slimete og at de kunne brenne oss, de jævlene, men samtidig var de vakre. For å ikke brenne oss stakk vi kjepper gjennom manetene for å bære dem opp fra fjæra og legge dem på panseret til bilene. Det ble nydelig. Solen skinte på de glatte overflatene, og lot pastellfargene spinne i de flytende manetene. Vi var svært fornøyde med dekorasjonene våre, og lekekjørte av gårde i de nydekorerte bilene på jakt etter nye eventyr.

Dagen etterpå fikk vi klar beskjed om å hute oss til verkstedet og rydde opp i helvetet vi hadde stelt i stand. Vi skjønte lite før vi møtte opp. Jeg glemmer aldri den råtne stanken som lå over bilvrakene, men det største sjokket var da jeg så de innskrumpa, brune og slimete klumpene som lå på panseret på bilene. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan noe så vakkert kunne bli til noe så fargeløst, tørt og livløst fra en dag til en annen.

Over tretti år og uendelig mange O-fagstimer senere sitter jeg igjen med et lignende sjokk. De skinnende, uttrykksfulle og fargesprakende øynene til Arwin har skrumpet inn og blitt brune og slitne. Der det alltid lå et lite smil på lur, er det nå et mørkt alvor som ikke vil slippe smilet til. Det er en kjent sak her at hvis du først havner i fengsel i mer enn noen få dager, så er veien til helvete lagt. Om du ikke var kriminell fra før, så blir du det. Det står krefter bak som jeg kjenner at jeg ikke en gang vil vite om.

For vi mennesker er faktisk i stand til å forandre en nydelig og fargerik person til en innskrumpet skygge av seg selv på bare en uke. Vi er i stand til det, og vi gjør det. For å trøste meg selv har jeg lyst til å tenke at politifolkene som mishandlet Arwin er like uvitende som jeg var i Nordkjosbotn som syvåring. At de bare ikke tenker på Arwin som noe annet enn en slimete manet som brenner folk. Forskjellen er at noen voksne tvang oss til å til å ta konsekvensene av handlingene våre da. Noen voksne spurte oss hvordan vi hadde følt det om noen stakk en kjepp gjennom kroppen vår, bar oss bort fra der vi følte oss trygge og brukte oss som dekorasjon for én dag, for så la oss råtne sakte i solsteika. Vi ble stilt til ansvar. Vi skammet oss. Vi lærte. Vi gjorde det aldri igjen.

Ikke fordi vi er skapt på noen annen måte enn politibetjentene i Mumbai. Men fordi noen lærte oss det. Noen stoppet oss da vi uvitende skadet andre vesener for vår egen umiddelbare estetiske tilfredstillelse. Noen lærte oss at skapninger vi ikke klarer å identifisere oss med, også har livets rett, og føler ting på samme måte som oss.

Her fungerer det ikke slik. Her er det ingen voksne som kaller dem inn dagen etterpå og stiller dem til ansvar for det de har gjort. Derimot er det voksne som har lært dem at pariakasten er rotter, skadedyr, umenneskelige, og at de har havnet der de er fordi de fortjener det.

Politibetjenter her i India er så lavtlønnet at ingen med ambisjoner for sin egen fremtid ville finne på å utdanne seg til å bli det. Men det er en perfekt jobb for empatiløse folk som ser sitt snitt til å utøve makt, og samtidig spe på den dårlige inntekten med å kreve bestikkelser for alt de kan komme på.

En kompis av meg fra en av de høyeste kastene fortalte at da han var ungdom var han avhengig av sykkelen sin for å komme seg rundt i byen, men lyset på sykkelen hans ble stadig vekk ødelagt. Etter å ha byttet det ut tre ganger, orket han ikke mer, og bestakk heller politiet med to sigaretter om dagen, sånn at de lot han sykle uten lys. Alle som vokser opp her har full oversikt over hva de forskjellige småforbrytelsene koster i bestikkelser, alt etter som hvilken økonomisk klasse du tilhører.

For meg var det en av de vanskeligste tingene å omstille meg til. At jeg ikke har en høyere instans som beskytter meg, og som jeg kan ringe til om jeg skulle føle meg truet eller trenge hjelp. Mine nødnummer er først og fremst til Wilson, og om han ikke kan hjelpe meg, ringer jeg huseieren min.

Huseieren min er en diger og staselig kvinne, som oser av autoritet og kontroll. Jeg har aldri sett henne bevege seg mer enn et par tre skritt av gangen, og det var mellom en sofa og en stol. Big Mama stammer fra en av de få familiene som går flere hundre år tilbake her i Mumbai, noe som er ganske sjeldent, da de fleste mumbaianerne er innflyttere fra andre deler av India. Joe har leid leiligheten sin av henne omtrent så lenge han har bodd her, og det var veldig strategisk av meg å velge å leie rom på et av hennes hoteller. Hun har full kontroll i området, også over politiet, noe som sikkert har kostet henne en del rupier opp gjennom. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle smiske så hemningsløst med en såpass korrupt person, men jeg gjør det gledelig for å føle meg trygg. Og det funker. Big Mama har lagt sin elsk på meg, og jeg nynner hele veier til minibanken for å ta ut cash til husleia, som er den eneste formen for betaling hun godtar. Det er noe eksotisk med å betale leia i en bunke kontanter uten å få kvittering tilbake. Jeg kjøper meg trygghet fordi jeg har råd til det.

Samtidig prøver Arwin fortvilet å bestikke politiet med mindre beløp for å få tilbake sykkelen sin, som de tok fra han da han ble fengslet. De tar pengene hans hver gang, med beskjed om at han må komme tilbake neste dag, fordi han som har nøkkelen til sykkelen har gått hjem. Han kommer nok aldri til å få den igjen.

For noen dager siden hadde han bursdag, og Joe ga han pedikyr og manikyr på en skjønnhetssalong i gave, for å bøte litt på slagene han hadde fått. På kvelden ønsket han bare å få lov til å lage favorittmaten sin sammen med oss hjemme hos Joe, spise kake og se på Bollywoodfilm på laptopen til Joe. Han er igjen blitt uvenner med Romeo og Salah, og ville bare være sammen med oss på bursdagen sin. Da jeg spilte bursdagssang for han på gitaren lyste han endelig opp slik han pleier å gjøre, for det hadde ingen gjort for han før. Men da han gikk for å komme seg til Auntie før portforbudet startet, var lyset borte igjen, og det eneste jeg hadde lyst til var å plukke han opp og vugge han på fanget som et lite barn, selv om han nettopp hadde feiret det som kanskje var tjueårsdagen hans. Han er så liten og skjør, og det er så ufattelig utenkelig at det går an å mishandle noen som er så fragil på et så umenneskelig vis.

Samtidig hører vi jo om dette stadig vekk. Vi leser om det i historiebøkene. Vi får det fortalt av de som har opplevd det, de som har bevitnet det og til og med noen ganger fra de som har utført det. Dette er en del av menneskeheten.

Alt som skal til er at en gruppe med makt bestemmer seg for at en annen gruppe er mindre verdt. Her i India har de spesialisert seg på dette gjennom flere tusen år. Og selv om de med godt hjerte fra høyere posisjoner kjemper for at kastesystemet skal tilintetgjøres på ordentlig, og ikke bare på papiret, er veien uendelig lang å gå. Mine indiske venner fra høyere kaster jobber frivillig på skoler for barn fra slummen og gata, de gir penger til veldedighet, og behandler parikasten med respekt. Men å behandle noen med respekt i et samfunn betyr som regel bare at man ikke er slemme med dem.  At man lar de være i fred. Det har med andre ord ikke mer effekt enn at det er noen som ikke plager deg, mens alt for mange andre fortsatt plager deg.

Og når det gjelder tiggerne er det bare alt for mange. Gir du noen rupier til et barn, kommer det ti andre løpende og flokker seg rundt deg. Og gir du til dem kommer de som er eldre enn dem og slår dem og tar fra dem pengene. Dominoeffekten er brutal, og jeg har for lenge siden lært at det er bedre å la være. Og heller investere i de jeg har klart å bli kjent med, eller til skoler som trenger det.

I et samfunn der ingen stoler på hverandre, verken oppad eller nedad i systemet, er det vanskelig å vite hvor man i det hele tatt skal begynne. Jeg kan fortelle Arwin, Romeo og Salah at de er like mye verdt som alle andre, at de er fine personer som fortjener å ha det godt, men det hjelper lite når femti andre forteller dem det motsatte samme dag. Det føles som å tenne lykter i storm. Jeg kan kjøpe nye veiker og fylle på med olje, men så lenge stormen blåser ut flammen gang på gang, hjelper det så lite.

Det finnes ingen enkle løsninger. Man kan ikke bare putte et helt samfunn i vaskemaskinen og trykke på finvask. Man kan faktisk ikke bare hjelpe folk der de er, når «der de er» ikke fungerer. Når «der de er» består av et samfunn som har spesialisert seg på å motarbeide enhver form for hjelp du er villig til å gi, og der de rike profitterer på at samfunnet holder de svakere nede.

Dette kan høres så fremmed ut for oss som er vokst opp i sosialistiske Norge, og for meg var det fryktelig vanskelig å forstå. Jeg tenkte at jeg skulle bruke mitt halvår her i Mumbai til å faktisk hjelpe disse guttene til å få et bedre liv der de er født og oppvokst. Jeg tenkte at så lenge man har vilje og litt penger så vil det alltid finnes en utvei.

Nå står jeg her i de skitne gatene i Mumbai og prøver å lappe sammen Arwin med kjærlighet og penger, men sømmene bare rakner. Lyktene slukner. Samtidig blinker det nye innlegg på facebook som forteller meg at vi må hjelpe sånne som han «der de er», og de ser aldri ut til å slukne. Og kanskje vil de aldri det, før vi selv står i stormen og tørker inn som brennmaneter på panseret til et bilvrak.

 

 

 

Gatedynastiet - En såpeserie fra virkeligheten, del 2

Da jeg bosatte meg i Mumbai valgte jeg et område nær CST station, først og fremst for å bo nært min venn Joe, men også for å prøve å hjelpe en gjeng med gategutter som bor her, som jeg ble kjent med gjennom Joe da jeg var på ferie her i fjor. Jeg har skrevet litt om dem i forrige innlegg om Gatedynastiet, men livet her i Mumbai er aldri stillestående, og dramatiske hendelser står i kø for å slippe løs i kaoset og virrvarret som omgir oss til en hver tid.

Når man er papirløs, kasteløs og hjemløs består hverdagen stort sett av å finne noe form for arbeid som man kan utføre uten å måtte registrere seg noe sted. Det er ofte snakk om små, kjipe strøjobber som gjerne er så dårlig betalt at det ikke engang er noe vits i å utføre dem.

En vanlig jobb guttene ofte får er arbeid som foregår nede i kloakken. Da blir de «hyret» av statlige ansatte som allerede er betalt til å utføre jobben, men som ikke har lyst til å krype ned i stinkende avføring blant rotter på størrelse med sauer. Det er lettere å betale en fattig stakkar til å gjøre det for seg for en tiendedel av prisen, så de selv kan sitte i skyggen og drikke te og klø seg i skrittet.

Gutta våre tar bare slike jobber når de er skikkelig desperate, og prøver som regel heller å finne andre måter å tjene penger på.

Arwin har ofte mange gode ideer og her om dagen kom han stolt og fortalte Joe og meg at han hadde startet en egen bedrift. Arwin nekter å ta imot penger fra oss uten å jobbe for dem, og vi gir han derfor så mange oppdrag som mulig som vi betaler han godt for. Disse pengene ønsket han altså nå å investere i en liten bedrift, og han koste seg stort mens vi hjalp han med å sette opp et enkelt budsjett. I området her er det mange puber som stort sett er fylt med menn som jobber lange dager, og ønsker å drikke vekk bekymringene sine med billig rom når kvelden kommer. Da gjelder det å få i seg et fettfylt og kjapt måltid før man setter i gang med drikkinga. Dette har Arwin skjønt for lenge siden og planen var nå å investere i en bitteliten, gassdreven ovn som han kunne steike og koke mat på for så å selge måltidene til en rimelig penge. Han gikk for enkle retter som kokt eller stekt egg på loff, eller bare stekt kylling, og stilte seg rett utenfor en av områdets lugubre buler. Han tenkte det kunne være lurt å ha en partner i bedriften og inviterte Salah til å være deleier.

De fleste slike små foretak som man kan se rundt omkring i gatene her er som regel satt opp av papirløse innbyggere. Det er alt fra folk som selger sandaler, belter, leker eller klær, og de er lette å kjenne igjen på at varene ligger på et stort klede som de raskt kan snøre sammen i løpet av sekunder, og løpe det de er gode for når politiet dukker opp. For det er selvsagt ikke lov til å selge noe uten løyve. Rekker de ikke å pakke sammen og løpe, knuser politiet alt de har eller konfiskerer det, og bøtelegger dem. Og med bøtelegging snakker vi ikke om en statlig bot, men penger som går rett i lomma på politimennene. Å se voksne menn stå og gråte mens hele inntektskilden deres bokstavelig talt blir knust foran øynene deres er ikke noe for sarte sjeler.

Hvordan Arwin og Salah hadde tenkt å pakke sammen en varm stekepanne og kokeplate på kort tid, er jeg jammen ikke sikker på, men de hadde nok en god plan.

Den lille restaurantbedriften gikk overraskende bra på åpningsdagen, men utpå ettermiddagen måtte Arwin på kveldsskolen han går på, og Salah fikk da i oppdrag å vokte sjappa alene til han var tilbake.

Joe hadde bursdag samme dag, og vi var samlet en liten gjeng hjemme hos han for å spise kake, og ventet Arwin og Salah litt senere på kvelden. Men bare en halvtime etter at Arwin hadde dratt på skolen dukket Salah opp og var klar for kake. Vi prøvde å spørre han om hvem som passet sjappa deres mens han var med oss, men fikk bare et mumlende og uforståelig svar.

Det viste seg senere at det var ingen som passet sjappa. Salah bare mistet interessen minutter etter at Arwin dro på skolen, og gikk fra hele greia. Da Arwin kom fra skolen og oppdaget dette ble han så sint og lei seg at han forkastet hele opplegget, og vil ikke en gang snakke om det i ettertid. Om det i det hele tatt var noen igjen av det lille kjøkkenet de hadde installert, men som altså ble forlatt i et eneste matsøl, ville han ikke prate om.

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan illojalitet til daglig er med på å knekke disse gutta og hele miljøet de lever i. Vi sitter gjerne på en romantisk idé i Vesten om at fattigfolk ute i den store verden støtter og bærer hverandre fram, og selv om de ikke eier noen ting så har de i det minste hverandre. Men det er ikke slik det er.

Lever du i et samfunn der du ikke kan stole på myndighetene eller noen andre instanser slutter du også å stole på de du har rundt deg. Det blir hver mann eller kvinne for seg selv.

Vi tar på mange måter vår grunnleggende tillit og lojalitet til hverandre som en selvfølge i Norge, men vi glemmer at det faktisk er noe vi har lært. På lik linje med at jeg på ingen måte kan huske å ha lært å pusse tennene mine eller vaske meg på hendene etter at jeg har vært på do, har jeg også tatt det som en selvfølge at jeg skal ha omsorg for andre og behandle de jeg har rundt meg på en god måte. Men noen har lært meg dette, selv om jeg ikke nøyaktig husker hvor, når og hvordan det skjedde. Det har bare blitt sånn gjennom en oppvekst i et samfunn som har stort fokus på god sosial hygiene. Foreldrene våre har lært oss å være gode med hverandre, og dele på det vi har. Vi har øvd på dette i barnehagen og på skolen, med voksne til stede som har veiledet oss gjennom prosessen. Man får ros hvis man deler og inkluderer, og kanskje får man et bamseklistremerke i skolepermen sin hvis man har vært flink og invitert noen som sto alene til å være med å hoppe tau. Til og med foreldrene blir jevnlig påminnet på skolemøter hvor viktig det er å ikke utelate noen når man for eksempel skal feire bursdag. Som barn i Norge er dette regler du ikke kan unngå å måtte forholde deg til, selv om mange til stadighet prøver.

Så kan man tenke seg et samfunn der det ikke er noen voksne som lærer deg de grunnleggende tingene. Der voksne som regel er ute etter å skade eller utnytte deg på et eller annet vis, eller få deg til å gjøre ting for seg som gjør at du havner i trøbbel gang på gang. Der ingen gir deg bamseklistremerker, eller i det hele tatt ser deg om du deler brødet ditt med kompisen din eller ikke. Da sitter man gjerne igjen med et sett med uverdier som først og fremst handler om å beskytte seg selv, og det skal mye til før man gidder å hjelpe andre.

Samtidig presses de ofte inn i situasjoner der de er nødt til å gjøre tjenester for hverandre, og det er sjeldent på en positiv måte.

De siste par ukene har Joe og jeg hørt rykter om en stjålet laptop, som en vi bare kaller «The hairless dude» skal ha stjålet. Grunnen til at vi kaller han det er at den eneste gangen vi har møtt han spurte han om vi visste hvorfor han helt plutselig bare mistet alt håret. Vi foreslo at det kunne komme av feilernæring og stress, uten av vi hadde noe særlig medisinsk bakgrunn for å kunne gi noe diagnose.

The hairless dude påsto selv at han hadde «funnet» laptopen, men turte ikke selv å oppbevare den, så den gikk på rundgang blant de han av en eller annen grunn har makt til å presse til å ta den. Arwin var dessverre en av disse.

Joe forklarte Arwin at det på ingen måte var lurt å oppbevare den da den mest sannsynlig var stjålet, og etter noen dager bestemte Arwin seg for å levere den tilbake til The hairless dude. Men da han fant han var han så drita at han ikke var i stand til å ta vare på noe som helst, og Arwin gikk med på å ha laptopen en natt til og levere den fra seg dagen etter. Men noen hadde på dette tidspunktet fått det for seg å tyste på Arwin, og plutselig var han omringet av politimenn som krevde å få se laptopen.

Arwin er ikke så veldig mye mer lojal enn de andre, og anga The hairless dude i håp om å selv slippe unna. Det gjorde han ikke. Søndag morgen fikk vi beskjed om at begge var arresterte og satt i varetekt.

Min indre moralske frihetskjemper så straks for seg at jeg skulle dra på politistasjonen, slå hånden i bordet og kreve at Arwin ble løslatt. Og om det ikke gikk skulle jeg kreve å få se ham, for å forsikre meg om at han hadde det under forholdene bra, og true politiet med at hvis de ikke behandlet ham som gull skulle de få med meg å gjøre. Men sånn fungerer det ikke her. Mine virkelighetsfjerne storhetstanker har som alltid ingen forankring i virkeligheten.

Hvis politiet får nyss i at det finnes to hvite, rike europeere som er glade i dette sjarmtrollet av en gategutt vil de se på det som en fantastisk inntektskilde de kan melke så lenge vi er her. De vil dukke opp gang på gang og påstå at han har gjort noe galt igjen, og at vi må betale en «bot» for at de ikke skal fengsle ham på nytt. Vi hadde rett og slett ikke noe annet valg enn å kutte kontakt med hele miljøet, og bare kommunisere med Wilson på mobilen.

Wilson er den eldste av gutta, og er et sted i slutten av tjueårene. Han har en autoritær, men helt klart vennlig og kjærlig fremtoning, og fungerer som en slags «gudfar» for de yngre gutta. Han sørger for at de er så trygge som det lar seg gjøre, og at de oppfører seg så de ikke havner i tull som dette. Men det begrenser seg jo hvor mye han kan følge med da dette på ingen måte ligner på noe organisert mafia slik vi kjenner det fra tv-serier og filmer, og det dermed er umulig å kontrollere hva alle driver med til enhver tid. Det viktigste målet er å holde dem så langt unna kriminalitet som mulig, da det siste de ønsker er en kriminell blant seg. Har de det, betyr det jevnlig besøk av politiet, og det er ikke godt for noen.

Wilson er også den mest oppegående av folka vi kjenner i gatemiljøet, og er en sann kunstnersjel. Han veksler mellom å tegne bilder, tatovere og jobbe som danselærer, og har den sjarmerende sammensetningen av en kraftig, muskuløs kropp og et mildt og følelsespreget ansikt. Han er lett å få tillit til, og han har vist seg gang på gang å være til å stole på.

Rådene var klare: Joe og jeg måtte holde oss unna denne gangen, og la dem ordne opp selv. Så skulle vi heller få beskjed om det var noe vi kunne gjøre.

Det ble en stille og følelsestynget uke. Å være hjemme hos Joe føles som regel som å være i en slags absurd Friends- eller Seinfeld-episode der det strømmer folk inn og ut av døra hele dagen, og man trenger sjeldent å finne på noe som helst, for man blir underholdt av de mange snodige karakterene som bare dukker opp. Plutselig var det bare Joe, meg og Smellycat, som er en nydelig, liten kattunge Arwin fant i en pose i søpla, og som Joe tok til seg og fikk liv i.

Hunden til Auntie passer på plassen til Arwin mens han er borte.

Hunden til Auntie passer på plassen til Arwin mens han er borte.

Ikke alle i gatemiljøet var enige med Wilson om at vi burde holde oss unna, og da spesielt ikke den karaktersterke kvinnen som bare går under navnet Auntie. Auntie er en kortvokst kvinne ett eller annet sted i førtiårene, som er avhengig av en surstofftank som hun har på hjul. Hun har en særpreget fremtoning, og jeg har mer enn én gang tenkt at hun hadde glidd rett inn som en av skurkene i Gotham city. Surstofftanken som hun alltid drasser på er omtrent like stor, og har nesten samme form, som kroppen hennes, noe som gir et bisart inntrykk av at hun har en robotkopi av seg selv med seg.

Hun når meg omtrent til midjen og er nok født med et eller annet syndrom jeg ikke vet navnet på som har gitt henne dette lille, kirkeklokkeformede utseende, med et svært barnslig og rundt ansikt som gjør det veldig vanskelig å bestemme alderen hennes. Hun har en tynn og pipende stemme som minner om hun lille dama i Poltergeist som får Carol Ann over til den lyse siden.

Til tross for dette tilsynelatende harmløse ytre, har hun en ekstremt sterk personlighet og styrer sin del av gata med jernhånd. Det er særdeles få kvinner i gatemiljøet i området vårt, noe som stort sett kan forklares med at jentene blir giftet bort eller solgt som slaver når de så vidt når puberteten. Men de få kvinnene som blir værende vokser opp til å bli ekstremt sterke og, på lik linje med mennene, både kalde og kyniske. Noe annet kan man jo ikke forvente.

Auntie driver et par kiosker der hun underbetaler de ansatte så til de grader at de nærmest jobber gratis, og har blant annet også en ladestasjon hun tar godt betalt for. Gatefolket har jo ikke tilgang på strøm og er derfor avhengig av slike stasjoner for å få ladet mobilene sine.

Aunties lille hjem

Aunties lille hjem

Hun bor i et lite rom på gateplan, og «leier» ut soveplasser på fortauet utenfor. Arwin har bodd på fortauet utenfor Auntie så lenge han kan huske og betaler for det i form av en rekke tjenester han må utføre daglig. Dette har skapt et slags avhengighetsforhold mellom de to, som til tider er svært hatsk og stormfullt, og til tider preget av en gjensidig forståelse av at de trenger hverandre på hvert sitt vis. Hun kaster ham ut minst én gang i uka, og Arwin flytter ut i protest minst like ofte, men han ender alltid opp med å gå tilbake etter et par dager.

Arwin er, i kontrast til de fleste andre i miljøet, en ekstremt ryddig, effektiv og systematisk person som gjør ti manns arbeid på halvparten av tiden, og det er som regel perfekt utført. Da sier det seg selv at Aunties lille verden fort bryter sammen når han er borte. Hun er som sagt ikke noe jeg vil beskrive som en kjærlig morskarakter, så da hun ringte Joe gang på gang for å trygle ham om å bestikke politiet for å få Arwin ut av fengsel var det neppe av omsorg, men heller fordi hun rett og slett er avhengig av tjenestene hans. Hun syns vi var kjipe som tenkte på vår egen sikkerhet, og mente at Wilson var teit som anbefalte oss det samme.

Jeg skal ærlig innrømme at dette ble litt i overkant for mye drama for min del, og jeg rømte til den andre siden av byen til noen venner av meg der i tre dager. Så mye for Den Sterke Frihetskjemper jeg gjerne liker å se for meg at jeg er. Samtidig er det jo noe som heter at man skal ta på seg sin egen surstoffmaske før man hjelper andre, og jeg er jo ikke til mye hjelp for noen om jeg selv havner i klørne på det korrupte systemet her.

Etter en uke med tung og desperat venting slapp endelig Arwin ut av fengsel mot en bot på 7000 rupier og en betinget straff som betyr at han må møte opp en gang i måneden på ubestemt tid og signere noen papirer.

Hva han opplevde i fengsel, og hvordan det hele utartet seg, krever et eget innlegg, og kommer i neste episode av Gatedynastiet.

 

Bombay bug blues

Jeg liker å se på meg selv som en relativt sterk og uavhengig person, som fikser det aller meste selv. På min reise alene ut i den store, skumle verden får jeg stadig vekk spørsmålet «Men er du ikke redd?», spesielt av menn som ikke kan forstå hvordan en kvinne kan gjøre noe slikt på egenhånd. Visst syns jeg det er skummelt, men direkte redd kan jeg ikke skryte på meg å være.

Men plasser meg i et rom med et gjennomsnittlig stort insekt, så skal du få bevitne en ukontrollert og irrasjonell frykt ta en ny form du aldri har sett før.

Hvor denne frykten kommer fra er jeg jammen ikke sikker på. Jeg vokste opp i Nord-Norge, der vi sammenlignet med resten av verden må kunne sies å bare ha tulleinsekter. En slags samling av soft rock-ballader av noen kryp, der de fleste andre må forholde seg til black metal-versjoner av den samme faunaen.

Visst har jeg løpt for livet fra innpåslitne klegg på hytta, men det kan ikke sammenlignes med insekter som er så store at de lager lyd når de flakser med vingene, skygger for sola og må be om landingstillatelse før de kan dumpe ned et sted. Og ja, vi har ekle små edderkopper i nord, men de når liksom ikke helt opp til sine slektninger i andre deler av verden, som ser ut til å være i stand til å løfte deg opp og kaste deg inn i nettet sitt med én arm, mens de rører i gryta med de andre.

Jeg følte jeg kom ganske billig unna det i Bosnia, og hadde bare én opplevelse med en gigantisk, hårete tusenbein med følehorn på størrelse med radioantenner fra 80-tallet. Den dukket veldig plutselig opp på veggen ved siden av hodet mitt da jeg la meg i senga, og det kan ikke ha gått mer enn et par sekunder før den lå utsmurt på baksiden av boka «Sapiens – a brief history of humankind». Det er fristende å påberope meg den bevisste poetiske handlingen å drepe et innsekt, som sikkert har eksistert lenge før vi mennesker i det hele tatt tok form, med en tung bok om evolusjonen, men sannheten er at et jeg blir fullstendig blottet for all rasjonalitet i møte med slike vesener. Det eneste instinktet jeg forholder meg til, er «drep det, før det dreper deg!».

Bildet er hentet fra internett, da jeg aldri rekker å ta bilde av insekter før jeg dreper dem. Eller setter fyr på huset.

Bildet er hentet fra internett, da jeg aldri rekker å ta bilde av insekter før jeg dreper dem. Eller setter fyr på huset.

Her i Mumbai er det et noe rikere utvalg av kryp, og jeg kan ikke akkurat påberope meg å ha taklet det med æren i behold.

Jeg leier en slags hybel på et hotell, og selv om den ikke kan sammenlignes med norsk standard, er den absolutt av en høy standard i det området jeg bor i. I vesten ser vi på kakerlakker som et tegn på ureinslighet og lav standard, mens her er de mer som vanlige husfluer å regne.

Første gang jeg så en slik jævel klatre opp etter veggen på rommet mitt, gikk jeg rett inn i nivå to på Reaksjonsskalaen for Nærkontakt med Insekter, heretter forkortet til RNI. Nivå én består av en akutt risting av kroppens lemmer mens jeg gir fra meg et «Ræffelhormh!» eller noen ganger bare et klart og tydelig «Æææ!». Nivå to inntreffer i kontakt med middels ekle kryp, som denne kakerlakken, og består av at jeg bryter ut i ufrivillig breakdancing mens jeg lager lyder som høres ut som en blanding av en godt voksen, døende sel og en katt som harker opp hårballer. En av velkomstgavene fra Joe var heldigvis en stor sprayflaske med «Bug off», som jeg kaller den, som er en garantert kreftfremkallende, rambosterk blanding av kjemikalier som nok aldri har vært lovlig i Norge noensinne. Den lukter en blanding av motorolje, baccalao og verdens undergang, og dreper krypene i løpet av sekunder. Og det beste med den er at jeg ikke trenger å komme i fysisk kontakt med dem. Jeg drukner dem i denne menneskeskapte død i flytende form, og lar dem ligge der til skrekk og advarsel, til de som vasker her plukker dem opp.

Men det varte bare til jeg sto på badet og tørket meg etter en dusj den første uka mi her. Jeg jobbet hardt med å ikke la krypene gjøre meg hysterisk til enhver tid, så da jeg kjente at noe krøp nedover leggen min, sa jeg rolig til meg selv at det bare var en vanndråpe. Det var ikke en vanndråpe. Det var en kakerlakk. Her bar det rett inn på nivå tre på RNI. Jeg hadde heldigvis på meg sandaler, og trampet først så hardt at kakerlakken falt av leggen, og fortsatte trampinga oppå den veldig, veldig mange ganger etterpå. Jeg kan ikke tro noe annet enn at jeg må ha sett ut som en t-rex som prøver å markere domene, der jeg sto naken med ræva ut og hodet lent bakover mens jeg rautet med dyp og alvorspreget røst mot taket, samtidig som armene mine krøket seg sammen med fingrene spriket ut.

Etter å ha forsikret meg om at det ikke var noe igjen av kakerlakken, løp jeg ut i rommet og sendte en melding til min indiske kompis. Jeg fikk et umiddelbart behov for å dele det jeg hadde blitt så urettferdig utsatt for, men da jeg skulle skrive skalv jeg sånn at jeg bare sendte «Bug on leg!», hvorpå svaret kom raskt: «What does this mean? Are you in trouble? Where are you?». Da jeg endelig fikk roet meg ned nok til å utdype, fikk jeg det samme svaret som alle gir meg. Slapp av, de biter ikke. Det er bare et innsekt.

Som er den mest ubrukelige trøsten du kan gi noen med en irrasjonell frykt. Jeg er ikke nødvendigvis redd for at de skal bite meg. Jeg er redd for at de skal krype inn i hjernen min gjennom øret, nesa eller ræva og legge egg. Jeg er redd for at de skal bortføre og drepe meg mens jeg sover. Jeg er redd for at de har møter under senga mi der de planlegger å angripe meg i flokk, spinne meg inn i en kokong og drikke seg fulle på blodet mitt, mens de synger vulgære innsektsviser og danser macarena i ring rundt meg.

Etter å ha hatt en kakerlakk rett på huden min, tenkte jeg at det ikke kunne bli så veldig mye verre. Men det kunne det selvfølgelig.

En dag jeg satt på badet og tok oppvasken i ei bøtte, fikk jeg en plutselig fornemmelse av å ikke være alene. Jeg frøs til, og så meg sakte rundt i rommet. Etter å ha forsikret meg om at det ikke var noen der, slo jeg blikket ned igjen mot oppvaskbøtta, og stirret plutselig inn i øynene på en kakerlakk på størrelse med en hamster. Den sto to centimeter fra foten min, og fikk de andre kakerlakkene jeg hadde møtt til å fremstå som hyggelige, små dosere i Fraggelberg. Man kjenner virkelig at man lever når man har dyp øyekontakt med et innsekt som ser ut til å kunne ta deg i håndbak uten å bli særlig svett på den brede ryggen sin. Og så viser det seg at ryggen kan dele seg opp i to, og bli til vinger.

Det var duket for nivå fire på RNI, som så langt er det høyeste nivået jeg har nådd. All frykt bare imploderte i kroppen min, og jeg reiste meg sakte og behersket mens jeg smilte til kakerlakken så han ikke skulle skjønne at jeg var redd, og gikk så langt unna badet det var mulig på hybelen min. Ute av syne begynte jeg å puste som en fødende kvinne under de verste riene, og hvisket gjentakende til meg selv: «Du er en sterk og uavhengig kvinne! Du er en sterk og uavhengig kvinne! Det er bare et innsekt. Du er en sterk og…FØKK DEN JÆVLA DRITTEN HER!», og røsket opp utgangsdøra. Det var bare å innse nederlaget, og hente forsterkninger.

Utfor rommet mitt sitter det alltid tre-fire av hotellets ansatte, og på kveldstid er det en gjeng med ganske unge menn som har nattevakt. Disse har en voldsom respekt for meg, og ser alltid ned i bakken og kaller meg «Madum» når jeg kommer og går. Jeg har til tider hatt inntrykk av at de tror de kommer til å gå opp flammer om de skulle finne på å få øyekontakt med meg. Da jeg plutselig sto foran dem, ragende et hode høyere enn dem som jeg er, med et svært sammenbitt og alvorspreget ansikt mens jeg pekte med en strak arm inn på rommet mitt, ble det isende stille i korridoren.

«There’s a big bug behind the bucket in my bathroom!» proklamerte jeg med dyp og alvorspreget røst, mens jeg samtidig følte meg som en amatørmessig bluesartist som prøver seg på bokstavrim. Disse gutta, som jeg i ettertid bare kaller The Bug Boys, har ikke gått noe særlig på skole, kan knapt skrive sitt eget navn, og har et meget begrenset utvalg av engelske gloser i sitt vokabular. De så meg for første gang inn i øynene og spurte «Madum ok?». Jeg gjentok i enklere ord «Bug in bathroom!», men utfra den lille hindien jeg forstår, men ikke snakker, trodde de at noen hadde stjålet baggen min, og ble veldig redde for hva det ville si for dem. Når man ikke kan gjøre seg forstått med språk, er det jo naturlig å gå over til miming, så jeg plasserte begge hendene mine i panna og lagde følehorn med fingrene mens jeg sa «Buuuug!». Hvorpå det forsiktig kom et forslag fra han ene om at det var en ku på rommet mitt. Etter dette ga jeg opp, og tok tak i armen til han som sto nærmest, og dro han inn på rommet mitt for å vise han monsteret. Halvveis inn i rommet frøs han fullstendig til is, og så ut som en fjortenåring som plutselig hadde blitt dratt inn i jentegarderoben etter en gymtime, uten å ville være der. Han prøvde fortvilet å ikke se på bh-en min som lå på senga, samtidig som han ikke klarte å la være, og ventet seg en represalie for å i det hele tatt ha øyne. Jeg kunne ikke gi meg en mer langflat faen i en ung manns indre, utilfredsstilte seksuelle frustrasjoner på dette tidspunktet. For meg var han en soldat i Krigen mot Kryp, og jeg var generalen som ikke var interessert i å ta noe del i den ubehagelige utryddingen av slaget jeg forakter, men holde meg i trygge omgivelser mens noen andre gjør jobben.

«Bug! In bathroom!» gjentok jeg. Men han så fremdeles bare på meg med skremte øyne, samtidig som de andre Bug boysene sto samlet i døråpningen min, uten å krysse terskelen.

Jeg fisket til slutt opp en lommelykt fra veska, dytta han motvillig mot baderomsdøra, lyste monsteret inn i øynene, og sa høyt «Help me!». Endelig forsto han, og lo lettet mens han snudde seg til de andre og ropte: «Cockerachi!». Det brøt ut en lettet jubel, som jeg i ettertid har skjønt sprang ut fra en ren lykke av at det som hadde skjedd ikke var deres feil.

Plutselig var det feststemning blant oss, og noen hentet et enda sterkere «Bugg off!» enn det jeg hadde, mens en annen roet meg ned og sa «Relax, madum! It will not bite you», og en tredje hentet en spade for å bære jævelen ut med etter at de hadde druknet den i gift.

Etterpå satt jeg igjen og måtte prosesserer tankene om at min frykt for et ikkebitende innsekt ikke kan måle seg med frykten disse menneskene har for at noe galt skal skje med meg på deres vakt, da det kan føre til at de mister den sykt dårlig betalte jobben de har, som igjen vil føre til en fullstendig håpløs situasjon for dem.

Et par dager senere løp en av de middels ekle kakerlakkene over gulvet mitt, men plutselig befant jeg meg på nivå én, og ikke to, på RNI. Jeg rista litt på skuldrene og slapp ut et halvhjertet «Ææ», før jeg sprayet den med Bug off. Men så skjedde det noe uventet. Kakerlakken prøvde, som alle de andre før den, å løpe fra sprayen et par sekunder, før den måtte gi opp for giften og ramlet på rygg og sprellet med alle beina sine før den stilnet til. Men denne gangen gjorde det plutselig vondt et sted langt inne i meg, og jeg fikk opp bildet av hun nakne jenta som løpet fra napalmregnet i Vietnamkrigen på netthinna.

Jeg satte meg ned ved siden av liket av kakerlakken, og begynte å spørre meg selv hva jeg egentlig driver med. Hvem er jeg til å utnevne meg selv til en slags insektenes Donald Thrump, som bare erklærer krig mot alt jeg finner ubehagelig, skremmende og som jeg ikke forstår?

Etter at et par filosofiske øl bedøvet empatien litt, konkluderte jeg med at det jo er helt innafor å holde hjemmet sitt fritt for skadedyr, og at det ikke er nødvendig å besjele kakerlakker og andre ufyselige krypdyr. Men det rare er at etter denne hendelsen, har det ikke vist seg et eneste kryp på rommet mitt, annet enn mygg.

Noen vil kanskje påstå at det har noe med at det de kaller «vinteren» her har satt inn, og at det dermed er betraktelig kaldere på kveldene enn ellers. Men jeg velger å tro at jævlene og jeg hadde et slags oppgjør den kvelden, og at de innså at det nok er best å holde seg unna Madum and the Bug Boys.

 

 

Gatedynastiet - en såpeserie fra virkeligheten, del 1

Da jeg var på ferie i Mumbai for nøyaktig ett år siden, var jeg så heldig å bli kjent med en liten gjeng med gategutter som bor i området jeg nå har bosatt meg i. Min venn, Joe, har kjent guttene i mange år, og leiligheta hans har blitt en slags «safe haven» hvor de kan komme og få en liten pause fra det ekstremt støyete, støvete og generelt utfordrende gatelivet, der dagene stort sett går ut på å finne små strøjobber de kan ta for å få seg et måltid, og prøve å blokkere ute alle som stadig vekk minner dem på at de er kasteløse. De er født på gata fordi de var dårlige mennesker i sitt forrige liv, og de kan ikke hjelpes, skal ikke hjelpes, da det vil ødelegge balansen i universet, for å si det på den enkle måten.

De har alle forskjellige historier, men det er aldri noen som spør om å få høre dem. Til å begynne med syntes de det var veldig rart når jeg spurte om livet deres, for de kunne ikke skjønne hvorfor noen skulle finne det interessant. Men etter hvert har de åpnet seg mer og mer, og de syns det er veldig spennende at jeg skriver om dem. Aller helst vil de at jeg skal poste masse bilder av dem, der de poserer i gata på skikkelig gangstervis, selv om de jo ikke akkurat kan kalles gangstere. Men det er rart med det, hvilke forbilder man får når hverdagen er en kamp om livets rett.

Men jeg er nødt til å være forsiktig. Bosnia ga meg en liten forsmak på korrupsjon og det å leve i et samfunn der du ikke kan stole på verken politiet eller myndighetene. India er heavy metal-versjonen av dette. Aldri har X-files sin «Trust no one!» vært mer passende enn her. Så jeg har anonymisert navnene deres, og vil ikke legge ut bilder som lett kan identifisere dem. Nå skal det sies at det at de i det hele tatt eksisterer ikke er dokumentert noen steder, men det er greit å være på den sikre siden. Det er jo ikke bare flatterende historier de har, og jeg tviler sterkt på at de egentlig skjønner hvordan internett og utlevering fungerer.

Den første jeg ble kjent med var en bitteliten, spretten og alltid smilende sak som heter Arwin. Han minner mest om en storbyversjon av Mowgli fra Jungelboken, med sin uendelige energi og munterhet, og tørst etter å lære noe nytt hele tiden. Arwin har et veldig karakteristisk utseende med en kraftig panne, bustete, mørke øyenbryn, brede kinnbein, men samtidig en utrolig smal kjeve og hake, og en bitteliten munn. Nesten litt som en klassisk fremstilling av et romvesen. Men etter å ha snakket med han en kort stund, er det som om utseende forandrer seg, og han går mer og mer over til å se ut som en nydelig skogsalv. Han har en sjarm som hører sjeldenhetene til, og et smil som kan lyse opp de mørkeste hjørnene av asfalten.

Arwin er opprinnelig fra New Dehli, og vokste opp i et godt hjem med en kjærlig mor og en ok far. Da han var fem år døde moren av tuberkulose, og faren giftet seg ganske raskt med en stemor som bare hører hjemme i onde eventyr. Hun slo og mishandlet Arwin så ille, at han til slutt ikke så noen annen utvei enn å rømme hjemmefra. Han kom seg først til Calcutta, men etter en stund der ble han etterlyst av politiet, og hoppet om bord på et tog til Mumbai. Da konduktøren kom, gjemte han seg på do. Arwin aner ikke hvor gammel han er, men han tror selv han kanskje var åtte eller ni år da han kom til Mumbai. Da han gikk av toget og satte seg på gata, kom han i kontakt med en gutt som hjalp han å få seg jobb som chai boy, og solgte små kopper med te til forbipasserende. Dag for dag har han klart seg siden, gjennom de årlige regntidene, gjennom sult og overgrep, og en konstant påminnelse om at han ikke er verdt mer enn de store, ekle rottene som preger gatebildet i Mumbai.

Da jeg ble kjent med han, pustet han gjennom et plastrør i halsen som han hadde fått operert inn etter at han ble grovt banket opp av politiet for et par år siden. De knuste både hjerneskallen og pusterøret hans, som gjorde at han endte opp i koma. Hvordan han havnet på sykehuset er det ingen som vet. Han forsvant bare en dag fra gata, og etter å ha leitet etter han i et par uker, gikk guttene til slutt til Joe for å spørre om hjelp. Joe kjente ikke Arwin på dette tidspunktet, men sjekket de lokale sykehusene, og fant han til slutt i et lite, skittent rom uten AC. Ingen kunne svare på hvordan hadde havnet der. Etter en god runde med research kom Joe i kontakt med en lege som viste seg å ha et varmt hjerte, og hun søkte om midler fra et fond til å behandle Arwin. Hadde hun ikke fått midlene, hadde jeg nok aldri blitt kjent med han. Han fikk alle de nødvendige operasjonene, og har også fått oppfølging i årene etterpå. Ikke sånn oppfølging vi er vant til i Norge, altså, men god nok. Arwin ser på legen sin, Anjoo, som en hellig gudinne som ga han nytt liv, og etter en av de største operasjonene, tegnet han dette bildet til henne for å formidle hva han følte.

Men rundt tuben i halsen utviklet det seg et åpent sår som konstant væsket seg, og det rant brunt puss ut av både såret og tuben. Det er ikke til å unngå når man sover på gaten i en av verdens mest forurensede storbyer. Det eneste han hadde råd til var billig og grovt gasbind, og en sviende, brun sprit for å rense såret med. Men takket være min hjertevarme og gavmilde vennekrets fikk vi samlet inn penger til eksklusive silikonplastre som jeg fikk sendt fra Norge. Dette gjorde en vanvittig forskjell, og bidro til at såret leget seg godt nok til at de kunne fjerne hele tuben for noen måneder siden, og Arwin puster nå på egen hånd. Under behandlingen utførte de også en av de noe omstridte alderstestene, og konkluderte med at han mest sannsynlig er rundt nitten-tjue år nå.

Før

Før

Etter

Etter

Moren til Joe har lagt sin kjærlighet på Arwin, og betaler så han får to varme, gode måltider om dagen. Det er dyrt å være fattig og hjemløs, for man har jo ikke noen mulighet for å koke sin egen mat når man ikke har et kjøkken. Men nå får han altså mat fra den lokale restauranten, og kan konsentrere seg mer om skolen, der han går i femte klasse.

Arwin har en bestevenn som heter Romeo, som ofte er hans verste fiende, og noen ganger bare blir nevnt som en bekjent. Livet på gata er ustabilt og røft, og det er ikke så langt mellom evig troskap og bittert svik. En dag sitter de og riper inn hverandre sine navn på huden over hjertet, og neste dag har de hvert sitt blått øye etter en blodig krangel om en manglende mobiltelefon. Mitt noe romantiske bilde på at folk som vokser opp på gata i ekstrem fattigdom vil være evig lojale mot hverandre, har vist seg gang på gang å være en illusjon. Når krybben er tom, bites hestene. 

Romeo er født på gata, og var opptil for to måneder siden den eneste av disse gutta som hadde en mor som var i live. Moren var circa tolv år da hun fikk han, og har aldri vært i stand til å ta særlig vare på han. Hun var alkoholisert og påfølgende slem, og banket han opp med jevne mellomrom, før hun stjal de få pengene han måtte ha tjent seg, for å kjøpe mer sprit.

For to måneder siden sviktet levra og nyrene, og hun døde etter et kort sykeleie. Etter tradisjonene her pakka de henne inn i et hvitt klede, la henne på noen bambusstenger og bar henne rundt i nabolaget mens Romeo gikk fremst med røkelse og ropte «Raam ka naam?» (Raams navn?), og så svarte Joe og begravelsesfølget «Satiya!» (Sannhet!). Etter at alle hadde tatt farvel i nabolaget, ble hele følget og båra stappa inn i en slags likbil for å kjøres til krematoriet. I likbilen satt de som sild i tønne, med lufta tåkelagt av røkelse og mora til Romeo i midten, mens de humpet av gårde på Mubais overtrafikkerte og ujevne veier. Hicham, en noe slaurete og alkoholisert kompis fra nabolaget, hadde selvsagt drukket sin del dagen før, og var fyllesjuk og grinete. Han var skyldig penger til en av de andre i bilen, og plutselig var de i full krangel om dette over liket. Salah, også en av Arwin og Romeos av-og-på-venn, fikk nok av all skrikinga og den tunge røkelsen, og åpna bakdøra til likbilen i fart mens han skrek «morraknuller» til bilene som tutet bak.

Til slutt var de endelig framme, og kunne sende båren med mora til Romeo inn i ovnen, og trykke på knappen. Romeo var fornøyd og lettet over at det ble en såpass fin begravelse.

Elleve dager senere blir jeg oppringt av Joe, og en meget stressa og fortvilet Romeo. Det viste seg nemlig at mora hans ikke var katolikk, som han alltid hadde trodd, men var stemplet som hinduist i papirene fra begravelsen. Jeg forsto ikke helt krisa til å begynne med, men det viste seg altså at ifølge hinduistisk tradisjon må den personen som er nærmest beslektet med avdøde servere mat til en gjeng fattige innen tretten dager etter begravelsen. Romeo hadde altså to dager på å skrape sammen fem tusen rupier til å lage mat til de fattige. Jeg prøvde å påpeke det absurde i at han jo selv er så fattig som det går an å bli, men det hjalp ikke. Han hadde klart å samle sammen tusen rupier, og lurte nå på om han kunne låne de resterende fire tusen av meg. Han fikk låne, med en avtale om at han enten skulle betale tilbake i løpet av et halvt år, eller i form av tjenester som vasking og handling. En måned senere kom han med hele beløpt i cash.

Selv om dette er gutter som har hatt et fryktelig hardt og urettferdig liv, setter de stor ære i å være redelig, og aldri be om noe som helst annet enn denne type hjelp når det er krise. De nekter å ta imot penger uten å utføre arbeid i gjengjeld, så det blir ofte til at Joe og jeg finner opp arbeid de kan gjøre for oss, sånn at vi får gitt dem litt penger. Jeg sender dem for eksempel for å handle for meg, og da er de veldig nøye med å levere en nøyaktig kvittering tilbake, selv om de ikke nødvendigvis selv skjønner hva som står på den.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg får ta såpass stor del i hverdagen deres, selv om det til tider er ganske så utmattende. Ikke bare fordi det er tungt å se elendighetene på såpass nært hold. Det skulle bare mange at jeg tåler det, når de må tåle å leve slik. Men fordi det er så mye drama hver dag, med stadig nye konflikter, uvennskap og kjærlighet som får enhver såpeserie fra åttitallet til å fremstå som seriøse og ryddige dokumentarer.

Det går aldri en dag uten at det skjer noe uventet, og situasjonene forandrer seg helt fra dagen før. Ting kan bare avtales få timer i forveien, da de for det første ikke har særlig begrep om tid og ukedager, og for det andre kan det hende at noen plutselig har en jobb til dem, eller de treffer på noen de ikke har sett på en stund, og glemmer helt hvor de var på vei.

Her om dagen hadde jeg en avtale om å treffe Arwin for å hjelpe han med leksene, men han dukka aldri opp. Det viste seg senere at grunnen var at han hadde sovna i en park, og når disse gutta først sovner, går det nesten ikke an å få liv i dem igjen. De går med konstant underskudd på søvn, til kroppen til slutt bare skrur av hjernen. Da han våkna og skjønte hva klokka var, heiv han seg søvndrukken på sykkelen han har fått av Joe, men tryna etter noen meter og kutta seg i magen. Han dro innom fortauet han bor på for å parkere sykkelen, og der klarte han med et uhell å drikke av en kopp med såpe som han trodde var vann. Da han endelig kom til Joe, mange timer for sent, sjanglende mens han gulpet såpebobler og blødde på magen, var han naturligvis såpass dårlig og sliten av dagens hendelser, at det ikke ble noe lekselesing. Og sånn går no dagan her til gards.

Salah, som hang ut bakdøra på likbilen, er virkelig noe for seg selv. Han er vakker som en poster boy fra det glade 80-tallet, samtidig som han har en noe dyster mystikk hengene over seg. Der Arwin er som en åpen bok du ikke får et valg om du vil lese eller ikke, er Salah lukket og vanskelig å komme inn på. Å være pen og søt er en enorm fordel når du bor på gata, da det er lettere å tigge penger fra turister eller å smiske seg til en brødskive fra en lokal restaurant. Vi mennesker har jo latt oss bedåre av skjønnhet så lenge vi har eksistert. Men skjønnheten tar fort slutt når puta di er av asfalt, og traumene setter spor også i et renskåret ansikt. Disse gutta har nå nådd en alder der de ikke lengere kan lene seg på en barnslig sjarm, men er nødt til å finne andre måter å overleve på. Da er veien til rusmisbruk brolagt med løfter om umiddelbar lindring, og som papirløs i et byråkratisk samfunn er ofte kriminalitet det eneste karrierevalget du står igjen med.

For Salah gikk det fort. Da jeg ble kjent med han i fjor, hadde han enda friske og klare øyne som barnslig stirret dypt inn i hjertet mitt. Bare syv måneder senere er ansiktet hans preget av dype, mørke ringer under øynene, og livløse ansiktstrekk som forteller om en resignasjon det er vanskelig å kjempe mot. Han er veldig høflig, og tilbyr seg alltid å hjelpe til med å lage mat eller vaske opp. Men han holder som regel bare ut i fem minutter. Å opprettholde motivasjonen er vanskelig når du har en grunnleggende oppfatning av at du på ingen måte har noe styring over ditt eget liv. Følelsen av at de ikke har noe kontroll på hvilke retninger livet deres går i, er så forankret hos disse gutta, at det er nærmest umulig å motivere dem til noe som helst.

Aller helst vil de bare sove, eller se på teite og morsomme videoer på youtube. En beskrivelse som for så vidt kan passe til en hvilken som helst ungdom i Norge. Jeg har mange ganger tenkt at de ikke er så ulik ungdommene jeg har vært lærer til hjemme. De er venner den ene dagen, og uvenner den neste. De er håpløst forelska, gjerne i den samme jenta, og oppfører seg keitete og klønete når hun er i nærheten. De glemmer avtaler minutter etter at de er inngått, og de roter bort tingene sine hele tiden.

Og de har nøyaktig de samme behovene for anerkjennelse, trygghet og en håpefull fremtid. Forskjellen er bare at ingen av behovene deres blir tilfredsstilt, og de ender til slutt opp med å forkaste dem alle. Det er kanskje enklere å si at du ikke trenger eller vil ha noe, enn å bære på vissheten om at du aldri kommer til å få det du lengter etter.

 

 

 

 

Nummen i Mumbai

Da jeg bosatte meg i Mumbai for det som virker som en evighet siden, tenkte jeg at jeg kom til å ha så mye å skrive om at jeg nærmest kunne poste et nytt innlegg hver dag. Litt over to måneder senere sitter jeg her med ett eneste innlegg på bloggen, i en nummen tilstand jeg enda ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg ut av.

Før jeg får en skare med yogaelskende veganere som har funnet seg selv på Vipassanakurs i Rajasthan på nakken, vil jeg bare påpeke at dette er mine opplevelser fra asfalten rundt CST station i Mumbai. Om noen reiser til Norge, og kun henger på Oslo S, Skippergata og Tre Brødre på Karl Johan, for så å skrive en blogg om at Norge bare består av prostituerte, sprøytenarkomane og broilere som ypper til bråk bare du ser på glamourmodel-kjæresten deres, så hadde nok de fleste steilet og sagt at dette ikke representerer Norge i det hele tatt. Samtidig er det likevel en del av Norge, selv om landet har så veldig mye mer å by på. På samme vis er India et kompleks og svært mangfoldig land, som kan gi deg de vakreste opplevelsene du kan forestille deg, og ta deg med på sjelevandring i møte med varme, fredelige og spennende mennesker du ikke en gang trodde fantes.

Jeg har bare ikke valgt den pakka. Selv om jeg til tider virkelig skulle ønske jeg heller gjorde det.

Selv om jeg vil påstå at jeg hadde en realistisk forventning til det hele, hadde jeg samtidig en slags romantisk forestilling om hvordan det skulle være å leve i et samfunn så fullstendig annerledes enn det jeg er vant til i Norge. Jeg hadde gjort research. Jeg hadde vært her to ganger tidligere det siste året. Jeg hadde snakket masse med min venn, Joe, som har bodd her i ni år. Jeg leste artikler. Jeg så dokumentarer. Jeg var forberedt.

Jeg strøyk på samtlige punkter.

For det er noe helt annet å dra på ferie til et sted, og det å bosette seg der over tid. Det er noe annet å lese om kvinneundertrykkelse i land som India, og det å føle det på kroppen og sinnet hver dag. Det er noe annet å kjenne hjertet briste når man går forbi et lurvete gatebarn som desperat tigger etter noen rupier, og det å se det samme barnet i øynene hver eneste dag, uten ha begrep om hvordan du skal gjøre noe med elendigheten. Det er noe annet å oppleve at ting ikke funker, og se det sjarmerende i at bussen aldri går når den skal fordi «Haha, det er jo typisk India. Sånn erre her, lol.», og det å faktisk måtte forholde deg til et samfunn som tilsynelatende prøver å føkke opp alle planene dine til enhver tid, hver jævla dag. Det er noe annet å legge ut bilde på instagram av den ekle kakerlakken du fant på badet på ferie, og det å måtte nuke rommet ditt med kreftfremkallende svoveldieselkonsentrat hver natt for å slippe uønskete gjester i senga di, enda du bor på en hybel som er langt over den gjennomsnittlige standarden. Og det er noe annet å se det komiske i at alle følger med på alt du gjør, og det å leve i et samfunn som utfører en sosialkontroll som hadde fått gamle Øst-Tyskland til å framstå som en anarkistisk fornøyelsespark.

Når man i tillegg har hatt konstant diaré i to måneder, og utviklet et altoppslukende hat for spisskumen, ingefær og chili, men ikke er i stand til å oppdrive en matrett som ikke hovedsakelig består av disse grunnleggende ingrediensene, begynner man sakte, men sikkert å utvikle seg til et menneske man ikke umiddelbart kjenner igjen i speilet. Eller vil ha noe med å gjøre.

Jeg har utviklet en merkelig form for paranoia, der jeg har begynt å ta enhver utfordring som et personlig angrep. Som om «noen» er ute etter å gjøre hverdagen min så kjip og vanskelig som overhode mulig. En indisk variant av The Truman show, der jeg er den eneste som ikke er med på leken.

Alt er egentlig bare kulisser.

Alt er egentlig bare kulisser.

Jeg har sett for meg morgenmøtene deres, der de planlegger hvordan de skal plage meg. Jeg har begynt å tro at servitørene lyver til meg når de sier at retten jeg har lyst på overhode ikke er sterk, og at kokkene har på ekstra mye krydder bare fordi jeg ba om mindre. Jeg tror de rører inn tikka masala i juicen og kaffen min, men bare akkurat nok til at jeg ikke klarer å avgjøre om de har gjort det, eller om det bare er hele kroppen min som nå er så marinert i krydderblandingen, at jeg ikke vet forskjellen. Taxisjåførene bare later som de ikke kan engelsk, for når jeg snakker hindi til dem, bare ignorerer de det også og kjører i alle slags ville retninger, og blir sinte når jeg forklarer dem hvor de egentlig skal. Trenger jeg noe fikset, får jeg beskjed om å komme tilbake i morgen. Den samme beskjeden får jeg hver dag, til jeg til slutt bestemmer meg for å fikse det selv. Da kommer noen endelig løpende og roper «No, no, madum! This is not a job for a lady.», later som de endelig fikser det, men gjør en såpass dårlig jobb at jeg selv må rette opp i det etterpå. Minibankene gir meg bare de nye og ubrukelige 2000-lappene, og absolutt alle butikker jeg skulle finne på å gå innom bare ler når jeg prøver å betale, for de har da ikke veksel. Har de kortautomat, aksepterer de kun indiske kort. Hvis jeg skulle finne på å ha noe mindre enn en 2000-lapp, og vil handle en bunt med gulrøtter, går samtalen omtrent slik:

Jeg: «Jeg skal ha disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Vil du ha tomater?»

Jeg: «Neitakk, bare disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Agurk?»

Jeg: «Nei, jeg skal bare ha disse gulrøttene.»

Grønnsaksmann: «Hva med et granateple?»

Jeg: «NEI, BARE DISSE GULRØTTENE!»

Grønnsaksmann: «Ok, madum! Relax…» (himler med øynene)

Jeg: «Hvor mye skal du ha?»

Grønnsaksmann: «For hva? Gulrøttene og denne blomkålen?»

Jeg: «JEG SKAL FOR FAEN IKKE HA NOE ANNET ENN DISSE GULRØTTENE!»

Grønnsaksmann: «Ok, ok, ro ned! Herrefred, da. Det blir 20 rupier.»

Jeg: (gir han hundre)

Grønnsaksmann: «Beklager, kan ikke veksle denne. Men hvis du kjøper disse tomatene og denne agurken tror jeg det skal gå.»

Men det verste av alt, er at det føles som om alle, absolutt alle, samarbeider om å forstyrre og plage meg så mye som mulig når jeg går rundt i gatene. Jeg får aldri gå mer enn ti meter på fortauet uten at en bil, scooter eller ku plutselig rygger ut fra intet og sperre veien min, sånn at jeg må ut på den ekstremt trafikkerte hovedveien for å komme meg videre. Der tuter alle på meg konstant, selv om jeg står helt stille. Og står jeg stille, så kommer det en scooter innen tjue sekunder og ber meg flytte meg så han kan parkere akkurat der jeg står, samtidig som en eller annen fyr spør meg ut om hvor jeg bor, og et nydelig gatebarn tapper meg med en imponerende jevn rytme på armen konstant for å få oppmerksomheten min. Når jeg endelig kommer meg inn på fortauet igjen, drypper det gjerne en ubestemmelig væske fra bygningen ned på kinnet og leppene mine, som jeg resten av dagen må lure på om var spytt, sæd eller kondens fra en dårlig AC.

Da jeg først kom hit, reagerte jeg med sjokk og vantro over at det var så mange som skreik og hylte i tilsynelatende umotivert sinne rundt omkring i gatene. Nå tar jeg meg selv i å ville skrike høyt og trampe i asfalten hver dag. Jeg har lyst til å lange ut en arm og dra sjåførene av scooterne i fart, og filleriste de mens jeg forlanger at de svarer på hvorfor de tuta på meg, når det ikke var nødvendig.

Jeg har blitt den der narsissistiske, passiv-aggressive typen som roper ut «Jaaah nettopp!» på innpust. «TYPISK at dette skjer! Det skjer alltid med MEG! Aldri kan noe bare gå enkelt for seg i livet mitt, nei. Fy faen.» Og så må jeg bitchslappe meg selv tilbake til realiteten, og huske på at det er sånn for alle. Det er ingen konspirasjon mot meg. Jeg spiller ikke hovedrollen i et absurd show. Dette er hverdagen til alle, og den er også mye, mye verre for de fleste, for jeg har i det minste penger og såpass ressurser at jeg klarer å resonnere meg fram til nye løsninger når ting går meg imot.

Jeg har mer enn én gang vurdert å avbryte det hele. Bare gi opp. Innse at jeg ikke er tøff nok til dette. Men så hører jeg Pulp sin «Common people» surre i bakhodet. «But still you'll never get it right, 'cos when you're laid in bed at night, watching roaches climb the wall. If you call your daddy he could stop it all…», og minner meg selv på hvorfor jeg valgte nettopp disse korrupte og dysfunksjonelle landene for mitt år i den store verden. Jeg vil jo se og oppleve hvordan det egentlig er. Oppleve klisjeen å være en lubben, hvit og bortskjemt kvinne som skal kjenne på urettferdighetene i verden på ordentlig, liksom. I Bosnia prøvde vennene mine lenge å skjerme meg fra virkeligheten, og ville ikke at jeg skulle se hvordan ting virkelig er. De ville ikke viser meg all dritten under teppet, i et slags omsorgsfullt forsøk på å skåne meg fra sannheten. Men her fins det ikke noen tepper å koste dritten under, da selve teppene er vevd av såre, små barnefingre, og det ligger allerede en hel, sulten familie under der.

Jeg trodde jeg hadde sett rasismen og fascismen inn i hvitøyet i Bosnia. For tre måneder siden trodde jeg at det var det den verste formen for systematisk forakt mennesker kan ha for hverandre. Jeg trodde ikke det var mulig å overgå en slik motarbeidelse av sitt eget folk, men det var før jeg virkelig ble presentert for kastesystemet og de påfølgende klasseskillene som eksisterer i beste velgående her i India.

Dette er et system som nærmer seg 3000 år. Det er så forankret i folkesjela her, at det fort kan gå 3000 år til før de klarer å frigjøre seg fra det. Nesten halvannen milliard menneskene er grovt sett delt inn i fire kaster, pluss den såkalte pariakasten, som er så lavt rangert at den havner utenfor selve kastesystemet, men likevel utgjør omtrent 60% av befolkningen. Du er født inn i den kastet du fortjener, basert på karmaen fra ditt forrige liv. Folk som tilhører pariakasten må derfor ikke hjelpes, da det vil forstyrre balansen i hele universet. De er der de er fordi de fortjener det. Dette skaper et ekstremt ujevnt, og ikke minst uoversiktlig og kaotisk samfunn der mesteparten av befolkninga er analfabeter med en totalt mangelfull allmennkunnskap, mens en liten, men totalregjerende maktelite sitter på toppen og skal bestemme hvordan landet skal styres. En maktelite som ikke har det villeste begrep om hvordan det er å være hjemløs, papirløs, kasteløs og håpløs, og derfor heller ikke klarer å forutse konsekvensene av den politikken de kjører.  Mellom disse to ytterpunktene finnes det en aldri så liten middelklasse, men selv de har ofte problemer med å i det hele tatt forholde seg til de lavere kastene.

Visst går det framover, og India er kjent for å ha hatt en rask og positiv utvikling både når det kommer til utdanning og økonomi de siste årene. Men det går for sakte for alt for mange. 

Utsikt fra balkongen min en rolig natt i gata.

Utsikt fra balkongen min en rolig natt i gata.

Når jeg går ut døra i gata mi, treffer jeg alltid på gatefolkene jeg har blitt kjent med her, og slår av en prat på en ordfattig blanding av hindi og engelsk, mens jeg renser et sår og setter på et plaster, og overser mennene som står lengere bort og penetrerer meg med blikket sitt mens de krafser seg på balla. De eneste kvinnene jeg ser er en gammel mor som resignert tigger om ti rupier, og noen få, nydelige, småjenter som enda ikke har blitt gamle nok til å giftes bort, solgt til prostitusjon eller som slaver. Så hiver jeg meg i en taxi, og fem minutter senere er jeg på «Grunerløkka», der single, høytutdannende, indiske kvinner sitter på café med ipaden sin og drikker øl, og skjønner ikke hvorfor alle klager på den fatale kontantkrisen myndighetene har påført landet, for det er da bare å betale med kort. I neste øyeblikk er jeg invitert på nachspiel på et fancy, svært hotell av en fantastisk morsom og interessant dame, der vi bestiller mat og øl på døra hele natten, og kjæresten hennes og kompisen spiller nydelige, indiske klassikere på gitar mens de synger tostemt. Og hun forteller meg at de har vært kjærester i fire år, men at familien hans ikke vil vedkjenne seg henne, for hun er ikke fra nøyaktig riktig kaste. Dessuten er hun for tjukk, og hvis de skal gifte seg må hun slutte å jobbe med finans, som hun har tatt en lang utdannelse i, for kvinner skal ikke jobbe. Så tar jeg taxi hjem igjen, og hvisker til vakta som sover på gulvet i inngangen, at han ikke trenger stå opp, for jeg kan åpne porten selv. Noe jeg endelig har begynt å få lov til, etter å ha overbevist han i to måneder om at en kvinne faktisk er i stand til å dra et rusten gitter til side, selv om jeg må ta i litt.

Dette gjør det nærmest umulig å si at «India er sånn eller sånn», for du kan ha ti forskjellige opplevelser av landet i løpet av én og samme dag. Det kommer an på hvor du befinner deg, hvem du er med og hva du gjør.

Etter to og en halv måned i Bosnia, og to og en halv måned her i Mumbai, har jeg blitt nødt til å svelge min tidligere urokkelige overbevisning om at det alltid fins en løsning. At man aldri må gi opp, og at ting ordner seg til slutt. For det gjør ikke nødvendigvis det når man lever i land som har et så gjennomsyret korrupt system at det kun gagner de få som sitter med pengeposene, og der resten av befolkningen rett og slett ikke klarer seg. Du kan jobbe tolv til fjorten timer om dagen, men likevel ikke har råd til å brødfø familien din, enda dere bor på gata. Du kan få et lån av en håpefull turist til å starte din egen lille kiosk, men det lar seg ikke gjøre når du er papirløs, i et land som ville ha tatt enhver gullmedalje i meningsløs byråkrati, om det hadde vært en OL-gren. Du kan få en større sum med penger i hånden så du i alle fall har mat resten av måneden, men de blir tatt fra deg neste dag, enten av politiet som mener du har stjålet pengene, eller av kompisen du deler asfalt med. For ingen er lojale mot hverandre når håpet om en hvilken som helst smerteløs fremtid blir tatt fra deg før du lærer hva ordet håp betyr. Og de hater når vi turister forteller dem at de må stå på, og aldri gi opp, for her ordner det seg ikke nødvendigvis i kapittel fjorten.

Jeg kom hit med et naivt og positivt engasjement, og gledet meg til å finne måter å hjelpe disse gode gateguttene på, som jeg ble kjent med gjennom Joe da jeg var her på ferie i fjor. Jeg hadde masse ideer. Alle har vist seg å være totalt ubrukelige. Hver gang jeg tror at jeg har funnet en ny løsning, åpenbarer det seg en ny murvegg som er umulig å trenge gjennom.

Og jeg har blitt nummen. Resignert.

En utslitt Arwin som altid sovner når han er på besøk.

En utslitt Arwin som altid sovner når han er på besøk.

Jeg kjenner jeg savner tiden i sofaen hjemme, der jeg trykket «like» på Leger uten grenser sin siste video på facebook, etter bare å ha sett halve, og uten lyden på. Sendte «HJELP SYRIA» til et firesifret nummer på sms, og lot de trekke et par hundre kroner fra telefonregninga mi, som jeg en måned senere måtte inn og sjekke fordi jeg ikke kunne fatte og begripe hvorfor den var så mye høyere enn vanlig, da jeg allerede hadde glemt hva jeg ga penger til.

Jeg vil fortsette å leve i troen om at det er et håp for alle, og at hvis man bare vil det nok, så ordner alt seg til slutt. Drikke øl i trygge omgivelser og stemme i på refrenget, men enda ikke forstå hva Jarvis Cocker faktisk synger om: «You'll never live like common people. You'll never do whatever common people do. You'll never fail like common people. You'll never watch your life slide out of view, and dance and drink and screw. Because there's nothing else to do.”

 

 

 

 

 

Fra Mostar til Mumbai

Da jeg i vår bestemte meg for å ta et års permisjon og studere nettbasert, brukte jeg få sekunder på å bestemme hvor jeg ville tilbringe året. Først Mostar i to måneder, og så Mumbai i seks måneder. Det kan kanskje høres gjennomtenkt ut, som om jeg visste hva jeg var i ferd med å begi meg ut på. La meg bare innrømme med en gang at det var det på ingen måte. Men det var det hjertet sa, som vi sier på klisjeisk.

Jeg har aldri vært særlig fascinert av India, og har stort sett tenkt at det er et land som passer best for yogapraktiserende veganere som vil finne seg sjæl. Jeg anser meg selv mer som en kjøttslafsende sofagris som ler av hele konseptet «finne seg sjæl», for jeg har da alltid visst inderlig godt hvor jeg er.

Men da jeg plutselig satt med fire uker ferie til gode i fjor, kom jeg til å tenke på at jeg lenge hadde truet med å besøke min gode venn Joe, som har bosatt seg i Mumbai siden 2008, og sånn ble det. Og av en eller annen grunn ga det mersmak.

Siden jeg har vært her to ganger tidligere det siste året, tenkte jeg at jeg sånn høvelig visste hva jeg bega meg ut på. Men etter en måned i denne millionbyen, innser jeg at det er noe helt annet å bosette seg et sted over tid, enn å reise et par uker på ferie. Man ser ting på en annen måte. Overgangen fra nydelige og oversiktlige Mostar med sine 120 000 innbyggere, til en av verdens største og mest befolka byer, var mildt sagt utfordrende. Og jeg har nå fått oppleve det jeg bare før har hørt om, nemlig et skikkelig kultursjokk.

Byen er preget av en konstant støy, en kakofoni av biler og scootere som tuter for et godt ord, folk som skriker og hoier for å få oppmerksomheten din, eller bare på hverandre, tilsynelatende uten grunn for en som ikke har lært seg språket enda. Løshunder og katter ræmjer og bjeffer i kor akkompagnert av en rautende ku, kråker skriker, bjeller og sure trompeter kaller til bønn i små templer eller altre på de mest utenkelige steder, og arbeidere banker og hamrer kontinuerlig i alle himmelretninger.

Men det er også en voldsom visuell støy, som kan ta knekken på en stakkars estetiker med ADHD. Butikker, boliger, restauranter, kiosker og apotek er stablet oppå hverandre i en uendelig collage av vinduer og åpninger. For meg så det først ut som et samtidskunstprosjekt, men jeg lærte fort at en tilsynelatende bitteliten bod av en butikk, gjerne har absolutt alt du kan tenke deg bak haugen med håndklær, bestikk, lamper, bøker, kasseroller, spader og dykkemasker. Som tomannsteltet til Brødrene Dahl på 80-tallet.

Et gatealter midt inni alt mylderet.

Et gatealter midt inni alt mylderet.

Og inderne er mange. Herrefred, de er mange. Jeg hadde aldri hørt uttrykket «et kollektivistisk samfunn» før jeg kom hit, men det bruker jeg mye nå. Uansett hvor du snur deg, så står det noen der og stirrer på deg. Mens du står i minibankkø tuter det plutselig fra en scooter som vil kjøre gjennom køen, mens noen nyser deg i øret og en annen gjerne vil starte en hyggelig samtale med å spørre etter adressen din, samtidig som et lite barn i lurvete klær trekker i skjørtekanten din for å be om en liten slant. Og tar du opp mobilen for å sjekke facebook, har du gjerne et hode som lener seg over hver skulder, og nikker og ler av memene i feeden. Helt normalt.

Å ta toget er en egen opplevelse jeg kun vil anbefale til de spesielt eventyrlystne. CST station er en av verdens største og mest trafikkerte togstasjoner, og her må du ha spisse albuer og iskaldt hode for å komme deg fram. Folk hopper både på og av toget i fart i det det ankommer perrongen, og skal du ha plass er det bare å korse seg og løpe hylende inn i mengden. Det er som å bli skviset inn i en boks med menneskepostei, der du får en tå i øyet og blir flettet inn i barten til sidemannen, og kommer du helskinnet gjennom opplevelsen, har du gjerne smaken av hårsprayen til noen fra andre siden av vognen i munnen i lang tid etterpå.

Dette toget var ikke fullt i det hele tatt, derfor klarte jeg å ta et bilde.

Dette toget var ikke fullt i det hele tatt, derfor klarte jeg å ta et bilde.

Området jeg bor i har gater på gater med små butikker som har alt du kan tenke deg. Men det er særs lite logikk å finne for en nordkvinne som er vant til vårt vestlige system. For butikken du kjøper et viskelær i, har ikke blyanter, og de ønsker ikke å ha noe med de som selger blyanter å gjøre. Da jeg var innom en sysjappe for å kjøpe diverse sysaker, spurte jeg om de også solgte symaskiner. Svaret var et kontant nei. Da jeg prøvde å spørre om de kanskje visste om en bra butikk som selger symaskiner, var svaret ganske enkelt «Vi vet ikke noe om symaskiner!». Ferdig snakka.

Men selv om det kan være litt slitsomt å gå en enkel handlerunde i gatene, kan det ikke måle seg med når man trenger noe som krever en hvilken som helst form for registrering. Da åpner det seg et sirkus av et byråkrati som går Kafka en god gang.

Jeg skulle ha noe så enkelt som en USB med en slags kontantkortaktig internettløsning, som jeg kan plugge i laptopen når wifien på hotellet hoster og harker. Jeg følte meg superheldig som ble ekspedert umiddelbart i det jeg kom inn i butikken, og tenkte at dette var grei skuring. Jeg har sjeldent tatt så innmari feil.

Dette er hva de krevde av dokumentasjon for å selge meg et kontantkort:

·        Kopi av pass (fair enough, det var forventet)

·        Kopi av visum (også forventet)

·        Dokumentasjon på at min hjemmeadresse i Oslo faktisk er min hjemmeadresse (ikke forventet)

·        Landemerker i nærheten av min hjemmeadresse i Oslo (etter mye tenking gikk jeg for Schrøder pub, som de nikket godkjennende til)

·        Mitt telefonnummer og adresse her i Mumbai med landemerker (helt greit)

·        Fullt navn, adresse og telefonnummer til en kontaktperson i Mumbai (dette benyttet de seg faktisk av senere, for å sende litt random info)

·        Min fars fulle navn og adresse (wait, what?)

·        Et passfoto av meg i farger (i tillegg til fotoet på kopien av passet og visumet)

·        Fem signaturer, der tre av dem måtte være halvveis på arket og halvveis over på fargefotoet, passfotoet og visumfotoet.

·        En tredjedel av sjela mi, fem tilårskomne geiter, to ravnenebb og et rosemalt bukkehorn.

All denne informasjonen ble sirlig skrevet inn i et skjema som hadde fått Gunn-Åse på NAV i Groruddalen til å sykemelde seg, og da vi endelig, endeeeeliiig, var ferdig å fylle det ut, tok ekspeditøren fram et nytt, identisk skjema. Jeg spurte hva i helvete han hadde tenkt å sette i gang nå, og han så døsig på meg og svarte «Nå må vi føre inn kladden.».

På dette tidspunktet hadde Joe, som heldigvis var med meg med sine ni års fartstid som mumbaianer, begynt å få en blålilla farge på leppene. De er nemlig veldig glad i air condition her til gårds, som jo for så vidt er en takknemlig ordning i noen og tredve grader. Problemet er bare at de har en tendens til å overdrive noe voldsomt, og setter den gjerne på 12 grader. Vi var ikke kledd til å tåle timevis med nordnorsk sommer, og vi var allerede på overtid. Ekspeditøren bemerket seg dette, bladde rolig gjennom papirene mine for tusende gang, og så opp på meg. «Det står her at du er fra Norge. Er det ikke skikkelig kaldt der?». Jeg mumlet noe om at selv om man har fått juling hele livet sitt, så blir man ikke nødvendigvis glad i juling.

Joe holdt ikke ut lengere, og gikk ut for å sette seg i varmen. Før han gikk advarte han meg. «Når du tror det hele er over, og du ser enden i tunellen, åpner det seg gjerne en helt ny tunell.»

Og joda, han fikk rett. Etter tre og en halv time var vi endelig ferdig med å fylle ut det siste skjemaet. Jeg ble ført til kassen, og tenkte at nå gjensto det bare å betale og komme seg til helvete ut derfra. Ekspeditøren i kassa så gjennom bunken med papirer, og rista på hodet. Denne ordningen gikk ikke. Jeg måtte få en annen ordning. Jeg kjente at det var bare en ting å gjøre. Synke sammen på gulvet, gjøre seg tung og rulle hylende og gråtende rundt som en unge på et kjøpesenter i desember. Det var den eneste fornuftige tingen å gjøre.

Men det kunne jeg jo ikke. Jeg ble heller stående stille og ristet med et morderisk blikk, mens det kjentes ut som om verdens største jazz-ensemble spilte hver sin syresolo samtidig inni meg, og jeg hater syrejazz. Ekspeditørene begynte å flakke usikkert med blikket, og så mer og mer redd ut. Jeg sa ingenting.

Kassamannen forklarte meg at det abonnementet jeg først hadde blitt forespeilet ikke gikk an å selge meg likevel, men at jeg kunne få et annet et som kostet litt mer. «I don’t care.» hveste jeg gjennom sammenbitte tenner. «Just let me pay. I need to get out of here. Now.»

De fant fram kortautomaten, jeg fiska fram visakortet, og tenkte nok en gang at nå, nå var det snart over. Det var ikke det, for kortautomaten funka visst ikke. Så måtte jeg stå i 40 minutter å se på fire forskjellige karer som krøp rundt under disken og dro i en masse ledninger, trykket på knapper, rista på hodet og gjentok balletten.

Til slutt kom det en veldig autoritær dame som begynte å kjefte hele veien fra bakrommet. Hun dro kortautomaten ut av hendene deres, tastet litt og så funket den helt fint. For å prøve å lette på trykket og være litt morsom sa jeg «That’s what we call a woman’s touch.» Ingen lo.

Jeg ga henne kortet mitt, og igjen trodde jeg at jeg snart skulle få gå. Jeg skulle selvsagt ikke det. Dama, som altså var en form for sjef, ville gjerne benytte anledningen til å lære opp de ansatte i å utføre en korttransaksjon. Ikke bare selve transaksjonen, men også hvordan de etterpå skulle føre dette inn i systemet og oppgjøret, og alt dette måtte gjøres før jeg kunne få kortet mitt tilbake. Til slutt var jeg så fortvila at jeg med skjelvende stemme og tårer i øynene hvisket «Can I please go now? I have a mental condition that doesn’t handle situations like this very well. I really need to leave.»

De så overraskende på meg, som om de syns det var veldig merkelig at jeg syns det var utmattende å tilbringe en hel arbeidsdag i et kjølerom av en butikk, med tusen uforutsigbare vendinger, stillestående, uten noe form for underholdning, bare for å få et kontantkort.

Da ekspeditøren begynte å lete etter en pose for å putte dingsen min i, nærmest skrek jeg «I DON’T NEED A BAG! JUST LET ME GO!».

På utsiden ventet en god, og varm Joe og jeg tenkte at nå, nå gjaldt det å finne nærmeste pub og bælje innpå med en stor øl og en shot. «Åh, sorry, jeg glemte å fortelle deg at det er «dry day» i dag. Det er det av og til. Så det er ikke en dråpe alkohol å oppdrive i hele landet i dag.». Jeg har aldri vært så nær å prøve narkotika som jeg var da.

Nå kunne man jo ha sett for seg at da jeg kom hjem kunne jeg plugge min nye dings inn i laptopen og masse internett ville strømme ut. Nope. Her måtte jeg først ringe en automatisk kundebehandler og oppgi passnummer, fødselsnummer, en kode, en til kode, en personlig pinkode, og så ble kortet aktivert. Etter det måtte jeg vente fire timer, før jeg kunne gå til en ny internettsjappe og fylle penger på kortet. Sola hadde jo for lengs gått ned på dette tidspunktet, så det måtte vente til neste dag. Det gikk mye mer smidig, og tok bare en og en halv time. Såpass må man jo forvente når man bare skal fylle på et kontantkort.

Da jeg kom ut av butikken forventet jeg en stor applauderende menneskemengde, med fanfarer og konfetti, og en eller annen glinsende Bollywoodskuespiller som ville overrekke meg en bukett blomster og en pokal. «Gratulerer, du har bestått den ultimate Mumbai-testen. Her er en attest som viser at du kan bo her. Vi er stolte av deg! Vi trodde du skulle gi opp halvveis. Bra jobba!».

Men istedenfor gikk jeg innom Joe, fikk en øl, klapp på skulderen, og ros for å ha holdt ut det alle andre her i landet må holde ut til enhver tid. Kattungen Smellycat, som Joe har tatt til seg etter at de fant han i en søppelpose, hoppet malende opp på fanget mitt, og Arvin, Joes papirløse venn som bor på gata, kom innom og slo av en liten prat. Han drømmer om å få lov til å stå timesvis i kø for å få et hvilket som helst abonnement, men kommer nok aldri til å oppleve det, da det ikke fins noe som helst dokumentasjon på at han i det hele tatt eksisterer.

India er kjent for å være meditasjonens hjemland, og jeg begynner nå å forstå hvorfor. Det er ingen steder å søke fred, annet enn inni deg selv. Og skal jeg velge meg et mantra som jeg kan gjenta om og om igjen, så må det bli «perspektiv». Perspektiv, perspektiv, perspektiv.

 

 

Hold kjæft! Har æ kræft?

For halvannet år siden traff jeg plutselig på en gammel flamme jeg ikke hadde sett på fem år. Vi slo av en prat, og han fortalte at det som nå var ekskjæresten hans, hadde gått gjennom brystkreftbehandling for et par år siden. Jeg ble ganske sjokkert, for hun var en del år yngre enn meg, og jeg har alltid tenkt at brystkreft var noe som rammet eldre damer. Men jeg følte meg ganske trygg, for jeg har alltid vært flink til å sjekke puppene mine når jeg ligger på sofaen på søndager. Det har liksom blitt en rutine. Søndagen etter sjekket jeg igjen, med det jeg i ettertid har kalt «græfsemetoden». Jeg har bare klemt og græfsa vilkårlig med den ene hånden, mens jeg har den andre i ostepopskåla og blikket rettet mot en eller annen serie på Netflix. Det kjentes greit ut denne gangen også. Men dagen etter, da jeg sto i dusjen, fikk jeg en følelse av at jeg skulle sjekke en gang til, på en litt annen måte. Og jaggu, der var det en kul! Det var umulig å kjenne den med græfsemetoden, men den var helt tydelig der da jeg brukte den riktige metoden, som altså er å trykke på brystet klokkevis.

Det bar rett til legen, som igjen henviste meg til mammografi og biopsi, og så var det bare å vente på svar.

Det var fredag 10. april, jeg var ferdig med første økt med sløyd på niende trinn, og hadde femten minutt pause før neste økt. Jeg sto og flørtet med den nye vikaren, og hadde begynt å glede meg til lønningspilsen da telefonen ringte kl.10:12. Det var legen min. Jeg skjønte med én gang da jeg hørte stemmen hans at det ikke kom til å bli noe lønningspils på meg, og gikk ut i gangen. Alt rundt meg ble plutselig blendende hvitt, som når alle lysene blir skrudd på etter en lang kveld på en mørk pub. En kollega av meg gikk forbi i saktefilm, og jeg kunne se på ansiktet hans at beskjeden jeg fikk på øret var jævlig. Det var som om jeg leste min egen reaksjon i øynene hans. «Hold kjæft! Har æ kræft?» er det eneste jeg husker jeg svarte. Jeg la på, og gikk sakte inn på kontoret. Heldigvis hadde jeg vært åpen med mine nærmeste kolleger om at jeg ventet på resultatet, og da jeg så min gode kunst- og håndverkkollega, sa jeg bare «Det va faen mæ kræft!». Han hoppet opp, sa noen trøstende ord og løp for å ta timen min.

Jeg sa fra til ledelsen, og gikk til trikken. Hvorfor jeg ikke tok en taxi har jeg ingen svar på i ettertid. Kanskje var det fordi jeg gikk på autopilot, og bare gjorde det jeg vanligvis ville ha gjort. Jeg ringte mamma fra sete tre på venstre side av 13-trikken, og det første jeg tenkte var at denne samtalen kunne bli ubehagelig for de andre passasjerene å høre på. Mamma var rolig og godt forberedt, og sa at det viktigste i første omgang var å få greie på om det var et sarcom eller et carcinom, og at vi måtte håpe på det siste, da det som regel har best prognoser. Så ringte jeg mine to klipper i livet, Elin og Katrine. Elin var på jobb, men avlyste alle møter resten av dagen. Katrine bor i Hønefoss og hadde hjemmekontor den dagen, men mens jeg snakket med henne hørte jeg at hun startet bilen og sa «GPS-en sier at jeg er ved legekontoret 12.05. Holder det?»

Inne hos legen begynte jeg å tulle og tøyse, som jeg alltid gjør når jeg er nervøs, og kommenterte at skjelettet på kontoret hans så deprimert ut og burde spise oftere. Han lo litt lavmælt, før han begynte å lese opp resultatet fra biopsien. Jeg forsto ingenting av det han sa, og jeg kom til å tenke på svenskekokken i Muppet show. «Na hørni kørni børdi kvait…» Jeg stirra på en tegning på veggen hans, og kom plutselig på at en av elevene mine spurte meg i første økt om han kunne snakke med meg i storefri om noe personlig, selv om jeg ikke var kontaktlæreren hans. Jeg ble veldig stressa, for hvem skulle han snakke med nå? Tenkt om det var noe alvorlig som plaget han?

«…mørni kørni bork bork CARCINOMA…» Ordet jeg ønsket meg kom plutselig. «YES!» ropte jeg høyt, og legen min stoppa opp. «Har du vært og googlet på internettet nå?» spurte han litt strengt. Først nå klarte jeg å høre etter.

Han forsikret meg så godt han kunne om at dette kom til å gå bra, og at prognosene ofte var gode. Og ga meg streng beskjed om å holde meg unna google, da det finnes så mange ulike typer brystkreft at jeg bare kom til å bli mer forvirra.

Da jeg kom ut av kontoret og så Katrine komme mot meg, ropte jeg «Ikkje klæm mæ! Æ må inn i trygge ramme først!» Vi dro hjem, og jeg satte meg ned i sofaen og sa «Æ har kræft! Kræft! Æ har kræft! Brøstkræft!» om og om igjen. Jeg måtte bli vant til ordet, ufarliggjøre det på en måte. La det gå inflasjon i det, så det ikke var verdt det samme mer.

Jeg prøvde å gråte, men det var helt umulig. Det var som om noe hardt og seigt hadde lagt seg over følelsene mine, og nektet å slippe dem ut. Plutselig fikk jeg behov for å omgi meg med ting som var viktige for meg. Jeg tok på meg en plastkrone jeg har fra en klasse jeg var kontaktlærer for tidligere, og som jeg fortsatt er fryktelig glad i, fant fram min gamle følgesvenn, Kliff-Kåre, en homofil bamse jeg gråt meg til etter at jeg så han i et butikkvindu for 30 år siden, gitaren min, og sist, men ikke minst, min utstoppa måke, Glenn-Michael (for øvrig oppkalt etter Glen Madeiros og Michael Baryshnjikov). Elin tok et par bilde av meg, som i ettertid har blitt et slags symbol for hele prosessen for min del. Det var derfor jeg valgte det som forsidebilde på bloggen min.

Jeg tok ringerunden blant nærmeste familie og venner, men da jeg kom til min kjære gudsønn, brast endelig den harde emballasjen rundt følelsene mine. Bare tanken på å skulle ringe han gjorde at jeg brøt ut i en heftig, brutal hulkegråt som var så voldsom at den til slutt gikk over i krampelatter. Elin prøvde å holde rundt meg, men det var som å holde noen som drev på med en diger slagbor. En slagbor som hadde senter i brystet mitt, og endelig boret bort all sement som hadde lagt seg over følelsene mine. Jeg har aldri grått på den måten verken før eller siden.

I dagene som kom klarte jeg ikke å holde meg unna google. Det var umulig. Jeg leste gjennom den ene bloggen etter den andre, men fant ikke én eneste én som var skrevet av en singel kvinne med brystkreft. Alle bloggene hadde det samme budskapet: «Jeg hadde aldri klart meg gjennom dette uten mannen og barna mine!» Single kvinner får altså ikke brystkreft. Og får de det, så holder de kjeft om det. Og har du ikke mann og barn, kommer du ikke til å klare det. Jahavel.

På dette tidspunktet ante jeg ikke om jeg måtte fjerne hele brystet eller ikke, om jeg måtte gå på cellegift og miste alt håret, sexlysten, tennene og hva faen annet. Så det første jeg satte i gang med, var å akseptere. Akseptere de tingene jeg ikke råder over. Det første ordet jeg strøk fra ordlista mi, var «urettferdig». For det er ikke urettferdig at dette skjedde med akkurat meg. Tusenvis av folk får kreft hver dag på verdensbasis, og det er ikke mer rettferdig at det skjer med andre. Som min kloke, tidligere elev sa da han fikk nyheten: «Kreft er kommunistisk. Den skiller ikke mellom folk.»

Kreft er også usexy, tenkte jeg. Nå kommer jeg vertfall til å forbli singel i mange år framover. Noen venner prøvde å oppmuntre meg med å si: «Åååh, du skal se at det er nettopp nå du treffer mannen i ditt liv!» Jeg prøvde å se det for meg. At jeg skulle ligge skalla, likbleik, svett og puppeløs ved siden av en mann i senga.

Han: «Kremt… Atte, har du lyst?»

Jeg: «Nei, sexlysten forsvant etter første kuren. Og du vet, bivirkningene gjør at jeg gror igjen nedentil.»

Han: «Stemmer. Det går bra! Men kanskje du kunne…ta den i munnen?»

Jeg: «Det skulle jeg gjerne ha gjort, kjære, men jeg har ikke noe spyttproduksjon igjen. Og tennene har begynt å løsne.»

Han: «Ja, nøyaktig. Sorry. Men kanskje du kunne ha tatt på meg litt, bare?»

Jeg: «Skulle gjerne det, ass, men jeg har ikke noe særlig følelse i hendene, og neglene har ramlet av, så det gjør litt vondt. Men du må gjerne ta på deg selv! Du kan få komme på den ene puppen jeg har igjen. Bare si fra først, så jeg kan holde meg for nesen, for jeg kaster jo opp av den minste lukt. Med eller uten parykk?»

Nå har jeg kanskje i overkant destruktiv fantasi, og om det hadde blitt sånn trengte jeg heldigvis aldri å finne ut av. Nyere forskning viser nemlig at brystbevarende operasjon har like gode prognoser som å fjerne hele sulamitten, og jeg må ha fått en av verdens beste kirurger. I dag er det kun to arr som vitner om det hele, ellers ser det nøyaktig ut som før. Og arr er tøft.

Føkk kreft, lizm! 

Føkk kreft, lizm! 

Etter operasjonen sa de at jeg måtte belage meg på cellegift. Brystkreft hos kvinner på min alder, er nesten alltid av en aggressiv sort. Jeg hadde fem uker på å mobilisere meg. Tre dager før kontrollen, hadde jeg en kreftfest med alle vennene mine. Alle tok på seg turban, en venninne bakte puppemuffins, vi danset til Cancerbats og festet som om det var siste gang på lenge.

4. juni møtte jeg opp til kontroll, klar for den store dommen. Den første gode nyheten jeg fikk, var at operasjonen var vellykket, og at de hadde fått med alt. Jeg fikk dermed beholde puppen med det stilige arret. Den andre gode beskjeden var at jeg hadde lite spredning til lymfene, og de trengte derfor ikke fjerne flere av dem. På dette tidspunktet var jeg så glad som jeg trodde jeg kunne bli. Men så lyste legen opp, og sa hun hadde enda en god nyhet. En nyhet hun sjeldent fikk oppleve å gi til unge brystkreftpasienter, med svulster på den størrelsen jeg hadde. Det var en lite aggressiv krefttype. En slags lat sofagris, som brukte lang tid på dele celler. Som en inkarnasjon av meg selv på søndagene, liggende med magen ute og den ene skanken opp etter sofaryggen, mens jeg mumler mellom ostepopbitene «Jeg tar det i morgen…» Jeg trengte ikke cellegift.

Ordene var så uvirkelige at jeg først ble irritert. Jeg følte meg lurt. Jeg følte at jeg hadde lurt alle vennene mine til å tro at jeg var sykere enn jeg var. Sjansene for at jeg skulle slippe var, ifølge legene, så små at de ikke hadde turt å gi meg forhåpninger. Min kjære søster, som var med meg, sa det så godt etterpå. Det var som å stå foran en lang, slimete, mørk tunnel, som du vet du må gå gjennom. Mobilisere alt av styrke for å klare løpet, og akkurat i det du er på vei inn, kommer noen og tar deg i armen og sier «Bli med her! Vi tar snarveien over blomsterenga her sånn.»

En god venninne lagde denne memen til meg.

En god venninne lagde denne memen til meg.

Jeg slapp ikke unna behandling. Jeg måtte stråles hver jævla dag i fem uker. Huden ble full av vabler, og falt etter hvert av. Jeg kjente ikke igjen speilbildet mitt, men var for trett til å bry meg. Jeg hadde for lenge siden mistet oversikten over hvor mange fremmede mennesker det var som hadde sett og tatt på puppene mine de siste månedene. Hvor mange ganger jeg kledde av meg på overkroppen, og måtte håndhilse, med ristende pupper, på fremmede assistenter som kom inn i strålerommet etter at jeg hadde kledd av meg. Hvor mange slibrige blikk og kommentarer jeg måtte tåle fra duste mannfolk, både på trikken og på byen, som tolket at jeg gikk uten bh i sommerværet som en invitasjon. Hvor mange ganger jeg måtte forklare til leger og sykepleiere, som selvsagt bare spurte i beste mening, at nei, jeg er ikke alene selv om jeg ikke har en partner. Hvor mange krefthistorier jeg var nødt til å høre om, fra folk som sikkert bare ville formidle at de «skjønte hva jeg gikk gjennom», men som jeg til slutt hadde lyst til å skrike til: «Har du flere historier om folk i familien din eller på jobb som har hatt kreft? Jeg hører gjerne mer om alle de du kjenner som har dødd av det. Jeg har bare hørt om femten tilfeller så langt i kveld, og det er jo så jævlig motiverende! For helvete!»

Men jeg kom meg gjennom det. Å få kreft er den ultimate omgangskretstesten, og samtlige venner og familie besto den med glans og vel så det. Ikke en dag gikk uten at jeg kjente en sprengende lykkefølelse og takknemlighet for den vanvittig sterke og oppegående kretsen jeg er så heldig å være en del av. Det krever uendelig mange blogginnlegg for å kunne gjengi den støtten jeg fikk gjennom sykdomsforløpet mitt. Og ikke én eneste én av dem serverte meg det forhatte og klisjédryppende «Tenk så mye du vil lære av dette. Se på det som en reise, der du kommer sterkere ut på den andre siden.», som jeg fikk høre av mer perifere bekjentskaper. Kreft er faen meg ingen reise, og hvis jeg har lyst til å bli klokere eller sterkere melder jeg meg heller opp på et kurs eller treningssenter. Det eneste jeg ønsket var å bli ferdig med dritten, og gå tilbake til mitt vanlige liv. 

Og selv om jeg må gå på en medisinsk behandling i ti år fremover, som blant annet har satt meg i tidlig overgangsalder, og har en del kjedelige bivirkninger, føler jeg at jeg nettopp fikk gå tilbake, til og med mye tidligere enn først forventet. Og jeg kom svært heldig ut av det. Jeg lever. Prognosene er gode. Jeg fikk beholde pupper og hår, takket være kreftforskningen som stadig vekk gjør nye fremskritt. Hadde dette skjedd for bare femten år siden, hadde mye sett annerledes ut. Jeg hadde sett annerledes ut.

Jeg får leve videre takket være at jeg bor i Norge, men et av verdens beste helsevesen. Og det kostet meg 2185 kr, som er grensa for frikort. Jeg betalte like mye for å beholde livet mitt, som jeg gjorde for et helgepass på Øyafestivalen samme sommer.

Og jeg fikk være meg selv gjennom hele prosessen, takket være familie og venner som var så uredde og kloke, at jeg kunne være redd når jeg var redd, trist når jeg var trist, svak og lei når jeg var det, og glad og positiv når jeg følte for det. Jeg trengte aldri å late som noe annet. De ga meg til og med en siste stråling under varmelampa på puben, da vi feiret at jeg var ferdig med den verste behandlinga.

Internettet tok feil. Man kan klare seg helt fint uten mann og barn.

Men ikke alle er like heldige som meg. Det finnes overraskende mange varianter av brystkreft, og der det finnes en kur for enkelte typer, vet de enda ikke hvordan de skal kurere andre typer. Enda. 

Hvis du har lyst til å gi et bidrag til brystkreftforeningen, kan du gjøre det her. Men det aller største bidraget kan du gi til deg selv, ved å lære deg hvordan du sjekker brystene dine, og få inn en rutine for å gjøre det jevnlig. Gjør det for din egen del, men gjør det også for de som er glade i deg.